Pomorgravene i Vardø

I 1901 begynte en langvarig diskusjon i Vardø om hvor og hvordan pomorer som døde mens de oppholdt seg i byen, skulle gravlegges. Frem til da hadde russerne gjerne benyttet en egen gravplass på Rødmoen, og denne ville de nå gjerde inn og formalisere bruken av.

Utenfor Pomormuseet har det i lang tid stått to gravsteiner med russisk innskrift; når de kom til museet, vet vi ikke, men det har vært antatt at de i sin tid har stått på pomorgravplassen ute på Steglneset. Innskriftene viser at steinene er fra henholdsvis 1901 og 1906, og at de er reist over Mikhail Vasiljevich Kotov og Ignatij Ivanovich Kotov. Sistnevnte finner vi igjen i kirkeboken – han er anført som skipper fra Arkhangelsk fylke, og det står at han er gravlagt på den «gamle» kirkegården, altså dagens kirkegård i Midtbyen, og altså ikke på den antatte pomorgravplassen på Steglneset.

Steglneset

Når debatten om pomorgravene dukker opp i Vardø i 1901, er det heller ikke da snakk om noen gravplass på Steglneset. Kildene fra den gangen samstemmer derimot i at pomorenes vanlige gravplass i byen lå på Rødmoen. Museet vil gjerne komme i kontakt med dem som måtte ha opplysninger om gravene på Steglneset. Er gravene der ute, seks eller syv i tallet, overhodet knyttet til pomorer? Eller har de muligens sammenheng med retterstedet som lå på neset? Tradisjonen om pomorgraver på Steglneset er imidlertid gammel; på Brox’ bykart fra 1890 er stedet merket med «russegraver». 

Når det gjelder Rødmoen, vet vi at de siste som med sikkerhet ble stedt til hvile der, var bakeren Kyprian A. Wasilioff (som var bosatt i Vardø) og arbeideren Ieleves Taigin fra Kola. Begge døde i 1901. Før den tid inneholder kirkebøkene bare et fåtall russiske dødsfall, og sjelden eller aldri sies det noe om hvor de døde er gravlagt.

Striden om pomorgravene 1. juni samme år, med et skriv fra russisk visekonsul Rasmus Holmboe til Vardø bys formannskap. Han søker «det ærede formannskap» om tillatelse til å inngjerde den russiske gravplassen på Rødmoen, og mener at et stykke på 20x30 m vil være stort nok for lang tid fremover. For den ortodokse kirken var det ikke et krav med gravlegging på kirkegård; det var nok at litt kirkegårdsjord ble lagt i graven, eller at man tok seg jord fra graven til en prest og fikk den velsignet, før man fraktet den tilbake og la den i graven.

Allerede etter én uke forelå svaret fra ordfører Martin Olsen: «Formandskabet har ikke lovlig adgang til at indvilge andragelset, men enhver russer, som her afgaar ved døden, kan nu som før begraves paa den almindelige kirkegaard,» skriver han.

Holmboe melder tilbake 13. juni at russerne er takknemmelige for å få lov til å bruke den ordinære kirkegården, men at de gjerne vil ha anledning til å stå for gravingen selv, siden det vanligvis er tale om fattige arbeidere om matroser som ingen vil kjøpe gravsted til. Han forteller videre at kisten oftest betales gjennom bidrag fra landsmenn, som også står for gravingen. Året før, da en fattig matros skulle begraves, hadde imidlertid kirketjener Sundkvist krevd dem for 5 kroner og hevdet at han var den eneste som hadde rett til å kaste opp graver. Kommunen ville ikke vite av at russerne tok seg til rette på dette viset, og skrev tilbake at «sundheds- og ordenshensyn kræver, at kirketjeneren udfører alt gravningsarbeide paa kirkegaarden».

Gravplassen på Rødmoen

16. februar 1903 søker Karl Holmboe, på vegne av avdøde arbeider Kusma Paakidins forlovede, om å få gravlegge liket på Rødmoen, «der flere andre russere er gravlagt». Enken ønsket å besørge gravingen selv. Kirkeboken anfører at han ble gravlagt 20. februar samme år, men sier ikke noe om hvor hen.

Diskusjonen har uansett fortsatt, og sommeren 1903 griper amtmann Graff inn i saken, som da har fått bred omtale i Finnmarken. Han henstiller 19. august stiftsdireksjonen i Tromsø om å tillate at russerne selv får begrave lik på «vore kirkegaarde», men må likevel gå helt til kirkedepartementet for å få støtte for sitt syn.

Resultatet var at flere og flere russere ble gravlagt på den ordinære kirkegården, og fra og med 1902 heter det om døde av «russisk» tro at de er gravlagte på Vardø kirkegård, senere også på den nye kirkegården på Steglneset.

En romansk gravstein i Vennesla kirke

Kast et blikk ned i gulvet neste gang du går over dørstokken til Vennesla kirke. Som terskel mellom våpenhus og skip befinner det seg nemlig litt av et klenodium, et som kan hende er så mye som 700 år eldre enn kirkebygningen fra 1830. Det dreier seg om en gravstein i kleber fra 1100-tallet, og de vokser ikke på trær, for å si det slik.

For en del år siden kom det for dagen en gravstein fra middelalderen på Øvrebø kirkegård. Men også Vennesla har et minne fra den første kristne tiden altså, og det befinner seg innmurt i gulvet i dagens kirke.

Det ser ut som om gravsteinen i Vennesla er utført i lokal bergart, men må en geolog avgjøre. På den synlige flaten er det risset inn et nokså simpelt kors, og ytterkantene på samme flate er dekorert med langsgående linjer. Annen innskrift har den neppe hatt. Steinen er ca. halvannen meter lang og halvmeteren bred.

Venneslasteinen ble bemerket da Domenico Erdmann var i kirken og gjorde restaureringsarbeider for Riksantikvaren i 1925. Han mente at steinen antagelig var fra middelalderen. Det er ingen grunn til forbeholdet – den er helt sikkert fra middelalderen. Stilen er romansk, og den kanskje beste parallellen til utformingen har vi i en gravstein fra Melhus kirke i Trøndelag. Stilen daterer vår stein, som den i Melhus, til 1100-tallet.

Det er bevart nokså mange middelalderske gravsteiner på Agder. Vennesla og Øvrebø har altså hver sin, mens Oddernes har to – og Søgne gamle kirke tre! Enkelteksemplarer finnes også i Spangereid, Vestre Moland, Fjære, Landvik og Austre Moland. De tre steinkorsene på Eiken kirkegård hører også med i bildet, selv om utformingen som frittstående kors skiller seg fra de øvrige.

Flere av gravsteinene fra middelalderen ellers i landsdelen er av kleber, og sannsynligheten er stor for at disse er tilvirket i Fjæreområdet, der det også var drift på kleber før den tid. Disse gravsteinene vitner om at Sørlandets klebersteinsbryting ikke bare dreide seg om gryter, kar, talglamper og baksteheller, men at man også hadde råmateriale egnet til hogging av døpefonter, skulptur og gravplater.

Dessverre kjenner vi ikke Venneslasteinens plassering før det ble bygd ny kirke i 1830. Kanskje lå den på kirkegården, kanskje inne i kirken. Særlig langt har den under enhver omstendighet neppe blitt flyttet. Kirke i Vennesla er først omtalt i 1625 i skriftlige kilder, og det har vært et diskusjonstema om det stod kirke her i katolsk tid eller ikke. Gravsteinenen inne i kirken er imidlertid en meget sterk indikasjon, jeg vil nesten driste meg til å si bevis, på at Vennesla som kirkested går langt tilbake i middelalderen.

Sara Kierstede - indianertolk med norske aner

Utdrag fra min nye bok, Nieuw Amsterdam:

 

I desember 1663 foregår det fredsforhandlinger mellom munseer og kolonister i Nieuw Amsterdam, begge parter ønsker nå en slutt på den blodige og utmattende andre Esopuskrigen. Forhandlingene trekker i langdrag, og først i midten av mai året etter underskrives den endelige avtalen. Det er to hovedpersoner – direktør Petrus Stuyvesant og hackensackenes sachem, Oratam. Eller, egentlig er det tre. For Oratam behersker ikke hollandsk, og Stuyvesant ikke algonkinsk. De trenger en oversetter, en som kan begge språk. Valget faller på Sara Kierstede, doktorfruen som var datter av sørlendingen Anneke Jans og Roelof Jansen fra Bohuslän. Kildene viser at Sara, som nå var blitt en voksen dame på 36, fungerte som hovedoversetter gjennom hele de vanskelige forhandlingene.

Sara var født i Amsterdam i 1627, og vokste altså opp i Rensselaerswijck. Etter at familien flyttet til Nieuw Amsterdam giftet Sara seg i ung alder med Hans Kierstede fra Magdeburg, kirurg i Det vestindiske kompaniets tjeneste. Kirurg var ikke helt det samme som i dag, og Hans Kierstedes rolle i bysamfunnet var nærmest allmennpraktikerens. Sara var bare 15 år gammel da de to giftet seg hjemme i huset på hjørnet av Whitehall Street og Pearl Street i 1642. Hans var 30. Hele byens elite deltok i bryllupet, og direktør Kieft benyttet anledningen til å få de noe påseilede gjestene til å grave dypt i lommene og love pengebidrag til en ny kirke i Fort Amsterdam.

 

Munsee-sachemen Lappawinsoe, 1735

I 1663, da kompaniet hyret henne inn som oversetter, var Sara Kierstede selv trygt plassert i eliten i kolonien. Det kan likevel ikke være dette som er forklaringen på at hun ble valgt, selv om det neppe talte imot hennes kandidatur. For hollenderne var det mulig å forene den tradisjonelle kvinnerollen med så vel diplomati som handelsvirksomhet, og det samme gjaldt indianerne – mohikanerne i Catskill hadde en kvinnelig sachem i 1650, og under en forhandling i 1682 stilte så vel mohikanere som munseer med delegasjoner som inkluderte kvinnelige ledere. Men dette brøt med engelsk tradisjon og praksis, noe som trolig var avgjørende for at Sara ikke fikk status som offisiell oversetter etter 1664, men fikk fornyet tillit i forbindelse med den kortvarige hollandske gjenerobringen i 1673-1674.

Kvinnelige tolker

En viss forskjell var det likevel mellom måten Sara Kierstede og den andre kvinnelige oversetteren, Trintje Evertsen, og deres mannlige kolleger ble brukt på. For mens Sara, for eksempel, utelukkende ser ut til å ha virket som oversetter mens forhandlingene pågikk i selve Fort Amsterdam, hendte det ofte at de mannlige oversetterne ble sendt av gårde på mer eller mindre farlige oppdrag langt inn i indianerland. Men i april 1664, for eksempel, da Oratam førte det frigitte gisselet Aeltje Sybrants til Nieuw Amsterdam, fungerte Sara som eneste oversetter.

Sara må forresten ha hatt et eget forhold til indianerne i kolonien. Som den eldste i barneflokken, var det nok henne som var mest påvirket av årene på de Laetsburg i Rensselaerswijck, og det er grunn til å anta at det var der hun fikk kjennskap både til mohawkenes irokeserspråk og mohikanernes algonkinsk. Men detaljene kjenner vi ikke. Men hun bar trolig med seg et godt grunnlag for å lære munseedialektene da hun kom til Manhattan.

Selve avtalen som ble forhandlet frem i 1663, fremstår nok som lite gunstig sett fra munseenes ståsted. Kolonimyndighetenes strategi var med all tydelighet å segregere munseer og nybyggere i Esopusområdet. Indianerne skulle ikke lenger få anledning til å besøke hollendernes bosetninger i området, og fra nå av fikk de utelukkende drive handel og utveksling «under fredsflagg» ved fortet i Esopus, i Fort Orange eller på Manhattan. Videre måtte esopusindianerne årlig komme til Fort Amsterdam for å fornye fredsavtalen og utveksle gaver.

Nevnte Oratam hadde vært hackensackenes fremste leder fra 1640-årene, og var en erfaren diplomat som søkte å opprettholde et godt forhold til de tallmessig overlegne hollenderne. Allerede under Kiefts krig møter vi ham som forhandler, og det var innenfor Oratams «rike» at den forferdelige massakren hadde funnet sted i 1643. Kildene viser at han levde et langt liv – kan hende ble han så mye som 90 år gammel – og hadde stor innflytelse både blant indianere og nybyggere. Hackensackene talte et tusentalls mennesker og var i bunn og grunn bofaste jordbrukere som også drev sesongvis fangst og fiske. Landområdet deres omfattet de øvre deler av New York Bay, Newark Bay, Bergen Neck, Meadowlands og Palisades i dagens Hudson og Bergen Counties.

Oratam må ha satt stor pris på Sara Kierstedes innsats under fredsforhandlingene i 1663-1664. Da han døde, antagelig i 1667, og ifølge muntlige overleveringer ble stedt til hvile i jaktmarken Sicomac I Wykoff, New Jersey, gikk det ikke lang tid før Wapomock og Tantequavis, to andre hackensacker, møtte opp hos guvernør Nicolls og erklærte at Oratam, øverste sachem for hackensackene, tre eller fire år før han døde hadde lovet bort til fru Sara Kierstede et stykke land ved Hackinsack Neck, vest for Hudson River, og at han på dødsleiet hadde bekreftet i de to og andres nærvær at han frivillig gav det til fru Kierstede «i betraktning av det vennskapet hun hadde vist ham». Oratam hadde dessuten presisert at hans vilje i denne saken skulle gjennomføres, og i dokumentet som ble satt opp i New York, het det videre at parsellen var blitt merket ut i terrenget etter vitnenes anvisninger, og at gaven rakte fra den ene siden av Hackinsack Neck til den andre, det tilsvarer mer eller mindre hele Ridgefield Park og deler av Bogota og Teaneck i det nåværende New Jersey. Ifølge en familietradisjon skjenket dessuten Oratams barn en perleprydet rød pung til Sara Kierstede, og denne er fremdeles i en etterkommers eie.

 

Selv overlevde Sara ikke bare Hans Kierstede, men også ektemenn nummer to og tre, og i 1693 skrev hun sitt testamente. Det inneholder flere interessante opplysninger; som en av byens fornemme kvinner eide Sara Roelofs flere afrikanske slaver som hun testamenterte til sine sønner og døtre, én til hver, men også en person ved navn Ande, som hun omtaler som «min indianer», og som sønnen Lucas skulle få. Tydeligvis ble også Ande oppfattet som ufri, siden han eller hun kunne gis bort som annen eiendom. Dette er en ekstraordinær opplysning på flere måter, ettersom det var høyst uvanlig at indianere var slaver i de engelske koloniene (som Nieuw Nederland jo nå var blitt én av) og fordi det bryter med det bildet av Sara som kildene ellers gir – eller som vi gjerne tenker oss at det gir. Under enhver omstendighet må forholdet mellom Ande og Sara ha hatt en helt spesiell bakgrunn, uten at vi kan si noe mer om den.

Kjøp boken her.

Kongen av Kildin

Fra Brodtkorbarkivet - Varanger museum

Johan Petter Eriksen, «Kongen av Kildin», bodde lengst øst av alle de norske bosetterne på kysten av Kolahalvøya. Midt på 1870-tallet bosatte han seg på den karrige øya Kildin øst for Murmanskfjorden. Gjennom det omfattende arkivet etter firmaet A. Brodtkorb i Vardø kan vi følge familien fra år til år.

Det store arkivet etter firmaet beror på museet i Vardø, og inneholder et rikt materiale om forbindelsene mellom de norske og kvenske/finske bosetningene på kysten av Kolahalvøya på slutten av 1800-tallet. Mange av opplysningene om familien Eriksen på Kildin finnes i en bok med tittelen «Conto for Kvæner og Normænd paa Russe-Finmarken».

Da Russlands regjering ville utvikle kysten av Kolahalvøya ved å tiltrekke seg nybyggere, gav man en hel del rettigheter til dem som ville slå seg ned i et landområde som frem til da først og fremst hadde hatt samisk bosetning. Det gjaldt blant annet skattefrihet, fritak fra militærtjeneste og rett til fri handel og fritt fiske. En av dem som lot seg friste, var altså Johan Petter Eriksen.

Han var født i Skjerstad i 1842, og han drev sesongfiske på Finnmark da han fikk høre om mulighetene som var åpnet opp lenger øst. Og midt på 1870-tallet dro han til Kildin med ektefellen Karoline og to døtre. Etter hvert skulle det bli 12 barn i huset Johan og Karoline bygde på Kildin. Som de eneste bofaste innbyggerne på øya, fikk Johan – og senere sønnen Karl Johan, kalt Ivan – tilnavnet «Kildin-kongen».

Johan Eriksen med tre av sønnene. Varanger museum

Flere kilder fra 1880-årene og senere forteller om en velberget familie, og det var selvsagt først og fremst fangst og fiske som var livsgrunnlaget. En statistisk-økonomisk beskrivelse av bosetningene på Murmankysten har mye å berette om familien Eriksen, som på det tidspunktet bodde i et stort våningshus med flere uthus. Familien hadde en besetning på 5 kyr, 18 får og 50 rein, og kunne dessuten slå gress og sanke mose til fór på øya. Til å drive fiske hadde Johan Eriksen en dekket listerbåt og et par mindre båter. Så å si hele familien var engasjert i torske- og laksefisket. Fangsten ble solgt dels i Arkhangelsk, dels i Vardø og – for laksens del – i Teriberka.

Fangsten var også av stor betydning, først og fremst selfangsten, men innimellom også bl.a. isbjørn. Det meste av fangstproduktene må ha blitt solgt til Vardø, dersom vi skal dømme etter arkivet etter firmaet A. Brodtkorb. Og i firmaets kontobøker fra «Russekysten» skiller familien Eriksen seg ut ved at de faktisk satt igjen med et økonomisk overskudd, år etter år.

Innførslene i Brodtkorbs regnskaper viser litt av både omfanget og bredden når det gjaldt Johan Eriksens fangstvirksomhet. I mai 1901 hadde han f. eks. to leveranser til Vardø. Første gang dreide det seg om 554 kg kobbeskinn og 840 kg selspekk, og den andre gangen om 1185 kg spekk og 466 kg skinn. Nye leveranser fulgte i juni. Året etter kom flere partier med hvaltran av ulike kvaliteter til Vardø fra Kildin.

Som returlast til Kildin gikk tomtønner og forbruksvarer som salt og smør, men innimellom også varer som murstein, spiker, seilduk og – i 1900 – en komfyr.

Johan Eriksen døde i 1905, og fra 1907 er det sønnen Karl Johan som handler med Brodtkorb. I 1908 er han i Vardø og kjøper sukker, kaffe, flesk, margarin og sirup – pluss seks dameulltrøyer.

Regnskapsbøkene viser seg å være ført til og med 1915, da krigen førte til nedgang i de tradisjonelle forbindelsene mellom Finnmark og Nordvest-Russland, og markerte begynnelsen på slutten for den norske bosetningen på Murmankysten – og etter hvert også for firmaet A. Brodtkorb.

Ny bok: Den spennende historien om de norske innvandrerne i Nieuw Amsterdam

Før New York fantes Nieuw Amsterdam, og i den nederlandske kolonien hadde en hel del nordmenn gjort amerikanere av seg - to hundre år før det som gjerne regnes som begynnelsen på den norske utvandringen til Amerika, og mens Trettiårskrigen raste i Europa. Nieuw Amsterdam var en by av minoriteter i like stor grad som New York ble det senere. I den lille, men blomstrende byen handlet man og kranglet man på dusinvis av tungemål, og religion stod mot religion. Kort sagt: Nieuw Amsterdam var en flerkulturell kakafoni der der det også fantes norske stemmer.

Hva var de norskfødte innvandrernes rolle i den nederlandske kolonien, hvem var de og hvor kom de fra? Boken presenterer alle de kjente norske skjebnene i den kommende verdensmetropolen, og ser nærmere på nordmennenes bidrag til den særegne kulturen som etter hvert skulle bli New Yorks

Tittel: Nieuw Amsterdam - Nordmenn i det hollandske Amerika, 1624-1674
Forfatter: Frans-Arne Hedlund Stylegar
ISBN: 9788282333221
Format: 15x21
Innbundet

Boken kan bestilles bl.a. fra forlaget