Tragedien ved Hidra 23. juli 1406

Hendelsene som utspilte seg ved Fedefjorden, lengst vest i Vest-Agder, omtrent på disse tider i det herrens år 1406, kastet lange og mørke skygger over forholdet mellom den tyske Hansa og kongerikene England og Danmark-Norge. Mishandling og drap på så mange som hundre fredelige fiskere fikk nok også følger i lokalsamfunnet, uten at kildene forteller noe om det.

Farvannet nordvest for Lista - Hidra midt i bildet bak, se Google Earth. Det var her hanseater brutalt myrdet 96 engelske fiskere sommeren 1406.

I tiårene rundt 1400 var det en stadig pågående konflikt mellom den tyske Hansa og engelske kjøpmenn. I 1398 hører vi f. eks. at engelske kjøpmenn som driver handel på Østersjøen, klager over at hansbyene legger seg opp i deres anliggender og utfører mange slemme handlinger mot dem. Kong Henrik den fjerde svarer med å minne hanseatene om at disse privilegier i London var blitt gitt under forutsetning av at engelske handlende skulle få nyte de samme friheter i Tyskland, og at priviliegiene ville bli trukket tilbake dersom ikke ulovlighetene tok slutt. Under Hansedagene i 1405 og 1407 reiser engelskmennene erstatningssaker for «sjørøverier». Likevel fortsatte stridighetene; engelskmennene kapret hansetiske fartøyer og hanseatene kapret engelske, og av og til endte det med at hele skipsmannskap ble brutalt myrdet. Hanseatene ble dessuten anklaget for å ha ødelagt en hel del skip som tilhørte kjøpmenn i New Castle, York, Hull, London, Lynn, Yarmouth, Norwich og andre steder i England. Så, i 1411, lar kong Henrik en del hansetiske kjøpmenn arrestere i Boston og erklærer at han vil holde dem fanget inntil det er gjort opp for de skader, tap og drap som engelske kjøpmenn har lidd på norskekysten på grunn av hanseatene.

Det var forresten ikke bare engelskmenn og hanseater som drev denne virksomheten. C.J. Ford skriver i Piracy or Policy: The Crisis in the Channel, 1400-1403:

The opening years of the fifteenth century witnessed an outburst of lawlessness at sea of such intensity that legitimate commerce between the kingdom of France and England, and their allies, all but ceased.

I den pågående konflikten er det særlig én episode som gang på gang, gjennom flere år, trekkes frem fra engelsk side: Drapet på hundre engelske fiskere fra Norfolk sommeren 1406 i havnen «Wynforde». Siden ingen hittil har vært i stand til å identifisere de to stedsnavnene som fremkommer i de samtidige kildene om begivenheten, Wynforde og Itro/Itroo, skal jeg bruke litt plass på dette, ettersom jeg mener at begge steder kan identifiseres med stor sikkerhet. Men la oss først se nærmere på hva som skjedde, og på bakgrunnen for det.

Engelsk doggefiske på norskekysten

Fra 1383 har vi bevart et bønnskrift til den engelske kongen og hans råd, der innbyggerne i Cromer, Blakeney og andre byer i grevskapet Norfolk ber om tillatelse til å dra på fiske ved Danmarks og Norges kyster, da det er sent i sesongen og kongens embetsmenn, tross hans løfter, holder dem tilbake. I andre halvdel av 1300-årene reiste menn fra disse byene hver sommer til Norge og Danmark på fiske i flere måneder. Båtene deres var mindre «dogger» med en lastekapasitet på tolv eller atten tønner. Sannsynligvis opererte de engelske fiskerne nær kysten, og de må ha hatt fasiliteter inne på land og vel solgt det meste av fangsten før de vendte hjem med resultatet av sesongens siste fiske. Det er ikke kjent hvilke områder engelskemennene oppholdt seg i, men det kan ha vært i Øresund eller på Bohuslänkysten, skriver Poul Holm i South Scandinavian fisheries in the sixteenth century: the Dutch connection (s. 117).

