27 september 2011

Inter Ambo Maria - Between Scandinavia and the Black Sea

Finally, the proceedings of our Black Sea conference - held in Gaspra in the Crimea in November last year - are here! It has turned out to be, if I might say so, an interesting volume, as well as a beautifully crafted book. Here is an excerpt from the foreword by Igor N. Khrapunov and me, and an overview of the different articles in the book.

It is said that the earth’s circle which the human race inhabits is torn across into many bights, so that great seas run into the land from the out-ocean. Thus it is known that a great sea goes in at the Straits of Gibraltar, and up to the land of Jerusalem. From the same sea a long sea-bight stretches towards the north-east, and is called the Black Sea, and divides the three parts of the earth; of which the eastern part is called Asia, and the western is called by some Europa, by some Enea. Northward of the Black Sea lies Swithiod the Great, or the Cold.
In these words the great Icelandic saga writer Snorre Sturluson introduces his Chronicle of the the Kings of Norway in c. 1230. To Snorre and to other saga writers, the significance of Swithiod the Great lay in it being the Urheimat of Odinn and the other Norse gods, whom they believed were real people who had once migrated to Scandinavia from this land far away, and turned themselves into kings and gods in the North. This, of course, is a piece of gelehrte Urgeschichte, and the origins of this euhemeristic legend are to to be found in Medieval scholarly speculative thought, fueled by the faint memory of the lively connections between Scandinavia and the Rus’ kingdom in present day Ukraine and Russia in the Early Viking Age.

But was there ever cultural connections between the Black Sea area and the Baltic-Scandinavian region before this time? To us as archaeologists, the answer must be “yes.” And these connections become visible in the archeological material from AD 200 on.

In October 2010 the conference entitled “Inter Ambo Maria: Contacts between Scandinavia and the Crimea in the Roman Period” was held in the Crimea, in Gaspra village. It was initiated by Vest-Agder County Council (Norway). In cooperation with the “Heritage of Millennia” Non-Profitable Foundation for History and Archaeology, National Taurida University (Simferopol, Ukraine) and Maria Curie-Skłodowska University (Lublin, Poland), Vest-Agder County Council succeeded to invite to the Crimea archaeologists from nine different European countries. The conference resulted in this volume. It presents papers by the participants of the conference and those colleagues who prepared papers, but who for different reasons were not able to make it to Gaspra. Besides that, we publish studies by two young researchers from the Crimea who have got scholarships provided by Vest-Agder County Council.

The theme of the conference was logical. As it was reckoned years ago, the movement of the Goths and other Germanic tribes from Scandinavia and the Baltic area to the Black Sea opened the way for cultural contacts between across Europe. These contacts are reflected in various types of artifacts common to Northern Europe and the Black Sea region. This goes for glass vessels, buckles, shield bosses and grips, details of costume and ornaments. Moreover, there are parallels regarding burial rites known from excavations of Crimean cemeteries on the one hand and Scandinavian burial sites on the other. In recent years, studies have shown that some Germanic artefacts appeared in the Crimea in the first half of the third century AD, or, possibly, even earlier — at any rate, it happened before written sources document the appearance of the Goths. Later on, migrants from Northern Europe took a very active part in ethnic processes in the peninsula. Throughout the Medieval period, used in the Crimea at least to the mid-sixteenth century.

There are distribution maps of several types of artefacts clearly showing a diagonal line with one end in Scandinavia and another end in the Crimea. Specific routes of the German from the Baltic- Scandinavian area to the Black Sea are also reconstructed and demonstrated on maps.

Despite all this, many problems related to contacts between Northern Europe and the Black Sea area remain unstudied or investigated insufficiently. First of all, it is not clear whether the appearance of Germanic artefacts in the Black Sea region is to be interpreted as a result of trade or other kinds of interrelation. The chronology of many types of artefacts needs clarification. There is still no comprehensive analysis of written sources, and no comparison between the written sources and archaeological interpretations. To put it another way, the routes of Germanic migrations to the south are indicated on our maps only as dashed lines, broken in many places.

In order to come closer to the solution of these and other problems, our conference was called and this volume is published.

Contents

AIBABIN A. The Elements of Scandinavian Beast Style of the Brooches from Luchistoye (Айбабин А. Элементы скандинавского звериного стиля на фибулах из Лучистого)

BITNER-WRУBLEWSKA A. East European Enamelled Ornaments and the Character of Contacts between the Baltic Sea and the Black Sea (Битнер-Врублевская А. Восточноевропейские украшения с эмалями и характер контактов между Балтийским и Черным морями)

DROBERJAR E. On Certain Amulet Pendants in the Shape of Miniature Pots, Occurring between the Black Sea Region (Pontus Euxinus) and Scandinavia (Дроберьяр Э. О некоторых подвесках-амулетах в виде миниатюрных горшков, встречающихся между Причерноморьем (Pontus Euxinus) и Скандинавией)

DUSHENKO A. The Finds of Composite Single-Sided Combs of Scandinavian Look in the Territory of Mangup (Душенко А. Находки составных односторонних гребней скандинавского облика на территории Мангупа)

GAVRITUKHIN I. Cut Glass Beakers within the Context of Studies in the Connections between the South of Eastern Europe and Scandinavia in the Late Period of Roman Influence and the Great Migration Periods (Гавритухин И. Стеклянные шлифованные кубки в контексте изучения связей юга Восточной Европы и Скандинавии в конце эпохи римских влияний и в эпоху Великого переселения народов)

GUNDERSEN I. M. Aspects of Interregional Impulses: Germanic princely graves in the Early Roman period (Гундерсен И. Направления межрегиональных импульсов: германские княжеские могилы в рннеримское время)

ISTVÁNOVITS E., KULCSÁR V. From the Crimea to Scandinavia via the Great Hungarian Plain: traces of Germanic-Sarmatian contacts on the basis of finds of spherical pendants and of other phenomena (Иштванович Э., Кульчар В. Из Крыма в Скандинавию через Большую Венгерскую низменность: следы сармато-германских контактов на основании находок сферических подвесок-амулетов и других явлений)

KAZANSKI M. Kishpek, Ekazhevo and Varpelev: on the problem of Pontic-Scandinavian relations in the Late Roman period (Казанский М. Кишпек, Экажево и Варпелев: к вопросу о понто-скандинавских связях в позднеримское время)

KHRAPUNOV I. The Northern Barbarians in the Crimea: a history of the investigation (Храпунов И. Северные варвары в Крыму: история исследования)

LEVADA M. To Europe via the Crimea: on possible migration routes of the northern people in the Great Migration period (Левада М. Через Крым в Европу: о возможных направлениях передвижения северных народов в эпоху Великого переселения народов)

LUND HANSEN U. Contacts during the Third to Fifth Century AD between South Scandinavia and the Black Sea Illustrated by Late Roman Glass and Jewellery (Лунн-Хансен У. Контакты между южной Скандинавией и Причерноморьем в III — IV вв. н.э. на примере позднеримского стекла и украшений)

MĄCZYŃSKA M., URBANIAK A., JAKUBCZYK I. The Early Mediaeval Cemetery of Almalyk-Dere near the Foot of Mangup (Мончинська М., Урбаняк А., Якубчик И. Раннесредневековый могильник Алмалык-Дере у подножия Мангупа)

MAGOMEDOV B. The Chernyakhov People’s Contacts with Scandinavia and the Crimea (Магомедов Б. Контакты населения черняховской культуры со Скандинавией и Крымом)

MARTENS J. Diadems? In search for the date, use and origin of the riveted neck-rings from Scandinavia (Мартенс Е. Диадемы? В поисках датировки, назначения и происхождения клёпаных гривен из Скандинавии)

QUAST D. The Links between the Crimea and Scandinavia: some jewellery from the third century AD princely graves in an international context (Кваст Д. Связи между Крымом и Скандинавией: некоторые украшения из княжеских могил III в. н.э. в международном контексте)

SHABANOV S. Glass Beakers with Polished Ovals from the Late Roman Period in the Crimea (Шабанов С. Стеклянные кубки со шлифованными овалами позднеримского времени из Крыма)

STYLEGAR F. -A. Weapon graves in Roman and Migration period Norway (AD 1–550) (Стюлегар Ф. -А. Погребения с оружием в Норвегии римского времени и эпохи Великого переселения народов (1-550 гг.н.э.)

