Anglo-skandinaviske knivslirer fra Trondheims bygrunn

"I de sidst forløbne aar er der i anledning af opførelse af større bygninger foregaaet store udgravninger af grunden i Trondheim, fortrinsvis i den del af byen, som maa høre til de tidligst bebyggede," (vel i Kjøpmannsgata, min. anm.) skriver arkeologen Karl Rygh i sine "Spredte meddelelser fra Oldsagsamlingen" i 1899. Han henleder oppmerksomheten blant annet på 3 slirer av lær som da var kommet til Vitenskapsmuseets oldsaksamling.

To av disse slirene mente Rygh måtte tilhører korte, eneggede sverd av merovingertidstype, mens den tredje sliren var en vanlig knivslire.

Den ene av "sverdslirene" er avbildet her (bildet øverst). Rygh kom til at denne sliren var et frankisk importstykke, ettersom den ikke "have passet til noget andet vaaben end til eneggede frankiske sverd".

Sliren har et innskripsjon: + ...ic me fecit (..ic gjorde meg). "At indskriften har været nær dobbelt saa lang, kan sees af korset foran bruddet i læderet, som maa have staaet foran det første bogstav. Der kan vistnok ikke være nogen tvivl om, at der paa det manglende stykke har staaet et mandsnavn, endende paa -ic, som altsaa er fabrikantens navn."

Den avbildede sliren er 42 cm lang, og har ikke vært vesentlig lenger opprinnelig.

Hva slags "sverd"?
Rygh kom altså til at det var et enegget sverd eller sax som hadde ligget i sliren. Hans funderinger var begrunnet med slirens størrelse og form. Den er altså 42 cm lang, 8 cm bred på det meste og har en fasong som avslører at eggredskapet som har vært oppbevart i den, har hatt rett egg og buet rygg - slik mange av saxene fra merovingertiden har.

Nå har imidlertid ryggsiden på vår slire en "knekk" som ikke passer like godt med de eneggede sverdene i skandinaviske funn. Derimot finnes det en våpentype som nettopp er karakterisert ved en slik form, nemlig de angel-saksiske saxene. Disse "broken-back"-saxene opptrer i flere størrelser, hvorav gjennomsnittsstørrelsen passer godt overens med sliren fra Trondheim. Det finnes et par funn av slike saxer i det norske arkeologiske materialet, blant annet et funn fra Kaupang i Vestfold.

Dersom vi ser mot vest heller enn til det frankiske området, kan vi også løse Ryghs dateringsproblem (han antok at sliren var en antikvitet da den havnet i jorden, ettersom de saxene han sammenlignet med tilhører perioden før år 800, mens bybebyggelsen i Trondheim ikke kan føres lenger tilbake enn til 990-årene).

I England er nemlig de eneggede sverdknivene i vanlig bruk vikingtiden igjennom. De var mer som universalredskaper å regne enn som rene våpen, og de ble båret opphengt i beltet, hengende parallelt med bakken (se det midterste bildet, fra ca. år 900).

Dekoren på sliren fra Trondheim ligger nær borrestilen, og det er sannsynlig at stykket tilhører 900-årene.

En parallell fra York
Det Karl Rygh umulig kunne vite, var at det i 1970-årene skulle dukke opp et funn i York, vikingenes Jorvik, som fjerner enhver tvil om at det dreier seg om et sent vikingtidsfunn fra De britiske øyer.

I forbindelse med Coppergate-utgravningene i York fremkom nemlig et stort antall (113) slirer og skjeder fra perioden 950-1050. Én av dem, her gjengitt på det nederste bildet, er til forveksling lik eksemplaret fra Trondheim. Denne sliren er funnet sammen med annet verkstedsavfall, og det er all grunn til å tro at den er produsert i York.


Selv om funnomstendighetene for sliren fra Trondheim er uklare - tre slirer ble funnet sammen, og det kan ikke utelukke at vi også her har å gjøre med et verkstedsfunn - er den enkleste forklaringen at vår slire er et importstykke fra Nord-England.

Men det kan jo også tenkes at sliremakeren oppholdt seg både i York og i Trondheim, og at han altså var en omreisende håndverker. Den muligheten styrkes av et tredje funn som det er verdt å se nærmere på.

Edric me fecit
Da det ble foretatt utgravninger i Christchurch Place, Dublin, i 1974, fremkom blant annet rester av en bygning fra begynnelsen (?) av 1000-årene. Det ble funnet en rekke spor etter håndverksaktiviteter i bygningen, blant annet flere dekorerte slirer av lær. Én av dem, 37 cm lang, bærer inskripsjonen + Edric me fecit. Korset foran inskripsjonen er det samme som på eksemplaret fra Trondheim, og preget er også det samme, slik at det er grunn til å tro at "EDR" representerer de tre manglende bokstavene i innskriften vår, og at denne har vært identisk med den fra Dublin.

I så fall skal vi kanskje regne med at det er den samme Edric som har laget begge (eller alle tre) slirer?

Her har vi altså tre samtidige (?) lærslirer som kan være laget av én og samme håndverker. "Fabrikkstempelet" på slirene fra Dublin og Trondheim er det samme, mens dekoren viser klar sammenheng mellom sliren fra Trondheim og den fra York. Og sliremakerens navn, Edric, er faktisk angelsaksisk, slik at en mulig forbindelse mellom Dublin og York også er tilstede.

På den måten tegner det seg et interessant bilde av de håndverksmessige (og personlige) forbindelsene mellom det eldste Trondheim og to av de viktigste byene på De britiske øyer omkring år 1000, Dublin og York.