Dogge, tegnet av Willem van de Velde d.y., ca. 1675.

Femti år senere var doggene fra Cromer og Blakeney nådd helt til Island, der fiskerne slo seg ned på Vestmannaeyjar og «lot oppføre hus, slå opp telter, grave opp jorden og drive fiske som om de eide landet», som det heter i en klage til danskekongen. Engelskmennenes dogger var overlegne islendingenes fiskefartøyer og kunne gå mye lenger ut fra land.

Begivenhetene i 1406

Det var doggefiskere fra de samme byene som stod i begivenhetenes sentrum sommeren 1406, da den pågående konflikten mellom England og hansabyene toppet seg. Hendelsenes gang skildres best i et klagebrev fra Henrik den fjerde til Erik av Pommern, gjengitt i Diplomatarium Danicum både på original latin og i moderne dansk oversettelse. Av opplysningene i brevet ser vi at henrettelsen av fiskerne skjedde fredagen etter forrige Sankt Margretes dag, altså den 23. juli 1406. Vi gjengir utdrag av brevet i moderne språkdrakt:

Højagtede fyrste, kære søn! Gennem vore elskede undersåtter og beboere i vor stad Cromers særdeles klagefulde og bitre beretning har vi til vor fortvivlelse måttet erfare, at da visse af vore undersåtter, fiskere bosiddende i vor nævnte by, op i mod 80 og 16 personer, som for nylig i forbindelse med fiskeri til egen og andres gavn havde søgt ud på det åbne hav, og der af voldsom frygt for vore fjender, til havs ved denne lejlighed, flandrernes grusomhed og frækhed, i høj fart var kommet fra hinanden ved havnen Wynford i Eders land Norge i håb om der at opnå sikkert tilflugtssted, sådan som de rettelig burde have opnået det, når betænkes skønheden af den spirende fred og kærlighed mellem os som følge af det til Guds pris fejrede ægteskabsforbund mellem Eder og vor kære datter, holdt visse købmænd fra de tyske hansestæder, som sædvanligvis frekventerer Bergenområdet, støttet og hjulpet af visse andre fra førnævnte Hansa med en gruppe på 500 bevæbnede mænd, sig skjulte på havet ved et sted, på folkesproget kaldet Itro, i visse skibe, grådigt afventende nævnte vore undersåtters ankomst. Og da selvsamme vore undersåtter var nået frelste i havn, gik 200 af de nævnte misdædere og deres håndlangere hurtigt i land, altimens 300 satte sig i visse krigsskibe for ikke at nogen af vore nævnte undersåtter skulle forsøge at flygte, og dræbte på grusom vis to af samme vore undersåtter, som først forsøgte at komme i land, mens resten fængsledes i skrækkelige fængsler, hvor de forblev uafbrudt i to dage og en nat, bundne i hårde lænker, indtil der blandt de foregående blev afholdt en mangelfuld og skændig rådslagning om, hvad man skulle stille op med de førnævnte fængslede, og fjernt fra nogen rettergang og stik i mod de konventioner, som er indgåede og bekræftede af på den ene side vore gesandter og på den anden side højmesteren for Preussens udsendinge, kastede man på grufuld vis de fængslede i havets dyb, bagbundne på deres hænder fredag efter sankt Margrete uden for førnævnte havn. Sandelig, højagtede fyrste, kære søn, eftersom sådanne ugudelige overtrædelser har fundet sted i Eders førnævnte rige - eftersom de med troværdige oplysninger levende forsikrer Eders højhed herom - bør det ikke ufortjent afstedkomme ærgrelse hos Eders kongelige ærværdighed. Vi beder så indtrængende, vi kan, i henseende til Eders faderlige kærlighed, at I på passende måde sørger for at sætte Eders kløgt ind, således at vore klagende undersåtter får mulighed for at opnå fuld kompensation og erstatning for ovennævnte tab og forbrydelser.

500 væpnede hanseater lå altså i bakhold på et sted på norskekysten kalt «Itro». Da rundt regnet hundre fiskere fra Norfolk av frykt for flamske fiender rømte inn i en havn i nærheten, kalt «Wynford», ble de møtt av 200 hanseater som, mens resten av den hanseatiske styrken bemannet skipene og sørget for at ikke engelskmennene kunne komme unna, straks drepte to av fiskerne og la resten i lenker. Etter to dager ble de overlevende bakbundet og kastet på sjøen utenfor «Wynford».

Etterspillet                       

Hendelsen vakte forståelig nok sterke reaksjoner, forstår vi av de bevarte kildene. I begynnelsen av 1407 klager 85 navngitte menn og kvinner i Cromer til kong Henrik over at hanseater fra Bergen har fanget og drept deres ektefeller, sønner, brødre, nevøer, fettere, svogere eller tjenere i havnen «Wynford». De ber kongen om øyeblikkelig å kreve de i Boston boende hanseatiske kjøpmenn til regnskap for dette (DN 19, nr. 707). Den 12. februar samme år går så seks hanseatiske kjøpmenn i borgen for seg og de andre tyskere i Boston i anledning mordet på fiskerne fra Cromer (DN 19, nr. 705). Den 21. februar befaler kong Henrik sheriffen i Norfolk å kunngjøre at alle skadelidne i Cromer skal melde seg ved fullmektiger hos John Reymes eller personlig for kongens råd, og en tid etter kunngjør Reymes at han har mottatt tre menn som fullmektiger for innbyggerne i Cromer. I mars bekrefter sheriffen at han har gjort kongens befaling kjent i Cromer den 20. mars, i Norwich den 21. mars og i North Walsham den 24. mars. Deretter, den 10. mai 1407, meddeler kong Henrik at de hanseatiske kjøpmennene er blitt frikjent og at det er sluttet forlik med klagerne.

Drapene i «Wynford» forsvinner imidlertid ikke fra den diplomatiske dagsorden av den grunn. Så sent som i februar 1412 kunngjør kong Henrik at han har mottatt et brev fra bergensfarerne i King's Lynn, som klager over hanseatenes opptreden i Bergen og over forskjellige ugjerninger begått av dem andre steder i Norge, blant annet over at hundre fiskere fra Cromer, Blakeney og andre kystbyer i Norfolk var blitt drept i «Wynford» noen år tidligere.

Hvor er «Wynford»?

Stedsnavnene «Wynford»/«Wynforde»og «Itro»/«Itroo» har voldt vanskeligheter for alle som har beskjeftiget seg med disse kildene. Utgiveren av Diplomatarium Norvegicum foreslo under tvil at det kunne dreie seg om Vindafjord i Ryfylke, men det er unektelig vanskelig å tenke seg så vel engelske fiskere som en hanseatisk krigsflåte helt innerst i Ryfylke. Det har også vært andre stedsnavn inne i bildet, som Fensfjorden mellom Hordaland og Sogn, men de passer like dårlig.

Som nevnt innledningsvis mener jeg at det er uproblematisk å identisere de to navnene, og at de begge hører hjemme lengst vest i Vest-Agder. Men det kan være grunn til å si noen ord om hvorfor denne tolkningen ikke er eller har vært innlysende. Det henger dels sammen med hva slags tekster som innenfor en gitt fagdiskusjon har vært ansett som relevante, og dels har det med tolkerens perspektiv å gjøre. Jeg skal prøve å anskueliggjøre hva jeg mener med et par små eksempler:

I hollandsk og amerikansk historisk forskning om 1600-tallets Amsterdam og dens amerikanske pendant, Nieuw Amsterdam, var det lenge et problem å stedfeste Masterland. Mange av innflytterne til storbyen oppgav nemlig at de kom nettopp fra Masterland. En tok det gjerne for gitt at det måtte være tale om et sted i Nederlandene eller der omkring. Først da en forsker kunne vise til at sjøkarter og seilingsbeskrivelser fra samme periode regelmessig brukte navnet Masterland om Marstrand på Bohuslänskysten, ble problemet løst.

