Sara Kierstede - indianertolk med norske aner

Utdrag fra min nye bok, Nieuw Amsterdam:

 

I desember 1663 foregår det fredsforhandlinger mellom munseer og kolonister i Nieuw Amsterdam, begge parter ønsker nå en slutt på den blodige og utmattende andre Esopuskrigen. Forhandlingene trekker i langdrag, og først i midten av mai året etter underskrives den endelige avtalen. Det er to hovedpersoner – direktør Petrus Stuyvesant og hackensackenes sachem, Oratam. Eller, egentlig er det tre. For Oratam behersker ikke hollandsk, og Stuyvesant ikke algonkinsk. De trenger en oversetter, en som kan begge språk. Valget faller på Sara Kierstede, doktorfruen som var datter av sørlendingen Anneke Jans og Roelof Jansen fra Bohuslän. Kildene viser at Sara, som nå var blitt en voksen dame på 36, fungerte som hovedoversetter gjennom hele de vanskelige forhandlingene.

Sara var født i Amsterdam i 1627, og vokste altså opp i Rensselaerswijck. Etter at familien flyttet til Nieuw Amsterdam giftet Sara seg i ung alder med Hans Kierstede fra Magdeburg, kirurg i Det vestindiske kompaniets tjeneste. Kirurg var ikke helt det samme som i dag, og Hans Kierstedes rolle i bysamfunnet var nærmest allmennpraktikerens. Sara var bare 15 år gammel da de to giftet seg hjemme i huset på hjørnet av Whitehall Street og Pearl Street i 1642. Hans var 30. Hele byens elite deltok i bryllupet, og direktør Kieft benyttet anledningen til å få de noe påseilede gjestene til å grave dypt i lommene og love pengebidrag til en ny kirke i Fort Amsterdam.

 

Munsee-sachemen Lappawinsoe, 1735

I 1663, da kompaniet hyret henne inn som oversetter, var Sara Kierstede selv trygt plassert i eliten i kolonien. Det kan likevel ikke være dette som er forklaringen på at hun ble valgt, selv om det neppe talte imot hennes kandidatur. For hollenderne var det mulig å forene den tradisjonelle kvinnerollen med så vel diplomati som handelsvirksomhet, og det samme gjaldt indianerne – mohikanerne i Catskill hadde en kvinnelig sachem i 1650, og under en forhandling i 1682 stilte så vel mohikanere som munseer med delegasjoner som inkluderte kvinnelige ledere. Men dette brøt med engelsk tradisjon og praksis, noe som trolig var avgjørende for at Sara ikke fikk status som offisiell oversetter etter 1664, men fikk fornyet tillit i forbindelse med den kortvarige hollandske gjenerobringen i 1673-1674.

Kvinnelige tolker

En viss forskjell var det likevel mellom måten Sara Kierstede og den andre kvinnelige oversetteren, Trintje Evertsen, og deres mannlige kolleger ble brukt på. For mens Sara, for eksempel, utelukkende ser ut til å ha virket som oversetter mens forhandlingene pågikk i selve Fort Amsterdam, hendte det ofte at de mannlige oversetterne ble sendt av gårde på mer eller mindre farlige oppdrag langt inn i indianerland. Men i april 1664, for eksempel, da Oratam førte det frigitte gisselet Aeltje Sybrants til Nieuw Amsterdam, fungerte Sara som eneste oversetter.

Sara må forresten ha hatt et eget forhold til indianerne i kolonien. Som den eldste i barneflokken, var det nok henne som var mest påvirket av årene på de Laetsburg i Rensselaerswijck, og det er grunn til å anta at det var der hun fikk kjennskap både til mohawkenes irokeserspråk og mohikanernes algonkinsk. Men detaljene kjenner vi ikke. Men hun bar trolig med seg et godt grunnlag for å lære munseedialektene da hun kom til Manhattan.

Selve avtalen som ble forhandlet frem i 1663, fremstår nok som lite gunstig sett fra munseenes ståsted. Kolonimyndighetenes strategi var med all tydelighet å segregere munseer og nybyggere i Esopusområdet. Indianerne skulle ikke lenger få anledning til å besøke hollendernes bosetninger i området, og fra nå av fikk de utelukkende drive handel og utveksling «under fredsflagg» ved fortet i Esopus, i Fort Orange eller på Manhattan. Videre måtte esopusindianerne årlig komme til Fort Amsterdam for å fornye fredsavtalen og utveksle gaver.

Nevnte Oratam hadde vært hackensackenes fremste leder fra 1640-årene, og var en erfaren diplomat som søkte å opprettholde et godt forhold til de tallmessig overlegne hollenderne. Allerede under Kiefts krig møter vi ham som forhandler, og det var innenfor Oratams «rike» at den forferdelige massakren hadde funnet sted i 1643. Kildene viser at han levde et langt liv – kan hende ble han så mye som 90 år gammel – og hadde stor innflytelse både blant indianere og nybyggere. Hackensackene talte et tusentalls mennesker og var i bunn og grunn bofaste jordbrukere som også drev sesongvis fangst og fiske. Landområdet deres omfattet de øvre deler av New York Bay, Newark Bay, Bergen Neck, Meadowlands og Palisades i dagens Hudson og Bergen Counties.

Oratam må ha satt stor pris på Sara Kierstedes innsats under fredsforhandlingene i 1663-1664. Da han døde, antagelig i 1667, og ifølge muntlige overleveringer ble stedt til hvile i jaktmarken Sicomac I Wykoff, New Jersey, gikk det ikke lang tid før Wapomock og Tantequavis, to andre hackensacker, møtte opp hos guvernør Nicolls og erklærte at Oratam, øverste sachem for hackensackene, tre eller fire år før han døde hadde lovet bort til fru Sara Kierstede et stykke land ved Hackinsack Neck, vest for Hudson River, og at han på dødsleiet hadde bekreftet i de to og andres nærvær at han frivillig gav det til fru Kierstede «i betraktning av det vennskapet hun hadde vist ham». Oratam hadde dessuten presisert at hans vilje i denne saken skulle gjennomføres, og i dokumentet som ble satt opp i New York, het det videre at parsellen var blitt merket ut i terrenget etter vitnenes anvisninger, og at gaven rakte fra den ene siden av Hackinsack Neck til den andre, det tilsvarer mer eller mindre hele Ridgefield Park og deler av Bogota og Teaneck i det nåværende New Jersey. Ifølge en familietradisjon skjenket dessuten Oratams barn en perleprydet rød pung til Sara Kierstede, og denne er fremdeles i en etterkommers eie.

 

Selv overlevde Sara ikke bare Hans Kierstede, men også ektemenn nummer to og tre, og i 1693 skrev hun sitt testamente. Det inneholder flere interessante opplysninger; som en av byens fornemme kvinner eide Sara Roelofs flere afrikanske slaver som hun testamenterte til sine sønner og døtre, én til hver, men også en person ved navn Ande, som hun omtaler som «min indianer», og som sønnen Lucas skulle få. Tydeligvis ble også Ande oppfattet som ufri, siden han eller hun kunne gis bort som annen eiendom. Dette er en ekstraordinær opplysning på flere måter, ettersom det var høyst uvanlig at indianere var slaver i de engelske koloniene (som Nieuw Nederland jo nå var blitt én av) og fordi det bryter med det bildet av Sara som kildene ellers gir – eller som vi gjerne tenker oss at det gir. Under enhver omstendighet må forholdet mellom Ande og Sara ha hatt en helt spesiell bakgrunn, uten at vi kan si noe mer om den.

Kjøp boken her.