Vikingen og Nordøstpassasjen

Den nordnorske farmannen Ottar levde på slutten av 800-tallet og foretok berømte reiser både videre nordover langs kysten og sørover til Hedeby. Den inntil da glemte beretningen om Ottars nordlige reise fikk ny aktualitet da engelskmenn og nederlendere midt på 1500-tallet ville finne en alternativ, nordlig rute til Kina og Det fjerne østen.

Ottars beskrivelse er innskutt i det geografiske første kapittelet i en angelsaksisk oversettelse av den antikke forfatteren Orosius’ «Syv bøker om historie mot hedningene», opprinnelig skrevet på 400-tallet. Oversettelsen foregikk i regi av kong Alfreds hoff (konge 871-899), og Ottars beretning ser ut til å være svar på spørsmål som han er blitt stilt av kongen. Det er to, egentlig tre, reiseskildringer som er inkorporert i Orosius-oversettelsen: Ottars beskrivelse av reisen mot nord og sørover fra hjemstedet hans via Skiringssal i Vestfold til Hedeby, og en viss Wulfstans reise fra Hedeby til Truso ved Weichsel-munningen.

Det er uklart hvorfor Ottar oppsøkte kong Alfred, og det fremgår heller ikke av beskrivelsen om han kom til kongen på egen kjøl eller seilte med andre. Men informasjonen han kom med, gjør Ottars skildring til en svært viktig kilde til forholdene på Nordkalotten i vikingtiden, ikke minst når det gjelder forholdet mellom samer (Finnas) og nordmenn. Ut fra de opplysningene som gis i teksten, har man tenkt seg at Ottar har hatt hjemme et eller annet sted på kysten mellom Lofoten i sør og Kvaløya i nord. Noen mer presis stedfestelse er det vanskelig å gi, og det finnes flere rike arkeologiske vikingtidsmiljøer innenfor disse ytterpunktene.

Ottar fortalte at han bodde «lengst nord av alle nordmenn», og at han fikk lyst til å vite hvor langt landet strekker seg videre mot nord. Han seilte derfor nordover langs landet i tre dager, «og lengre drar aldri hvalfangerne». Så dro han videre mot nord i tre dager til, og «da bøyde landet østover, eller ei havbukt gikk inn», og han måtte vente på bør. Siden seilte han i fire dager østover, før landet igjen «bøyde seg sørover eller ei havbukt gikk inn». Derfra gikk ferden rett sørover langs landet langt han kunne komme på fem dager. Der fant Ottar en stor elv som han dro opp i, men landet på motsatt side av elva var «sterkt bygd» (þæt land wæs eall gebun), og han våget ikke å gå i land.

Den angelsaksiske Orosius-oversettelsens videre skjebne er ukjent, men i 1550-årene kom to av manuskriptene for dagen i England og fikk ny relevans. I første omgang var det beskrivelsen av Ottars nordlige reise som fikk oppmerksomhet blant antikvarer og folk med interesse for oppdagelser, og det var først langt senere at man festet særlig oppmerksomhet ved den delen av beskrivelsen som omhandler reisen fra Hålogaland til Hedeby.

20 år tidligere hadde stormaktene Spania og Portugal delt verden mellom seg, slik at Spania fikk eierskap til den vestlige og Portugal den østlige halvkule, og de samme statene kontrollerte så langt det lot seg gjøre sjøveien til «Vest-India» og «Øst-India». For andre som ville ha en andel av den lukrative handelen med krydder, te og andre «kolonialvarer», var det åpenbare fordeler dersom man kunne finne alternative ruter til «Indiene». Og det er her Ottar kommer inn i bildet.

For med startskudd i 1553 foregikk det en intens jakt på en nordlig rute – enten en «nordøstpassasje» nord for det eurasiske kontinent eller en «nordvestpassasje» nord for det amerikanske. I spissen for det hele stod dels engelske, dels nederlandske handelsinteresser. Først ut var det private «Company of Merchant Adventurers to New Lands», vanligvis kalt the Muscovy Company, som utrustet ekspedisjonen i 1553, med mål om å finne Nordøstpassasjen og – forhåpentlig – et marked for engelsk ull. Slik gikk det ikke, men et av de tre skipene kom seg velberget inn I Kvitsjøen og ankret opp ved Dvinamunningen. På den måten kom faste handelsforbindelser mellom England og Russland i stand.

Øverstkommanderende for den delen av flåten som nådde Kholmogory, og siden fikk audiens hos tsar Ivan den grusomme, var Richard Chancellor. Om ham vet vi at han foruten egen erfaring som los i det østlige Middelhavet, fikk mye av sine geografiske kunnskaper fra en mann ved navn John Dee. Dee var en viktig rådgiver og premissleverandør for det nye kompaniet, og han hadde et vidt interessefelt som omfattet geografi, matematikk og antikvariske studier. Ikke minst var John Dee en ivrig samler av gamle manuskripter – og han eide det ene av de to kjente Orosius-håndskriftene med Ottars beretning.

Manuskript nummer to tilhørte en annen allsidig kar, Robert Recorde, som var Englands mest kjente matematiker i sin samtid, og kanskje er mest kjent for at han oppfant det matematiske er lik-tegnet (=). I to av sine trykte matematiske avhandlinger fra 1550-årene, den ene av dem tilegnet the Muscovy Company, viser han til Ottars reisebeskrivelse.

De engelske oppdagerne kom imidlertid aldri lenger øst enn til Novaja Semlja. Noen år senere nådde ekspedisjoner fra Nederlandene Karahavet, men isen satte en effektiv stopper for videre seilas. Kjente sjøfarere som Henry Hudson og Willem Barentz deltok. I 1619 forbød imidlertid den russiske tsaren utlendingers seilas langs den nordlige rute. Russiske ekspedisjoner godtgjorde siden at det faktisk fantes en sammenhengende korridor gjennom Arktis. Men det skulle gå helt til 1878 før Nordenskiöld-ekspedisjonen klarte å ta seg hele veien gjennom Nordøstpassasjen.'

Men utgangspunktet for det hele var altså en farmann fra Nord-Norge.