Tre riker, mange folk

Omkring 1075 forfattet den tyske klerken Adam av Bremen sin Gesta Hammaburgensis Ecclesiae Pontificum (De hamburgske erkebiskopenes store gjerninger). I dette skriftet vier Adam det skandinaviske området stor plass, og han gir et bilde av nordområdene som vi umiddelbart kan kjenne oss igjen i. Her møter vi Dania som danenes land, Nordmannia eller Norvegia som nordmennenes land lenger nord, hinsides ”Nordmannerstredet”, og lenger øst Svedia eller Sveonia, som beboes av ”svediske folkeslag”. Lengst mot nord holder ”skridfinnene” – samene – til. Om de siste har klerken vår litt av hvert å fortelle, mye av det hentet fra mer generelle antikke forestillinger om fjerntliggende områder. Eksempelvis forteller han at det i nordområdene finnes enøyde kykloper, mennesker med hundehoder og kannibaler.

Også eldre kilder bruker av og til betegnelser som Danmark, Norge og Sverige – så vel som daner, nordmenn og svear. Det gjelder for eksempel de to jevngamle runeinnskriftene fra Jelling og Egtved i Jylland; den første, ofte omtalt som ”Danmarks dåpsattest”, kunngjør at ”kong Harald lot gjøre disse kumler etter Gorm, sin far, og etter Tyra, sin mor, den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne”, mens den andre er en minneinnskrift over Fáinn (den fargerike), som døde i Sverige. Eller ta en tredje jysk innskrift, den fra Egå, som minnes Manne, som var ”landbestyrer” hos Ketil den norske. Tidvis finner vi det samme i skaldekvadene; Torbjørn Hornkloves Haraldskvæði fra omkring 900 skildrer Harald Hårfagre som ”dróttin Norðmanna” (nordmennenes herre), som ”tók konu ena donsku” (hentet seg en dansk kone).

”Norðmanna of Hæreðalande"
Men fremdeles hos Adam er det tydelig at ting ikke er fullt så enkle som de kunne synes ved første øyekast. Tenk bare på hans opplysning om at Sveonia er bosatt av ”svediske folkeslag” – altså flere enn én folkegruppe. Flere av disse gruppene nevnes ved navns nevnelse av Adam; således redegjør han for at goterne (gautene) bor nærmest danene, og at det dessuten finnes både vestgotere og østgotere. Videre sier han at det finnes flere folk mellom Norvegia og sveonernes land – han nevner konkret värmlendinger og finnvedinger – som tilsynelatende ikke regnes som del av noen av disse større kollektivene. I skaldekvadene florerer det med slike gruppenavn – her er haðir (hadelendinger), þrændir (trøndere), hörðar (horder, folk fra Hordaland), renir (rener, folk fra Ranrike/Bohuslän), jótar (jyder) og fjónbyggvar (fynboere). Den angelsaksiske krøniken presiserer at den vikingflåten som angrep Dorset i 787, bestod av ”Norðmanna of Hæreðalande” – nordmenn fra Hordaland. De fleste av disse betegnelsene drar vi kjensel på, og så godt som alle sammen gjenfinnes i historiske landskapsnavn. Men det finnes også gruppenavn som er mer uvante. I runeinnskriften på Sædingesteinen fra Lolland hører vi for eksempel om sørdaner så vel som sør- eller sjøsvear.

En kjenner to reisebeskrivelser fra slutten av 800-årene som begge gir innblikk i Skandinavias politiske geografi på det tidspunktet. Den ene er Ottar fra Hålogalands (Ohthere), den andre Wulfstans. Begge er gjengitt i det geografiske første kapittelet i en oldengelsk oversettelse av Orosius’ Historiarum adversum Paganos Libri Septem (Syv bøker om historie mot hedningene). Den gammelengelske teksten gir flere steder geografiske opplysninger om Norden. Således heter det at nordvest for “gammel-sakserne” (merk det engelske utgangspunktet) finnes Angol, Sillende og noen av danene. I en annen passus omtales Norden nærmere:

“Vest for sørdanene (Suþdenum) er den havarmen som ligger rundt landet Britannia, og nord for dem er den havarmen som kalles Østersjøen (Ostsæ), og øst og nord for dem er norddanene (Norðdene), både på fastlandet og på øyene, og øst for dem er abodritene og sør for dem er Elbemunningen og en del av gammel-sakserne (Ealdseaxna). Norddanene har nord for seg den samme havarmen som kalles Østersjøen, og øst for dem er osti-folket og abodritene i sør. Osti har den samme havarmen nord for seg og vendere og Burgendan (bornholmere?), og sør for dem er Hæfeldan. Burgendan har havarmen vest for seg og svear (Sweon) i nord, og øst for dem er sarmater og sør for dem sorbere. Svearne har havarmen Osti sør for seg og i øst sarmater og i nord, på den andre siden av ødemarken, er Kvenland (Cwenland) og i nordvest er skridfinner (Scridefinne) og i vest nordmenn (Norþmenn).”

