Vikingenes kalender

De fleste kjenner til at julen opprinnelig var en førkristen høytid, og at den i forbindelse med kristningen av Norden ble integrert i den kristne kalenderen som en feiring av Jesu fødsel. Men når på året falt den førkristne julen, og hvordan så datidens kalender ut?
I første halvdel av forrige århundre foregikk en ivrig forskningsaktivitet knyttet til den førkristne kalenderen i Norden. Med grunnlag i lovtekster og sagakilder fra kristen middelalder, og med støtte i senere tradisjonsmateriale, forsøkte man å rekonstruere jernalderens og vikingtidens tidsregning. Ikke minst var det betydelig oppmerksomhet omkring de førkristne årsfestene. Forskerkapasiteter som Beckman, Lithberg og Olrik, samt nordmannen Nils Lid, kom frem interessante, men til dels motstridende resultater. I tiden etter 2. verdenskrig var dette forskningsfeltet mindre aktuelt, og de nevnte forfatternes arbeider ble langt på vei stående uimotsagt, uten at noen egentlig syntese ble forsøkt.
Innenfor arkeologi, religionshistorie og eldre historie har førkristen mentalitet og religiøst liv blitt omfattet med fornyet interesse i de senere år. Som en del av denne trenden kom i 2006 en bok av den svenske religionshistorikeren Andreas Nordberg. Boken, Jul, disting och förkyrklig tideräkning, tar opp tråden fra den eldre forskningstradisjonen, men gir etter min oppfatning en mer troverdig tolkning av det mangslungne kildegrunnlaget.
Hos Nordberg, som hos flere av de eldre forfatterne, møter vi et såkalt bundet måneår – en kalender som ble beregnet etter månens forløp i solåret, og som styrte tiden for de førkristne årsfestene. Måneåret var bundet til solåret gjennom at vintersolverv skulle falle i en bestemt måned. En måned i dette året varte fra nymåne til nymåne. Blant de seks vintermånedene finner vi Gormánuður (førsteleddet har sammenheng med det moderne ordet ”gørr”, og viser til at denne måneden falt i slaktetiden) og Þorri. Sommerhalvåret bestod også, som i dag, av seks måneder. I Eddadiktet Alvíssmál kalles månen ártali, ”den som teller årene”. Det er et minne om den gamle månekalenderen.
Flere nordeuropeiske kulturer regnet med et bundet måneår. Det gjaldt for eksempel angelsakserne, hvis såkalte lunisolare kalender beskrives av Beda den ærverdige omkring år 700. Det er grunn til å tro at måneåret har enda eldre røtter – den romerske historieskriveren Tacitus nevner således at germanerne bruker nymåne og fullmåne for å måle tid.
I Romerriket hadde Julius Cæsars kalenderreform gjort måneåret overflødig. Men kirkens bevegelige påske gjorde det senere nødvendig å innpasse et fragmentarisk måneår i kalenderen. Dette fikk store konsekvenser for kirkeåret, og middelalderens komputister utviklet sinnrike systemer for å beregne påsken.
Den førkristne kalenderen var av stor betydning for rituelle sammenkomster, tingsamlinger og markeder. Høytidene var knyttet til bestemte månefaser, og fire høytider delte året i kvartaler. Året ble innledet med høstblotet, som falt i de såkalte vinternettene i vår moderne oktober måned. Vårblotet i april innledet sommerhalvåret. Gjennom koblingen til fullmånen var høytidene bevegelige. Juleblotet ble for eksempel holdt ved første fullmåne etter første nymåne etter vintersolverv, dvs. i vår januar måned. Julen ble altså feiret ved midtvinter, da det var på det kaldeste, og ikke ved vintersolverv. Av de store blotene som er omtalt i skriftlige kilder fra tidlig middelalder, ser det ut til at det i Lejre på Sjælland var et juleblot. For Norges del forteller Snorre om høstblot på Lade og juleblot på Mære.
Om Lejreblotet skriver kronikøren Thietmar av Merseburg i det 11. århundre at offerfesten der holdes hvert niende år i januar, og at man ofrer 99 mennesker og 99 hester, og dessuten hunder og haner, til gudene.
Nordberg viser at det bundne måneåret i vikingtiden var knyttet til en syklus med varighet av åtte år. Forklaringen er at åtte solverv nesten går opp med 99 måneverv, og at en bestemt månefase på det nærmeste sammenfaller med en bestemt dato i solåret hvert åttende år. Nordberg mener at de store blotene i Lejre og i Gamla Uppsala, som i skriftlige kilder sies å ha vært holdt hvert niende år, i realiteten refererer til denne åtteårs-syklusen – og at kildene legger middelalderens ”inkluderende” tellemåte til grunn når de beskriver de åtte årene som ”hvert niende”.
Man brukte også en ukeregning som var bundet til solåret. Året bestod av 52 uker pluss en ekstradag for å komme opp i 365 dager. Døgnet begynte ved solnedgang. Det har vært omdiskutert når syvdagersuken kom til Norden. Nordberg foreslår at ukeregningen ble innført sammen med de fellesgermanske ukedagsnavnene, som er oversatt fra de romerske, og at dette foregikk alt i yngre romertid eller folkevandringstid. Ukeregningen gjorde at man unngikk det bundne måneårets forskyvninger fra år til år, og den ble benyttet i arbeidsåret, altså ”til hverdags”.
Det har vært gjort forsøk på å forbinde den rituelle månekalenderen med arkeologisk erkjennbare størrelser, som for eksempel gravenes orientering i førkristen tid. I Sverige har det vist seg at gravene fra yngre jernalder fordeler seg i to store grupper hva orienteringen angår – ØSØ-VNV og vinkelrett, NNØ-SSV. Det er mulig at orienteringen kan være knyttet til soloppgangen ved årets begynnelse, som finner sted ved et punkt ØSØ på himmelhvelvingen. Det er en svensk forsker, Jonathan Lindström, som har foreslått dette. Han viser dessuten til at det i svensk Uppland også finnes en gruppe graver med avvikende orientering, nemlig NØ/ØNØ-SV/VSV og vinkelrett, SØ/SSØ-NV/NNV. Dette overensstemmer med det punktet på horisonten der solen går ned midtvinters, og kan muligens knyttes til solnedgangen i julen.