St. Clemens' hode

Hva er sammenhengen mellom en romersk pave som skal ha lidd martyrdøden på Krim i slutten av det første århundret e. Kr., en russisk storfyrste 900 år senere og noen av de eldste kirkebygningene her til lands? Stikkordet er Clemens – hodet hans, for å si det mer presist.

Hvor direkte man kan koble disse tre, kan diskuteres. Men at det er en sammenheng, er sikkert. La oss begynne med martyrpaven Clemens, som antagelig var Romabiskop nr. tre i rekken etter St. Peter. Han er kjent for et brev til korinterne fra år 96, men for øvrig er det lite sikkert man vet om ham. Alt på 300-tallet fantes det imidlertid tradisjoner om hans død, og i 500-årene kjenner Gregorius av Tours dem. Det het seg at Clemens var blitt forvist til marmorbruddene ved Khersonnesos på Krim av keiser Trajan. Der lyktes han så til de grader med å omvende fangene og den stedlige befolkning at de romerske myndighetene fant å måtte rydde Clemens av veien for godt. Han ble derfor kastet i Svartehavet med et anker om halsen. Videre fortalte man at Clemens ble gravlagt på en klippe som det meste av året var skjult av havet, som imidlertid på mirakuløst vis trakk seg tilbake én gang i året slik at hans tilhengere kunne besøke graven. Andre mirakler skal ha skjedd på gravstedet, blant annet gikk det gjetord om et barn som skal ha blitt værende igjen på klippen, og som alle regnet med var druknet, men som levde i beste velgående da stedet ble tørrlagt igjen et år senere.

Historien om martyr-paven hadde åpenbart potensiale til å bli en viktig helgentradisjon for den tidlige kirken. Men man trengte relikvier, og i den forbindelse kom slavernes apostel, Kyrillos, til å spille en sentral rolle. Han kom til Khersonnesos i 861, og fikk der høre at den hellige Clemens’ jordiske levninger fremdeles fantes ute i havet. Kyrillos fikk utstyrt et skip og satte kursen mot et nesten helt overskylt skjær. Der fant han skjelettrester og et anker. De bergede relikviene ble deretter fraktet til Khersonnesos og skjenket til forskjellige kirker. Etter hvert havnet de i basilikaen i byen. Etter at Kyrillos returnerte til Krim fra sin misjonsferd til khasarenes land, tok han relikviene med seg til Konstantinopel. I 868 ble de flyttet nok en gang – til Roma. Pave Hadrian lot relikviene nedsette i høyalteret i S. Clemente-basilikaen, som var blitt reist over helgenens angivelige barndomshjem 500 år tidligere.

Clemens ble en populær helgen i middelalderen. Det viser ikke minst de mange kirkededikasjonene til Clemens – det fantes et femtitalls Clemenskirker i England og godt over 20 i Danmark. I Norge hadde vi seks, etter det vi vet i dag. Det fantes Clemenskirker blant annet i Oslo, Bergen og Trondheim. Clemens ble ikke minst påkalt av sjøfarende, selvsagt på grunn av den overleverte fortellingen om hans martyrium, som også fant veien til de skandinaviske landene i forbindelse med kristningen. Clemens festdag var 23. november, som også ble kalt båtsok. Klemetsmesse er avmerket på den gamle primstaven med et anker, en pavekrone eller en kirke.

Det er ingen urimelig tanke at det er en klar sammenheng mellom relikvienes translasjon til Roma i 868 og utbredelsen av Clemenskulten i Europa. De engelske Clemenskirkene, som gjerne dateres til 900- og 1000-årene, kan jo for eksempel tyde på det. Ofte tenker man seg da også at kulten har spredt seg nordover fra Italia, og at den til Norden har kommet via England. Det kan da også godt være riktig. Men i det minste hva Norge angår, finnes det en annen, mulig forklaring. Det er her helgenens hode kommer inn i bildet.

Gammelrussiske kilder føyer nemlig nye detaljer til historien om hva som skjedde med Clemens’ levninger etter at de havnet i Khersonnesos. Den russiske primære krønike beretter under året 988 om storfyrsten Vladimir den hellige (ca. 956-1015), som i dette året lot seg døpe nettopp i Khersonnesos (bildet viser Vladimirkirken i Khersonnes). I den forbindelse heter det at prester førte Clemens’ levninger til Kiev. Dette står tilsynelatende i motstrid til opplysningene til de omtalte opplysningene om Kyrillos’ aktivitet i byen over hundre år tidligere. Samme krønike gir imidlertid forklaringen, for i en senere innførsel viser det seg at det bare var Clemens’ hode som ble ført til Kiev, som fra da av ble et senter for martyrpavens kult.

Vladimir hadde gode kontakter til Skandinavia. Han erobret farsriket sitt i Russland i 980, takket være en stor leiehær som han hadde samlet i Norge og Sverige. Han ble utropt til storfyrste av Kiev som Vladimir den store og konverterte som nevnt til kristendommen i 988. Krøniken fremstiller dåpen som utgangen på en veloverveid sammenligning mellom de toneangivende religionene i nabolandene – islam, judaisme, vestlig kristendom og bysantinsk kristendom. Dette var neppe den fulle og hele sannheten; Vladimir erobret rent faktisk den da bysantinske byen Khersonnesos, og satte som betingelse for en eventuell tilbaketrekning at den mektige keiseren lot ham ta dennes datter, Anna, til ekte. Det fikk storfyrsten, bare han lot seg døpe. Etter sin død ble både Anna og Vladimir nedsatt i krypten i Clemenskapellet i Kiev.

De norske kongene i første halvdel av 1000-årene hadde tette, til dels familiære bånd til Vladimir og hans nærmeste etterfølgere. Sagaen forteller at Olav Tryggvason levde hos Vladimir fra han var ni til atten år gammel. Vladimir satte den unge Olav til høvding over landevernshæren, og nordmannen holdt seg også selv med en stor flokk hærmenn. Olav den hellige og sønnen Magnus den gode søkte tilflukt hos Vladimirs sønn, Jaroslav. Magnus vokste opp i Russland, der han levde fra han var fem til han var elleve år gammel. Forfatteren av Morkinskinna mener at Magnus ble tatt i fostring hos Jaroslav, som dessuten sendte folk til Norge med muter for å søke støtte for Magnus’ kongskandidatur. Aller sterkest synes båndene å ha vært mellom Harald Hardråde og Kievherskerne. ”Harald vart brått landvernsmann hos kong Jarisleiv og fekk av honom god vyrdnad og mykje ære, mest på grunn av kong Olav, bror hans, men og på grunn av seg sjølv,” heter det i nevnte saga. Harald bad om lov til å ekte Jaroslavs datter, Elisaveta (Ellisiv), og han giftet seg med henne etter å ha gjort flere års krigstjeneste hos keiseren i Bysants.

Kan hende skal vi tenke oss at Clemenskirkene i Norge skyldtes østlig påvirkning, nærmere bestemt de kongelige forbindelsene til Kiev-riket? Clemenskirkene her i landet ser nemlig i vesentlig grad ut til å være knyttet til den tidlige kongemakten. Clemenskirken i Oslo var muligens byens første kirke, men en nytolkning av C14-dateringene fra kirkegården tyder på at kirken først er bygd et stykke ut i 1000-årene. Det er ingen ting i veien for at det er en av de nevnte kongene som kan ha vært byggherre. Når det gjelder Clemenskirken i Trondheim, heter det seg at den ble bygd på initiativ av Olav den hellige i 1016. Etter helgenkongens død i 1030, ble hans skrin satt ned i denne kirken, og her ble også sønnen Magnus stedt til hvile.