Stokkebåten fra Røyrvann

I 2003 ble Fylkeskonservatoren gjort oppmerksom på at det lå en stokkebåt på bunnen av Røyrvann i Greipstad. I Vest-Agder-sammenheng er stokkebåten en sjelden fugl, så samme høst ble fartøyet C14-datert. Det viste seg at båten var minst 600 år gammel. Foreløpig er båten fra Røyrvann det eneste sikre stokkebåtfunnet i fylket.

Røyrvannsbåten er som andre stokkebåter tilvirket av en uthult trestamme. Byggemåten er svært gammel, og i Danmark er det funnet stokkebåter som er over 6.000 år gamle. Dette er de eldste båtene overhodet i Skandinavia. Disse danske båtene er gjerne laget av nokså bløte treslag, som or eller lind. I Norge er det et mye omtalt funn av en stokkebåt fra Sørumsand i Akershus som er eldst. Sørumfunnet er fra tiden like før Kristi fødsel. En noe yngre stokkebåt fra Siljan i Telemark er som den fra Akershus laget av en eikestamme. Den 11 meter lange båten fra Sørumsand har hatt plass til et nokså stort mannskap. Fra romerske kilder vet vi at de ”barbariske” stammene utenfor Romerrikets grenser brukte stokkebåter som kunne ha et mannskap på bortimot 40.

Det store flertallet av norske funn er imidlertid vesentlig mindre (vanligvis tre til fem meter lange) og yngre enn dette, og de er dessuten laget av furu. Fra Aust-Agder har vi to, tre funn som er datert til vikingtid. Flertallet av de daterte funnene er faktisk fra perioden etter 1600. I noen distrikter brukte man stokkebåter helt inn på 1900-tallet. Det gjaldt for eksempel de skogsfinske bygdene i området mellom Glomma og svenskegrensen, der flertallet av stokkebåtene i Norge er funnet.

Forsvant med vannsagene
Utenfor de finskpåvirkede områdene gikk stokkebåtene gradvis av bruk fra 1500-tallet av, da de nye vannsagene førte til nye båttyper, som f. eks. de flatbunnede prammene som tidligere var så utbredt i Agderfylkene, og som det fremdeles finnes mange av.
Båten fra Røyrvann er datert til år 1355, med en usikkerhet på pluss/minus 75 år.
Langt de fleste funn av stokkebåter er gjort i ferskvann, ikke sjelden i mindre sjøer og vann. Båtene ble benyttet til ferdsel der det fantes lange vassdragsystemer eller et mylder av vann, tjern, elver og bekker. At det er mange funn fra Aust-Agder, hele 23 stykker, er derfor ikke så underlig. Det er mer påfallende at vi bare har det ene funnet fra Vest-Agder. Ettersom det kjennes flere funn også fra Rogaland, er det trolig bare et tidsspørsmål før det dukker opp flere stokkebåter også i vårt fylke.

Den tradisjonelle måten å vinterlagre slike farkoster på, var å senke dem ned i vann. En god del av funnene er antagelig båter som er blitt lagret på denne måten, men som av ulike grunner ikke er blitt hevet igjen. Siden Røyrvannbåten godt kan ha vært i bruk kort tid før Svartedauen, skal vi kanskje tenke oss at den som eide båten, var blant dem som ikke overlevde pesten, eller at bosetningene der oppe på heia lå øde i en tid etter Svartedauen?

Sagaspor

Sagaspor er i handelen. Fra forlagets omtale av boken:

"Sverdet var bare et symbol for vikingene, drepe hverandre det gjorde man med øks. Når korsfarerne parterte og kokte sine falne kamerater var det med de edleste motiver. Det man lenge trodde var kyskhetsbelter har vist seg å være middelalderske hundehalsbånd. Hevn og æresdrap har fått et dårlig rykte på seg i senere tid, men slike gjerninger var faktisk en viktig forutsetning for at vikingsamfunnet kunne fungere.

Arkeolog Frans-Arne Stylegar og middelalderhistoriker Bjørn Bandlien forteller om dramatiske enkeltskjebner, merkelige fenomener, bisarre ritualer og store omveltinger i vikingtid og middelalder. Boken er full av overraskende sammenhenger og herlige, små detaljer. Dette er stoff du ikke finner i alminnelige oppslagsverk eller vanlige historiebøker."

