Doggerland

På bunnen av Nordsjøen ligger en tapt verden. En gang streifet mammut og urokse omkring der ute, og datidens mennesker hadde det vidstrakte landet som viktige ressursområder. Landet ute i havet inneholdt åser og dalfører, store elver og skoger. Doggerland kalles dette forsvunne landområdet, hvis siste rester av tørt land ble slukt av havet for litt under 8000 år siden.

Den sørlige delen av Nordsjøen er relativt grunn – over store områder er ikke dybden større enn 50 meter. På havbunnen finnes gamle strandvoller og spor etter tidligere elveløp. Elbens løp kan for eksempel følges helt til norsk sektor i nord. Under siste istid var store mengder vann bundet opp i isbreene, slik at havnivået for 20000 år siden lå omkring 100 meter lavere enn i dag. Dessuten ble områder som lå umiddelbart på utsiden av iskanten, presset oppover. Som en følge av disse forholdene, var deler av Nordsjøen tørt land, og den siste rest av dette ”Nordsjøkontinentet” – det relativt høytliggende Doggerbank – ble oversvømt først for 7800 år siden.

Fra Doggerland til Doggerbank
Da innlandsisens utbredelse var på det største, strakte Doggerland seg fra den engelske østkysten til Holland, Nord-Tyskland og Danmark – et område på størrelse med dagens Storbritannia. Så vel Doggerbank som Lille og Store Fiskerbank var tørrlagt og deler av Doggerland. Den grunne Vikingbanken var en stor øy på grensen mellom det som i dag er britisk og norsk sokkel i Nordsjøen. Store elvesystemer drenerte ut gjennom Doggerland. Elben løp i en bue opp til Skjern Å ved Vejle, mens Themsen var en bielv til Rhinen.

I dette landskapet holdt mennesker til. I løpet av de siste hundre år har det mange ganger hendt at fiskefartøyer har fått opp redskaper av flint eller bein i Nordsjøen, og likeledes knokler og støttenner av mammut.

Herfra kom sannsynligvis de tidligste innvandrerne til Norskekysten. De vidstrakte landområdene i Doggerland var av stor betydning for datidens mennesker. Ikke minst bør sjøfangsten ha spilt en vesentlig rolle, selv om man tradisjonelt har oppfattet befolkningen her først og fremst som reinjegere. Alt i den milde Allerødperioden, tiden for ca. 14000-12000 år siden, var korteste avstand sørover til Doggerland blitt så liten som 70 km, og i kalde vintrer kunne reinsdyr – og mennesker som hadde dem som viktige byttedyr – trolig komme til den nylig blottlagte Sørlandskysten over en islagt Norskerenne. Så vel på Lista som på Jæren er det påvist trekullstøv i pollenprøver fra denne perioden.

Den fortsatte landhevningen etter istidens slutt førte i Atlantisk tid (perioden ca. 9000-6000 år før vår tid) til en dramatisk forandring av kystlinjene. Samtidig økte havnivået på grunn av avsmeltningen av innlandsisene, ikke minst den store breen som hadde dekket store deler av det nordamerikanske kontinentet og Grønland. I de nordlige deler av Skandinavia var landhevningen så kraftig at landet sakte steg av hav, men i sør var det motsatte tilfelle – og store strekninger av Sør-Skandinavia ble oversvømmet. Øresund og de danske beltene oppstod ,og saltvann strømmet inn i Østersjøområdet. De siste gjenværende delene av Doggerland ble overskylt, og Nordsjøen, Den engelske kanal og Irskesjøen ble dannet. I det stadig varmere havvannet fantes levevilkår for den varmekjære Tapes-muslingen, som har navngitt denne havstigningen eller transgresjonen (Tapestransgresjonen).

Man har lenge visst at de sørlige deler av Nordsjøen en gang var tørt land. Men det er først i de senere år at det har blitt fart på utforskningen av Doggerland. Ikke minst har forskningsresultater fra oljevirksomheten blitt tatt i bruk for å rekonstruere det forhistoriske landskapet mellom England og Danmark.

Lista – et norsk motstykke
I Norge peker Lista i Vest-Agder seg ut som et område som i denne sammenheng har mer til felles med Sør-Skandinavia enn Norge for øvrig. Oslofjorden og Trondheimsfjorden lå relativt nær innlandsisens sentrum, og trykket fra isbreen var dermed relativt kraftig i disse områdene, og med en tilsvarende sterk landhevning etter at isen trakk seg tilbake. Istrykket var relativt mye mindre på Sørvest- og Vestkysten. Mens det høyeste havnivå etter istiden lå så høyt som ca. 220 meter i Osloområdet, var det på Vestlandet ikke over ca. 45 meter noe sted. Lavest var havnivået på Lista. Der stod havet – før Tapestransgresjonen – inntil 7 meter lavere enn dagens nivå.

Store områder som i dag er sjøbunn, var med andre ord tørt land for ca. 9000 år siden. I dette sjøområdet, utenfor Lista og kysten vest og øst av Lista, har det i de senere år blitt gjort flere interessante arkeologiske funn. Dels dreier det seg om steinalderboplasser som i dag befinner seg under havets overflate, og dels dreier det seg om spesielle gjenstandsfunn. Til de siste hører en vakkert dekorert hakke av hvalbein som for noen år siden ble funnet i havnebassenget i Kjerkehavn på Hidra utenfor Flekkefjord. Dette redskapet er C14-datert til 9500 år før nåtid, og det viser hvor fantastisk gode bevaringsforhold som antagelig finnes på flere av de oversvømte boplassene.

Oversvømte boplasser blant annet i Danmark har gitt funn av gjenstander av tre, skinn og annet organisk materiale som forteller en annen og mer fargerik historie om de første innvandrerne i Skandinavia enn boplassene på land gjør. Under vanlige arkeologiske steinalderundersøkelser er det bare i spesielt heldige tilfeller at organisk materiale er bevart. De oversvømte boplassene utgjør dermed et svært interessant forskningsmateriale. Utforskningen av vårt eget ”Doggerland” har bare så vidt begynt, men vil trolig i løpet av noen år gi oss nye kunnskaper om livet på Norskekysten for nesten 10000 år siden.

Bjærumfunnet

Gravfunnet fra den store Rishaugen på Bjærum, eller Kongshaugen, som den også kalles, er godt kjent blant mange i Hægebostad. Etter tradisjonen ble den store gravrøysa åpnet for et par hundre år siden, og det ble funnet en rekke gjenstander i det store hellebygde kammeret som fremdeles ligger åpnet. Det skal blant annet ha blitt funnet et sverd med håndtak av gull, men dette forsvant med en sorenskriver fra Farsund. Her, bare noen få kilometer fra Snartemo, får selvsagt tradisjonen om et sverd ”med håndtak av gull” en arkeolog til å spisse ørene! Jeg har derfor vært opptatt av Bjærumfunnet lenge, og nå kan jeg bringe ny informasjon både om funnet og om hva som skjedde med sverdet.

Etter tradisjonen ble sverdhåndtaket solgt til en sorenskriver i Farsund. Han skal imidlertid ha mistet det over bord da han var på vei ut Lyngdalsfjorden på vei hjem. Anna Øydne Neset har gjengitt dette sagnet mer utførlig i det vesle heftet, Gamle minnesmerker i Hægebostad. Når jeg skriver ”sagn” er det ikke bare fordi jeg vet at hjaltets (håndtakets) skjebne ble en annen enn å havne på fjordbunnen. Akkurat den samme historien som om Bjærumfunnet, fortelles nemlig om et funn fra Vemestad i Kvås. Også der skal det ha vært en slepphendt sorenskriver som mistet gullet over bord. Dette er et vandremotiv.

Arkeologer flest kjenner omtalen av funnet fra Bjærum gjennom Nicolay Nicolaysens verk, Norske Fornlevninger, som utkom i årene 1862-1866. Han skriver:

”Paa Bjøreim (Bjørheim) blev nogle aar før 1795 aabnet en haug, som indeholdt et af heller dannet kammer, 11 alen langt, 1 ½ bredt, hvori fandtes et sverd, 2 bidselringe, ”en kobberkjedel staaende paa et kobberfad” og en hel del potter eller urner af ler”.

Nicolaysen viser til Peter Holms ”Beskrivelse af Lister og Mandals Amt” i Topographisk Journal fra 1795 som sin kilde.

Ut fra Holms/Nicolaysens beskrivelse, er det liten tvil om at vi har for oss et funn fra yngre romertid eller folkevandringstid (200-550 e.Kr.). Det store, hellebygde kammeret, de mange leirkarene, bronsekjelen og bronsefatet peker alle i den retningen. Vi er i ”Snartemo-tid” eller noe før. Bare bisselringene passer ikke inn – det er først og fremst i yngre jernalder at det blir vanlig med hesteoffer i gravene.

Opplysningen om hjaltet av gull finnes ikke hos Holm. Det må være en genuin lokal tradisjon.
Når det gjelder sverdklingen, skal den i mange år ha ligget på en stor, flat stein ved det blottlagte kammeret. Etter hvert ble den slått i stykker og til langt ut i 1840-årene brukt til brodder under treskoene. Den store hellen som dekket graven, ble på 1880-tallet kilt i stykker og brukt til gjerder og mur under et hus på Bjærum.

Om Rishaugen, som med et opprinnelig tverrmål på nesten 25 meter og sin dominerende beliggenhet høyest i innmarken på Bjærum er et av de mest monumentale gravminnene i gamle Hægebostad kommune, fortelles at ”kong Bjæring” skal være gravlagt der. Derav det alternerende navnet på haugen, Kongshaugen. Tradisjonen ymter om at kong Bjæring var ansvarlig for tinget på Tingvatn. En annen tradisjon forteller om en kobling til Eikeland, tvers over Lygna. Kong Bjæring skal ha hentet dronningen sin fra Eikeland. Der på gården lå frem til ca. 1890 to større gravhauger som ble kalt for Dronning- eller Marihaugene. To bevarte gravhauger på Eikeland kalles Kongshaugene.

Etter at man hadde gjort det fine funnet i Rishaugen, ville man gå løs på de to store Kongehaugene på Eikeland. Men det fikk kong Bjæring satt en effektiv stopper for, som Anna Øydne Neset forteller:

”Da kom nemlig skjærene flygende fra Bjærum, den ene flokken mer rasende enn den andre. De skrek og holdt et forferdelig leven, så graverne måtte rømme heim. Dagen etter begynte gravingen igjen, men samme spetakkel gjentok seg, skjærene kom tilbake og var helt rasende. De gamle forteller at skjærene var regnet for hevnens fugl. Nåde den som ikke gjorde skjæra til lags. Og alle skjønte at det var kong Bjæring som sendte skjæreflokkene fra Bjærum til Eikeland. Han fikk ikke ligge i fred i sin grav og ville hevne seg ved å sende forbannelse over gravrøverne. Kongegraven på Eikeland ligger derfor urørt den dag i dag.”

Skjæra er også knyttet til de underjordiske i folketradisjonen. Da er tradisjonen om at de underjordiske hadde et eget forhold til Rishauge, interessant. Her er Anna Øydne Neset igjen:

"Et stykke fra Kongshaugen ligger en haug som heter Komlehaugen. Sagnet forteller at i begge disse haugene holdt de underjordiske til. Det skulle etter sagnet ha vært usedvanlig stor trafikk mellom småfolket i disse to haugene. De hadde det travelt med å fare frem og tilbake hver eneste natt. Det fantes underjordiske ganger eller veier som småfolket selv hadde laget, men tidlig på morgensiden gikk alle til Kongshaugen eller Rishaugen, som var stamkvarteret."

Det er mangt annet av arkeologisk interesse som kunne anføres om Bjærum, men det får vente til en annen anledning. Her skal bare pekes på ett forhold til, fordi det er en opplysning som er direkte knyttet til Rishaugen.. Over Bjærumsmyra, fra Rishaugen til Sædsvollen, gikk det nemlig frem til slutten av 1800-årene en steinsatt vei. Den ble ryddet vekk da myra ble dyrket opp. At veien gikk mellom Rishaugen og Sædsvollen, der det fremdeles ligger to bevarte gravhauger, kan tyde på at den har hatt en spesiell funksjon. Dette er også interessant i forhold til offermyr-problematikk. Skal tro hva man kunne finne om man bokstavelig talt gikk i dybden ute i den oppdyrkede Bjærumsmyra..?

Men tilbake til Holm. Peter Holm var amtmann i Lister og Mandal, og det kan se ut til at han selv har vært på Bjærum og sett på funnstedet, eventuelt at han har fått opplysningene sine av noen som har vært der. Men han viser samtidig i en fotnote til en annen, eldre kilde, og det var gjennom å finne frem til denne at jeg fant de ”nye” opplysningene om funnet. Dersom Holm faktisk har lest den kilden han viser til, så har han lest den dårlig, for det er flere uoverensstemmelser mellom Holms funnbeskrivelse og den eldre kildens.

Kilden det er snakk om, er P. F. Suhms Historie af Danmark. I dette bindsterke verket (14 bind dekket perioden frem til 1448) er en fotnote i bind 3 viet til vårt funn! Det aktuelle bindet utkom i 1787. Suhm skriver:

”Udi den saa kaldte Rishoug paa Gaarden Biorum i Øvre-Qvinnesdals Præstegiæld, Eeg Annex, Lyngdals Dal og Christiansands Stigt fandtes 1776 tvende Leerkrukker, 2 Jernspyd, en Messingring, 1 Kobberkiedel, 1 Messingfad og 1 Kobbersværd, hvoraf endnu Spidsen er hos mig i Bevaring, samt Bøilen, hvorigiennem Sværdet gik udi 3 Stykker, af Sølv forgyldt med nogen udgravning paa begge Sider, og endeligen et Stykke meget purt, tyndt og udpuklet Guld, hvormed hele Grebet var belagt. Graven var 3 Favne lang, 2 Alen bred, og 1 ½ Alen dyb.”

Peter Friderich Suhm (1728-1798) var en av sin tids mest kjente historikere. Han var aktiv som historiker og forfatter først i Trondheim, og deretter i København. I 1789 ble han utnevnt til kongelig historiegraf. Han var dessuten en ivrig boksamler, og det private biblioteket hans rommet etter hvert 100.000 bind. Historie af Danmark, som han ikke rakk å gjøre helt ferdig, var Suhms hovedverk.

Det er flere nye opplysninger om Bjærumfunnet i Suhms korte fotnote. For det første får vi jo vite at det var i 1776 Rishaugen ble åpnet. Frem til nå har vi måttet støtte oss til at det skjedde en gang før 1795. Dernest får vi en oversikt over gjenstandene i funnet som delvis adskiller seg fra den Holm operer med. Forskjellene består i at Suhm presiserer at det var to leirkar, mens Holm bare skriver ”flere”, at han nevner to spydspisser som ikke er omtalt hos Holm, og at han ikke skriver noe om de litt gåtefulle ”bisselringene”, men i stedet nevner en ring av messing (bronse). På den andre siden gir Holm opplysninger som vi ikke finner hos Suhm. Den viktigste er informasjonen om at bronsekjelen stod oppe i bronsefatet.

Men det virkelig sensasjonelle er jo likevel det Suhm opplyser om sverdhjaltet. Det gikk ikke til bunns mellom Kvavik og Farsund – det havnet hos historiografen Suhm i København! Han skriver det jo rett ut: et sverd ”hvoraf endnu Spidsen er hos mig i Bevaring, samt Bøilen”.

Beskrivelsen han gir av sverdhåndtaket er ganske god – god nok til at vi forstår at det dreier seg om et praktsverd fra folkevandringstid. Hjaltet har vært av forgylt sølv, og med inngravert dekor på begge sider. Selve grepet kan ha vært av tre, men beslått med gull, tydeligvis med utpunslet dekor. Dette minner om Snartemosverdene. Det er iallfall hevet over tvil at vi befinner oss i folkevandringstid, vel i 400-årene, og at det var et praktsverd av de sjeldne som ble funnet på Bjærum i 1776.

Suhms opplysning om de to ”Jernspyd” bidrar til å styrke inntrykket av en rikt utstyrt mannsgrav. Det dreier seg ganske sikkert om et spyd (kastespyd med mothaker) og en (støt)-lanse. Sammen med sverd utgjorde dette spydparet den vanligste bevæpningen for offiserer i yngre romertid og folkevandringstid. Trolig har det også vært en skjoldbule blant gravgodset.

Når det gjelder ”bisselringene” hos Holm, er det rimelig å tenke seg at den ”messingring” som omtales av Suhm, er en av disse. Dersom vi følger Suhm når det gjelder oppfatningen av at det dreier seg om en ring av bronse, og Holm når han skriver at det var to ringer, kan det være at vi har å gjøre med bæreringer til enten fatet eller kjelen som fantes i graven. Anna Øydne Neset supplerer for øvrig med flere gjenstander som ifølge den muntlige tradisjonen på Bjærum skal ha blitt funnet i gravkisten. Det dreier seg om en ”beltespenne av gull” og et ”skjold”.

Hvor ble det av sverdhåndtaket fra Bjærum? Foreløpig har jeg ikke funnet ut av det. Det mest sannsynlige er at det er tapt for alltid, men tenk om det et eller annet sted på Nationalmuseet i København ligger rester av et sverdhåndtak fra folkevandringstid, uten andre funnopplysninger enn at det i sin tid tilhørte P. F. Suhm..?

Det kan forresten godt være en kjerne av sannhet i sagnet om sorenskriveren som forsvant med sverdet. Men den som var sorenskriver i 1776, bodde ikke i Farsund, men på Berge i Lyngdal. Christian Severin Balle var sorenskriver helt fra 1763 til 1808, og det kan godt ha vært han som besørget oldsaken sendt til Suhm. For så vidt vet vi ikke om sorenskriveren faktisk kjøpte sverdhåndtaket. Det kan ha blitt regnet for ”danefe” (dødsgods), og i 1776 tilhørte jordfunne verdisaker delvis kongen – som skulle ha tredjeparten av verdien. Kan hende var det de 2/3 som grunneieren hadde krav på, som i ettertid, i den muntlige tradisjonen, har blitt stående som ”betaling” for sverdhåndtaket.

Årringer forteller historie

Det er vanskelig å ikke la seg fascinere når arkeologer med stor nøyaktighet kan fortelle at et gitt funn skriver seg fra det og året – i hvert fall dersom vi snakker om en periode som kan hende ligger tusen år forut for vår egen, og som vi bare har få skriftlige kilder om. Jeg tenker på forskningsresultater som at Osebergskipet ble lagt i graven i 834, at den kunstige kanalen over Samsø ble anlagt i 726 eller at den 760 meter lange Ravning Enge-broen ved Vejle ble bygd vinteren 979/980. Disse og en mengde andre presise dateringer har revolusjonert den moderne vikingtidsforskningen, og det er dendrokronologien vi har å takke for det. Dendrokronologi eller årringsdatering har etablert seg som en av de viktigste naturvitenskapelige dateringsmetoder innenfor nord-europeisk arkeologi. Den gir arkeologen svaret på det viktigste spørsmålet som stilles i forbindelse med en undersøkelse av et funn: hvor gammelt er det?

Den danske oldtidsforskeren Rasmus Nyerup gav i 1806, i den moderne arkeologiens spede barndom, uttrykk for fagets grunnleggende spørsmål. Han skriver:

”Alt det som er fra den ældste Hedenold, svæver for os som i en tyk Taage, i et umaaleligt Tidsrum. Vi veed det er ældre end Christendommen, men om det er nogle faa Aar eller nogle hundrede Aar – ja, maaske over tusinde Aar – ældre, det er moxen lutter Gisninger og i det høieste kun sandsynlige Hypoteser.”

Veien ut av denne ”oldtidståken” er historien om arkeologifagets utvikling gjennom hele det 19. århundre. For vitenskapeliggjøringen av arkeologien handlet først og fremst om kronologi. Lenge var det relative og indirekte dateringsmetoder som rådet grunnen, men i årene etter 2. verdenskrig ble absolutte, direkte dateringer viktigere. I dag spiller de en avgjørende rolle. Til de absolutte metodene for datering hører C14-metoden, men i økende grad også den i utgangspunktet langt mer nøyaktigere dendrokronologien eller årringsanalysen.

Absolutte dateringer kunne tidligere bare oppnås gjennom heldige funn eller baseres på indirekte tilbakeslutninger til samfunn med skriftkultur, i praksis i Middelhavslandene. I dagens arkeologi gjør naturvitenskapelige metoder det mulig å datere gjenstandsfunn direkte og absolutt. Det er utviklet en hel rekke slike metoder som kommer til anvendelse innenfor arkeologien, men C14 er den mest kjente. C14-metoden kan brukes til å datere organisk materiale, og metoden er basert på at det karbonet som forekommer naturlig i jordatmosfæren, inneholder en viss mengde radioaktivitet. Den radioaktive isotopen, C14, har en halveringstid på ca. 5730 år. Så dersom en kan måle mengden radioaktivitet i for eksempel en tømmerstokk fra en bygning eller i trekull fra et ildsted, kan man beregne hvor lang tid som har gått siden tømmeret ble felt eller bålet brente.

C14-dateringer har en viss usikkerhet. Vanligvis angis dateringene innenfor et tidsrom på 100 år eller mer. I mange sammenhenger er dette godt nok. Dersom det er et materiale fra eldre steinalder vi har med å gjøre, er det sjelden at vi trenger mer nøyktige dateringer enn dette. Men jo lenger frem i tid vi beveger oss, jo større blir problemet. Skal man for eksempel bruke C14 til diskutere slektskap og familieforhold mellom de gravlagte i de store skipsgravene som Oseberg og Gokstad, kommer vi til kort dersom vi må operere med en usikkerhet på 50 eller 100 år. Likeledes om man skal studere den agrarkrisen som gjerne settes i sammenheng med Svartedauden, og der noe av diskusjonen går på om krisen setter inn allerede i slutten av 1200-årene eller først noen tiår senere. Jo mer vi nærmer oss vår egen tid, jo mindre brukbar blir C14-metoden.

Skal man oppnå mer presises dateringer, og skal man kunne koble arkeologiske og skriftlige kilder, er man avhengig av mer nøyaktige dateringsmetoder. På et tidlig tidspunkt forstod man at en nøkkel lå i naturlige, sesongvise endringer. Den metoden som har fått varig betydning for arkeologien, er årringsdateringer eller dendrokronologi.

Dendrokronologi – eller årringsdatering – tar utgangspunkt i studiet av variasjonene i trærnes årringer. De fleste vet at man kan bestemme alderen til et tre ved å telle dets årringer. Færre vet at mønstret av brede og smale årringer fra mange trær kan brukes til datering av arkeologiske og historiske monumenter. Videre kan dette mønsteret brukes til å bestemme opprinnelsessted for tømmer som er brukt til bygninger, fartøyer eller andre tømmerkonstruksjoner.

Grunnlaget for metoden er det faktum at trær av samme art vil vokse likt når de vokser under like betingelser. Det betyr at alle trær vil danne en bred årring i en god vekstsesong og en smal årring i en dårlig. Har man mange nok årringer, blir det å sammenligne med et ”fingeravtrykk” – en unik sekvens av tynne og tykke ringer som kan innpasses i en større sekvens. Normalt avhenger veksten først og fremst av klimaet i trærnes vekstsesong, og det gjør det mulig å utarbeide kurver for et landområde som viser variasjonen i tykkelsen av trærnes årringer. En slik kurve kalles en grunnkurve, og den kan rekke flere tusen år bakover i tid. Grunnkurvene bygges opp på grunnlag av omfattende undersøkelser av årringene i levende trær og i en stor mengde eldre tømmer fra f. eks. gamle bygninger og arkeologiske undersøkelser i området.

I Norge har det lenge vært arbeidet med å bygge opp regionale grunnkurver for furu. For Agderfylkene finnes det for eksempel en furukurve som går tilbake til slutten av vikingtiden. I andre deler av Nord-Europa har eik vært et viktigere materiale så vel til bygnings- som til skipstømmer. Det er derfor gjennom årene bygd opp et godt nettverk for grunnkurver for eik i blant annet Danmark. For Norges del finnes det en eikekurve for Oslofjordområdet, men den dekker kun en begrenset periode i yngre jernalder og vikingtid. Den ble utarbeidet av Nationalmuseet i København for å kunne datere tømmeret i skipene fra Gokstad (bygd ca. 890), Oseberg (bygd 820) og Tune (bygd ca. 900), og har senere blitt brukt i dateringen av tømmerkonstruksjoner fra Kaupang.