På 1980-tallet foregikk det en ivrig diskusjon i Lyngdal om hvorvidt det hadde stått kirke i uthavnen Selør eller ikke i senmiddelalderen. Det var ikke nok at en sterk lokal tradisjon hevdet at dette var tilfellet, og flere lot seg heller ikke overbevise av at eldre folk kunne fortelle om funn av skjeletter på stedet som ble utpekt som den nedlagte kirkegården. Selv en mindre arkeologisk undersøkelse som ble utført i sakens anledning kunne ikke gi entydig svar på om det faktisk var tale om et kirkested. At lokaltradisjonen hadde hatt rett hele tiden, ble først klart da en forfatter kunne legge frem hollandske losbøker fra 1500-tallet som viste at kirken i Selør ble brukt som seilingsmerke.

Betydningen av perspektivet til tolkeren i denne sammenhengen understrekes av Gunnar Eikli, som blant annet skriver at

den sørlandske uthavnshistorien er først og fremst en internasjonal historie, en historie om det som har foregått mellom nasjonene (…); også en langt på vei førnasjonal nord-europeisk historie… Den sørlandske uthavnshistorien kan bare forstås nettopp i et slikt perspektiv. Bygdebøkenes gard og grend, slekt og blod, fører oss ikke nærmere et historisk bilde her. Heller ikke en nasjonalhistorisk tilnærming.

Svaret på hvor «Wynford» ligger, finnes i kilder som omhandler denne internasjonale og delvis førnasjonale historien. Og rent faktisk viser det seg at det bare er ett sted på norskekysten som i seilingsbeskrivelser og på kart fra midten av 1500-årene og fremover har navnet «Wynford». Her er Willem Jansz Blaeu i Het Licht der Zee-vaert (1608):

Twee ofte drie mylen benoorden dat laeghe landt van Leest leyt dat Eylandt van Winfoert / daer bezuyden looptmen inde haven van Wynfoert / en die strect noordoost in / maer tussche Wynfoert en t'laeghe landt van Leest / leyst noch een moye haven gheheten Winterfoort…

(To eller tre mil nord for Listerlandet ligger Winfoert-øya / på sørsiden av den er innløpet til havnen Wynfoert osv.).

John Sellers kart, A Description of the Coast of Norway fra 1671.

Den lokalkjente forstår umiddelbart at «Eylandt van Winfoert» er Hidra. Selve havnen er sannsynligvis Rasvåg på Hidra, selv om det ikke kan utelukkes at det er Fedefjorden som menes. Imidlertid er det vel Fedefjorden som menes med «een moye haven gheheten Winterfoort», og som sies å ligge mellom Winfoert og Listerlandet. «Itro» eller «Itroo» må være Hidra (Hitr, Hitterø).

Uten å gå nærmere inn på akkurat det, hører det med til historien at det nok er en etymologisk sammenheng mellom det gammelnorske navnet på fjordsystemet her, Hvinisfjordr, og losbøkenes Winfoert.

Nordmenn i hollandske fjær

Kvinesdal i Vest-Agder, 1672: Didrik Meyer er i trøbbel. Han har lagt seg ut med sin tidligere forretningspartner, Christen Sørensen Godtzen, som endatil er bror av bygdas prest. Anklagene mot Didrik er mange: Han hadde «bedet Fanden fare i sig den Dag, han skulde gaa til Alters for nogen Præst i Norge», innført og spredt kalvinistisk litteratur blant bøndene i distriktet og dessuten fornektet dåpens sakrament  ved å ta et nytt navn. Inntil han som ung mann reiste fra fødebygda Søgne til Amsterdam begynnelsen av 1660-årene hadde nemlig Didrik Meyer vært kjent under sitt døpenavn, Erik Torkelsen.

Jan Steen (1626-1679): Dåpsfesten

Erik Torkelsen var en av svært mange sørlendinger som reiste til Holland på 1600-tallet. Noen nøyaktige tall har man ikke, men det må ha vært atskillige tusen unge menn og kvinner som dro ut, noen for en periode, andre for alltid. «I talrige Skarer droge saaledes Vestlandets [dvs. Sørlandets] Gutter og Piger over til Holland, og det var i de Dage kun faa Familier i disse Distrikter, som ikke havde Slægt og Venner i Amsterdam eller andre hollandske Stæder,» skriver historikeren Ludvig Daae. Historikeren Oddleif Hodne har pekt på at befolkningsveksten i det daværende Christianssands stift bare var en sjettedel av det den var i landet for øvrig i perioden 1650-1750, og at årsaken var masseutvandringen til Holland. Skifter og tingbøker forteller om en utpreget flyttelysten befolkning på Sørlandet, og vi hører regelmessig om sønner og døtre som er i Amsterdam eller «ude paa Fahrten fra Holland».

Holland og Amsterdam utøvde en tiltrekningskraft på kystbefolkningen som best kan sammenlignes med den Amerika og New York kom til å representere senere. Poeten Jeremias de Dekker (1610-1666) skildrer verdensbyen Amsterdam – i mer enn én forstand den første moderne verdensbyen – slik i et vers (i min prosaoversettelse):

Her hever det seg fra Amstels bredd og høyt til værs et sted som om dagen kryr av alle slags folk, en promenadepark der morian handler med nordmann, en kirke der jøde, tyrk og kristen møtes, en skole i ethvert språk, et torv for alle varer, en børs som alene driver alle verdens børser.

Om saken mot Didrik Meyer var ekstraordinær, var det faktum at han hadde tatt et hollandsk navn i forbindelse med at han oppholdt seg i Amsterdam, heller regelen enn unntaket når det gjaldt de skandinaviske innvandrerne der. Denne skikken kaster et interessant lys over spørsmålet om selvoppfatningen til de skandinavnene som oppholdt seg i Holland eller var i hollandsk tjeneste. Et godt stykke på vei må de jo ha tatt hollandsk identitet. Fra Lista forteller Andreas Eckstorm (1792) om de som vendte hjem igjen:

Efter nogle Aars Forløb kommer endel tilbage ganske Hollandske, med en Mængde Par Bukser udenpaa hverandre, med Guldknapper for Hænderne og under Halsen, ganske fremmede i deres Modersmaal ... Ligeledes Tøserne, Disse kaldes da Hollændsker, og stikke af blandt de simple ubefarne Piger paa en besynderlig Maade ved deres usædvanlige lange Trøier, underlige Hovedtøj, og nogle ved smaa Solhatte.

Eksemplene på nordmenn og svensker som tok seg hollandske navn, er mange – og instruktive. Admiral Cornelius Cruys het Nils Olsen under oppveksten i Stavanger, men kalte seg – eller ble kalt – Cornelis Roelofsz i Amsterdam, der han også tok slektsnavnet Cruys. Sjøhelten Cort Adeler het på sin side Kurt Sørensen, som ble til Cort Sievertsz hos hollenderne.

I Göteborg ble det i 1704 skrevet ut en fullmakt til styrmannen Evert Meijer på vegne av arvingene etter den nylig avdøde sjømannen Gunnar Torbjörnsson, som var omkommet på en reise til Curaçao i Vestindia. Han hadde «elliest (ellers) brukat det namnet Gowert Ley». Da Boru Ljodusen fra Lindesnes reiste til Holland, kalte han seg Barent Ludersz, mens sønnen Andor ble til Andries Barentsz. Søsteren Anna Borusdatter kalte seg derimot for Anna Brouer.

Så langt viser disse tilfellene at de norske innvandrerne tok eller fikk hollandske navn som lignet på døpenavnet i form av en viss lydlikhet. Kildene viser at Erik ofte ble til Dirck, Jon til Jan, Ole til Roelof, Anders til Andries, Nils til Cornelis, Bjørn til Barent, Peder til Pieter, Gunnar til Govert, Rasmus til Erasmus, Kristoffer til Stoffel, Knud til Cort og Lars til Laurens. Både Torkel og Tolli kunne «oversettes» til Teunis. Sigurd og Sjur ble ofte til Sievert i Holland, men også Eilert Stilluvsen fra Lista, som døde i Ostindia i 1728, brukte den varianten da han kalte seg Ellert Sieuwertsz. Kvinesdølen Hans Fredriksz skulle man kanskje tro het Hans også hjemme i Norge, men hans døpenavn var Huge.

For kvinnenes del ble Mari gjerne til Maritje(n), Kirsti til Stjintje, Cathrine til Trijntje og Gjertrud til Geertje.

Men noen absolutte regler ser ikke ut til å ha eksistert. Skipper Knud Olsen fra Stavanger bodde i Hoorn i 1675, men kalte seg ikke Cort Roelofsz, men derimot Cornelis Jansz. Knud Arnesen fra Holum dro hjemmefra som 16-åring, og da noen sambygdinger traff ham i Vestindia mange år senere, kalte han seg Cort Jansen Prøys. Kirsten Madsdatter fra Kvinesdal kalte seg Ajntje Matthijsz da hun flyttet til Holland.

I Nederlandene brukte man patronymikon på samme måte som i Skandinavia, slik at ens etternavn bestod av fars fornavn med etterleddet -zoon eller -dochter (-sønn, -datter). Disse formene ble vanligvis forkortet til -szn og -dr, og etter hvert bare til -se eller -s (f. eks. Roelofs eller Jans). Helt frem til 1811 var det vanlig med patronymikon i Holland, men rene slektsnavn forekom også – og var nok mer utbredt enn her hjemme.

Overnevnte Gunnar Torbjörnsson ser jo for eksempel ut til å ha lagt igjen farsnavnet hjemme i Göteborg, og i stedet tatt etternavnet Ley. Bakgrunnen for det slektsnavnet, kjenner vi ikke. Men når det gjelder Rasmus Rasmussen Bøkker fra Stavanger som ble til Erasmus Coper da han meldte seg til tjeneste for Det ostindiske kompani i 1707 og la ut på en reise til Batavia (Jakarta) som skulle komme til å vare i fem år, er slektsnavnet en ren oversettelse av det norske navnet. Det er også eksempler på personer som tar seg slektsnavn basert på hjemstedets navn. Ludvig Daae forteller om en gutt fra gården Vesthassel på Lista som ble prest i Nederlandene og kalte seg Wessel. Fra samme sted var Osmund Jakobsen Råstad, som brukte slektsnavnet Roos i Holland, og Bernt Jonsen Langåger, som ble til Barent Janszen de Lange.

Det er lett å forstå at det kan være utfordrende å identifisere personer i de hollandske kildene på bakgrunn av norske navn og norske kilder. Den motsatte veien er vanskelig, ikke sjelden umulig, å gå. Da bonden Tore Andersen Vesthassel på Lista døde i 1759, hadde han overlevd alle sine fem sønner. Datteren, Anne Malene, hadde ingen i familien hørt noe fra på 28 år. Men i forbindelse med arveoppgjøret lyktes det å bringe på det rene at hun var bosatt i Bloemendaal ved Haarlem og gift med en mann fra Lister, Cornelis van Drosthagen. Selv gikk hun under navnet Anna Magdalena Wessels. Dersom det ikke var for opplysningen i skiftet etter Lars Andersen, ville neppe noen gjettet på at Cornelis van Drosthagen og Anna Magdalena Wessels var født i Norge av norske foreldre.

For å komplisere det ytterligere hører det med i bildet at hollandsk språk og hollandsk navneskikk også satte sitt preg på kystdistriktene i Norge på 1600-tallet – ikke minst på Agdesiden. I perioden forut for hollendertiden var mannsnavn som Jon, Ole, Bjørn, Helge, Torgeir og Ånen blant de vanligste i Vest-Agder, men på 1600-tallet kommer hollandske navn som Teis, Tønnes, Adrian, Cornelius, Laurits og Didrik inn og får stor utbredelse. Kvinnenavnene endret seg også, og Anna, Mari, Åse og Guri får konkurrenter i navn som Berte, Katrine, Susanne og Trinke.