Kvinner, menn og vikingtidsgraver

Det er en godt innarbeidet sannhet i norsk vikingtidsarkeologi at det er flere manns- enn kvinnegraver; Jan Petersen nevner det, en passant, som et velkjent faktum. Flere lokale og regionale undersøkelser har de siste 30 årene konkludert på samme vis som Petersen, med at mannsgravene dominerer stort. I enkelte innlandsdistrikter synes forholdet mellom manns- og kvinnegraver å være 10:1. Flere kystområder har en større andel kvinnegraver, men mannsdominansen ser likevel ut til å være påtagelig. Dette forholdet skiller tilsynelatende vårt vikingtidsmateriale fra andre lands. Gravplassene som ligger i tilknytning til Kaupang i Søndre Vestfold, har en relativt stor andel kvinnegraver, og det er disse gravplassene som er utgangspunktet for denne artikkelen, som først og fremst er ment som en empirisk og begrepsmessig loftsrydding. Et hovedpunkt i artikkelen er at det norske materialet, slik det nå foreligger, ikke kan sammenlignes like for like med det sørskandinaviske. Mens kjønnsbestemmelse av graver fra vikingtid på sørskandinaviske gravplasser i stor utstrekning er basert på skjelettmateriale, er det norske materialet med få unntak kjønnsbestemt ut fra gravgodsets sammensetning. Det består derfor utelukkende av en gruppe relativt eksklusive graver som inneholder kjønnsspesifikt gravgods i form av våpen eller draktutstyr. Sammenligningen kompliseres dessuten ytterligere av at vesentlige deler av vikingtidsmaterialet fra Norge består av tilfeldig innkomne funn eller skriver seg fra utgravninger foretatt av usakkyndige. De gravfunnene som skriver seg fra fagmessige undersøkelser, har nemlig en mer normal fordeling mellom manns- og kvinnegraver – en fordeling som er mer i tråd med den som finnes på sørskandinaviske gravplasser.

Holder vi oss innenfor Norges grenser av i dag, inntar gravfunnene en dominerende plass i vikingtidsarkeologien. Gravfunnene fra disse to, tre århundrene er flere enn fra noen annen forhistorisk periode av tilsvarende varighet. Fra landet som helhet kjennes omkring 8000 sikre og usikre gravfunn. Kvinnegravene inneholder i mange tilfeller draktutstyr i form av ovale spenner – ofte i par, og av og til med en tredje spenne (likearmet, trefliket eller rund, eller et omformet frankisk eller insulært beslag), samt hengesmykker, perler og armringer. I mannsgravene dominerer våpen. Med utgangspunkt i forekomsten av slikt kjønnspesifikt gravgods, har flere forskere pekt på og diskutert de tallmessige variasjonene mellom manns- og kvinnegraver i ulike geografiske områder.

I de delene av landet der fordelingen av vikingtidsgraver med kjønnstypisk gravgods er godt undersøkt, viser det seg (med noen viktige unntak som vi kommer tilbake til senere) at mannsgravene dominerer stort. For landet som helhet har det vært pekt på at det går fem mannsgraver på hver kvinnegrav. I Telemark ser bare mellom 12 og 13 prosent av gravene fra perioden ut til å være kvinnegraver. Ellen Høigård Hofseth finner et tilsvarende forhold i Nord-Gudbrandsdalen. Et annet innlandsområde, Sør-Gudbrandsdal, har så lav kvinneandel som 10 prosent. I andre regioner er kvinneandelen tilsynelatende høyere. Et kystfylke som Rogaland har 35 prosent kvinnegraver. Liv Helga Dommasnes finner at tredjeparten av 800-tallsgravene i Nordland, Stryn og Sogn er kvinnegraver. Tallene for Østfold viser at denne divergensen mellom kyst og innland kan gjenfinnes også ved Oslofjorden. I indre Østfold er iallfall 23 prosent av gravene kvinnegraver – i ytre Østfold så mange som 42 prosent.