VASIL’YEV A. Druzhnoye and Thorsberg: some aspects of the study of belt sets from the Late Roman period Contributors (Васильев А. Некоторые вопросы изучения ременных гарнитур позднеримского времени)

24 september 2011

Skjær i sjøen

Ved Ryvingen fyr i Mandal ligger den vesle holmen Kråga. Lenge ble holmen regnet som landets sydligste punkt, men den æren tilfalt for noen år siden skjæret Pysen litt lenger øst. Det er neppe mange som er klar over at Kråga i sin tid også var et viktig grensepunkt på sørlandskysten. For nettopp her regnet man på 1700-tallet – og kanskje også tidligere – med at grensen mellom de gamle distriktene Lister og Mandal gikk. Den gangen var Lister og Mandal fogderier under det samlede Lister og Mandals amt – men lenger tilbake utgjorde de egne “fylker” eller len.

Den administrative inndelingen på Agder har variert gjennom de siste århundrene. Lenge bestod det området som vi i dag kjenner som Sørlandet, av fire len. Kyststrekningen mellom Kvåsefjorden og Gjernestangen var et len under navnet Nedenes (etter adminstrasjonsgården Nedenes ved Arendal), mens et stort og til tider uregjerlig innlandsområde med sentrum i Setesdal bar navnet Råbyggelaget. Det navnet betyr rábyggenes distrikt, de som bor i en vrå, en avkrok.

I mange år var disse fire landskapene – for det er landskap de er, landskap på linje med Ringerike, Toten eller Nordfjord – samlet til én enhet. Det var i 1602 at Lister, Mandal, Nedenes og Råbyggelaget ble slått sammen til Agdesidens len, som på det tidspunktet var ett av åtte hovedlen i Norge. I 1685 ble så dette store lenet, som i mellomtiden hadde skiftet navn til Agdesidens amt, delt i forløperne for dagens to fylker, Nedenes amt i øst og Lister og Mandals amt – gjerne bare kalt Mandals amt – i vest.

Grensene mellom de forskjellige amter og før det len har vært forandret mange ganger, oftest gjennom mindre justeringer. Lengst vest hørte for eksempel alle gårdene vest for Sira i dagens Flekkefjord og Sirdal kommuner til Stavanger amt frem til 1838. Hele Åseral og deler av dagens Vennesla kommune var en del av Råbyggelaget. Åseral ble først overført fra Nedenes til Lister og Mandals amt i 1880 – da hadde moderne veiutbygging ført til at forbindelsene sørover mot Mandal var blitt viktigere enn den tradisjonelle kontakten over heiene til Bygland og andre Setesdalsbygder. Noen år tidligere hadde flere av gårdene i Høvåg i Nedenes amt “meldt overgang” til Randesund i Lister og Mandals amt.

Likevel fremstår yttergrensene for det historiske Agder som temmelig stabile. Holder vi oss ved sjøkanten, er det markante topografiske størrelser som Gjernestangen og Lista og de utsatte havstrekningene rundt dem som utgjør ytterpunktene. Ved Siras utløp passerer den nåværende fylkesgrensen mellom Vest-Agder og Rogaland den vesle øya Egdeholmen. Grensen så vel som navnet er sikkert gammel, sikkert vesentlig eldre enn Kråga som grensepunkt.

Landskapsfirkløveret vårt har ikke alltid hatt oppmerksomheten rettet samme vei. Da Råbyggelaget først dukker opp i kildene – så tidlig som i den latinske Norgesbeskrivelsen Historia Norvegiæ fra slutten av 1100-årene – heter det merkelig nok at landskapet blir regnet til Opplandene sammen med blant annet (øvre) Telemark og Mjøsbygdene. Det er rimelig å tenke seg at det er datidens ferdselsmønster som er forklaringen. Det var enklere å ferdes på tvers av innlandsbygdene enn å ta seg fra for eksempel Setesdal og ned til kysten.

Men også kystdistriktene hadde ulik tilhørighet. Før storlenet Agdesiden ble opprettet, lå Lister under Bergenhus, mens Mandal og Nedenes var underlagt Akershus. Fra 1602 og sider var imidlertid hele landsdelen trygt plassert under kommandanten på Akershus. Lenge gikk altså grensen mellom det østenfjeldske og det vestenfjeldske Norge ved Kråga! Oftere var det imidlertid Lindesnes som ble regnet som skille mellom øst og vest. Ja, går vi tilbake til sagatiden gikk grensen mellom datidens Norge, vestlandskysten, og det danske Viken nettopp ved Lindesnes.

Det er ikke vanskelig å se sporene av de fire Agderlandskapene den dag i dag, det være seg i språk, lynne eller kultur. Mangfoldet gir landsdelen karakter. Men er det noen som savner Kråga – det gamle grensemerket mellom Lister og Mandal – av den grunn? Hun ligger jo og plasker der ute i havgapet som før. For den gamle damen selv var det vel verre å miste statusen som landet sydligste punkt – til Pysen!

16 september 2011

Var Lista det gamle navnet på Huseby kongsgård?

Het Huseby kongsgård en gang i tiden Lista? Det høres kanskje ut som et merkelig spørsmål, men det er faktisk god grunn til å stille det. Det finnes nemlig flere eldre kilder som ser ut til å bruke Lista som gårdsnavn, og i de tilfellene det lar seg gjøre å kontrollere hvilken gård som menes, peker sporene entydig mot Huseby. Tydeligst er forholdet i 1549, da Otte Stigssøn får kongebrev på Lister len, og samtidig blir pålagt å “bygge og forbedre” lensherreresidensen “Lister Gaard”, dvs. Huseby.

54 gårder i Norge, de fleste av dem i Oslofjordsområdet og i Trøndelag, bærer navnet Huseby. Bare én av disse gårdene ligger på Agder – Huseby på Lista, som er nevnt i 1308 og senere. Man regner vanligvis med at Husebygårdene er gamle kongsgårder, og at den standardiserte navnegivningen har foregått i sen vikingtid eller tidlig middelalder, helst på 1000- eller 1100-tallet. Navnet blir gjerne forklart som “gården med mange hus”, men det konkrete meningsinnholdet er vanskeligere å tolke. Den store utbredelsen peker mot at navnet er blitt brukt appellativistisk. Man tenker seg at mange av kongsgårdene med slike navn er beslaglagt fra det tidlige rikskongedømmets motstandere. Ofte – og slik er det jo på Lista også – ligger Husebygårdene i gamle sentralbygder der funn og fornminner viser at det har vært gårdsbebyggelse lenge før Husebynavnet oppstod. Disse gårdene må derfor ha hatt andre navn før de ble omdøpt og tatt i bruk som kongsgårder. I noen tilfeller kan man slutte seg til hva det opprinnelige navnet har vært. Huseby på Lista har sjelden eller aldri vært diskutert i denne navneskiftesammenhengen.

Det er særlig i Sverige at Husebygårders gamle navn har vært studert. Men navneforskeren Kåre Hoel har jobbet med problemstillingen her hjemme, og han har sannsynliggjort at Huseby i Vestby (Akershus) tidligere het Såner, Huseby i Eidsberg (Østfold) Heggen, Huseby i Onsøy (Østfold) Oðinssalr og Huseby i Tjølling (Vestfold) Skíringssalr. Tilsvarende er det rimelig at Huseby i Rygge (Østfold) tidligere het Varna. I flere av disse eksemplene har Husebygårdens opprinnelige navn gått over til å bli bygde- eller distriktsnavn for det området som ble kontrollert fra “husebyen”.

Huseby og Lunde
I flere tilfeller ser det ut til at mer eller mindre omfattende, lokale godskomplekser har blitt splittet opp, og den ene delen gitt navnet Huseby. Det er nokså typisk at det i tilknytning til “husebyer” opptrer andre navnetyper som vitner om oppdeling eller i det minste at disse navnene betegner bebyggelser som har inngått i større helheter. Huseby på Lista er en del av det som må oppfattes som et omfattende og trolig opprinnelig sammenhengende kompleks. Nabogården Lunde kan oppvise et av de mest monumentale og funnrike gravfeltene fra eldre jernalder på Sørvestlandet, med prominente praktfunn først og fremst fra 400-årene. Navnet Lunde kan i dette konkrete miljøet tyde på kultisk funksjon. En gang i tidlig middelalder synes en markert deling å ha funnet sted mellom Huseby og Lunde. Som et talende vitnesbyrd står fremdeles en grensestein med runeinnskrift i gårdsgrensen. Den kan trolig dateres til begynnelsen av 1100-årene. På dette tidspunktet har altså et større kompleks blitt splittet opp i minst to deler, hvorav én i dag bærer navnet Huseby.

Spørsmålet er om den storgården som omfattet disse yngre bebyggelsene, og som det kan være rimelig å oppfatte som et vikingtids høvdingsete, kan ha hett Lista? Opplysningen fra 1549 tyder jo for så vidt på det, men vi skulle gjerne hatt flere kilder som kunne styrke denne oppfatningen. De finnes da også, om enn ikke i hopetall. Det dreier seg om kildesteder som gir vel så god eller bedre mening dersom man antar at de dreier seg om en gård, enn et distrikt. Når det gjelder navnet Lista, gammelnorsk Listi, er det beslektet med lista, som betyr kant, strimmel, rand eller list. Som landskapsnavn betraktet, passer dette godt på Listahalvøya, og er for så vidt en parallell til Jæren, som kommer av jaðarr og har omtrent samme betydning som Lista. Men kant, strimmel, rand eller list er også en ikke helt ueffen beskrivelse av den markerte moreneryggen som både Huseby og Lunde ligger på.

Lista som gårdsnavn?

Et eksempel på at Lista ser ut til å benyttes som gårdsnavn, har vi i 1308. Det dreier seg om et brev fra pave Clemens den 5., som gir 100 dagers avlat til enhver pilgrim som besøker et av de 14 kongelige kapellene i Norge. Her kalles Lavranskirken på Huseby for Sancti Laurentii de Lista, der vi ut fra sammenhengen ville forvente et gårdsnavn, og ikke et landskapsnavn. Samme kilde bruker iallfall gårdsnavn i omtalen av kapellene på Sørbø, Avaldsnes, Herdla og Fana.

Hundre år tidligere møter vi baglerhøvdingen Nicolaus av Lista i kildene. Han var blant annet høvedsmann for en baglerflåte i 1207. Når andre stormenn skrives til et sted ellers i borgerkrigssagaene, dreier det seg i så å si alle tilfeller om en gård. Vi har eksempelvis – i samme saga, Håkons, Guttorms og Inges saga – Torgrim av Ljånes, Phillippus av Veien og Benedikt av Gomnes. Kåre Rudjord har tenkt seg at det kan være snakk om gården Listeid/Listi, men hvorfor ikke Huseby? Det er vel først og fremst der man ville forvente å finne en høvdings gård i denne perioden.

I Haraldssønnenes saga skildres et angrep på Lista i 1138. Målet for angrepet er kong Inges hirdmann, Bentein Kolbeinsson. Den senere historien gjør det overveiende sannsynlig at det er Huseby som menes, men igjen er det navnes Lista som blir benyttet. Det er etter min oppfatning rimelig å tolke kilden dithen at den oppfatter Lista som et gårdsnavn. Det heter nemlig i sagaen at kongsemnet Sigurd Slembe reiste nordover fra Ålborg med syv skip og “kom uventet til Lista om natta og la i land med skipene. Der var da Bentein Kolbeinsson, kong Inges hirdmann og en djerv og modig mann. Sigurd og hans folk gikk opp der i daglysingen og kom uventet over folkene på garden og ville sette ild på den. Bentein kom seg ut i et bur hærkledd og vel rustet med våpen, og stod innenfor døra med draget sverd og hadde skjoldet foran seg og hjelm på hodet, fullt ferdig til å verge seg. Døra var temmelig lav. Sigurd spurte hvorfor de ikke gikk inn; de svarte at ingen av dem hadde lyst til det. Mens de talte som best om dette, sprang Sigurd inn i huset forbi Bentein, som hogg etter ham, men ikke traff. Så vendte Sigurd seg mot ham, og de skiftet bare få hogg med hverandre før Sigurd drepte ham og bar hodet hans ut i handa. De tok alt det gods som var der på garden, og så gikk de ned til skipene”.

Ingenting av dette er endelige bevis for at Huseby en gang har hett Lista. Det som er sikkert, er imidlertid at Huseby som det ble nevnt innledningsvis, må ha hatt et annet navn tidligere. Og vi har altså én kilde, riktignok så vidt ung som fra 1549, som eksplisitt kaller Huseby for Lista gård. Flere eldre kilder bruker så vidt jeg kan forstå navnet Lista på en måte som gjør det sannsynlig at det er gården Huseby som menes. Noen annen navnekandidat kjenner jeg ikke til.

