Kong Augvald og kua hans

Tormod Torfæus (1636-1719) skriver i sin Historia rerum Norvegicarum om den eponymiske kong Augvald på Avaldsnes i Rogaland: ”Herfra drog han til gården Avaldsnes, som ligger på Karmøy. I tillegg til andre ting som han anså for å være overnaturlige, dyrket han en ku som gav melk som alltid ble brukt som legemiddel mot sykdom. Kua tok han med seg hvor han enn dro, enten det var over sjø eller land, og da han skulle dø, sørget han for å få den begravd sammen med seg i en egen haug. Som merke på gravene ble det reist to steinsøyler, som jeg nylig tok nærmere i øyesyn på stedet”. Tanker om en opprinnelig fruktbarhetskult ligger under, om ikke sagaopplysningene om kong Augvald, så i det minste de aller fleste moderne tolkningene av kildene. Men kan vi være sikre på at Augvalds ku ikke var av den mer aggressive sorten?

I Odd munks saga om Olav Tryggvason fortelles det at vikingkongen lenge etter Augvalds tid lot grave ut de to gravhaugene på Avaldsnes, og at han i den ene fant menneskeben, i den andre kuben. Forestillingene om den hellige kua – og forventningene om den – satte til inn på 1800-tallet sterk farge på de arkeologiske funn som nå og da ble gjort av bønder og husmenn på Avaldsnes: Store knokler – det måtte da være Augvalds ku? En halsring av gull – kunne det være kuas klave?

Vi husker urkua Audhumla, men ellers i de norrøne kildene florerer det ikke akkurat med hellige kuer. Men andre steder på germansk område er sporene litt flere. De merovingiske kongene lot seg gjerne kjøre rundt i sitt rike i en vogn trukket av okser, og disse dyrene ble høyt æret. Den siste av merovingerne, Childerik III, lot seg fremdeles befordre på denne måten. Historikeren J. M. Wallace-Hadrill mente at dette var i tradisjonen etter de romerske guvernørene, men man har også pekt på Tacitus’ opplysning fra en langt tidligere periode, om at fruktbarhetsgudinnen Nerthus hos germanerne ble trukket rundt i en vogn forspent med okser (eller kuer). Et visst arkeologisk belegg for at i det minste okser hadde en spesiell betydning hos frankerne, har man i Childerics grav, som ble funnet og åpnet i Tournai i 1653, og som blant annet inneholdt et praktfullt oksehode laget av gull.

Flere forskere har villet plassere ”den historiske kong Augvald” i folkevandringstiden eller merovingertiden. Det gjør for så vidt en mulig sammenheng med frankernes skikker relevant. Men det finnes også en annen mulighet. I den lokale sagntradisjonen på Avaldsnes, som også gjengis av Torfæus, hører vi ikke bare om at Augvald fikk legende melk fra kua og hadde med seg dyret på reiser. Nei, der er kua også med kongen på slagfeltet, og Augvald og kua får begge banesår da de strides mot kong Ferking på Ferkingstad. Kanskje er det bare sagn og eventyr, kanskje står vi overfor nok et eksempel på hedendommens nære sammenheng mellom kult og krig.

Det er besnærende at vi i langt senere tid, og nettopp i Sørvest-Norge, finner faktiske kamp-kuer. Forfatteren Hans Seland (1867-1949) fra Flekkefjord ortalte om ku-kamper i sin barndom:

”Det var moro på gardane den dagen dei ”løyste bujet” (dvs. slapp ut kuene, min anm.) um våren. Alltid var det på same dagen, og alltid rauk kyrne i hop og skulde stangast og røyna styrkjen. Då laut det vera vaksne til stades, so inkje gale skulle henda. Han kjende seg kar som åtte sprækaste kui. Han hadde ikkje sveltefora han, inkje. Sigbjørn Jakobsen Lindeland fortalde meg ein gong for lenge sidan um ei kvige dei hadde som vart so sinnesgali, at dei var rædde henne alle. ”Meg heldt ho på ta livet av ein gong. Hadde ikkje fenge kasta meg ned i ei bergskor, so er det uvisst kor det hadde enda”. ”

Det var fra gammelt av skikk på gårdene i dette området å slippe kyra samtidig på beite i den felles utmarka. Seland skriver om hvor gjevt det var å ha ”den sprækastes kyri”. Denne lederkua ble gjerne kalt bas, bubas eller basku, men også betegnelser som bukonge, bukjempa og gards-jagar ble brukt. I Sirdal kalte folk kampen mellom kuene for buskeid, til forskjell fra hestekamper, som de kalte hesteskeid.

Selve ”bukongen” skulle være stor, sterk og modig – og helst ha sylskarpe horn. Dersom kua bare hadde disse egenskapene, var det ikke så nøye med melkingen. Fra Kvinesdal forteller Ånen Årli et typisk eksempel; ”Ånen Øyusen fekk spyrja at dei hadde ei stor ku på Espeland. Kua hadde store horn, men mjølka lite. Ånen ville kjøpa henne og sa: ”De æ inkje farlegt, nå hu bara kan jaga dei store kjydnan på Moi”. Den bonden som eide en ”bukonge”, stelte godt med henne. ”Bukongen” ble ofte fôret med det saftige høyet fra innmarka, høy som ellers var forbeholdt hesten. Resten av kuflokken fikk helst bare høy fra utslåttene, og de ble sultefôret over vinteren. Stellet av ”bukongen” var mannsarbeid, mens arbeidet med kuflokken forøvrig var forbeholdt kvinnene.

”Bukongene” ble av og til gitt ormehoder like før buslippet. Ormehoder, helst av buorm, ble regnet for å være styrkegivende og ha helbredende kraft. Helst skulle det være hodet fra den første ormen en traff på når snøen smeltet. Ormehodet ble eltet inn i en deig av mel og brennevin. Det hendte også at bøndene filte og pusset hornene på ”bukongen” sin før buskeidet.

Skal tro om kong Augvalds sagnomsuste ku også var en slik ”bukonge”?