Ellen Høigård Hofseth har pekt på den relativt høye andelen kvinnegraver fra vikingtiden på gravfeltene på og rundt Kaupang i Vestfold. Og ved første øyekast synes andelen kvinnegraver her å være usedvanlig høy sammenlignet med de fleste andre steder i Norge. Det er imidlertid noen metodologiske og kildekritiske aspekter som det er verdt å se nærmere på.

Kvinne- og mannsgraver på Kaupang

I tilknytning til vikingtidens håndverks- og utvekslingsbaserte sentrum på Kaupang i Larvik fantes flere gravfelt. Disse har vært undersøkt og publisert i flere omganger. Tilsammen 205 gravfunn fra minimum 600 gravhauger, flatmarksgraver og andre gravformer er kjent fra Kaupanggravplassene. Størst av disse gravplassene var de to omfattende haugfeltene på Nordre Kaupang og på Lamøya, samt flatmarksfeltet i Bikjholberget. Dessuten fantes det minst fem mindre gravplasser eller -grupper; to felter på Søndre Kaupang, ett på Vikingholmen, ett på Bjønnes og ett ved Kongehaugen øst på Lamøya.

Samtlige funn fra gravene er fra vikingtid – de eldste dateres til omkring år 800, mens de yngste skriver seg fra 900-tallet, trolig ca. 950. Det store antallet gravfunn fra Kaupang gjør lokaliteten spesielt godt egnet dersom man vil studere kvantitative forhold ved et vikingtids gravmateriale.

I Vestfold som helhet utgjør vikingtidens kvinnegraver ca. en fjerdedel av de gravene som kan kjønnsbestemmes ut fra gravgodset. Men kvinnegravene er relativt mye vanligere i regionen i 800-årene enn i 900-årene – 34 prosent av det samlede antallet kjønnsbestemte graver på 800-tallet mot 13 prosent på 900-tallet. Et lignende mønster finner vi også i andre kystnære distrikter. Tallene for Kaupang er vesentlig høyere, så vel i 800- som i 900-årene. Av de 34 kvinnegravene herfra som kan dateres til enten 800- eller 900-årene, tilhører 22 800-årene og bare 12 tilhører 900-årene. Når det gjelder de 62 gravene med kjønnsspesifikt mannsutstyr på Kaupang, er 16 fra 800-årene og 38 fra 900-årene. Altså utgjør kvinnegravene 58 prosent av de kjønnsbestemte gravene i 800-årene, mot 24 prosent i 900-årene (de gravene som kan dateres til perioden 850-950, kan ikke forklare divergensen; av de 15 gravene det dreier seg om, er åtte mannsgraver og syv kvinnegraver). Dette er gjennomsnittstall for alle gravfeltene på Kaupang. Det eneste gravfeltet som har et signifikant antall daterbare, kjønnsspesifikke graver, nemlig Bikjholberget med 53 stykker, synes å følge det samme mønsteret. Kvinnegravene utgjør der 50 prosent av gravene i 800-årene, og 25 prosent i 900-årene. Det ser dermed ut til at gravfeltene på Kaupang har et relativt større antall kvinnegraver enn resten av Vestfold, i 800-årene så vel som i 900-årene.

Kaupang er ikke enestående i Vestfold. På gravfeltet på Gulli i Sem finner Lars Erik Gjerpe en temmelig jevn fordeling mellom kvinne- og mannsgravene. Her var det 7 kvinnegraver, 8 mannsgraver og 5 graver som ikke inneholdt kjønnsspesifikke gjenstander.

Men Kaupang og Gulli skiller seg altså fra Vestfold som helhet. Hvordan kan vi forklare disse forskjellene? Problemet er tredelt. For det første: Hvordan har det seg at det tilsynelatende er langt flere mannsgraver enn kvinnegraver i Vestfoldmaterialet, selv om Vestfold og kystdistriktene i Østfold, like over Oslofjorden, har en større andel kvinnegraver enn resten av landet gjennom hele vikingtiden? Hvor er kvinnene? For det annet: Hvorfor går andelen kvinnegraver ned fra 800- til 900-årene? Og for det tredje: Hvorfor er det relativt flere kvinnegraver på Kaupang og Gulli enn i Vestfold for øvrig?

Kjønnsfordelingen på Kaupang, i Vestfold og generelt i Norge ser ut til å være vesensforskjellig fra den i andre deler av Norden. Ser vi på Birka, finner Anne-Sofie Gräslund at 58 prosent av jordfestegravene er kvinnegraver, mens 61 prosent av kremasjonsgravene er det. Hun mener imidlertid at den reelle fordelingen mellom kvinne- og mannsgraver kan være nærmere 50-50. Av 113 900- og 1000-tallsgraver på Barshalder på Gotland viste 37 prosent seg å være kvinnegraver, mens 49 prosent var mannsgraver. 14 prosent av gravene inneholdt ikke kjønnsspesifikke gjenstander. En studie av 76 kjønnsbestemte skjeletter fra Hedeby konkluderte med at 62 prosent var mannlige. Også enkelte andre sørskandinaviske gravplasser oppviser en liten overvekt av menn: Stengade II (Langeland) (53 prosent), Kaagaarden (Langeland) (63 prosent) og Bogøvej (Langeland) (61 prosent), mens det er en liten overvekt av kvinner i Lejre (Sjælland) (61 prosent) og i Hesselbjerg (Jylland) (58 prosent). Vi må til Island for å finne en så lav andel kvinnegraver som i en del norske landskap, der ser det ut til å være nesten dobbelt så mange manns- som kvinnegraver.

Arkeologisk og osteologisk kjønnsbestemte graver

Med unntak av Birka, Barshalder og det islandske materialet, er disse studiene basert på skjelettmateriale. Eksisterende analyser, ikke bare av Kaupang og Vestfold forøvrig, men av hele det norske vikingtidsmaterialet – der graver har blitt kjønnsbestemt på grunnlag av kjønnsspesifikke gjenstander i dem – hviler derfor på andre forutsetninger enn det sørskandinaviske. De publiserte forholdstallene fra norsk område er basert utelukkende på kjønnede (gendered) graver. Dersom vi sammenligner det relative antallet manns- og kvinnegraver i et gitt område i Norge med Sørskandinavia, sammenligner vi ikke likt med likt – tvert imot sammenligner vi kun kjønnede graver (Norge) på én side og kjønnede så vel som ikke-kjønnede (Sørskandinavia) på den annen.

Det er et talende uttrykk for misforholdet når Per Holcks osteologiske analyse av vikingtidsgraver i Sørøst-Norge konkluderer med at 62 prosent (av 42 ostelogisk kjønnsbestemte graver) av kremasjonsgravene fra perioden representerer kvinner. For det er jo et tall som i høy grad er sammenlignbart med de sørskandinaviske eksemplene våre, og altså helt annerledes enn det forholdstallet man får dersom man studerer kjønnede graver. Silke Eisenschmidts analyse av vikingtidsgraver i områdene mellom Kongeå og Eider i Sønderjylland gir det samme inntrykket. For den danske sørvestkysten og de nordfrisiske øyer finner hun med med utgangspunkt i kjønnsspesifikke gravgaver 19 mannsgraver og 26 kvinnegraver, dvs. at 58 prosent av gravene inneholder kvinnelige kjønnsspesfikke gjenstander. Forholdet er imidlertid et helt annet når hun tar for seg de gravene som ikke inneholder kjønnsspesifikke gjenstander, men som kan kjønnsbestemmes ostelogisk. Av 16 slike graver, er 14 mannsgraver. Det reelle antallet mannsgraver i Eisenschmidts materiale er med andre ord 33, mot 28 kvinnegraver. Mannsgravene utgjør dermed 54 prosent av det samlede antallet graver som kan kjønnsbestemmes.

På Kaupang utgjør gravene med kjønnsspesifikke gjenstander bare en del av de daterte gravene. Like viktig er det at de daterte gravene bare utgjør en mindre del av det totale antallet undersøkte graver. Det betyr at graver med kjønnsspesifikke kvinnegjenstander er en relativt eksklusiv kategori, og man kan ikke forutsette at denne kategorien er identisk med det totale antallet kvinnegraver. I dette ligger også svaret på det første så vel som på det tredje spørsmålet. I prinsippet burde man kunne forvente en mer eller mindre jevn fordeling mellom manns- og kvinnegraver. Grunnen til at vi ikke finner en jevn fordeling i Vestfold, er antagelig at flere menn enn kvinner ble gravlagt med kjønnsspesifikke gjenstander, eller at flere menn enn kvinner ble gravlagt med kjønnsspesifikke gjenstander som er bevart frem til i dag og kan oppdages av arkeologer. Det er et klart sammenfall mellom områder med et større antall arkeologisk undersøkte graver og dem som har en relativt stor andel kvinnegraver. Dette kommer tydelig til uttrykk i de deler av Vestfold der utgravningsaktiviteten har vært lav, og der andelen mannsgraver er meget høy. For Hofs del dreier det seg f. eks. om 23 mannsgraver mot 2 kvinnegraver; for Lardals del om 23 mannsgraver mot 6 kvinnegraver. Når alt kommer til alt, er et rustent sverd lettere å oppdage når man pløyer eller driver annet jordarbeid enn restene av en ovalspenne eller en håndfull perler.

I denne sammenheng er det verdt å sammenligne Kaupang med sitt lokalmiljø, her avgrenset til tidligere Tjølling kommune. Fra Kaupang kjenner vi 118 graver som kan kjønnsbestemmes, og av disse er 48 kvinnegraver, tilsvarende 41 prosent. I Tjølling utenfor Kaupang har vi til sammen 35 graver som kan kjønnsbestemmes, og av disse er 12 kvinnegraver, tilsvarende 34 prosent. Kvinneandelen er dermed vesentlig høyere på Kaupang enn i Tjølling for øvrig. Det viser seg at dette forholdet ikke er spesielt for Kaupang, men også gjelder andre gravplasser i Vestfold med et betydelig antall undersøkte gravminner med datering til vikingtid. De faglig undersøkte gravplassene på Gullkronen og Berg og Gulli i Sem har således en kvinneandel på 34 prosent, mot bare 14 prosent for Sem for øvrig. Fra Hedrum har vi 185 vikingtidsfunn, hvorav 140 kan kjønnsbestemmes. Av disse er 43 kvinnegraver, mens 8 er dobbeltgraver. Det tilsvarer 32 prosent kvinnegraver. 82 av funnene fra Hedrum skriver seg fra sakkyndige undersøkelser. Til disse regner jeg først og fremst Nicolaysens utgravninger på Nes, Farmen, Melau og Bjørke, men også hattefabrikant Halvorsens undersøkelser i Bøkeskogen i Larvik. 32 av de sakkyndig fremkomne funnene kan ikke kjønnsbestemmes. Av de resterende 50 er imidlertid 22 kvinnegraver og 1 dobbeltgrav, dvs. at kvinnegravene utgjør 45 prosent. Ser vi kun på de tilfeldig innkomne funnene samt de funn som skriver seg fra usakkyndige utgravninger, dreier det seg om totalt 103 funn, hvorav 90 kan kjønnsbestemmes. 21 er kvinnegraver og 7 er dobbeltgraver. Kvinnegravene utgjør bare 29 prosent. Ikke bare andelen kvinnegraver, men også andelen graver som ikke kan kjønnsbestemmes, viser seg å øke med andelen sakkyndig innkomne funn. De gjenstandsbaserte vikingtidskronologiene er dessuten lite egnet til å datere graver som ikke inneholder kjønnsspesifikke gjenstander som draktsmykker eller våpen. Holder vi oss til Hedrum, viser det seg at 63 prosent av de fagmessig undersøkte gravene ikke kan dateres nærmere innenfor vikingtid, mot bare 36 prosent av de tilfeldige innkomne funnene.

Noe særskilt Vestfold-fenomen er heller ikke denne klare forskjellen mellom områder med høy og områder med lavere utgravningsaktivitet. Dette kan eksemplifiseres med en lignende sammenligning hentet fra vikingtidsmaterialet fra Hedmark. På det store gravfeltet på By i Løten foretok Nic. Nicolaysen utgravninger i årene 1879-1881, og hele 45 av funnene fra utgravningene har gitt datering til vikingtid. Av vikingtidsfunnene er 17 graver bestemt som kvinnegraver og 15 som mannsgraver, mens 13 er ubestemte. Ser vi derimot på Løten som helhet, men unntatt By-gravene, er bildet et annet. Av til sammen 74 funn kan 58 kjønnsbestemmes ut fra gravinventaret. 49 er mannsgraver, 7 er kvinnegraver og 2 er dobbeltgraver. Over 80 prosent av de utstyrte gravene i Løten utenom gravplassen på By er altså mannsgraver! Det er et tall som tåler sammenligning med de mest ”mannsdominerte” innlandsområdene i Hofseths undersøkelser. Bare en brøkdel av disse øvrige funnene fra Løten skriver seg fra arkeologiske utgravninger, selv om de fleste av dem opplyses å komme seg fra gravhauger, slik at vi her faktisk får en god målestokk på forholdet mellom manns- og kvinnegraver i et tilfeldig innkommet materiale. Forskjellen fra det arkeologisk undersøkte Byfeltet er slående.

Når vi derfor finner at henholdsvis 58 prosent (800-årene) og 24 prosent (900-årene) av de nærmere daterte gravene på Kaupang er kvinnegraver, så skyldes disse etter norske forhold høye tallene først og fremst at såvidt mange graver på Kaupang har vært gjenstand for arkeologiske undersøkelser. Hva den relative nedgangen i antallet kjønnede kvinnegraver i 900-årene angår, kunne man være fristet til å skylde på en kjønnsmessig forskyvning innenfor den eller de gruppene som brukte Kaupangsgravplassene. Det kunne for eksempel være relatert til Kaupangs overgang fra bymessig bebyggelse med bosetning året rundt til sesongvis markedsplass. Men en tilsvarende relativ nedgang i antallet kvinnegraver kan påvises ikke bare i Vestfold som helhet, men i storparten av Norge. En mer sannsynlig forklaring er enten en faktisk nedgang i antallet utstyrte kvinnegraver sammenlignet med mannsgraver, eller en endring i måten kvinnegraver ble utstyrt. Det siste kunne for eksempel tenkes forårsaket av at man delvis og gradvis gikk bort fra ovalspenner som en del av kvinnedrakten i 900-årene, under påvirkning av frankiske og/eller bysantinske én-spenne-drakter. Det er dessuten en mulighet for at kvinnedrakten kunne oppvise større variasjon i vikingtiden enn det som ofte antas. En oversikt over vikingtidsmaterialet fra Danmark synes å vise at de fattigste og rikeste kvinnene, basert på gravutstyret, ikke brukte ovalspenner. Også i enkelte distrikter i Norge, med Østfoldkysten som det fremste eksemplet, er ovalspenner lite fremtredende i gravmaterialet, mens mange kvinnegraver i dette området inneholder perler. Når det gjelder Dalane og Nord-Rogaland, er andre typer smykker (håndleddsringer, hengesmykker) nesten like vanlige som ovalspennene.

Kyst og innland

Den særdeles lave andelen kvinnegraver i en del innlandsdistrikter skyldes delvis at gravene fra yngre vikingtid dominerer over de fra eldre vikingtid i disse områdene, og at en større andel kvinnegraver fra 800-årene ”drukner” i de tallmessig større og mannsdominerte 900-årene. Ser vi på eksemplet vårt fra Lardal, der 23 av 29 graver med kjønnsspesifikt utstyr er mannsgraver, viser det seg at 15 av 20 graver som kan dateres til enten 800- eller 900-årene, tilhører den yngste perioden. En annen innlandsbygd i Vestfold, Andebu, har på sin side ingen sikre 800-tallsgraver, men 6 fra 900-tallet. Forholdet er stikk motsatt i kystbygdene i Søndre Vestfold: Brunlanes har 15 graver fra 800-tallet mot 4 fra 900-tallet, Sandeherred 24 mot 13 og Tjølling 14 mot 5.

Vi finner det samme mønsteret i Øvre Telemark. Kviteseid har f. eks. dobbelt så mange funn fra 900-årene som fra det foregående århundret. Skien og Porsgrunn har derimot 26 fra 900-tallet og 25 fra 800-tallet. Også i kystbygdene i Vest-Agder er det en klar dominans av 800-tallsgraver.

Forskjellen mellom kyst- og innlandsdistriktene når det gjelder kronologisk fordeling av vikingtidsgravene, kan igjen delvis skyldes den varierende intensiteten i den arkeologiske utgravningsvirksomheten. Det er nærliggende å tenke seg at noe av forklaringen på den nevnte forskjellen i andelen kvinnegraver mellom indre og ytre Østfold skyldes den store overvekten av fagmessig undersøkte graver i de ytre deler av fylket (som inkluderer gravplassene Store-Dal og Hunn, for eksempel). Andelen kjønnede graver i innlandsbygdene er generelt høy, og dette skyldes i stor grad at en så vidt betydelig andel av funnene derfra består av tilfeldig innkomne gjenstander, slik at de enklere utstyrte gravene er underrepresentert. En stor andel løsfunn impliserer en stor andel våpen, noe som igjen fortoner seg som en kraftig dominans av graver fra 900-tallet.

Andre forhold tyder på at forskjellen mellom kyst og innland er reell, om enn ikke så markant som tallene kunne tyde på. Det er således betegnende at av de 15 gravfunn fra Vestfold som ut fra gjenstandstypologi kan dateres til etter 950, er 11 fra innlandsbygdene Hedrum, Lardal, Hof og Våle. Jan Henning Larsen har publisert en studie fra de indre bygder på Agder som viser at det også der finnes et tydelig innslag av sene graver. Det er trolig at de sene gravene i innlandsbygdene har sammenheng med kristningsforløpet og den begynnende rikssamlingen.

Konklusjon

Når vi snakker om kvinnegraver og mannsgraver, mener vi noe annet enn alle avdøde personer av begge kjønn i en gitt periode av jernalderen. De fleste graver i arkeologers analyser av de nordiske jernaldersamfunnene er kjønnsbestemt ut fra sitt utstyr, dvs.med basis i hvorvidt de inneholder gjenstander som oppfattes som typisk kvinnelige eller typisk mannlige. Faren ved en slik betraktningsmåte ligger mindre i at man dermed overfører moderne kjønnsroller til jernalderkulturen – for i mange tilfeller lar det seg gjøre å korrelere antatt kjønnstypisk gravinventar med osteologisk kjønnsbestemte skjelettrester – enn i at man bare forholder seg til et mindretall av de samtidige gravene.

Den relativt jevne fordelingen mellom menn og kvinner som vi fant i eksemplet fra Kaupang på 800-tallet, er selvsagt representativ for hele jernalderen – dersom vi ser på forholdet mellom antallet døde kvinner og menn. Når det i både Vest- og Øst-Norge kan påvises at bare ca. 20 prosent av gravene i merovingertid er kvinnegraver, innebærer det – like selvsagt – ikke at flertallet av denne periodens kvinner ikke ble gravlagt på gravplassene. Det som faktisk forandrer seg fra 600-årene til 800-årene, er forholdet mellom kvinner og menn som får utstyrt begravelse, dvs. begravelser med kjønnsspesifikt gravutstyr. Misforholdet mellom arkeologiske erkjennbare graver av denne typen fra en gitt periode og det reelle antallet døde i samme periode, viser klart at de utstyrte gravene er relativt få. Med andre ord representerer både de synlige minnesmerkene i form av gravhauger og de utstyrte begravelsene temmelig eksklusive fenomener, også i vikingtid.