"Po Dynnasteinen qvilte e me best,” skriver Wergeland i Valdrisen po heimvægen. Den kjente bildesteinen på Hadeland er datert til ca. 1040 og er et særpreget monument over en omskiftelig periode i Opplandenes historie. Runeinnskriften som ledsager bildefremstillingene på steinen, forteller at ”Gunnvor gjorde bro, Trydriks datter, etter Astrid, sin datter. Hun var hendigste mø på Hadeland”.
Dynnasteinen er laget av den karakteristiske, røde ringerikssandsteinen. Den ca. tre meter høye steinen er dekorert med figurfremstillinger fra B ibelen, blant annet den hellige familie, de tre magi og stallen i Betlehem. Fremstillingen av stallen er én av få samtidige bildekilder til byggeskikken i Norge i denne perioden. Dekoren er utført i en stil som med rette kalles ringerikestil. Steinen stod opprinnelig, så vidt man vet, på en stor gravhaug på gården Dynna. Den stod fremdeles på haugen da Peter Andreas Brandt tegnet den i 1820-årene (Brandt ble forresten senere en anerkjent vitenskapelig illustratør, emigrerte til Sør-Amerika og kom til å spille en viktig rolle i den tidlige arkeologiske forskningen i Brasil!).
Den røde ringerikssandsteinen er benyttet til flere runesteiner i de vestlige deler av Opplandene på 1000- og 1100-tallet. Når det gjelder de norske bildesteinene i ringerikestil fra denne perioden, finnes de bare i dette området, ikke i landet for øvrig. De nærmeste parallellene finnes på svensk område. Med ett unntak er alle de opplandske steinene utført i ringerikesandstein. Bergarten er typisk for deler av Ringerike, spesielt i Hole kommune, men forekommer også enkelte andre steder innenfor det geologiske Oslofeltet.
Alexander Bugge foreslo i sin tid at steinene var blitt eksportert fra et senter på Ringerike til nabolandskapene. Pr. i dag kjenner vi bilde- og/eller runesteiner i ringerikssandstein fra Ringerike, Hadeland og Toten, foruten fra Strand i Hallingdal. Det er gode argumenter for at disse steinene er laget i ett og samme verksted, men også relevante motargumenter. Når det gjelder selve bergarten, har vi imidlertid belegg i runeinnskriften på Alstadsteinen fra Toten for at steinen er hentet fra Ringerike. Ifølge Magnus Olsen forteller innskriften på steinen at ”Jorunn reiste denne stein etter … som eide (var gift med) henne og (hun) hentet den fra Ringerike, fra Ulvøy. Og bildesteinen hedrer begge”. Ulvøya er en mindre øy i Steinsfjorden, og Olsen mener at det herfra kan ha foregått en betydelig steineksport til de øvrige Opplandene i 1000-årene. Noe sikkert bruddsted har man imidlertid ikke klart å påvise.
Det er en utbredt oppfatning at bildefremstillingen på Alstadsteinen viser en jaktscene, selv om det også har vært foreslått at det faktisk dreier seg om et motiv fra sagnkretsen om Sigurd Fåvnesbane. Figurene finnes på den ene bredsiden av steinen, og man kjenner greit igjen hester, ryttere og hunder. Øverst troner en stor fugl, tydeligvis en rovfugl i flukt. Fuglen, vel en falk eller en hauk, er svært lik fuglefremstillinger først og fremst på metallgjenstander fra samme periode. Det er interessant at det er en lang tradisjon innenfor arkeologien for å tolke disse andre fuglene, som har en nokså klar østlig utbredelse, som heraldiske symboler. Den tyske forskeren Peter Paulsen knytter falkesymbolet spesielt til det herskende Rurik-dynastiet i Russland, og i noen grad også til de skandinaviske væringene i Bysants. Man kan diskutere i hvilke politiske miljøer symbolet hørte hjemme – og det kan ha vært flere – men både den fremtredende plasseringen og utformingen av fuglen på Alstadsteinen gjør at en heraldisk tolkning kan ha mye for seg også i dette tilfellet. Det er heller ikke bare fuglen som peker østover på Alstadsteinen. Det finnes nemlig to runeinnskrifter på steinen, den som forteller om Jorunn som reiste stein over sin avdøde mann, pluss en yngre innskrift til minne om en mann som døde i Russland.
Til Toten må steinen ha vært transportert på vinterføre langs Kjølveien (”en slem ond vey”, var beskrivelsen biskop Jens Nilssøn gav av den i slutten av 1500-årene), med andre ord en ferd på ti drøye mil.
Hva er bakgrunnen for de spesielle steinene i dette området i sen vikingtid og tidlig middelalder?
De typiske runesteinene fra sen vikingtid med innskrifter på formelen ”X reiste denne stein” eller ”X reiste denne stein etter Y” kan se ut til å være en tradisjon med opprinnelse på dansk område på 900-tallet, med Jellingsteinen som det fremste eksempelet. Derfra synes det som om skikken spredte seg til Vest-Sverige og Norge før år 1000, og senere også til Øst-Sverige. Tradisjonen forsvant tidligst i Danmark og i kystdistriktene i Norge. I enkelte områder – Mälarlandskapene i Sverige, Gotland, Bornholm og Opplandene i Norge – vedvarte skikken atskillig lenger.
I Danmark var det de politiske og religiøse endringsprosessene som var satt i gang under Harald Blåtand og sønnen Svend som gav støtet til skikken med å reise steiner. Rikssamling og kristendom førte til et behov både hos gamle og nye ledende familier for å markere religiøs og politisk tilhørighet, sosial rang og eiendomsrett til jord. Denne forklaringsmodellen har trolig relevans også for Norge. De relativt unge bildesteinene i Buskerud og Oppland peker sammen med andre kilder ut Opplandene som en region der disse prosessene var relativt langvarige og kom i gang relativt sent. Ser vi saken fra denne synsvinkelen, er det rimelig å oppfatte bildesteinene som et aspekt ved Opplandenes sene integrasjon i den norske middelalderstaten.
Dateringen av de mest kjente bildesteinene som Alstadsteinen og Dynnasteinen faller innenfor Olav Haraldssons, Magnus den godes og Harald Hardrådes tid som konger. Alle tre hadde tette bånd østover, og det kan gjerne være forklaringen på de østlige trekkene som finnes på bildesteinene.
Dersom steinene også representerer kongens ”merke”, så å si, kan det være fristende å følge sporet tilbake til Ringerike. Var det kanskje på storgården Stein, i kort avstand fra det mulige bruddstedet på Ulvøya, at en kongens mann hadde sitt sete og forsynte allierte stormenn på de øvrige Opplandene med prima bildesteiner av rød sandstein?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar