Vi skriver julen 935, og Håkon den Gode er tilbake i
Norge etter å ha vært oppfostret hos kong Æthelstan i England. Nå skulle julen
feires i Trøndelag, hos den mektige Sigurd jarl på Lade. Sigurd jarl hadde vært
en viktig alliert av Håkons far, kong Harald Hårfagre, og det var ham som
noenogtyve år tidligere hadde gitt kongssønnen navnet Håkon etter sin far. Denne julen gjengjeldte kong
Håkon tjenesten: På selve julenatten nedkom Bergljot, Sigurd jarls kone, med et
guttebarn. Dagen etter øste kongen vann over gutten og kalte ham opp etter seg
selv. Slik skildres Håkon Jarls fødsel og dåp i Heimskringla. Kombinasjonen av
den skjebnetunge julenatten og kongen som øser vann over den nyfødte og gir ham
sitt eget navn, unngikk neppe det lyttende og lesende publikum: Det var en
fremtidig hersker som var kommet til verden.
Faren, Sigurd Håkonsson jarl, spilte en viktig rolle i de
politiske begivenhetene omkring midten av 900-tallet. I sagatradisjonen
fremstår han som kongemaker og den som sørger for at Håkon Adalsteinsfostre
blir konge i den upopulære Eirik Blodsøks’ sted. Ågrip forteller at Håkon kom
fra England med to skip, og at han «sat eit år på den måten at han ikkje hadde
kongsnamn». I Fagerskinna kan vi i tillegg lese at ekspedisjonen foregikk med
kong Athelstans velsignelse. Ferden gikk til Trondheimen og gudfaren Sigurd
Håkonssson. Med støtte fra Sigurd jarl tok trønderne Håkon til konge på tinget,
og deretter fordrev han med vold Eirik Blodøks fra landet.
Jarlen var den unge kongens kjæreste venn, heter det et
sted, og «den klokeste mann i Norge». Sigurd får dessuten æren for å ha «satt»
Frostatingsloven sammen med Håkon den Gode. Hvem var da egentlig disse jarlene
på Lade, som ikke bare var kongenes venner og allierte, men endatil kunne
avsette og innsette konger – så å si etter eget forgodtbefinnende?
En "Hårfagre" i nord?
I sagaene gjør ladejarlene sitt inntog mens Harald Hårfagre
fremdeles er konge. På den tiden er det Sigurd jarls far, Håkon Grjotgardsson,
som sitter på Lade. Han er sikkert nok en historisk skikkelse, men i likhet med
hans samtidige, «rikssamlingskongen» Harald Hårfagre, er det ikke så svært mye
vi kan si sikkert om ham. Ikke minst gjør mangelen på utenlandske kildebelegg
det vanskelig å kontrollere de ofte innbyrdes motsigende sagaopplysningene. Den
engelske historieskriveren William av Malmesbury nevner riktignok en kong
Harald, «rex Noricorum», som sendte kong Æthelstan et forgylt skip med
purpurrødt seil, men William levde selv et par hundre år etter disse
begivenhetene. Hva Håkon Grjotgardsson jarl angår, er vi utover sagaene henvist
til et par strofer av hyllningsdiktet Håleygjatal. Og der står det i grunnen
ikke annet enn at den eldre Håkon Jarl mistet livet i et sjøslag ved
Stavanesvågen i Sunnfjord.
Snorre forteller imidlertid i Heimskringla at Håkon
Grjotgardsson kom fra munningen av Trondheimsfjorden og inn til Lade, der han
traff Harald Hårfagre. Sistnevnte var da opptatt med å underlegge seg
Trøndelag, og fikk Håkons hjelp til det etter at denne var blitt kongens mann,
hans jarl. Skildringen av forholdet mellom Håkon Grjotgardsson og Harald
Hårfagre ligner mye på det mellom Sigurd jarl og Håkon den Gode: Håkon
Grjotgardsson hadde styringen over hele Trøndelag når kong Harald var
annensteds i landet, og Håkon var den mann kongen satte høyest blant trønderne.
I Fagerskinna heter det imidlertid at Harald kom til Lade på veitsle hos Håkon
Grjotgardsson. Forskjellen på de to versjonene er dramatisk: I det første
tilfellet kommer Håkon til Harald, som alt er i ferd med å ta kontrollen i
Trøndelag, og han gjør det fra et utgangspunkt nokså perifert i regionen. I den
andre versjonen er Håkon Grjotgardsson trygt plassert i tjukkeste Trøndelag
idet Harald Hårfagre entrer scenen. Mens jarlen hos Snorre skylder Harald sin
makt og myndighet, fremstår han i Fagerskinna som en hersker med et selvstendig
maktgrunnlag – en trønderkonge. I den islandske tradisjonen, representert ved
Landnåmsboken, hører vi flere steder om folk fra de nordlige landsdeler som
reiser til Island fordi de er misfornøyd med Håkons «hardstyre», akkurat som
mange stormenn sørfra skal ha rømt landet på grunn av Harald Hårfagre.
Det er antagelig riktigere å oppfatte Ladejarlene som en
konkurrent til de østnorske Ynglingene («Hårfagreætten») mer enn som et mer
eller mindre lydig redskap for dem. I egenskap av trønderkonger representerer
imidlertid Ladejarlene en type regionale herredømmer som arkeologisk kan spores
helt tilbake til folkevandringstiden.
Enkelte historikere har tenkt seg at Håkon Grjotgardsson
selv bedrev et samlingsverk fra Møre til Troms samtidig med Harald Hårfagres
«rikssamling». For en historiker som Halvdan Koht var kontrollen med leia
nordfra og med handelen en viktig forutsetning for Ladejarlenes makt. Og fra
arkeologiske funn i inn- og utland – og også fra enkelte skriftlige kilder,
først og fremst den beretningen som tilskrives Ottar fra Hålogaland, vet vi at
nettopp handelen med fangstprodukter fra den nordligste delen av Skandinavia
var av betydning i yngre vikingtid.
"Norges hjerte"
Trondheimen er “hofuð Noregs”, Norges hjerte, heter
det i sagahåndskriftene Fagerskinna og Morkinskinna, mens Heimskringla sier at
det var der “ landets største styrke lå”. De arkeologiske kildene understøtter
langt på vei dette synspunktet. Bygdene rundt Trondheimsfjorden fremstår som
sentrale i de fleste henseende gjennom hele jernalderen.
Inntekter fra plyndringsferder i vesterled og fra handelen
med håløyger og samer i nord må sammen med de rike jordbruksressursene i de
brede bygdene ved Trondheimsfjorden og i de lange dalførene sør og øst for
fjorden ha gitt Ladejarlene et solid maktgrunnlag. Til dette hører fangst og
storviltjakt i fjellbygdene, samt den omfattende jernvinna som foregikk i
jordbruksmessig marginale områder, både i Trøndelag og i Jämtland og
Härjedalen, og som man kan forestille seg var kontrollert av sentrale politiske
miljøer som blant annet Ladejarlene. Det var dette utgangspunktet som først og
fremst gjorde jarlene i stand til å spille rollen som herskere, kongemakere og
politiske aktører på nordisk plan gjennom et langt tidsrom. De var et spill de
mestret til fulle. Likevel var Ladejarlene sjelden eller aldri konger annet enn
i gavnet. Hvorfor var det slik, og hva innebar det egentlig å være jarl?
Vi har flere mer eller mindre lærde forklaringer fra
norrøn tid som søker å forklare hvordan de tradisjonelle herskertitlene herse,
jarl og konge er oppstått, og hva slags forbindelse det er mellom dem. I
Fundinn Noregr fortelles det at jarlsbetegnelsen oppstod da Gudbrand, en
sønnesønn av den Nor som skal ha gitt Norge navn, nektet å bli kalt konge og
heller kalte seg jarl. Senere i samme slektsrekke finner vi en annen Gudbrand
som verken ville være konge eller jarl, men herse. Sagatradisjonen sier noe
lignende om Erling Skjalgsson, som insisterte på å være herse da kong Olav
Tryggvason ville ha ham som jarl. Hva Håkon Jarl angår, kalles han jarl selv om
sagaer og skaldekvad fremstiller ham som en mektig hersker – riktig en konge.
En hovedårsak til den smule forvirringen er at vi har å
gjøre med jarler i to forskjellige betydninger – en som var gjengs på
sagaskrivernes tid, og en eldre. Trolig er det den eldre betydningen av jarl
som forekommer i en del runeinnskrifter fra folkevandringstiden i formen erilaz. Sannsynligvis er erilaz/jarl en
gammel betegnelse på en militær leder. Senere brukes imidlertid jarl i en annen
betydning; han har fremdeles en militær rolle, men nå på vegne av en
overordnet, oftest en konge. Denne siste betydningen forekommer i England i
yngre jernalder, og i Skandinavia møter vi den i vikingtiden. Karakteristisk
for de fire, fem generasjoner av Ladejarler som bør regnes som historiske,
altså slektsleddene fra Håkons farfar til hans sønnesønn, er jo nettopp at de
inngår allianser med mektige konger i Danmark, England og – i Harald Hårfagres
og Håkon Adalsteinsfostres tid – Norge, og at de er jarler under disse kongene.
Forutsetningen for at Ladejarlene kunne spille denne rollen gjennom så lang
tid, var selvsagt deres posisjon som regionale herskere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar