Fra Fimmelstången til Kvadraturen

August 1674, vertshuset Fimmelstången i Stockholms gamleby: En svensk løytnant, Arvid Christian Storm, beseirer den feirede dikteren Lasse Lucidor, "Den olycklige", i en fekteduell på liv og død. Begge er temmelig påseilet; da Lucidor (bildet) går i gulvet, kaster løytnanten seg over ham og gir ham nådestøtet. Etter et kort fengselsopphold, flykter Storm så hals over hode til København, der han går i dansk tjeneste. Mellom udåden i den svenske hovedstaden og Kristiansands regelmessige byplan, Kvadraturen, er det faktisk en sammenheng.

«Alle» kjenner historien om hvordan Kristiansands kvadratur, ”den storslagne byplan”, som byhistoriker Leewy kalte den, kom i stand: Christian Kvart trakk selv opp rutenettet på den øde furumoen ved Otras utløp i 1641; det hele så regelmessig geometrisk som bare en renessanseby kan være det, og slik har det vært siden. Det siste standhaftige furutreet måtte gi tapt for bybrannen i 1880, og fra da av har selve gatestrukturen, Kvadraturplanen, vært det eldste minnesmerket i landsdelshovedstaden. Det er for så vidt hold i denne fortellingen, men i sammenhengen er det fort gjort å glemme at byplanen også har en historie – Kvadraturen som vi kjenner den, er resultatet av en langvarig prosess. Og skal man peke på Kvadraturens «far», kan man med nesten like stor rett peke på Christian den 5. (konge 1670-1699) som på bestefaren med firetallet etter navnet.

Nå var det verken fjerde- eller femte-Christian som selv stod for utstikkingen av byen, selvsagt. Men begge kongene tok initiativet til regulering av gater og bebyggelse på Sanden. Alt året etter at Christian Kvart hadde befalt at det skulle opprettes en kjøpstad på stedet, skriver han i et brev til den stedlige lensherren at «Hans Jacobssøn, vores ingenieur» (dvs. ingeniøroffiseren Hans Jacobsen Schørt, senere kommandant på Akershus) hadde målt opp og avmerket den nye byens gater og torv.

De eldste bykartene viser da også renessansens ideal om geometrisk orden med regelmessige gater og kvartaler var i behold i tiårene etter bygrunnleggelsen, men disse kartene er knapt av en slik karakter at de viser den faktisk eksisterende bebyggelsen og de faktisk eksisterende gatene. Det eldste kartet vi har, fra 1662, viser ikke en gang det riktige antallet gater, men har én for lite i den ene retningen og tilsvarende én for mye i den andre! Flere karter fra denne perioden viser Kristiansand omgitt av festningsvoller – for slik skulle 1600-tallets garnisonsbyer jo være!

Andre kilder avslører at virkeligheten i mangt og mye var en annen enn idealet. I 1681 hører vi om borgere som bygger hus og hager tvert imot den bestemte «regulariteten». Enevoldskongen ville ikke vite av slikt, og kristiansanderne fikk vite at dersom de ikke straks rettet seg etter reguleringen, ville husene bli revet – endatil «naar de minst tænker derpaa». Christian den 5. og kongene før og etter ham var opptatt av at den unge kjøpstaden skulle være «ziirlig». Det gjaldt gater så vel som hus.

Ikke minst under Christian den 5.s regjering føres det en bevisst politikk for å styrke Kristiansand som kjøpstad. Det er i den forbindelse at handelsborgere i ladesteder og uthavner fra Risør i øst til Flekkefjord i vest blir pålagt å flytte til byen. Og unnlot de å gjøre det, skulle husene deres rives! I den forbindelse får vi i 1686 et innblikk i myndighetenes sans for «ziirlighed» – og for bybebyggelsens daværende tilstand. Da heter det nemlig at ”alle dem, som ville bygge store Huse paa de reelle Gader i Christiansand, skal indrømmes de Pladse, som de smaa Huse og Hytter staae paa, … og de reelle Gader herefter ikke med saadanne smaa Bygninger igjen vorde opfyldte.”

Året før var det blitt vedtatt en ny regulering av byens gater og bebyggelse. Det skulle være 60 kvartaler og jevnbrede gater. Dessuten planla man en ny kirke i den østlige delen av byen. Dette var i en tid der også andre norske byer gjennomgikk omfattende reguleringer, bl.a. Bergen og Trondheim (etter branner). I 1687 utpekte man så en komité som skulle lage et utkast til byregulering. Og den som kom til å stå for det praktiske arbeidet, var rømlingen Arvid Christian Storm, som i mellomtiden var blitt generalkvartermester i Norge.

Arbeidet viste seg vanskelig, ettersom så mange hus var blitt bygd i strid med den opprinnelige idéen. Fra april 1688 har vi bevart en klage fra 33 innbyggere som skriver at Storm er i ferd med å foreta en omfattende omregulering, samt slå en strek over gatene fra ferjestedet og langs Baneheia. Klagernes hus og uthus skulle rives, til sammen 70 bygninger.

I stor grad må Kvadraturen slik vi i dag kjenner den, kunne føres tilbake til Storms omregulering i slutten av 1680-årene. Men selv han klarte bare delvis å oppfylle idealene. Det ble med 54 kvartaler, ikke 60, og gatene fikk bare delvis ens bredde. Trolig var det først etter bybrannen i 1734 at hele den regelmessigheten vi ser i dag, var et faktum. Enkelte steder, som i øvre del av Henrik Wergelandsgate, kan man fremdeles se noe av den eldre, mer uregelmessige strukturen.