Vanskelig kulturmøte

De nederlandske kolonistene i Nord-Amerika midt på 1600-tallet regnes gjerne for å ha ha ført en "mykere" linje overor urbefolkningen enn tilfellet var med de andre europeiske kolonimaktene. Det kan det nok stilles spørsmål ved, og fra første stund - Henry Hudsons ekspedisjon med Halve Maen oppover Hudson omtrent til Albany i 1609, forteller kildene om konflikter. Det er uvisst hvorfor møtet mellom munseefolket og besetningen på Halve Maen fikk dødelig utgang, men når det gjelder den kortvarige kolonien Zwaaendael (nær dagens Lewes, Delaware), er kildetilfanget bedre.

Johannes Vingboons (1616-1670). Library of Congress.

Urbefolkningen forsøkte naturlig nok å gi mening til europeernes ankomst innenfor sin egen forståelseshorisont, der de selv stod i sentrum og var de egentlige menneskene. Deres eget territorium utgjorde verden, som var avgrenset av elver, fjellkjeder og andre naturlige barrierer. Utenfor disse grensene befant det seg områder som var behersket av andre slags mennesker, av uhyrer og av ånder, og som bare ble mer faretruende jo lenger man reiste hjemmefra. Kildene tyder dessuten på at hollendere og andre europeere i første omgang, i kontaktperioden, gjerne ble oppfattet som åndevesener av de forskjellige urbefolkningene nordøst i det som i dag er USA.

Dette er selvsagt bare en overfladisk beskrivelse av urbefolkningenes verdensoppfatning, men den gir i det minste et kjapt blikk inn i det mentale rammeverket som de første europeerne trådte inn i, og også en viss antydning om hvordan hollendere og andre kunne bli oppfattet som åndevesener. For kom de kanskje ikke fra havet, og kunne de ikke flytte hele øyer (skip)? Og var det ikke slik at de var herrer over lyn og torden (ildvåpen)? Og hva med gavene deres? – kobberkjeler og glassperler var nok billige massevarer for europeerne, men for munseefolk, mohikanere og mohawker var de rituelt ladde gjenstander med en spesiell forbindelse til åndeverdenen.

Det var  i 1629 at et trettitalls kolonister seilte til Amerika fra Nederlandene og opprettet Zwaanendael-kolonien. Bak prosjektet stod fem handelsmenn i Amsterdam, deriblant David Pietersz de Vries. Da de Vries ville besøke kolonien tre år senere, oppdaget han at nybyggerne var døde og fortet deres brent ned til grunnen.

de Vries’ beretning om det kortvarige kolonieventyret gir flere eksempler på hvordan kulturelle misforståelser bidro til bosetningens tragiske endelikt etter bare noen måneder.

Først avviste kolonistene de lokale indianernes invitt til gaveutveksling, ettersom de fryktet at indianerne hadde onde hensikter – omtrent på samme måte som Hudson & Co. gjorde med munseefolket. Senere, da ni sachem'er oppsøker nybyggerne i ens ærend for å søke vennskap og skjenke gaver, forsøkte hollenderne å gi dem jernredskaper og andre handelsvarer i bytte, men indianerne ville ikke ta imot og forklarte at de var ute etter vennskap, ikke byttehandel.

Da kolonien gikk under i en massaker i 1632, var den utløsende årsaken at hollenderne hadde satt opp en stolpe med Nederlandenes riksvåpen malt på metall, som et synlig tegn på den nye besittelsen. En sachem trodde øyensynlig ikke at han gjorde noe veldig galt da han tok skiltet med seg for å bruke metallet til å lage tobakkspiper av, men hollenderne reagerte med kraftig sinne over at noen kunne fornærme republikken på denne nedrige måten. Indianerne forsøkte å gjøre det godt igjen ved å drepe sachem’en, mens kolonistene på sin side ble like opprørte over det som over hærverket som utløste raseriet deres til å begynne med. Enden på visa – og på Zwaanendael – var at den drepte høvdingens nærmeste tok hevn over hollenderne og utslettet den unge kolonien.