Det er en innarbeidet oppfatning at det først var med den utskiftningsloven som ble gjort gjeldende fra 1858 av, at oppløsning av teigblanding og klyngetun fikk noe særlig omfang på Sør- og Vestlandet. Den eldre loven, Lov angående Jords og Skovs Udskiftning af Fællesskap, som kom i 1821, har gjerne vært omtalt som mindre hensiktsmessig. Ja, i mange bygder kan det ved første øyekast se ut til at det ikke ble gjennomført spesielt mange utskiftninger etter den nye loven, heller. Spind er en slik bygd. Men når man går kildene nærmere etter i sømmene, ser man at forklaringen på dette siste forholdet er at det knapt var behov for noen utskiftning etter loven fra 1858 i Spind. For her var flertallet av gårdene blitt utskiftet 10, 20, 30 år tidligere – etter den utskjelte 1821-loven. Av de 52 matrikkelgårdene i Spind, hadde det nemlig vært utskiftning på 29 mellom 1825 og 1857.
Sammenlignet med nabolandene begynte utskiftningene i Norge på et sent tidspunkt, og lovverket var da tydelig påvirket av først danske (1821-loven) og deretter svenske forhold. I Danmark var stavnsbåndet blitt opphevet og landboreformene satt i gang fra 1784 med utskiftninger og oppløsning av landsbyfellesskap. Etter hvert begynte man i København og bekymre seg for “det skadelige fellesskapet” (teigblandingen) også i den norske delen av riket. Fra amtmennene i Norge ble utførlige innberetninger om ”jordfellesskapet” sendt til hovedstaden. Et lovutkast lå ferdig da unionen mellom Danmark og Norge ble historie i 1814, og det var dette som lå til grunn for den loven som ble vedtatt av Stortinget i 1821.
Viktige bestemmelser i loven var:
- · Teigene til én eier skulle i størst mulig utstrekning samles på ett sted
- · Som grunnlag for jordskiftet skulle man bruke landskylden. De forskjellige delene av innmarka skulle takseres etter bonitet
- · Brukerne skulle selv bekoste utskiftningen, og utgiftene skulle dekkes etter hver enkelt bondes del av gårdens samlede skyld
- · Utskiftning var en frivillig ordning, men gårder som tilhørte kirken samt embetsgårder skulle arronderes på nytt før de fikk ny bruker
I praksis gjorde loven fra 1821 det bare mulig med utskiftning, den påla det slett ikke. I vestre deler av Lister og Mandals amt, der det forekom utstrakt teigblanding, er det store forskjeller fra bygd til bygd med hensyn til hvilke konsekvenser denne første utskiftningsloven fikk. I Spangereid og Tonstad har loven nesten ikke satt spor, mens det forekom et betydelig antall utskiftninger f. eks. i Lyngdal, Vanse og Hidra – og i Spind, altså. Det har nok en viss sammenheng med hvor langt bruksdelingen var kommet i den enkelte bygd, men skyldes sikkert også andre forhold, herunder sterke enkeltpersoners innflytelse.
Mange utskiftninger
De fleste av disse tidlige utskiftningene ble tinglyst, og dermed kan man finne opplysninger om dem – ofte nokså knappe, riktig nok – i pantebøkene. Men det fantes også det som er blitt kalt “private utskiftninger”, og som slett ikke alltid ble tinglyst, og oftest bare når det var nødvendig, f. eks. i forbindelse med konflikter eller nye utskiftninger. Det kunne derfor gå lang tid fra en privat utskiftning ble gjennomført og til den ble tinglyst; på Tjersland i Lyngdal hadde man utskiftning i 1823, og denne ble ikke innført i panteboken før i 1889. Tallene for Spind som er gjengitt ovenfor, inneholder ikke utskiftninger av denne typen, slik at det i prinsippet kan ha vært enda flere enn 29 matrikkelgårder som ble utskiftet etter den første loven.
Flere av de største og mest oppdelte gårdene i Spind ble utskiftet i disse årene. Det var vel gjerne her problemene knyttet til teigblandingen ble opplevd som størst. Spindanger (11 bruk i 1865) ble utskiftet i 1837, Lyngsvåg (12 bruk i 1865) i 1826, Sævik (22 bruk i 1865) i 1834 og Helle (14 bruk i 1865) i 1841, for bare å nevne noen. Utskiftningen på Helle må ha vært usedvanlig krevende – den ble påbegynt i september 1837, og ikke avsluttet før i juni 1841.
Den første utskiftningen jeg har funnet i kildene, skjedde på Ytre Stautland i 1825. Ellers kunne det forekomme at det ble gjennomført flere enn én utskiftning etter 1821-loven. På Reisvåg var det utskiftning som omfattet hele gården i 1828 og igjen i 1840. De fleste utskiftningene var begrenset til teigene i innmarka, men det fantes unntak. Bumarka i Reisvåg ble delt i 1826, og det var utskiftninger av utmark på Ytre Stautland i 1844, i Våge i 1850 og i Berevåg i 1857.
I en del tilfeller var det ikke mulig å gjennomføre utskiftning uten å flytte på hus. Av og til ligger murer, hager og små jordlapper igjen i det gamle tunet som stumme vitner om en bosetningsform som trolig hadde eksistert siden middelalderen da fellestunet ble oppløst for 150 år siden. Disse sporene er viktige kulturminner. Slik er det på Bruhauen under Husefjellet på Dåreid, og det er ikke det eneste eksemplet i bygdene her omkring. Det finnes et godt bevart “klyngetun” av denne typen også på Ås i Austad sogn, og for alt jeg vet, finnes det flere også i Spind.
Interessant, og takk for nok et godt innlegg.
SvarSlettFinnes det forresten noe litteratur om hvordan teigbruket kan ha oppstått? Ble eierne av de ulike gårdene enige på tingstedene i tidlig middelalder enige om "rettferdig" fordeling og tilgang til jord, beiteområder og vann. Eller utviklet gårdene etter hvert mer som små landsbyer, der landsbysamfunnet måtte fordele jordområder omkring og drevet som et slags kooperativ som tjente alle.