En gang etter at Oseberggraven var blitt lukket høsten 834, tok en gruppe mennesker seg inn i den store gravhaugen. De kom seg frem til gravskipet, brøt av den rikt dekorerte forstavnen og banet seg vei over forskipet til det tømrede gravkammeret bak masten. Deretter tvang folkene seg inn i gravkammeret, tok med seg levningene av én eller flere av de gravlagte personene samt deler av gravgodset, og forsvant ut av haugen igjen samme vei som de var kommet inn. Haugbrott som dette er kjent fra både sagakilder og gjennom arkeologiske utgravninger. Men hva slags praksis var dette i grunnen?
Haugbrott må i hvert fall ha vært relativt utbredt, i det minste i en periode, og i hvert fall i et visst sosialt sjikt. Så langt vi har kilder, tyder de på at en stor del av innbruddsaktiviteten foregikk i vikingtiden, og at det er storhauger fra folkevandringstid og senere som særlig har vært målet. Oseberghaugen hadde altså sitt haugbrott, og det samme hadde gravhaugene som gjemte Tuneskipet og Gokstadskipet. Av de kjente ubrente skipsgravene fra yngre jernalder, er Storhauggraven fra Karmøy faktisk den eneste som har vist seg å ikke være åpnet tidligere. Samtlige av de store gravhaugene på Borre i Vestfold har likeledes vært plyndret, og det samme gjelder trolig den kjente Halvdanshaugen på Ringerike.
Skjønt ”plyndret” og ”plyndret”... Det er lenge siden arkeologer og religionshistorikere begynte å se mer nyansert på haugbrottene enn å oppfatte dem som ren skattejakt eller gravplyndring.
For det første har det fra arkeologisk hold lenge vært pekt på at innbruddssporene for eksempel i Oseberghaugen er av en slik karakter at de vanskelig kan skrive seg fra aktiviteter som har foregått i det skjulte. Haugbrottet må ha foregått i åpenhet, og med lokalbefolkningens viten, om enn ikke nødvendigvis med deres vilje. I flere tilfeller, som i Osebergs, er det tydelig at de som bedrev haugbrott, visste hva som ventet dem inne i haugen, og hva de skulle ta med seg ut igjen. Holder vi oss til Oseberg, er det vanskelig å finne noen ”praktisk” forklaring på hvorfor man gikk løs på forstavnen med øks før man gikk videre til gravkammeret, hvorfor ”gravrøverne” brøt opp enkelte av kistene inne i gravkammeret, men ikke alle, eller hvorfor de tok med seg deler av minst ett skjelett ut av haugen.
Man kan neppe forstå haugbrott som simpelt tyveri. Det er mer nærliggende å se på innbrudd i gravhauger i lys av andre former for sosiale transaksjoner som er kjent fra sagaene, inkludert ran. Ran er en voldelig handling, men ikke forbundet med æreløshet. Det innebærer en avvisning av enhver sosial forbindelse mellom raner og ranet. Ranet foregår i full åpenhet – til forskjell fra det æreløse tyveriet, som foregår i det skjulte, i nattens mulm og mørke.
I sagaene ser det ut til at haugbrott forekommer med minst to forskjellige utgangspunkt. Et vanlig motiv, ikke minst i de islandske ættesagaene, er haugbrott for å hindre gjengangeri. I disse kildene skildres gjengangeriet med sterke farger. For eksempel forteller Laksdøla saga om den kranglevorne Rapp, som huserte som aldri før etter sin død. Rapp var en voldsom gjenganger, og han tok livet av de fleste husfolkene sine. Hele Rappstad ble lagt øde gjennom Rapps herjinger. Før han døde, hadde Rapp bedt Vigdis, konen sin, om at han måtte bli gravlagt under dørstokken til eldhuset på gården. Nå tok Vigdis initiativ til å grave opp den døde Rapp, og liket ble deretter lagt i røys på et avsidesliggende sted, langt fra Rappstad. Likevel fortsatte spøkeriet, og rolig ble det ikke før liket av Rapp igjen ble gravd opp og denne gangen brent på bål og asken kastet på sjøen.
I eksemplet fra Laksdøla saga er det den dødes kropp som man har vært opptatt av å fjerne fra graven. Noe tilsvarende ser ut til å ha vært tilfelle med haugbrottet i Oseberghaugen. Men i andre norrøne kilder er det et annet motiv som dominerer, nemlig ønsket om å skaffe seg spesielle gjenstander gjennom haugbrott. I Grettes saga hører vi om spøkeri på Haramsøy på Sunnmøre. Det er Kår den gamle, som er hauglagt på et nes, som går igjen og jager folk fra øya. Grette løser problemet ved å ta seg inn i haugen, der han hogger hodet av den døde Kår. Men Grette tar dessuten med seg en gullring og et dyrebart sverd ut av haugen. Sagaene er rike på lignende episoder. Tank bare på Flatøybokens beretning om Rane den vidfarne som gjør haugbrott i Olav Geirstadalvs gravhaug og henter ut sverdet Besing, en armring av gull og Olavs belte. Dette sverdet havnet siden i Olav den helliges eie.
Fortellinger av denne typen handler om overføring av makt og autoritet. Gjennom haugbrott har man bokstavelig talt tilranet seg legitimitet. Det er maktsymbolske gjenstander som gullringer og sverd som går igjen. Sagatradisjonen har vært opptatt av å knytte middelalderens konger av ”Hårfagreætten” til Vestfold, og det er i lys av dette vi bør lese beretningen om sverdet Besing. Det er vel et ekko av en lignende kobling til et eldre, regionalt herskerdynasti når Odd Munk forteller om Olav Tryggvasons utgravning i kong Augvalds haug på Karmøy.
Det var ikke alltid de døde gav fra seg tingene sine frivillig. Av og til skildres regelrette kamp mellom den døde i haugen og gravbryterne. I den sene Hords og Holmbrødrenes saga blir det fortalt om Hord Grimkelssons brytekamp med den døde vikingen Sote:
Omsider fant Hord en dør i haugen, og den brøt de opp. Da kom et sterkt jordskjelv og lysene sloknet, siden vellet en voldsom stank ut. I haugens indre lyste et svakt lys. De så et skip der, og i det mange skatter. I stavnen satt Sote selv og var fryktelig å se til. Geir stod i haugdøren, men Hord gikk fram og ville ta for seg av skattene, hvoretter Sote kvad et vers med spørsmål om hva han ville. Hord svarte med å håne den døde vikingen. Da sprang Sote opp og angrep Hord. Det ble en vanskelig kamp, for Hord var som kraftløs mot haugbuen. Da bad Hord Geir om at han måtte tenne vokslyset, så de kunne se hvordan Sote sto seg mot det. Men da lyset falt på Sote, mistet han all sin styrke og falt til jorden. Hord kunne dra gullringen av Sotes arm. Sote sa at det skulle bli hans død, men Hord fremsa et nytt smedevers, hvorpå Sote svarte at ringen skulle bli alles død som eide den. Hord ba Geir bære lyset fram til ham, men i det samme stupte Sote ned i jorden og ville ikke vente på lyset.
Odin opptrer i forbindelse med flere av de litterære haugbrottene. Det var Odin i forkledning som fikk Olav Tryggvason til å gjøre haugbrott på Avaldsnes, og Odin spilte en viktig rolle også i Grettes haugbrott på Haramsøy. Snorre skriver i Ynglingesaga (i Schjøtts oversettelse) om Odin at han ”visste om alt jordgravi gods, kor de var løynt, og han kunde slike kvæde, at jord og berg og steinar og haugar lét seg upp for han, og han batt berre med orda deim som raadde for de, og gjekk inn og tok de han vilde”.
Dessverre er det bare et fåtall av de arkeologisk dokumenterte haugbrottene som er datert, og en nærmere datering er selvsagt avgjørende for hvilke tolkninger man faller ned på. Ikke minst er det av avgjørende betydning å fastslå om haugbrottene fant sted i hedensk eller kristen tid. I de to haugene der haugbrottet kan tidfestes nærmere – Jellhaugen ved Halden og Haug 7 på Borre – ser det ut til at det har foregått allerede i vikingtiden. Det finnes ellers daterbart materiale fra andre haugbrott, bl.a. det i Oseberghaugen, som man kan håpe på vil bli analysert etter hvert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar