Sædefiske

På Vest-Lista, på klipper og fremspring helt i sjøkanten finnes noen merkverdige groper i berget. De er som forstørrede skålgroper å se til. Noen spesielt karakteristiske eksemplarer finnes på Sedberget mellom Jølle og Håle (fotografiet er fra Stegseda på Rudjord). Forklaringen som gis lokalt på gropene, er at de er minner fra det tradisjonelle sædefisket i området.

Langs hele norskekysten har det i uminnelige tider blitt drevet stangfiske fra land. Tidligere hadde dette fisket et klart fattigmannsstempel på seg. I Spangereid i Lindesnes var det for eksempel fattigfolk som verken hadde båt eller stø, som drev med sædefiske, mest etter berggylte.

Laurids Eriksson forteller likeledes fra Hidra ved Flekkefjord:

Om snørefiskeren er det å berette at han var noe for sig selv og ikke som fiskere flest der drev garn og notbruk, eller som var bonden behjelpelig, og bodde i skikkelige hus på gårdens strandsted, likesom sjøfarende og andre. Moisefiskerne med snøre bodde i smamenhopede skur av driftgods, støttet op av
staur og streber og lå ut på øier og avsidesliggende steder, helst hvor der var en vik ved stranden. Det høres kanskje utrolig ut, men husk at i manns minne stod folk lavt i så mangt og at det som gamle folk forteller er både ærligt og sant, og vil for det som her er optegnet, føre fast bevis. Vi må forstå, at hvor i verden, hvor der ligger mat tilgjengelig – der slår man sig ned, både folk og fe – og fra gammel tid kjente man til at folk kunde leve utelukkende av fisk – og her ved kysten er snørefisk eller bundfisk å få hele året rundt. Og var det knapt om fisk, kjente man til å vanne taren ut og koke den til mat. I senere mannsaldre bodde her ennu noen moisefiskere i arme hytter, som ikke vilde annet enn å fiske på snøre – og et trau med kokt fisk stod dagstøtt til mette for husflokken.

Begrepene 'sæde' og 'sedberg' er knyttet til dette fattigmannsfisket både på Lista og i flere av nabodistriktene. Hans Ross (Norsk Ordbog) kjenner ordet sæte i betydningen fiskeplass. Njål Vere skriver i Listamålet at ei seda er en "siddeplass i stronna, atteme sjøen hell me et vann, når mi ska fiske me stong, titt frå ein fjellknatt; dar plae vere jubt udføre". Han forklarer videre at et sedberg er et sted "dar de e ei seda".

Dersom man oppsøker noen av de mange plassene med navn som Sedberget o.l. i denne regionen, er sjansen stor for at man treffer på de karakteristiske gropene i berget. De ser ut til å være vanligst på Lista, og jeg kjenner ikke til at de forekommer lenger vest enn Egersund, der det finnes en fin samling på Eigerøy. Østover har vi dem iallfall i Lyngdal. Spør man folk i området om hvilken funksjon gropene har hatt, får man oftest til svar at de er resultatet av lang tids knusing av skjell til agn.

Er det tilfellet? Og hvor lenge er det siden gropene var i bruk? Det er vanskelig å si. Som steder der man drev stangfiske, var sedbergene på Lista i bruk i nyere tid. Men med den minimale landhevningen man har hatt på denne kyststripen siden siste istid, er avstanden mellom dagens strandlinje og den forhistoriske strandlinjen aldri stor. At sedbergene var fiskeplasser på 1800-tallet, er derfor et dårlig argument for at de ikke var det lenge før den tid også. I prinsippet kan enkelte av dem ha forhistoriske røtter.

Hva da med funksjonen? Jeg har ikke noen bedre forklaring enn det nedenstående. Det viser seg nemlig at groper av akkurat samme type forekommer på Shetland også, og der var det tidligere en diskusjon i antikvariske kretser om hva slags virksomhet de representerte. Alexander Fenton gir i The Northern Isles en grundig gjennomgang av craig-fishing på Shetland, og han konkluderer med at gropene ble brukt til å oppbevare agnet i forbindelse med stangfiske fra land. Han viser til en overbevisende forklaring på fenomenet som stod i Shetland Times for 17. januar 1885. Den er verdt å gjengi i sin helhet, fordi den anonyme forfatterens betraktninger kan ha relevans også for sedbergene på Lista:

Sir. - My investigations into the cup-holes has been confined to the sea-board, and chiefly those places frequented for rod fishing. With this limitation, I proceed to say what I have found. First, I have not found cup-holes on the shores of quiet voes, but on rocks exposed to the open sea, and consequently to
the tides. On some places a small mussel grows visible at half-tide; at other places these mussels - locally called pills - are not to be found. I have never found these cup-holes but in the neighbourhood of these mussels. In some places I have found one hole only, in other places two, and frequently three. Where there are three, one is larger than the other two. All are of the same depth - about six inches or so, and no doubt made by human hand. Second - their apparent use. If they have had a mysterious use, I must leave that for others to discover. Fishing from rocks exposed to the tides the fish won't stay. A lure called 'soe' is needed to bring the fish, and this has to be repeated every now and then. The best lure known is these small mussels pounded into a jelly. This can be done with a handy stone and smooth bed, but this process is often inconvenient. You have to bring the stone each time, as you find the sea has washed away the one you brought before. Then a clean surface is rare, and the least weed on the rock spoils the lure. On the other hand, the hole is clean, and no stone is needed. A pounding stick, or even the butt-end of a fishing rod answers well. Third - the process. On a rock where six or eight may have sat down to fish, two boys are told off to prepare this lure. A small quantity is put into the little holes, and when well pounded put into the centre big hole, and so on until the big hole is full. This commonly serves while the catching lasts for the time being. The men of former times were practical, if anything; they spared no pains or tact to secure success, and these cup-holes, whatever other end they secured, were the things wanted to successful fishing. My impression is that no high end was intended by the cup-hole makers. Yours, etc.
A.

Tolkningen er interessant, men løser ikke dateringsproblemet. Det er verdt å merke seg at språkbruken knyttet til groper og fiskeplasser av denne typen på Shetland er lik den norske. Bersit eller bergset som forekommer ved siden av det skotske craigseats, er jo det samme som vårt sedberg, sammensatt av de norrøne ordene berg og sæti. Det kunne tyde på at praksisen i det minste går tilbake til gammelnorsk tid.