Mangup Kale

Jeg klamrer meg til seteryggen foran, den tilårskomne jeepen gjør et siste – vellykket – forsøk på å forsere den dype hulveien som i regnværet ser mest ut som en stri bekk. Én siste kneik, og vi er oppe på det vide kalksteinplatået som kalles Mangup Kale. Her, 600 meter høyere enn det omkringliggende landskapet, ligger restene av krimgoternes gamle hovedstad, Doros.

Jeg befinner meg tre mils vei nordøst for Sevastopol. Utsikten fra platået med de karakteristiske fire utstrakte “fingrene” er fantastisk. Langt der nede ser jeg den kunstige innsjøen som sovjetiske myndigheter anla for å forsyne Sevastopol med kraft. I dag bader folk der; hadde vannet vært klarere ville de ha skimtet den neddemte basilikaen på bunnen. Nærmere Mangup ligger landsbyen Haji Sala; det er barn og barnebarn av de tatarene som ble jaget fra hjemstedet av Stalins soldatere i 1944, som gradvis er vendt tilbake fra områder lenger øst og har slått seg ned på den gamle landsbytomten. Innimellom trærne på begge sider av den bratte stien som snor seg mellom landsbyen og Mangup, står og ligger gravsteiner med innskrifter på hebraisk – synlige spor etter karaittene som bodde på kalksteinsplatået helt til slutten av det 18. århundre.

Mangup har en like mangslungen politisk og etnisk historie som Krim som sådan. Blant ruinene her oppe finnes kirker og kristne gravplasser i hopetall, men også en synagoge. Noen moské er ikke funnet, men hvem vet hva de årvisse arkeologiske utgravningene på platået vil bringe i årene som kommer. Det var iallfall tyrkiske muslimer som kontrollerte Mangup i trehundre år etter 1475.

Bosetningen på Mangup går tilbake til 200-årene e.Kr, og platået ble befestet under keiser Justinian midt på 500-tallet. I en lang periode var Doros/Mangup senter i det krimgotiske riket, som i varierende former og under ulike overherrer bestod helt til 1475, da det daværende fyrstedømmet Gothia (Theodoro) måtte gi tapt for sultan Mehmet den 2.s tunge artilleri, som i seks måneder hamret løs mot Mangups forsvarsverker. Ifølge legenden var det to brødre av gotisk herkomst som stod i spissen for forsvaret av Mangup. De var de eneste gjenværende av sin slekt, og da begge omkom, var krimgoternes saga ute.

Mangup Kale har påkalt arkeologenes oppmerksomhet i generasjoner. Himmler ville at Ahnenerbe skulle foreta utgravninger på platået da Nazi-Tyskland okkuperte Krim under 2. verdenskrig. Det ble ikke noe av, men krimgoterne spilte likevel en ikke ubetydelig rolle i nazipropagandaen for et fremtidig tysk “Gotengau” ved Svartehavet.

12 september 2011

Glemte gotere

Goterne har satt solide spor etter seg i kildene fra tidlig middelalder. De spiller en vesentlig rolle i de store fortellingene, gamle så vel som nye, om Romerrikets fall. Det visigotiske (“vestgotiske”)riket først i Gallia, deretter i Hispania er godt kjent. Det samme er ostrogoternes (“østgoternes”) kortvarige, men mektige rike i Italia under Theodoric den store. Men hva med deres mindre omtalte “fettere”, krimgoterne? De er langt mindre kjent, enda om gotisk språk og identitet levde mye lenger på Krim enn i Vest-Europa.

Arkeologer som arbeider på Krim, ynder å sammenligne halvøya med en smalhalset flaske: Til alle tider har ulike folkeslag og kulturer blitt ledet ned i flasketuten uten å kunne komme ut igjen, slik at Krims historie etter hvert har kommet til å bestå av lag på lag med inntrengere. Goterne utgjør ett av disse lagene. Vi finner spor etter dem i kildene fra 400-årene e.Kr. og i mer enn tusen år fremover; noen er arkeologiske kilder, mens enda flere er skriftlige.

