Rane den vidfarne

Den berømte vikingen Rane «den vidfarne» var Olav Haraldssons fosterfar og våpenbror, og den som tok med den da tolvårige Olav på hans første vikingferd. Den siste troverdige opplysningen om Rane i sagaene, forteller at han dro fra Normandie til England i 1014. Hva skjedde videre med ham? Én interessant mulighet er at han som så mange andre skiftet side og ble danekongens mann. For er det tilfeldig at i det øyeblikket Rane forsvinner ut av den norrøne overleveringen, dukker en vikinghøvding med samme navn opp i de engelske kildene?

Ranes plass i sagatradisjonen er først og fremst knyttet til at han oppfattes som Olav Haraldssons fosterfar. Han er også sentral i sagatåtten om haugbrottet i Olav Geirstadalvs gravhaug, men regnes mer eller mindre for å være en sagnfigur som forsvinner ut av sagaen da kong Olav vender tilbake til Norge, i 1015. Kort tid etter dukker imidlertid en historisk Rane opp i samtidskildene fra England. Denne Rane underlegger seg Herefordshire på danekongens vegne i 1016, og inntar deretter en viktig rolle i kong Knuds regime. Er det han som er utgangspunkt for sagaenes Rane-skikkelse?

Knud den stores jarl

Hva med den Rane som figurerer i de engelske kildene? Sporene etter ham slutter i 1041. Dette året var Rane en av lederne for Hardeknuds brutale straffeekspedisjon mot Worcester, der innbyggerne hadde gjort opprør mot økt skattetrykk og drept to av kongens fogder. Den aldrende Ranes ordre var «å drepe alle, plyndre og brenne ned byen og ødelegge alt rundt den», ifølge kronikøren John av Worcester.

På dette tidspunktet var Rane kongens jarl i Herefordshire, og hele hans engelske karriere ser ut til å ha vært knyttet til dette grenselandskapet mot Wales. Gjennom flere år på 1030-tallet hører vi ikke om Rane i de engelske kildene, uten at det trenger å bety all verden. I Knud den stores regjeringstid (død 1035) er det imidlertid tydelig at Rane har vært jarl i Herefordshire, og han underskriver flere diplomer i 1020-årene i denne rollen (Hrani dux).

Hans første opptreden i de engelske kildene kan tidfestes til 1016. På slutten av 1000-tallet skrev munken Hemming at tre skandinaviske hærer i 1016 hadde angrepet og underlagt seg den vestlige delen av Mercia på kong Knuds vegne. Rane stod i spissen for den ene av disse hærene, og Håkon Eiriksson Ladejarl og en viss Eilif (som er omtalt i engelske kilder som en av lederne for vikinghæren i 1009) for de to andre. Etter erobringen var det de tre som var Knuds jarler i de strategisk viktige grenseområdene, henholdsvis i Herefordshire, Worcestershire og Gloucestershire.

Rane i sagatradisjonen

Sagatradisjonens Rane gjør entré for siste gang da Olav Haraldsson vender hjem til Norge og vil vinne landet fra Ladejarlene. Han nevnes to ganger etter hjemkomsten, men begge ganger er det tale om rent litterære, uhistoriske «innsmett», og det er interessant at han ikke omtales i forbindelse med Nesjarslaget i 1016.

Noen år før dette hadde Olav gått i den engelske kong Æthelreds tjeneste, i dennes landflyktighet i Normandie. I sagaen fortelles det at Olav sendte Rane til England for å verve krigere, og at Rane tilbragte vinteren der i landet og vant mange for sin sak.

På det tidspunktet var Olav Haraldsson, ifølge sagatradisjonen, fremdeles bare ungdommen; han hadde knapt fylt 20 år. Men han hadde vært i viking i mange år allerede, og blant annet herjet i England sammen med Rane og den tidligere «jomsvikingen» Torkjell Høge. Hos Snorre er Rane, kalt «den vidfarne» eller «kongsfostre», Olavs fosterfar, og den som lærer ham stridskunst og idrett og tar ham med på vikingferd da den senere kongen fyller tolv år. Selv om Olav ifølge Snorre fikk kongsnavn den gangen, var det Rane som styrte flokken og satt til rors.

Etter Heimskringla var Rane fosterbror av Harald Grenske, en småkonge i Viken. Sistnevnte ble fostret opp hos lendmannen Roe den hvite i Grenland, som var Ranes far. Harald Grenske var Olav Haraldssons far. Etter at Harald ble brent inne på frierferd, var det Rane som overbragte nyheten til Olavs mor, Åsta, og Snorre forteller at det var ham som «øste vann» over den nyfødte Olav. Helt tak i Ranes rolle får vi likevel ikke gjennom Snorres fremstilling – han «forblir blek og konturløs, neppe mer enn et navn», som historikeren Claus Krag kommenterer. Snorre gjengir ikke den kjente sagatåtten om Ranes rolle i haugbrottet i Olav Geirstadalvs gravhaug.

