Det er snart gått 40 år siden Anne Stine og Helge Ingstad fant sporene etter en norrøn bosetning på L’Anse aux Meadows på Canadas østkyst. Oppdagelsen og den påfølgende utgravningen satte et foreløpig punktum for en 150 år lang diskusjon om hvorvidt folk av skandinavisk opprinnelse hadde vært i Amerika flere hundre år før Columbus, og hvor de i så fall hadde vært hen. Men var det virkelig sagaenes Vinland man hadde funnet?
Bosetningen på L’Anse aux Meadows er datert til tiden omkring år 1000, delvis med bakgrunn i en serie C14-dateringer som i realiteten kan ligge innenfor et temmelig vidt tidsspenn på begge sider av årtusenskiftet, og delvis fordi Ingstad og senere forskere har identifisert de arkeologiske levningene med ekspedisjoner som utgikk fra Grønland på denne tiden ifølge de skriftlige kildene. Mange knytter disse reisene til Leiv Erikssons navn, men ifølge Grønlendingssagaen og sagaen om Eirik Raude – de to sagakildene som mer eller mindre utførlig beretter om ekspedisjoner vestover fra Grønland – var Leivs ekspedisjon slett ikke den eneste. Sagaene beskriver tre ”land” som var å finne på den andre siden av havet: Helleland, Markland og Vinland. Det finnes nesten like mange forslag om hvor på den amerikanske østkysten disse områdene skal søkes, som det finnes ”land” på den langstrakte kysten fra Baffinøya i nord til Manhattan i sør.
I 150 år har man lett etter funn og fornminner som kunne bekrefte middelaldersagaenes opplysninger om seilas til Amerika. Det finnes et mylder av steder og gjenstander som med større eller mindre grad av seriøsitet har vært trukket frem som ”bevis” på at vikingene kom nettopp til dette stedet. Mange av disse funnene er høyst tvilsomme som ”vikingminner” både hva angår opprinnelse og alder, og en del er også direkte forfalskninger. Til de mest kjente, men høyst omdiskuterte funnene, hører innskriftene på Kensingtonsteinen og på Dighton Rock, samt det murte tårnet i Newport. Noe av grunnlaget for denne jakten på nordiske gjester i en fjern fortid ligger selvsagt i politisk-ideologiske forhold i USA (og i noen grad Canada). Men på et tidlig tidspunkt fikk flere av de mer dubiøse funnene støtte fra vitenskapelig hold: I 1837 publiserte nemlig Oldtidsselskabets mektige sekretær, C. C. Rafn i København, sin ”Antiquitates Americanae”, der han gikk god for blant annet Newporttårnets datering til tidlig middelalder (det er etter alt å dømme reist langt senere, i 1670-årene). Basert på en tegning han fikk tilsendt fra det historiske selskapet i Rhode Island, konkluderte Rafn med at tårnet var en nordisk rundkirke. At det ikke fantes noen konstruksjon som kunne minne om noen slik rundkirke verken på Grønland eller på Island, bekymret i liten grad Rafn. Når det gjaldt Dighton Rock i Massachusetts, tolket Rafn og hans kollega Finnur Magnusson helleristningene på den store steinblokken nærmest som en tegneserie som ned til minste detalj dokumenterte den samme historien om oppdagelsen av Vinland som fantes i sagaene. En god del av de øvrige funnene i Nord-Amerika er beheftet med samme problem: runesteiner av Kensingtonsteinens type er helt ukjent på Island og Grønland; hedenske graver med våpen etc. forekommer i en viss utstrekning på Island, men slett ikke på Grønland.
Men Rafns resultater fikk stor internasjonal oppmerksomhet, og gjennombruddskraften til idéen om vikingferder til Amerika var meget stor. Dighton Rock ble det siste og avgjørende leddet i kjeden: Rafn hadde ”bevist” at det sørligste stedet de grønlandske oppdagerne kom til, sagaenes Hop, var å finne her. Det gjensto bare å bestemme hvor Helleland, Markland og Vinland lå, og med utgangspunkt i sagatekstene var henholdsvis Newfoundland, Nova Scotia og enten Cape Cod eller Nantucket de heteste kandidatene. Historikeren Gustav Storm hevdet med styrke at Vinland, som ifølge sagaene var målet for de fleste ekspedisjonene, var identisk med Nova Scotia. Arkeologen A. W. Brøgger holdt på at Massachusetts var stedet.
De arkeologiske funnene som i dag kan aksepteres som av grønlandsk eller nordisk opprinnelse, er meget få. Fra en indiansk boplass i Maine har man et funn av en norsk penning fra 1000-årene. Gjennom hvor mange ledd og i hvor lang tid den har gått fra hånd til hånd som eksotika, vet vi ikke. Men enn så lenge er den en ensom svale. På Baffinøya lengst nord er det i de senere år undersøkt bosetninger som er C14-datert til vikingtid og middelalder, og som utgraverne mener inneholder bruksgjenstander med klare likhetstrekk med de som er funnet i de norrøne bygdene på Grønland. Men helt overbevisende er ikke disse funnene.
Det eneste uomtvistelige bevis for at europeiske folk nådde Nord-Amerika før Columbus, er dermed den antatt kortvarige bosetningen som Anne Stine og Helge Ingstad gravde ut på L’Anse aux Meadows, og det er denne som må være utgangspunktet for enhver diskusjon om det nordiske nærværet i Amerika rundt år 1000. Likevel er det problematisk å relatere L’Anse aux Meadows til sagabeskrivelsene, og i ettertid er det klart at de publiserte C14-dateringene fra boplassen faktisk kan passe med én eller flere bruksfaser både tidligere og senere enn år 1000. Helge Ingstad mente at det var Vinland som var funnet, men det er lett å finne opplysninger i sagaene som gjør at tvilen melder seg. En av de som nylig har ment noe om dette spørsmålet, den svenske arkeologen Mats G. Larsson, tror at L’Anse aux Meadows er sagaenes Markland (”skoglandet”). Han mener at Vinland finnes lenger sør, på Nova Scotia. Jakten går videre.
Har du noen kommentarer til gjenstandsfunnene fra L’Anse aux Meadows? Spinnehjulet ble funnet i en haug spadd ut av en skattejeger noen år før Ingstadparet ankom stedet. Bronsespennen ble ikke konservert og idag er det kun støv igjen av den.
SvarSlettC-14 dateringene spenner vel og over en stor periode, fra litt før til etter vikingtid?
C14-dateringene samsvarer forsåvidt med Ingstadenes datering av bosetningen til ca. år 1000, men ja, de er også forenelige med noe eldre eller en del senere bosetningsfaser. De har nok størst utsagnskraft sammen med skriftlige kilder og de gjenstandsfunnene du nevner (som for de sistes del også har en nokså vid datering).
SvarSlettTror du det såkalte "Vinlandskartet" er ekte? Kartet ble gjort kjent i 1965, og skal være datert til 1434±11 år. (Kilde: http://www.bnl.gov/bnlweb/pubaf/pr/2002/bnlpr072902a.htm)
SvarSlettKartet viser tydelig landmasser sørvest for Grønland. Jeg synes kanskje at det mest påfallende med dette kartet, er nettopp påskriften om Vinland. Selve kartet er egentlig et verdenskart, og da er det litt underlig at akkurat oppdagelsen av Vinland er nevnt i en egen tekst. Vinland kan jo være tegnet inn i ettertid, selv om resten nok er ekte.
Vinlandskartet er utenfor mine kompetanseområder, men jeg må innrømme at jeg er svært skeptisk til kartets ekthet.
SvarSlettDe undersøkelser som ble fullført om bruken av blekk i det ledende internasjonale kjemitidsskriftet, konkluderte med at blekket ikke behøvde å ha vært falsk, dvs påført på seinere tidspunkt. Pergamentet var påvist ekte. Jeg svingte innom i forbiparten, og har ikke nøyaktige kilder foran meg, men fulgte tråden til endes for etpar år siden. Når det gjelder Kensingtonsteinen gjelder noe av det samme, det ble påfallende stille i etterkant av at svenske undersøkelser viste at steinen skulle ha vært et falsum (Stockholmsvisningen). Når det gjelder runene på steinen, har en av de runer som først ble påstått uekte av enkelte forskere, vist seg å være påfallende et runefunn fra Grønland. Forøvrig har det vist seg at runene på steinen ser ut til å stemme best ut med funn på flere bevarte runesteiner i Båhuslen, der forskningen på disse i et tidligere norsk område lenge ble ignorert av svenske forskere.
SvarSlettJeg har snakket med den svenske arkeologen som skulle forske på Kensington-steinen. Hun bekreftet at hun ikke har gjort noenting. Hun manglet referanse materiell, og saken ble nedprioritert. Hvilket er kjedelig. For steinen bærert mange viktige huggemerker utenom bare runene. Mye tyder på at runesteinen skulle stå i en sokkel. Men en sokkel er aldri blitt funnet, fordi arkeologene ikke har foretatt noen utgravning på funnstedet i Minnesota. Det er en skam! Slik arkeologisk slendrian kan snyte oss for en formidabel sensasjon.
SvarSlettTom Thowsen, Steinens gåte
Omsider kan spørsmålet om ektheten av Vinlandskartet legges dødt. Prof. Paul Freedman ved Yale mener at kartet er falskt. Anatasen (TiO2) som er påvist i blekket, må være produsert i det tyvende århundre. Kartet er dermed ikke lenger relevant i debattene om lokaliseringen av Vinland.
SvarSlett(Kilde: Freedman, Paul, Hist-210: The Early Middle Ages, 284-1000, Open Yale Courses, Yale University, 2011.)