På nordkysten av Svartehavet krysser to ruter av stor betydning i europeisk historie hverandre: nordboernes nord-sør-passasje ved hjelp av de russiske elvesystemene, og rytternomadenes øst-vest-korridor over de store steppene. Området har vært og er strategisk viktig. Her møtte vikinger på vei til Bysants Silkeveien, her ble litauerne stanset på sin fremrykning i 1363 av tatarene, og her ble svenskene under Karl den 12. slått av Peter den stores styrker i 1709. Siden den gang er det Russland som har kontrollert ruten mellom Østersjøen og Svartehavet. Så vidt vi vet i dag, var det langs den samme ruten, ved å følge Dnjepr fra det baltiske området og sørover, goterne kom til landet nord for Svartehavet. Det skjedde trolig på 200-tallet.

Goternes egen opphavsmyte fortalte, i den grad vi velger å følge den bysantinske historikeren Jordanes, at folket for lang tid siden var kommet fra Skandinavia i en håndfull skip under sin høvding, Berig. Teller man generasjoner, viser det seg at denne innvandringen til sørkysten av Østersjøen i så fall må ha funnet sted alt i bronsealderen. På tryggere grunn er man når man ved å kombinere arkeologiske og andre kilder plasserer goterne ved Weichselmunningen i tiden rett etter Kr.f. Herfra vandret de sørover i løpet av den perioden vi hos oss kaller romersk jernalder.

Det er ulike oppfatninger av hendelsene som fulgte i vandringens kjølvann. I 257 forteller kildene at gotiske pirater herjer sørkysten av Svartehavet for første gang, og at utgangspunktet er én av de ukrainske elvemunningene. En kapasitet som middelalderhistorikeren Herwig Wolfram mener med Jordanes at ostrogoterne hadde et stort og mektig rike nord for Svartehavet på 300-tallet, under Ermanaric som døde i 376. Det er et synspunkt som det er mulig å finne støtte for også i det arkeologiske materialet – selv om det er omstridt om den arkeologiske chernyakhovkulturen representerer de historiske goterne. Dette riket skal i sin tur ha blitt erobret av hunnerne når dette rytterfolket rykket vestover og inn på de russiske steppene. Etterdønningene fra Ermanarics sagnomsuste gotervelde virket fremdeles flere hundre år senere, da kongen under navnet Jormunrek opptrer i den middelalderske Eddadiktningen.

Mens de fleste gotere, etter hvert beskrevet som henholdsvis ostrogotere og visigotere i kildene, senere kom til å gjøre seg bemerket i Donauområdet og lenger vest, ble krimgoterne igjen ved Svartehavet. På slutten av 400-tallet forsøkte Theodoric den store å hente støtte på Krim til sitt erobringstokt fra Balkan til Italia, men lyktes ikke med det. Kan hende hadde krimgoterne nok med å forsvare seg mot hunniske rytterkrigere som dro østover igjen etter Attilas død.

Ser vi på det arkeologiske materialet fra slutten av folkevandringstiden, viser det seg at det finnes interessante likheter mellom funn fra Krim på den ene siden og funn fra ostrogotiske og visigotiske områder i Italia, Frankrike og Spania på den andre. Ellers er det først midt på 800-tallet at skriftlige kilder har mer å berette om krimgoterne. Således hører vi i sankt Kyrillos levnedsbeskrivelse om goterne på Krim at de leste bibelen og æret Gud “på sitt eget språk”. I motsetning til sine gotiske slektninger lenger vest, som var arianere, var krimgoterne ortodokse kristne.

Goterne på Krim skulle komme til å tjene mange ulike herrer før de forsvant ut av sagaen for godt. På Kyrillos’ tid stod de i et avhengighetsforhold til kazarene. Senere finner gotere sammen med blant andre grekere, alaner og tyrkiske folk i fyrstedømmet Gothia eller Theodoro. Så sent som i 1560-årene møtte den østerrikske ambassadøren til Konstantinopel, Ogier Ghiselin de Busbecq, gotisktalende folk fra Krim i sultanens by. Han beskriver dem som “et krigersk folk som fremdeles i dag bebor mange landsbyer”, og han gjengir flere ord av språket deres. Senere referanser til krimgotere og krimgotisk er mer obskure, og da russerne under Katarina den store banet seg vei til Svartehavet på slutten av 1700-tallet, var alle spor etter goterne borte – om vi ser bort fra de arkeologiske.