Årringer forteller historie

Det er vanskelig å ikke la seg fascinere når arkeologer med stor nøyaktighet kan fortelle at et gitt funn skriver seg fra det og året – i hvert fall dersom vi snakker om en periode som kan hende ligger tusen år forut for vår egen, og som vi bare har få skriftlige kilder om. Jeg tenker på forskningsresultater som at Osebergskipet ble lagt i graven i 834, at den kunstige kanalen over Samsø ble anlagt i 726 eller at den 760 meter lange Ravning Enge-broen ved Vejle ble bygd vinteren 979/980. Disse og en mengde andre presise dateringer har revolusjonert den moderne vikingtidsforskningen, og det er dendrokronologien vi har å takke for det. Dendrokronologi eller årringsdatering har etablert seg som en av de viktigste naturvitenskapelige dateringsmetoder innenfor nord-europeisk arkeologi. Den gir arkeologen svaret på det viktigste spørsmålet som stilles i forbindelse med en undersøkelse av et funn: hvor gammelt er det?

Den danske oldtidsforskeren Rasmus Nyerup gav i 1806, i den moderne arkeologiens spede barndom, uttrykk for fagets grunnleggende spørsmål. Han skriver:

”Alt det som er fra den ældste Hedenold, svæver for os som i en tyk Taage, i et umaaleligt Tidsrum. Vi veed det er ældre end Christendommen, men om det er nogle faa Aar eller nogle hundrede Aar – ja, maaske over tusinde Aar – ældre, det er moxen lutter Gisninger og i det høieste kun sandsynlige Hypoteser.”

Veien ut av denne ”oldtidståken” er historien om arkeologifagets utvikling gjennom hele det 19. århundre. For vitenskapeliggjøringen av arkeologien handlet først og fremst om kronologi. Lenge var det relative og indirekte dateringsmetoder som rådet grunnen, men i årene etter 2. verdenskrig ble absolutte, direkte dateringer viktigere. I dag spiller de en avgjørende rolle. Til de absolutte metodene for datering hører C14-metoden, men i økende grad også den i utgangspunktet langt mer nøyaktigere dendrokronologien eller årringsanalysen.

Absolutte dateringer kunne tidligere bare oppnås gjennom heldige funn eller baseres på indirekte tilbakeslutninger til samfunn med skriftkultur, i praksis i Middelhavslandene. I dagens arkeologi gjør naturvitenskapelige metoder det mulig å datere gjenstandsfunn direkte og absolutt. Det er utviklet en hel rekke slike metoder som kommer til anvendelse innenfor arkeologien, men C14 er den mest kjente. C14-metoden kan brukes til å datere organisk materiale, og metoden er basert på at det karbonet som forekommer naturlig i jordatmosfæren, inneholder en viss mengde radioaktivitet. Den radioaktive isotopen, C14, har en halveringstid på ca. 5730 år. Så dersom en kan måle mengden radioaktivitet i for eksempel en tømmerstokk fra en bygning eller i trekull fra et ildsted, kan man beregne hvor lang tid som har gått siden tømmeret ble felt eller bålet brente.

C14-dateringer har en viss usikkerhet. Vanligvis angis dateringene innenfor et tidsrom på 100 år eller mer. I mange sammenhenger er dette godt nok. Dersom det er et materiale fra eldre steinalder vi har med å gjøre, er det sjelden at vi trenger mer nøyktige dateringer enn dette. Men jo lenger frem i tid vi beveger oss, jo større blir problemet. Skal man for eksempel bruke C14 til diskutere slektskap og familieforhold mellom de gravlagte i de store skipsgravene som Oseberg og Gokstad, kommer vi til kort dersom vi må operere med en usikkerhet på 50 eller 100 år. Likeledes om man skal studere den agrarkrisen som gjerne settes i sammenheng med Svartedauden, og der noe av diskusjonen går på om krisen setter inn allerede i slutten av 1200-årene eller først noen tiår senere. Jo mer vi nærmer oss vår egen tid, jo mindre brukbar blir C14-metoden.

Skal man oppnå mer presises dateringer, og skal man kunne koble arkeologiske og skriftlige kilder, er man avhengig av mer nøyaktige dateringsmetoder. På et tidlig tidspunkt forstod man at en nøkkel lå i naturlige, sesongvise endringer. Den metoden som har fått varig betydning for arkeologien, er årringsdateringer eller dendrokronologi.

Dendrokronologi – eller årringsdatering – tar utgangspunkt i studiet av variasjonene i trærnes årringer. De fleste vet at man kan bestemme alderen til et tre ved å telle dets årringer. Færre vet at mønstret av brede og smale årringer fra mange trær kan brukes til datering av arkeologiske og historiske monumenter. Videre kan dette mønsteret brukes til å bestemme opprinnelsessted for tømmer som er brukt til bygninger, fartøyer eller andre tømmerkonstruksjoner.

Grunnlaget for metoden er det faktum at trær av samme art vil vokse likt når de vokser under like betingelser. Det betyr at alle trær vil danne en bred årring i en god vekstsesong og en smal årring i en dårlig. Har man mange nok årringer, blir det å sammenligne med et ”fingeravtrykk” – en unik sekvens av tynne og tykke ringer som kan innpasses i en større sekvens. Normalt avhenger veksten først og fremst av klimaet i trærnes vekstsesong, og det gjør det mulig å utarbeide kurver for et landområde som viser variasjonen i tykkelsen av trærnes årringer. En slik kurve kalles en grunnkurve, og den kan rekke flere tusen år bakover i tid. Grunnkurvene bygges opp på grunnlag av omfattende undersøkelser av årringene i levende trær og i en stor mengde eldre tømmer fra f. eks. gamle bygninger og arkeologiske undersøkelser i området.

I Norge har det lenge vært arbeidet med å bygge opp regionale grunnkurver for furu. For Agderfylkene finnes det for eksempel en furukurve som går tilbake til slutten av vikingtiden. I andre deler av Nord-Europa har eik vært et viktigere materiale så vel til bygnings- som til skipstømmer. Det er derfor gjennom årene bygd opp et godt nettverk for grunnkurver for eik i blant annet Danmark. For Norges del finnes det en eikekurve for Oslofjordområdet, men den dekker kun en begrenset periode i yngre jernalder og vikingtid. Den ble utarbeidet av Nationalmuseet i København for å kunne datere tømmeret i skipene fra Gokstad (bygd ca. 890), Oseberg (bygd 820) og Tune (bygd ca. 900), og har senere blitt brukt i dateringen av tømmerkonstruksjoner fra Kaupang.