Andre tider, andre historier

Forfatteren John Berger beskriver hvordan en eldre bonde i Haute-Savoie en gang de var ute og gikk sammen, pekte på et sted ved foten av et høydedrag og kommenterte at en jentunge hadde falt ned og slått seg i hjel her da hun slo gress oppe på høyden. Dette var i 1970-årene, og Berger spurte om dødsfallet kanskje hadde skjedd før krigen. ”Ja,” svarte bonden, ”rundt år 1800”. En pussighet, synes kanskje vi, når vi hører at den franske bonden snakket om noe som inntraff nesten 200 år tidligere som om det skulle ha skjedd i fjor. Men hva skal vi tro om tonganeren som uttalte at ”1852, det var da året da jeg sloss mot kong Tā’ufa’āhau”, og det så viser seg at det faktisk var mannens tipp-tipp-oldefar som kjempet mot kongen? Forklaringen ligger i at ulike kulturer og ulike tider har høyst forskjellige oppfatninger av tid og historie.

La meg gi et par eksempler til:

Antropologen Marshall Sahlins trekker frem noen tildragelser som fant sted under maorienes opprør mot de britiske kolonistene i New Zealand i 1844-1846. I løpet av den såkalte ”Flaggstangkrigen” ble flaggstangen med Union Jack, som britene hadde reist ved én sine største bosetninger, fire ganger revet ned av opprørslederen Hone Heke. Den 11. mars 1845 ble den samme bosetningen angrepet som en avledningsmanøver, slik at Heke skulle kunne få revet flaggstangen over ende. Da oppdraget var utført og stangen lå nede, satte Heke og hans krigere seg ned og var tilskuere til angrepet på byen.

Fra sitt dobbelte ståsted som arkeolog og sosialantropolog ble Gutorm Gjessing slått av et par hendelser som vitner om et særpreget forhold mellom sted og tid. Han forteller om hvordan det i Bolling herred i Danmark gikk sagn om at en gullvogn skulle være senket ned i Dejbjerg mose. Da så arkeologene undersøkte ”mosen” i 1880-årene, fant de ikke bare én praktvogn fra førromersk jernalder, men to. Riktignok ikke av gull, men så overdådig utstyrt med bronsebeslag at de må ha strålt som gull da de var nye for over 2000 år siden. Videre skildrer Gjessing hvordan arkeologen Karl Rygh i en Trøndelagsbygd ble fortalt av lokalbefolkningen at det under en bestemt, stor stein i en ur skulle ligge en ridder i full rustning og hesten hans. Det var ingenting på stedet som tydet på at det skulle være noen grav der, men Rygh gjorde likevel en nærmere undersøkelse. Og under steinen fant han fullt våpen- og hesteutstyr fra 900-årene.

Sahlins finner forklaringen på Hone Hekes ”krig” mot britenes flaggstang i maorienes oppfatning av historie og historisitet. For maoriene ligger fremtiden bak dem, og i det strålende forgangne finner de svaret på nåtidens utfordringer. Maoriene betegner endatil fortiden som nga ra o mua, dagene som ligger foran, og fremtiden som kei muri, bak. De går inn i fremtiden med øynene festet på fortiden, slik Walter Benjamins engel gjør det, men i motsetning til hans engel finner de paradigmatiske modeller i det som har vært. For dem byr nemlig fortiden på et mylder av muligheter, i form av alt fra gamle myter til manns minne, “gjennom en rekke av epoker som er parallelle når det gjelder struktur og analoge når det gjelder begivenhet,” som Sahlins skriver. Der det for oss er innlysende at noe som en gang har hendt, er over og forbi, er det motsatte tilfellet i den tradisjonelle maorioppfatningen: De forestiller seg tiden og verden som en evig gjentagelse, som manifestasjoner av de samme erfaringer om og om igjen.

Derfor var også britenes flaggstang en trussel for Hone Heke. Maorienes forfedre som i en mytisk fortid landet i Bay of Plenty, hadde som sin første handling helget landet og tatt det i sin besittelse gjennom å reise en helligdom i form av en stav eller stolpe. For Heke var det denne begivenheten som ble gjentatt da britene satte opp flaggstangen sin, og med potensielt skjebnesvangre følger for maoriene. Britene på sin side oppfattet de stadige angrepene på flaggstangen som en trussel mot Imperiets autoritet – de trodde naturlig nok at det var Union Jack maoriene var opptatt av, og ikke stangen flagget var festet til!

Det har vært sagt at mentaliteten i det som vi kraftig forenklet kan kalle ”det gamle bondesamfunnet”, var kjennetegnet av troen på underjordiske, på gjengangere og på magi. I mange kulturer er det som her en grunnleggende oppfatning at virkeligheten består av en synlig, materiell dimensjon og en usynlig, åndelig dimensjon. Den første var ”hverdagsvirkeligheten”, mens den andre var befolket av ånder og guddommelige vesener. Det finnes ikke noe skarpt skille mellom kultur og natur. Ofte blir virkeligheten sortert i altomfattende kategorier som innbefatter både naturen, menneskelivet og åndeverdenen. Trolig har folk alt i mesolitisk tid hatt denne grunnleggende oppfatningen. Deres verden kom dermed til å være preget av kontinuitet mellom de ulike deler av tilværelsen. Naturen, det vil si land, hav, dyr og vegetasjon, fikk en religiøs, sosial og kulturell betydning, som bolig for forfedre og makter og som symbol for sosiale forbindelser. Da et mer intensivt jordbruk spredte seg i slutten av yngre steinalder og i eldre bronsealder, kunne hele dette systemet av motsetninger og kosmologiske kategorier få fast fotfeste i landskapet, som snart må ha fremstått som en mosaikk av meningsmettede lokaliteter og regioner.

Denne mosaikken av steder fylte med mening og historie hang nøye sammen med forfedrene. I kulturer der forfedrene spiller en viktig rolle, slik man tror var tilfellet i det tidligste bondesamfunnet, oppfattes ofte fortiden som en ”sti” eller et ”tråkk” som en gang var blitt gått opp av forfedrene. Siden hadde den blitt vedlikeholdt av stadig nye generasjoner, og det var et ideal å følge den samme stien. Men bortenfor de levendes hukommelse er stien ikke lenger synlig – fortiden har forsvunnet og er ikke direkte tilgjengelig. Historien må derfor rekonstrueres, forestilles, ved hjelp av ”fotavtrykk” fra fortiden. Slike ”fotavtrykk” kan være av mange slag – gjenstander knyttet til navngitte forfedre, sanger, fortellinger og stedsnavn, for å nevne noen.

I skriftløse samfunn kan også steder – forstått som lokaliteter i et landskap der tid og rom møtes og smelter sammen – fungere som varige symboler for fjerne hendelser og som sentrale hjelpemidler for folk til å erindre og forestille seg dem. I en slik historieforståelse ligger fortiden nedfelt i naturformasjoner, i steiner, i bekker, i veikryss og i forlatte boplasser. Til sammen forsyner slike steder landskapet med mening, og dermed griper de også inn i menneskenes liv og former måten folk tenker på. På den måten er det ”stedene som besitter kunnskapen” i slike kulturer, som språkforskeren og antropologen Keith Basso har uttrykt det. Han gir mange eksempler hentet fra sitt studieområde hos de vestlige apachene på hvordan et sted på denne måten kan fungere som en ”kronotop” i Bakthins forstand, med andre ord som en materialisering av tiden i rommet.