«Havet spydde opp strømmer av fremmede over Erin, slik at det ikke fantes noen havn, eller landingsplass, eller befestning, borg eller vern, uten at det var flåter av nordboer og sjørøvere der,» heter det i de irske Ulster-annalene under året 820. Det tidligste vikingtoktet mot De britiske øyer som kjennes fra de skriftlige kildene, foregikk i 787, da én redaksjon av de angelsaksiske krønikene forteller om tre skip som angrep Portland og drepte den kongelige fogden. Den tradisjonelle oppfatningen av de gamle forbindelsene mellom De britiske øyer og Norge forutsatte at det ikke hadde vært vesentlig kontakt på tvers av Nordsjøen før den tid. Arkeologien forteller imidlertid en annen historie.
Britannia var en romersk provins fra midt i det første
århundre e.Kr. og frem til 400-årene. Hva som siden skjedde, er omdiskutert,
men flere av de tidlige skriftlige kildene skildrer hvordan germanske grupper
fra kontinentet krysset Den engelske kanal og gjorde seg gjeldende på øya.
Beda den ærverdige, 700-tallets store kirkehistoriker I
Northumbria, skriver følgende om det han tydeligvis oppfattet som en regulær
kolonisering:
«De var av tre svært mektige germanske stammer, saksere,
angler og jyder. Folkene i Kent og innbyggerne på Isle of Wight er av jydsk
opphav, og likeledes dem tvers overfor Isle of Wight, den delen av kongedømmet
Wessex som den dag i dag kalles den jydske nasjon. Fra saksernes land, altså fra det området som
nå går under navnet Gamle Saksen, kom østsakserne, sørsakserne og vestsakserne.
Ved siden av dem, fra anglernes land, det vil si landet mellom jydenes og
saksernes riker, som kalles Angulus, kom østanglerne, midtanglerne, mercierne
og hele den northumbriske rase (altså de folkene som bor nord for Humber), så
vel som de andre angliske stammene. Angulus sies å være folketomt fremdeles i
dag…»
Ser vi på det arkeologiske gjenstandsmaterialet fra 400 og
500-tallet er det ikke vanskelig å peke på likheter mellom Øst-England og de
delene av kontinentet som Beda viser til. Årsakene til det er ganske sikkert
mer komplekse enn det han forestilte seg, uten at vi skal komme nærmere inn på
dette. Men vi har også funn fra enkelte andre områder som kan oppvise klare
likhetstrekk med funn i England fra denne perioden.
Det gjelder ikke minst Sørvest-Norge, der for eksempel en
viss type hektespenner eller «mansjettknapper» har sine nærmeste paralleller i
East Anglia og må vise til kontakt mellom disse områdene i folkevandringstiden.
I East Anglia var dette typisk kvinneutstyr, men i Norge forekommer de så vel
hos menn som hos kvinner. Også andre dratkspennetyper og stilelementer fra East
Anglia oppvise så mange paralleller med funn fra Rogaland og Vest-Agder at det
må være en sammenheng. Enkelte forskere har foreslått at dekor og form tjente
som etniske markører hos den angliske folkestammen i Øst-England, og at
likheten med sørvestlandske funn må forståes slik at anglerne ønsket å markere
en skandinavisk identitet i klesdrakt og draktutstyr. Under enhver omstendighet
må vi forutsette temmelig direkte kontakter tvers over Nordsjøen alt på
400-tallet.
Ingen kontakt før, i så fall bare fredelig. Og med angrepet på Lindisfarne startet vikingetiden.
SvarSlettNei, vent litt, det var den tradisjonelle framstillingen., For DET angrepet kom først 6 år etter det på Portland. foruten den nevnte koloniseringen av germanske stammer.
Kjell Ingvaldsen
Kulturell forbindelse over nordsjøen finnes det flere eksempler på, heriblant en 'piktisk' dekorert kam funnet, eg tror det var på orknøyene eller shetland, fra 500-tallet ca., laget i reinsdyrbein, som nærmest må ha kommet fra skandinavia (altså reinsdyret - ikke dekoren). Og enkelte briter påstår de såkalte 'gallgaels' og 'lochlanns' er et fenomen langt eldre enn vikingtiden. Vet noen mer om dette, tro?
SvarSlett