Rane og haugbrottet

I den eventyrlige sagatåtten om Olav Geirstadalv møter vi Rane for én gangs skyld i en hovedrolle. Tåtten eller kortsagaen er overlevert i flere versjoner, noen av dem eldre enn Snorres kongesagaer. Snorre brukte likevel ikke noe av dette stoffet. Tåtten er imidlertid inkorporert i flere senere manuskripter av hans «Store» eller «Særskilte» saga om Olav den hellige, blant annet i Flatøyboken.

Første del av tåtten forteller om Olav Digerbein, en småkonge i Viken. Olav drømte en gang at en stor, svart og fæl okse kom østfra til landet med en pest som rammet landet hardt. Han kalt inn til ting og bestemte at det skulle bygges en mektig gravhaug, og i den skulle kongen selv og hirden hans legges – sammen med store rikdommer. Da sotten lettet, var kongen og mange andre døde, og det var uår. Selv om Olav hadde forbudt det, begynte folk å blote til det døde kongen i haugen, og kalte ham for Olav Geirstad-alv. Da lettet uåret.

Den andre delen forteller om Rane, som lang tid etterpå bodde i nærheten av Geirstad, og som også fikk et drømmesyn. I hans drøm kom Olav Geirstadalv til ham og bad han om å bryte opp gravhaugen. Han skulle søke hjelp hos Svein Håkonsson jarl, som befant seg i området. Inne i haugen skulle han treffe på en mann (Olav) som satt i et høysete, og fra denne skikkelsen skulle Rane ta en armring av gull, et belte og et sverd. Disse gjenstandene skulle han så holde unna Svein jarl, som han skulle gi resten av rikdommene i haugen. Dessuten skulle Rane skille den dødes hode fra kroppen med sverdet. Etterpå skulle han oppsøke Åsta, Harald Grenskes kone, som han ville finne i fødselssmerter. Han skulle tilby å hjelpe henne, mot at han fikk være den som gir barnet navn.

Rane fulgte den døde kongens råd, og fikk Svein jarl med seg på ærendet. En natt brøt de seg inn haugen, og det gikk som i drømmen. Svein jarls menn våget ikke å bli med inn i gravhaugen, så Rane fikk fritt spillerom der inne. Møtet med haugbuen gikk nøyaktig som forutsagt, og jarlen var godt fornøyd med de kostbarhetene han fikk.

Rane finner deretter Åsta, som ganske riktig ligger i barnsnød. Han forløser henne så med beltet han har hentet ut av gravhaugen, og den nyfødte gutten arver den døde kongens navn, ring og sverd.

Sagaens og den historiske Rane

Sagaenes skildring av Torkjell Høges første år er forvirrende og blandet med legendarisk stoff – ikke ulikt sagatradisjonens Rane. Det er de engelske samtidskildene som dokumenterer at han faktisk var en historisk skikkelse. Torkjell spilte en viktig rolle i toktene mot England på begynnelsen av 1000-tallet, og sluttet seg i en tid til Æthelred mot danekongenes erobringsforsøk, slik Olav Haraldsson gjorde. Siden, da Æthelred døde i 1016, stod Torkjell fritt til å skifte side, hvilket han også gjorde, og ble en av Knud den stores viktigste allierte.

Det er ikke urimelig å tenke seg at flere av dem som hadde sverget troskap til Æthelred og oppholdt seg hos ham i Normandie, også skiftet side etter hans død. Sagatradisjonen plasserer jo Rane nettopp i England mens kampene mellom Knud og Æthelred raser, og deretter dukker det opp en «ny» og ellers helt ukjent Rane i Knuds tjeneste. Ikke bare det, han spiller en hovedrolle i erobringen og passiviseringen av de urolige grenselandskapene mot Wales, sammen med trønderjarlen Håkon Eiriksson.

I hvilken grad det ligger historiske begivenheter bak sagaenes Rane-skikkelse, er vanskelig å si, på samme måte som det kan stilles spørsmål ved om fortellingene om jomsvikingen Torkjell Høge i nordisk tradisjon er historiske. Men de angelsaksiske kildene viser jo utvetydig at Torkjell faktisk var en historisk person, og «modell» for sagatradisjonens Torkjell, og det samme kan det altså være grunn til å mene om Rane, og at den norrøne tradisjonen gjenspeiler historier som ble fortalt om hans bedrifter før erobringen av England.