Hogganvik - en foreløpig oppsummering

Kort oppsummering av Hogganvik: På en markert berghylle, som akkurat på dette stedet bøyer av i nesten 90 graders vinkel og danner et karakteristisk hjørne, har man i yngre romertid eller tidlig
folkevandringstid nedlagt et stort arbeid med å skape et kunstig platå.

Det i utgangspunktet svakt skrånende terrenget er blitt påført betydelige mengder sand og stein, som på oversiden er avsluttet med en pent lagt mur som avgrenser hele det nevnte "hjørnet", til sammen et
areal på 70-100 kvadratmeter. Midt inne på den kunstige flaten har runesteinen vært reist.

Ovenfor platået og muren er det dessuten anlagt
et eller to, muligens flere, terrasser. Øverst har selve gravhaugen ligget, men den ble trolig ødelagt omkr. 1930, og området er i dag planert og bebygd.

Fra Manhattans underverden

Det er fort gjort å glemme at verdensmetropolen New York City for firehundre år siden var en liten europeisk utpost, der et par hundre mennesker klorte seg fast ved den foreløpige endestasjonen for den lukrative handelen med beverskinn. Det vesle nybyggersamfunnet var i navnet hollandsk, men i gavnet var det eldste Manhattan like mye av en kulturell smeltegryte som dagens New York. Det viser ikke minst arkeologien.
To år etter at engelskmennene hadde etablert sin koloni i Virginia i 1607, landet en annen engelsk sjøfarer, Henry Hudson et annet sted på den amerikanske østkysten. Han var i hollandsk tjeneste da han ankret opp ved utløpet av det som i dag heter Normans Kill, og som har navn etter nordmannen Albert Andriessen Bradt, som slo seg ned her omkring 1640. Henry Hudson vendte deretter tilbake til Europa og gjorde krav på hele Hudsondalen på vegne av sine hollandske oppdragsgivere.
I 1624 kom så 30 familier fra Holland til den nye kolonien hinsides Atlanteren. I løpet av noen tiår skulle mange følge i deres fotspor, ettersom flere europeiske stater opprettet kolonier i Den nye verden, blant annet Frankrike – og Sverige. Innvandrerne fra Holland etablerte seg i første omgang på Manhattan. Perioden frem til 1664, da engelskmennene erobret Nieuw Amsterdam (New York) og resten av de hollandske bosetningene i Nieuw Nederland, rommer mye spennende historie. I løpet av disse årene utviklet Nieuw Amsterdam seg til en havneby med noe slikt som 1500 innbyggere, og kolonien som helhet talte nesten 9000 mennesker i 1664. I realiteten var bare halvparten av disse hollandske kolonister. Særlig Nieuw Amsterdam var alt fra begynnelsen av en kulturell og etnisk smeltedigel. Her var hollendere, engelskmenn, tyskere, skandinaver i hopetall, jøder, indianere og afrikanere, både slaver og frie. Blant de første som slo seg ned i kolonien var en kameratgjeng fra Sørlandet som skulle drive trelastvirksomhet, og en østfolding som hadde til hensikt å slå seg opp som tobakksdyrker. Ellers var det først og fremst den lukrative handelen med beverskinn som lokket.
Hollenderne etterlot seg et rikholdig kildetilfang da de måtte gi fra seg kolonien til engelskmennene i 1664. Men også arkeologien har gjennom de seneste tiårene hatt betydning for vår forståelse av kolonitiden før det engelske overherredømmet.
Av ulike årsaker er historisk arkeologi – det vil si studiet av materiell kultur i samfunn som også kan studeres gjennom skriftlige kilder – et mer vesentlig tema i USA enn mange andre steder, Norge inkludert. Derfor har man også arkeologer som i detalj har studert utviklingen og spredningen av industriprodukter som krittpiper og glassflasker. Dette er viktig blant annet når man skal forske på forholdet mellom ulike befolkningsgrupper i det tidlig-moderne Nord-Amerika. For eksempel er det på grunn av denne typen arkeologisk forskning, nærmere bestemt på grunn av de typerekkene man har utarbeidet for krittpiper fra 1600- og 1700-tallet, at vi vet at kunnskapen om tobakk og tobakksrøyking, stikk i strid med hva man skulle tro, kom vestfra til inuitt-befolkningen – det vil si at produktet ble fraktet fra plantasjene på De vestindiske øyer over Atlanterhavet og videre gjennom Europa og Asia, før pelsjegere fra Sibir førte det med seg over Stillehavet til den amerikanske nordvestkysten. Og det selv om kwakiutl-befolkningen bare noen mil lenger sør for inuittene da hadde dyrket tobakk i århundrer.
Den samme historiske arkeologien har gitt oss innblikk ved sider av livet i Nieuw Amsterdam og de andre større hollandske bosetningene Beverwyck (Albany) og Wiltwyck (Kingston) som de skriftlige kildene har mindre å fortelle om. Den første egentlige utgravningen på Manhattan fant sted der World Trade Center senere skulle komme til å reise seg, så tidlig som i 1916, og siden 1970-årene har det vært gjennomført flere større utgravninger i sentrale deler av New York. Takket være disse utgravningene mener vi nå eksempelvis å vite at de hollandske kolonistene fortsatte sin vante europeiske diett med kjøtt av okse, svin og høns, men at de også inkluderte nye produkter som mais, bønner og squash i kosten. Både de velkjente og de nye matrettene ble imidlertid tilberedt og servert på tradisjonelt, hollandsk vis, og med europeiske hjelpemidler som trefotede gryter og stekepanner av leirgods.
De første slavene fra Afrika kom til Manhattan i 1626. Slaveimporten økte i omfang gjennom 1600- og 1700-årene, slik at New York omkring 1770 hadde den største befolkningen av svarte slaver i hele Nord-Amerika, Charleston unntatt. Dette kapitlet i byens historie var lenge glemt, helt til arkeologer i 1991 avdekket over 400 skjeletter på det som en gang i tiden gikk under navnet ”Negros Burial Ground”. Analyser av skjelettene dokumenterte til fulle det fysiske slitet og mishandlingen som de gravlagte hadde vært utsatt for i levende live.
Tomten der Nieuw Amsterdams første rådhus var blitt bygd i 1641 ble arkeologisk undersøkt i 1979, og man fant krittpiper i tusentall, foruten vinflasker, vinglass og det hollenderne kalte ”seawan”, altså indianske skjellpenger. Slike skjell hadde vært brukt som seremonielle utvekslingsmidler hos indianerne, men fikk en ny rolle som betalingsmiddel i møtet mellom urbefolkning og kolonister. Indianerne klarte aldri å tilfredsstille europeernes appetitt for ”seawan” fullt ut, og fra omkring 1700 ble skjellene fremstilt i manufakturer i New Jersey.
Lese mer? Anne-Marie Cantwell og Diana diZerega Wall går bokstavelig talt i dybden med hensyn til New Yorks tidlige historie i Unearthing Gotham: The Archaeology of New York City, mens Russell Shortos The Island at the Center of the World gir et fint innblikk i Nieuw Amsterdam-perioden spesielt.

Det graves på Hogganvik igjen

Jakten på Kelba-thewars grav fortsetter på Hogganvik! I de nærmeste to ukene skal arkeologer fra Kulturhistorisk museum og Vest-Agder fylkeskommune gjøre seg ferdig med utgravningen ved den 1700 år gamle runesteinen i Mandal. Følg med på webkameraet, og pass på at du trykker "refresh"/"oppdater" jevnlig.

Gjengangere

De norrøne sagaenes gjengangere var voldsomme, vandrende lik med flere fellestrekk med vampyrene i kontinental tradisjon.

I de norrøne kildene møter vi flere, tilsynelatende ulike oppfatninger av de dødes oppholdssted. Snorre, som selvsagt levde mange generasjoner etter at kristendommen hadde fått fotfeste i det islandske samfunnet, forteller at mennesker som døde av alderdom eller sykdom kom til Hel eller Helheim, nord og ned et sted, mens de som mistet livet i kamp, fikk plass i Odins Valhall eller hos Frøya i Folkvang. Kildene gir et oppstemt bilde av livet blant einherjene i Odins hall, mens dødsriket under jorden skildres i dystre ordelag. I Hel frister de døde en skyggetilværelse, og ingen – ikke en gang gudene, slik Baldermyten beretter – kan ta seg ut av dette dødsriket. Elven Gjall, som omflyter Helheim, er oppfylt av knokler og likdeler.

Vi møter forestillinger av en annen type i de islandske sagaene. I Eyrbyggja saga skildres Torolv Mosterskjeggs landnåm i Breidafjord på Vest-Island; på et nes som han gav navnet Torsnes, fantes et fjell som Torolv holdt hellig (blotet til) og kalte Helgafell. Til det fjellet fortalte Torolv at han skulle fare etter sin død, og det samme gjaldt slektningene hans. Lenge etter Torolvs død kunne man se ilden som brente der inne i fjellet, og man hørte lystige stemmer og lyden av klirrende drikkehorn.

Men i sagaene og i den yngre folketradisjonen finner vi også et mer umiddelbart ”dødsrike”, nemlig oppfatningen om at den avdøde lever videre inne i gravhaugen. Her er det ikke skyggevesener eller ånder som møter oss – det er et fenomen som tilhører en langt senere tid – men levende døde. I forbindelse med sagabeskrivelser av haugbrott skildres av og til regelrett kamp på liv og død mellom den døde i haugen og gravbryterne. I den sene Hords og Holmbrødrenes saga blir det fortalt om Hord Grimkelssons brytekamp med den døde vikingen Sote inne i sistnevntes gravhaug.

Ikke alle døde slo seg til ro med tilværelsen i gravhaugen. Gjengangeri var nemlig også et aspekt ved den allestedsnærværende døden i vikingtiden. I sagakildene er det ikke uvanlig at de døde returnerer til de levendes samfunn i den hensikt å hevne en ærekrenkelse, straffe en forbrytelse, gi råd til sine etterkommere eller skjenke de levende gaver. I disse kildene skildres gjerne gjengangeriet med sterke farger. Vi har alt vært innom episoden med Grette som tar seg inn i Kår den gamles gravhaug fordi den døde ikke vil holde seg i ro i haugen. Kår var en så brysom gjenganger at folk måtte flytte fra gårdene som lå nærmest gravhaugen. En sen kveld får den tilreisende islendingen Grette øye på et sterkt lys ute på et nes hos bonden Audun. Førstnevnte kommenterer at dersom dette hadde vært i hans hjemland, ville man ha sagt at lyset skyldtes en nedgravd skatt. Men Audun svarer dystert at den som eier denne ilden, er en som det er best å ikke snakke høyt om…

Laksdøla saga forteller om den kranglevorne Rapp, som huserte som aldri før etter sin død. Rapp var en voldsom gjenganger, og han tok livet av de fleste husfolkene sine. Hele Rappstad ble lagt øde gjennom Rapps herjinger. Før han døde, hadde Rapp bedt Vigdis, konen sin, om at han måtte bli gravlagt stående rett opp og ned under dørstokken til eldhuset på gården, slik at han kunne følge med på hva som foregikk. Nå tok Vigdis initiativ til å grave opp den døde Rapp, og liket ble deretter lagt i røys på et avsidesliggende sted, langt fra Rappstad. Likevel fortsatte spøkeriet, og rolig ble det ikke før liket av Rapp igjen ble gravd opp og denne gangen brent på bål og asken kastet på sjøen.

Felles for mange av de levende døde som beveget seg ut av haugen og ble gjengangere, var at omgivelsene hadde oppfattet dem som brysomme i levende live. Gjennomgående er gjengangerne onde og hevngjerrige, slik som Kår og Rapp. Gjengangerne har et fryktelig utseende; de beskrives som blåsvarte, vandrende lik, og med et drepende blikk. I enkelte tilfeller hører vi om gjengangere som med ett slag knuser folk eller fe. Hungeren deres er voldsom, og de har i det hele tatt mangt til felles med kontinentale vampyrforestillinger. Enkelte mer eventyrlige sagaer beretter om kvinnelige gjengangere, og skildrer dem som kattelignende, med lange klør.

Sagaene forteller litt om de midler som stod til rådighet dersom man måtte uskadeliggjøre brysomme døde. Det har neppe alltid vært så enkelt som i den merkelige episoden i Eyrbyggja saga, der man dømmer en gruppe gjengangere for at de ”ulevende går igjen på gården og berøver menneskene liv og helse”, og gjengangerne deretter i tur og orden frivillig forlater gården. Som vi har sett, ble Rapp først gravd opp og røyset ned på et nytt sted langt fra gården. Da det ikke hjalp, kremerte man liket og kastet asken på sjøen. Liket av en annen gjenganger, Torolv bægefot, flyttet man ut på en odde og begravde det der, og deretter ble hele odden sperret med et høyt gjerde. I andre tilfeller halshogde man liket og la det avhogde hodet bak ryggen eller ved føttene, eller man knekte ryggraden på den døde for å hindre ham i å hjemsøke de levende.