Wulfstans beretning
Deretter følger først Ottars og så Wulfstans beretning. Ottar gir mange opplysninger om den nordlige delen av den skandinaviske halvøy, og han forteller om samer (Finnas) og kvener (Cwenas). Om Sørskandinavia har han mindre å berette, men teksten kan tolkes dit hen at Ottar oppfattet østsiden av Oslofjorden som en del av Danmark (Denamearc).

I den angelsaksiske teksten følger Wulfstans skildring umiddelbart etter Ottars, og den tar sin begynnelse der sistnevnte avsluttes, nemlig i Hedeby ved Schleifjorden. Teksten inneholder ikke tilsvarende bakgrunnsinformasjon om Wulfstan som om Ottar, så vi vet lite eller ingenting om ham, rent bortsett fra at han seilte fra Hedeby til Truso (dagens Elblag, i nærheten av Gdańsk) på syv dager og syv netter. Man har tenkt seg at han var angelsakser eller dane. Det vesentligste av Wulfstans beretning omhandler skikkene blant esterne (Estum), men de kortfattede opplysningene vi får om den politiske geografien på reisen fra Hedeby og østover, er interessante nok. Han forteller at han hadde Vendland (Weonodland) på styrbord side da han satte ut, og på babord side var Langeland (Langaland), Lolland (Læland), Falster og Skåne (Scaneg). Så legger han til at alle disse landene hører til Danmark. Videre passerte han burgundernes land (dagens Bornholm), og de har sin egen konge. Etter burgundernes lands fikk han blekingenes øy (Blecingaeg), Möre (Meore), Öland (Eowland) og Gotland på babord side. Alle disse landene, forteller Wulfstan, hører til svearne (Sweon). På styrbord side hadde han Vendland hele veien til Wislas munning.

De to beskrivelsene gir til sammen et nokså oversiktlig, men selvsagt langt fra komplett bilde av forholdene i Norden henimot slutten av 800-tallet. Her møter vi en skandinavisk halvøy der kvener er en maktfaktor i nordøst, samer bebor hele det vidstrakte innlandsområdet mellom det nåværende Norge og Sverige, og svearne har direkte makt eller mer indirekte innflytelse over store deler av dagens Sverige. I Sør-Skandinavia råder danene, som kontrollerer ikke bare det nåværende Danmark, men også dagens Vest-Sverige, og kanskje også Østfold. Situasjon i kystområdene fra Vestfold og videre vest- og nordover er mer uoverskuelig. Nordmennene blir ikke omtalt som en politisk makt på lik linje med svear og daner hos Ottar. Men trolig tyder betegnelser som ”Norðweg” og ”Norðmanna land” på at lignende prosesser som ligger bak danenes og svearnes fremvekst, også var i gang på vestsiden av den skandinaviske halvøy. Det er uansett vanskelig å ikke se konturene av høymiddelalderens tre skandinaviske riker i det bildet som Ottar og Wulfstan tegner. Men det er ikke desto mindre verdt å legge merke til forskjellene: Opplysningen om det tilsynelatende jevne styrkeforholdet mellom kvener og nordmenn, eller om det omfattende området som synes å være bebodd av samiske grupper, ville man neppe finne i kilder som beskriver situasjonen i høymiddelalderen. Og når vi kommer så langt frem i tid at vi kan søke hjelp i nordiske skriftlige kilder, hører ikke Blekinge og Gotland til Sverige, men til Danmark. Når Wulfstan forteller at Bornholm har sin egen konge, er det en grei påminnelse om at man ikke må se seg blind på dagens nasjonale grenser i Skandinavia; de tre ”nasjonale” riksdannelsene som møter oss i form av Sverige, Danmark og Norge i kildene fra høymiddelalderen, var ikke noen selvsagte sluttprodukter av den utvikling mot større politiske enheter som skjøt fart i vikingtiden.

Fra Fimmelstången til Kvadraturen

August 1674, vertshuset Fimmelstången i Stockholms gamleby: En svensk løytnant, Arvid Christian Storm, beseirer den feirede dikteren Lasse Lucidor, "Den olycklige", i en fekteduell på liv og død. Begge er temmelig påseilet; da Lucidor (bildet) går i gulvet, kaster løytnanten seg over ham og gir ham nådestøtet. Etter et kort fengselsopphold, flykter Storm så hals over hode til København, der han går i dansk tjeneste. Mellom udåden i den svenske hovedstaden og Kristiansands regelmessige byplan, Kvadraturen, er det faktisk en sammenheng.

«Alle» kjenner historien om hvordan Kristiansands kvadratur, ”den storslagne byplan”, som byhistoriker Leewy kalte den, kom i stand: Christian Kvart trakk selv opp rutenettet på den øde furumoen ved Otras utløp i 1641; det hele så regelmessig geometrisk som bare en renessanseby kan være det, og slik har det vært siden. Det siste standhaftige furutreet måtte gi tapt for bybrannen i 1880, og fra da av har selve gatestrukturen, Kvadraturplanen, vært det eldste minnesmerket i landsdelshovedstaden. Det er for så vidt hold i denne fortellingen, men i sammenhengen er det fort gjort å glemme at byplanen også har en historie – Kvadraturen som vi kjenner den, er resultatet av en langvarig prosess. Og skal man peke på Kvadraturens «far», kan man med nesten like stor rett peke på Christian den 5. (konge 1670-1699) som på bestefaren med firetallet etter navnet.

Nå var det verken fjerde- eller femte-Christian som selv stod for utstikkingen av byen, selvsagt. Men begge kongene tok initiativet til regulering av gater og bebyggelse på Sanden. Alt året etter at Christian Kvart hadde befalt at det skulle opprettes en kjøpstad på stedet, skriver han i et brev til den stedlige lensherren at «Hans Jacobssøn, vores ingenieur» (dvs. ingeniøroffiseren Hans Jacobsen Schørt, senere kommandant på Akershus) hadde målt opp og avmerket den nye byens gater og torv.

De eldste bykartene viser da også renessansens ideal om geometrisk orden med regelmessige gater og kvartaler var i behold i tiårene etter bygrunnleggelsen, men disse kartene er knapt av en slik karakter at de viser den faktisk eksisterende bebyggelsen og de faktisk eksisterende gatene. Det eldste kartet vi har, fra 1662, viser ikke en gang det riktige antallet gater, men har én for lite i den ene retningen og tilsvarende én for mye i den andre! Flere karter fra denne perioden viser Kristiansand omgitt av festningsvoller – for slik skulle 1600-tallets garnisonsbyer jo være!

Andre kilder avslører at virkeligheten i mangt og mye var en annen enn idealet. I 1681 hører vi om borgere som bygger hus og hager tvert imot den bestemte «regulariteten». Enevoldskongen ville ikke vite av slikt, og kristiansanderne fikk vite at dersom de ikke straks rettet seg etter reguleringen, ville husene bli revet – endatil «naar de minst tænker derpaa». Christian den 5. og kongene før og etter ham var opptatt av at den unge kjøpstaden skulle være «ziirlig». Det gjaldt gater så vel som hus.

Ikke minst under Christian den 5.s regjering føres det en bevisst politikk for å styrke Kristiansand som kjøpstad. Det er i den forbindelse at handelsborgere i ladesteder og uthavner fra Risør i øst til Flekkefjord i vest blir pålagt å flytte til byen. Og unnlot de å gjøre det, skulle husene deres rives! I den forbindelse får vi i 1686 et innblikk i myndighetenes sans for «ziirlighed» – og for bybebyggelsens daværende tilstand. Da heter det nemlig at ”alle dem, som ville bygge store Huse paa de reelle Gader i Christiansand, skal indrømmes de Pladse, som de smaa Huse og Hytter staae paa, … og de reelle Gader herefter ikke med saadanne smaa Bygninger igjen vorde opfyldte.”

Året før var det blitt vedtatt en ny regulering av byens gater og bebyggelse. Det skulle være 60 kvartaler og jevnbrede gater. Dessuten planla man en ny kirke i den østlige delen av byen. Dette var i en tid der også andre norske byer gjennomgikk omfattende reguleringer, bl.a. Bergen og Trondheim (etter branner). I 1687 utpekte man så en komité som skulle lage et utkast til byregulering. Og den som kom til å stå for det praktiske arbeidet, var rømlingen Arvid Christian Storm, som i mellomtiden var blitt generalkvartermester i Norge.

Arbeidet viste seg vanskelig, ettersom så mange hus var blitt bygd i strid med den opprinnelige idéen. Fra april 1688 har vi bevart en klage fra 33 innbyggere som skriver at Storm er i ferd med å foreta en omfattende omregulering, samt slå en strek over gatene fra ferjestedet og langs Baneheia. Klagernes hus og uthus skulle rives, til sammen 70 bygninger.

I stor grad må Kvadraturen slik vi i dag kjenner den, kunne føres tilbake til Storms omregulering i slutten av 1680-årene. Men selv han klarte bare delvis å oppfylle idealene. Det ble med 54 kvartaler, ikke 60, og gatene fikk bare delvis ens bredde. Trolig var det først etter bybrannen i 1734 at hele den regelmessigheten vi ser i dag, var et faktum. Enkelte steder, som i øvre del av Henrik Wergelandsgate, kan man fremdeles se noe av den eldre, mer uregelmessige strukturen.