Søren Abildgaard (1718-1791) var kongelig tegnemester i
andre halvdel av 1700-tallet, og han var pioneren fremfor noen innenfor
arkeologisk feltregistrering så vel som praktisk geologi i Danmark. Han var
dessuten fra Flekkefjord. Som vitenskapelig tegner hadde han bare én reell
konkurrent i rikets intellektuelle hovedstad, København. Det var den noe yngre
Andreas Thornborg (1730-1780) – og han kom fra Mandal!
Den berømte runesteinen i Jelling er bare én av svært mange
fortidsminner Søren Abildgaard målte opp og dokumenterte etter at han i 1755
fikk stillingen som tegnemester ved Det kongelige Gehejme-Archiv og tilbrakte
sommer etter sommer på antikvariske ekskursjoner rundt i Danmark. Tegningene
oppbevares i dag ved Nationalmuseet i København, og de er så godt utført at de
fremdeles i mange tilfeller kan brukes som dokumentasjon, særlig når de
tegnende monumentene i dag er ødelagt eller helt forsvunnet. Over 20
feltsesonger og nærmere 1000 tegninger ble det på Søren Abildgaard før han trakk
seg tilbake i 1777.
Nylig ble produktene av Abildgaards pionerarbeid –
tegningene hans av gravsteiner, jettestuer, kirker og annet – utgitt i et stort
anlagt katalogverk. Fortiden på tegnebrettet, heter boken, som er skrevet av
Poul Grinder-Hansen.
Og det hele begynte altså i Flekkefjord, der Sørens far,
Peder Abildgaard, var toller. Etter oppvekst i småbyen fulgte han den
sedvanlige veien for embetsstandens sønner, iallfall de av dem som man mente
hadde et godt hode: Først til Katedralskolen i Kristiansand og deretter videre
til studentilværelsen i København. Til sist: Et embete – om man spilte sine
kort riktig. Og det får vi si at Søren Abildgaard gjorde. Han kom til
hovedstaden i 1737, giftet seg to år senere og på grunn av sine store evner som
tegner klarte han å skaffe seg et utkomme som hjalp ham gjennom det lange livet
som «studiosus». Han kaller seg fremdeles student da han i 1751 eller litt før
kommer i kontakt med Jakob Langebek, historiker og geheimearkivar.
I 1753 reiser de to på en lang studiereise til Sverige og
Østersjølandene for å tegne og dokumentere fortidsminner. To år senere ble
altså Søren Abildgaard utnevnt til tegnemester. Frem til da hadde antikvarer og
andre fornforskere stort sett nøyd seg med å studere skriftlige kilder. Med Sørens
kunstneriske evner og praktiske sans kom de materielle levningene inn i
fagdiskusjonen på en helt annen måte enn tidligere.
Barn av opplysningstiden som han var, virket Søren
Abildgaard innenfor flere disipliner. Undersøkelsen hans av Stevns Klint gjorde
ham til nybrottsmann også innenfor geologisk forskning, og han fulgte opp med
en rekke artikler om fiskeri, om gjødsling, om gruvedrift og mye annet. Han
forsøkte dessuten å få kongen interessert i porselensproduksjon etter hans egen
oppskrift. Oppi det hele glemte han aldri hjembyen. I Kristiansands første
avis, Christiansandske Uge-Blade, publiserte han en lang beskrivelse over
Flekkefjord tolldistrikt i 1781.
Sørens sjef, Jakob Langebek, hadde en konkurrent
– ja, på sett og vis en motstander – innenfor den antikvariske virksomheten.
Han het Terkel Klevenfeldt og bar nag til Langebek fordi han mente at denne –
og Abildgaard – hadde sneket seg inn på hans enemerker. Klevenfeldt hadde sin
egen tegner, og det var altså mandalitten Andreas Thornborg. Thornborg var
kongelig våpenmaler, dvs. at han skulle dokumentere og tegne nye og gamle
adelsvåpen, samt kongelig portrettmaler. Det siste innebar at han skulle
forevige de kongelige, og han var i en lang periode kongefamiliens foretrukne
portrettmaler. Bak seg hadde en lignende bakgrunn og vei til karrieretoppen som
Søren Abildgaard: Faren var Mathias Thornborg, som var måler og veier i Mandal.
Derfra bar det til skole i stiftsstaden, og så studier i København, der
Klevenfeldt fikk øye på hans talent.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar