30 april 2007

"Her fanges hvite falker"

I Vatikanmuseet i Roma er utstilt en mappa mundi, det såkalte Borgia-kartet fra første halvdel av 1400-tallet. Lengst i nord finner vi et landområde som må være Norge. Det er ikke all verden kartografen vet om dette fjerne riket. Men et sted har han tegnet inn en elg som dukker frem fra et skogholt, og ellers kjenner vi igjen en same som rir på et reinsdyr, en bjørn og en falk. Ved siden av sistnevnte figurer finnes en tekst: Hic sunt ursi et falcones albi – ”her er bjørner og hvite falker”. I en omtrent samtidig geografisk beskrivelse får vi et signal om hvorfor de hvite falkene er med – der står det nemlig om den norske sørkysten at ”her fanges hvite falker”. Kilder som disse kaster et interessant lys over noen temmelig spesielle hustufter fra middelalderen og senere som er påvist flere steder i Norge.

Tuftene fremstår som sirkulære forhøyninger med diameter på fra 3 til 5 meter. De er levninger etter falkehytter – gammer med nevertekning og torv over et skjelett av tre. Tufter av denne typen kjennes fra Sirdal og Smøla, men først og fremst mange steder i innlandet i høyereliggende strøk i Trøndelag og Gudbrandsdalen. Gjennom skriftlige kilder fra 1500-årene og senere vet vi dessuten at falkefangsten også var omfattende på Lista og i Karlsøy.

Sommeren 1734 fant Carl von Linnè to falkehytter i bruk i Femundsmarka, og han beskrev hvordan fangstanleggene ble brukt. Et anlegg for falkefangst bestod av to lange, reiste master i tillegg til selve hytta. I toppen av den ene masten festet man en narrefalk som skulle gi falken inntrykk av at det ikke var fare på ferde. Falkefangerne satt i hytta like i nærheten og ventet på byttet. På taket satt en varsler som reagerte med skrik når den så en rovfugl. Så snart falken kom flyvende, heiste falkefangerne en levende due opp i den andre masten. Så dro de lokkeduen ned mot et oppsatt nett. Falken etter, og dermed var den fanget.

Jakt ved hjelp av dresserte rovfugler har sin opprinnelse i Asia. Til Europa kommer falkejakten senest i folkevandringstiden, slik forskjellige germanske lovtekster bevitner. Falkejakt var et anliggende for fyrster og aristokrater, først og fremst. Nicholas Orme skriver om de engelske kongene i middelalderen at når det gjaldt fysisk aktivitet, var det bare kamp og krig som kunne konkurrere med jakten i popularitet. Selve jakten med falker eller andre rovfugler har kanskje ikke hatt så stor utbredelse i Skandinavia. Til det var vel mesteparten av området for kupert og fjellendt. Likevel viser forekomsten av benmateriale fra rovfugler i en hel del gravfunn at jakt med rovfugl har vært drevet av overklassen i de nordiske land nesten like tidlig som på Kontinentet. Bildesteinene fra Alstad på Toten og Böksta i Uppland (fra 1000-årene) viser begge en mann til hest med hund(er) og jaktfugl(er). På en bildevev fra Oseberggraven (datert til 834) finnes en scene med en ridende mann og to rovfugler, tolket som enten falker eller hauker.

I senere tid var det først og fremst hollendere og tyskere som drev falkefangsten i Norge, men også en del nordmenn. Enkelte hollandske familier var spesialiserte falkefangere, og både kunsten og fangstplassene gikk i arv fra far til sønn. Den teknikken som Linné beskriver, og som er assosiert med de runde tuftene, er hollandsk. Samme metode ble benyttet i stor stil av falkefangerne i Valkenswaard i Brabant, midt i vandrefalkens vandringsrute, senest fra det 16. århundre av. Det er imidlertid ikke urimelig å tenke seg at denne fangstmetoden har kommet til Europa fra Midt-Østen – nøyaktig samme metode brukes iallfall fremdeles på begge sider av Den persiske golf.

Storhetstiden for falkefangsten i norske fjellområder og i enkelte kyststrøk var fra 1500-tallet til omkring 1800, da den aristokratiske jakten med rovfugl var for nedadgående. De fåtallige falkehyttene som hittil er undersøkt av arkeologer, har også vist seg å tilhøre denne perioden. Men fangsten av jaktfugl har eldre røtter her til lands, selv om vi enn så lenge vet mindre om hvordan fangsten foregikk i middelalderen og tidligere. At slik jakt faktisk har foregått, viser ikke bare kartet i Vatikanmuseet, men også en rekke middelalderdiplomer. Således hører vi i tre brev fra midten av 1200-tallet at den engelske kongen ber om fritt leide i Norge for sine falkefangere. Håkon Håkonsson sendte hauker eller falker til kongen av Castilia i 1255, og til sultanen av Tunis noen år senere. I 1347 fikk Magnus Eriksson pavens tillatelse til å selge jaktfalker til sultanen av ”Babilonia”. Så tidlig som i den engelske Domesday book (fra 1086) nevnes ”Norway falcons” flere steder.

3 kommentarer:

  1. Kanske syftar albi både på ursi och falcones?

    SvarSlett
  2. En hollender med navn Falckoner fikk kongelig privilegium for å drive falkefangst på smøla på 1600-tallet. Slektsnavnet Falch er fortsatt i bruk på Smøla.

    SvarSlett