 |
| Fra skrinleggingen av Olav Haraldsson, detalj av antemensale fra Nidarosdomen |
Olav
hadde selv herjet i Æthelreds England, men hadde noen år tidligere gått i
tjeneste hos hertug Richard av Normandie. Da så Æthelred og hans familie ble
fordrevet av danekongen Svend Tveskæg i 1013, møttes de to gamle fiendene i
Rouen. Æthelred var Richards svoger, og gift med Emma, hertugens søster.
For de
angelsaksiske kongene var hertugdømmet tvers av Den engelske kanal en viktig
alliert, og slik hadde det vært i hundre år – like siden Richards oldefar,
vikingen Rollo, hadde fått Normandie i len av karolingerkongen Karl den
enfoldige, mot at hertugene skulle forsvare riket mot angrep fra sine tidligere
medsammensvorne, og dessuten la seg døpe. Dåpen hadde foregått i katedralen i
Rouen, der Rollo og hans etterkommere, hertug Richards forfedre, nå hvilte. Den
storslåtte biskopskirken var blitt ødelagt av vikingene før den tid, og da Olav
oppholdt seg i Normandie, var erkebiskop Robert – hertugens bror – i full gang
med gjenoppbyggingen.
Antagelig
var det vinteren 1013/1014 at Olav Haraldsson ble døpt i den samme kirken.
«Olav Haraldsson ble, på oppfordring av erkebiskop Robert, vasket av ham
gjennom dåpen og smurt med den hellige salve,» heter det hos den normanniske
kronikøren Guillaume av Jumièges. Passio Olavi følger opp med å peke på at Olav
var blitt kjent med kristendommen i England før han ble døpt i Rouen, og at
kongen «så snart han var blitt renset i den hellige dåp, ble … et nytt
menneske». Ifølge tradisjonen i middelalderen var det ikke bare erkebiskop
Robert og hertug Richard som var til stede ved Olavs dåp; det var også Æthelred
og Emma. Enkelte har tenkt seg at Æthelred var fadder ved dåpen, og det er ikke
noe urimelig ved den tanken. I det hele tatt er det vanskelig å komme unna at
det som foregikk, var en «politisk dåp», og at dåpshandlingen ble ledsaget av
et forbund mellom de tidligere fiendene Æthelred og Olav.
I nyere
tid har historikerne diskutert om Olavs retur til Norge kan hende foregikk i
forståelse med Æthelred – eller Knud den store. Det siste alternativet er lite
sannsynlig. Olav var Æthelreds mann, ikke Knuds, og det er sannsynlig at han
har vært trofast mot Æthelred like til denne døde i 1016. Men at ferden til
Norge har vært avtalt med Æthelred, det er mulig. Og under enhver omstendighet
må krefter innenfor den angelsaksiske kirken ha vært involvert. For ikke bare
har vi opplysningen om Olavs dåp i Rouen – det er også det forhold at han ankom
Norge med engelske biskoper om bord.
Adam av
Bremen navngir dem – Sigafrid, Grimkil, Rudolf og Bernard, og det er grunn til
å feste lit til den tyske kronikøren på dette punktet. Erkebispesetet i Hamburg
og Bremen, som Adam var knyttet til, var gjennom flere hundre år ansvarlig for
den kristne misjonsvirksomheten i Norden, og fulgte selvsagt godt med på hva
som skjedde på området i de skandinaviske landene. Da Adam forfattet sitt verk,
var det dessuten ikke gått mer enn 40 år siden slaget på Stiklestad. Han skriver
videre at Olav sendte en delegasjon til erkebiskop Unwan (1013-1029), og bad
ham «ta godt imot disse biskoper, samt sende seg noen av hans egne, som kunne
styrke de vankunnige nordmenn i kristendommen». Adam legger til at erkebiskopen
«av godhet mot kongene» tillot misjonærer som var blitt prestevigde i England,
å bygge kirker – dersom de bare var villige til å underordne seg Hamburg –
Bremen. Like knirkefritt gikk det likevel ikke alltid: Da kong Knud utnevnte
engelske biskoper i Danmark, svarte erkebiskopen med å passe opp skipet som
hadde en av de nye biskopene om bord, og legge ham i lenker.
Karrieren
til den mest kjente av Olavs biskoper, Grimkjell, taler sitt tydelige språk om
at den senere helgenkongens misjonsvirksomhet må ha vært godt forankret i den
angelsaksiske kirken. Grimkjell ble etter mange år i Norge utnevnt til biskop i
Sussex (Selsey), og hadde i en periode også bispekallet i Norfolk (Elmham) –
som det forresten gikk rykter om at han hadde kjøpt av kong Edward, og han var
trolig en hovedperson når det gjaldt formidling av olavskulten til England. Da
Grimkjell døde i 1047, ble han gravlagt i Kristkirken i Canterbury, den kirken
som vi i dag kjenner som katedralen i Canterbury. Kristkirken var blitt
gjenreist etter vikingenes herjinger i 1011, og var nå en av Nord-Europas
største katedraler. Den mest sannsynlige forklaringen på at Grimkjell ble
gravlagt i Kristkirken, og ikke i sin egen katedral i Selsey, er at han har
hatt tilknytning til Canterbury tidligere i sin karriere – og at han kanskje
var benediktinermunk der før han reiste til Norge.
Om Rodulf
vet vi at han i 1050 ble innsatt som abbed ved benediktinerklosteret i
Abingdon, der han døde to år senere. Ifølge en islandsk saga om de første
biskopene i Skálholt, hadde Rodulf bakgrunn fra Rouen. Engelske kilder gir
ellers den interessante opplysningen at han var beslektet med kong Edward,
Æthelreds sønn. Bernhard og Sigfrid vet vi mindre om. Den nevnte biskopssagaen
nevner at Bernhard senere kom til Island, og han er kanskje den samme som skal
ha latt reise en kirke i Skåne, og som døde på Sjælland. Sigfrid kan være den
biskopen som kom til Sverige, og som der er kjent som St. Sigfrid.
I det
hele tatt har kristendommen i Norge på Olav Haraldssons tid hatt et tydelig
angelsaksisk preg. Vi har bevart en angelsaksisk kirkelov som er knyttet til
erkebiskop Wulfstans navn, og som er forfattet i 1014, etter at Æthelred hadde
gjenvunnet makten. I denne loven finnes det flere formuleringer som minner om
ordlyden i de norske kristenrettene. Likhetene er så store at historikeren
Absalon Taranger tenkte seg at Olav (eller biskopene hans) hadde hatt med seg
Wulfstan-lovene til Norge.