Det er fort gjort å glemme at verdensmetropolen New York City for firehundre år siden var en liten europeisk utpost, der et par hundre mennesker klorte seg fast ved den foreløpige endestasjonen for den lukrative handelen med beverskinn. Det vesle nybyggersamfunnet var i navnet hollandsk, men i gavnet var det eldste Manhattan like mye av en kulturell smeltegryte som dagens New York. Det viser ikke minst arkeologien.
To år etter at engelskmennene hadde etablert sin koloni i Virginia i 1607, landet en annen engelsk sjøfarer, Henry Hudson et annet sted på den amerikanske østkysten. Han var i hollandsk tjeneste da han ankret opp ved utløpet av det som i dag heter Normans Kill, og som har navn etter nordmannen Albert Andriessen Bradt, som slo seg ned her omkring 1640. Henry Hudson vendte deretter tilbake til Europa og gjorde krav på hele Hudsondalen på vegne av sine hollandske oppdragsgivere.
I 1624 kom så 30 familier fra Holland til den nye kolonien hinsides Atlanteren. I løpet av noen tiår skulle mange følge i deres fotspor, ettersom flere europeiske stater opprettet kolonier i Den nye verden, blant annet Frankrike – og Sverige. Innvandrerne fra Holland etablerte seg i første omgang på Manhattan. Perioden frem til 1664, da engelskmennene erobret Nieuw Amsterdam (New York) og resten av de hollandske bosetningene i Nieuw Nederland, rommer mye spennende historie. I løpet av disse årene utviklet Nieuw Amsterdam seg til en havneby med noe slikt som 1500 innbyggere, og kolonien som helhet talte nesten 9000 mennesker i 1664. I realiteten var bare halvparten av disse hollandske kolonister. Særlig Nieuw Amsterdam var alt fra begynnelsen av en kulturell og etnisk smeltedigel. Her var hollendere, engelskmenn, tyskere, skandinaver i hopetall, jøder, indianere og afrikanere, både slaver og frie. Blant de første som slo seg ned i kolonien var en kameratgjeng fra Sørlandet som skulle drive trelastvirksomhet, og en østfolding som hadde til hensikt å slå seg opp som tobakksdyrker. Ellers var det først og fremst den lukrative handelen med beverskinn som lokket.
Hollenderne etterlot seg et rikholdig kildetilfang da de måtte gi fra seg kolonien til engelskmennene i 1664. Men også arkeologien har gjennom de seneste tiårene hatt betydning for vår forståelse av kolonitiden før det engelske overherredømmet.
Av ulike årsaker er historisk arkeologi – det vil si studiet av materiell kultur i samfunn som også kan studeres gjennom skriftlige kilder – et mer vesentlig tema i USA enn mange andre steder, Norge inkludert. Derfor har man også arkeologer som i detalj har studert utviklingen og spredningen av industriprodukter som krittpiper og glassflasker. Dette er viktig blant annet når man skal forske på forholdet mellom ulike befolkningsgrupper i det tidlig-moderne Nord-Amerika. For eksempel er det på grunn av denne typen arkeologisk forskning, nærmere bestemt på grunn av de typerekkene man har utarbeidet for krittpiper fra 1600- og 1700-tallet, at vi vet at kunnskapen om tobakk og tobakksrøyking, stikk i strid med hva man skulle tro, kom vestfra til inuitt-befolkningen – det vil si at produktet ble fraktet fra plantasjene på De vestindiske øyer over Atlanterhavet og videre gjennom Europa og Asia, før pelsjegere fra Sibir førte det med seg over Stillehavet til den amerikanske nordvestkysten. Og det selv om kwakiutl-befolkningen bare noen mil lenger sør for inuittene da hadde dyrket tobakk i århundrer.
Den samme historiske arkeologien har gitt oss innblikk ved sider av livet i Nieuw Amsterdam og de andre større hollandske bosetningene Beverwyck (Albany) og Wiltwyck (Kingston) som de skriftlige kildene har mindre å fortelle om. Den første egentlige utgravningen på Manhattan fant sted der World Trade Center senere skulle komme til å reise seg, så tidlig som i 1916, og siden 1970-årene har det vært gjennomført flere større utgravninger i sentrale deler av New York. Takket være disse utgravningene mener vi nå eksempelvis å vite at de hollandske kolonistene fortsatte sin vante europeiske diett med kjøtt av okse, svin og høns, men at de også inkluderte nye produkter som mais, bønner og squash i kosten. Både de velkjente og de nye matrettene ble imidlertid tilberedt og servert på tradisjonelt, hollandsk vis, og med europeiske hjelpemidler som trefotede gryter og stekepanner av leirgods.
De første slavene fra Afrika kom til Manhattan i 1626. Slaveimporten økte i omfang gjennom 1600- og 1700-årene, slik at New York omkring 1770 hadde den største befolkningen av svarte slaver i hele Nord-Amerika, Charleston unntatt. Dette kapitlet i byens historie var lenge glemt, helt til arkeologer i 1991 avdekket over 400 skjeletter på det som en gang i tiden gikk under navnet ”Negros Burial Ground”. Analyser av skjelettene dokumenterte til fulle det fysiske slitet og mishandlingen som de gravlagte hadde vært utsatt for i levende live.
Tomten der Nieuw Amsterdams første rådhus var blitt bygd i 1641 ble arkeologisk undersøkt i 1979, og man fant krittpiper i tusentall, foruten vinflasker, vinglass og det hollenderne kalte ”seawan”, altså indianske skjellpenger. Slike skjell hadde vært brukt som seremonielle utvekslingsmidler hos indianerne, men fikk en ny rolle som betalingsmiddel i møtet mellom urbefolkning og kolonister. Indianerne klarte aldri å tilfredsstille europeernes appetitt for ”seawan” fullt ut, og fra omkring 1700 ble skjellene fremstilt i manufakturer i New Jersey.
Lese mer? Anne-Marie Cantwell og Diana diZerega Wall går bokstavelig talt i dybden med hensyn til New Yorks tidlige historie i Unearthing Gotham: The Archaeology of New York City, mens Russell Shortos The Island at the Center of the World gir et fint innblikk i Nieuw Amsterdam-perioden spesielt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar