Viking Age hawking

Hawking as an aristocratic and royal hunting technique is an established fact in the Viking Age. But direct archaeological evidence for hawking are relatively scarce, not least in Scandinavia. A number of small copper alloy bells found in both graves and settlement contexts might provide a clue, however.

In Scandinavian contexts, iron bells of various types are known to have been part of the horse equipment. For bells made of copper alloy, however, the interpretation differs – and varies. Small bells or rattles of type Rygh 593 were found in 11 different graves in Birka. In 5 of these the bells seem to have been associated with the clothes of the deceased. Gräslund interprets the bells as resulting from East Baltic influences, but she also mentions parallells from Frisian burial finds. Among the Latvian tribes, small bells could be hung from the copper alloy chains attached to the women’s costume. Copper alloy bells of similar types have also been used as part of the horse harness in the Baltic area (incidentally, a small copper alloy bell of type R 593 in the Borre ship burial seems to have been associated with a horse’s head gear).

Reconstructing the original function from grave finds is one thing. Recently, however, small copper alloy bells have been found in settlement contexts in Scandinavia. The finds in question, from Uppåkra and Järrestad, both in Scania, seem to suggest a link between the bells made of copper alloy and hall buildings. This link points towards some kind of connection between the bells and aristocratic life. One possible connection is found in aristocratic hunting practices.

Some copper alloy bells known from the archaeological record have been interpreted as hawking bells, i.e. bells attached to one foot of a falcon or a hawk used for hunting purposes, and designed to make it easier to find the bird if it is tangled up in a bush etc. during the hunt. For instance, it has been suggested that the small copper alloy bell from the Sutton Hoo ship burial was worn by a falcon or hawk. The bell finds from Fröjel have been discussed in a similar way, while Maria Vretemark discusses the possible link between small bells and falconry in a more general way.

Nicholas Orme, writing of the education of the medieval Englisk kings and aristocracy, says that hunting came second only to fighting as the most prestigious physical activity. The earliest record of falconry in Anglo-Saxon England was the dispatch by St Boniface of a hawk and two falcons from the continent to King Æþelbald of Mercia in 745-6. Hawking as a highly developed form of hunting was established in continental Europe around AD 500 already, as evidenced by various Germanic laws. It was no different in Viking Age Scandinavia, where written sources record hawking in several instances. Thus, according to Frankish sources, Godfred, the early 9th century king of the Danes, was killed by his own son while out hunting, just as he was about to release his falcon from its prey. According to the Norse sagas, earl Håkon had to pay 100 ‘marks’ of gold and 60 hawks or falcons as tribute to Harald Bluetooth. Olav Tryggvason, on the other hand, is said to have plucked the feathers off his sister’s hawk in a fit of fury. The latter examples are from the 10th century. By the mid-11th century at the latest hunting falcons were being exported from Norway to England, as evidenced by mentionings in the Domesday book.

Judging from finds of bones from birds of prey in cremation graves, however, hawking seems to have been practiced in Scandinavia almost as early as on the Continent. Lavishly furnished graves like Vendel III and Valsgärde 6 contains birds of prey, as do at least 14 other Swedish graves, dating from the late 6th to the 10th century. There are also a number of Continental finds of birds of prey in graves. In a cremation grave dating to c. 800 from Hedehusum/Süderende on Föhr, bones from a man, his dog and his falcon was salvaged. In a somewhat earlier grave from Staufen in Dillingen, a man had been inhumed along with rich furnishings, including a hawk or a falcon placed at his right hand.

Pictorial evidence for hawking in Scandinavia includes the 11th century picture stones from Alstad, Toten (Norway), and Böksta, Uppland (Sweden), both of which show a mounted man with dog(s) and bird(s) of prey. The tapestries from the Oseberg ship burial (dated dendrochronologically to AD 834) also include a scene with a mounted man and two birds of prey, interpreted as either falcons or hawks.

Stegeverk

Da Sigurd Grieg skulle illustrere den forhistoriske byggeskikken i Vest-Agder i sin ”Jernaldershus på Lista” (1934), valgte han blant annet et nyere tids eksempel fra England. Ingen av eksemplene hans er fra Lista, der han hadde undersøkt forhistoriske hustufter i tre sesonger i 1931-1933.

Forklaringen må være at Grieg ikke visste at en variant av det vestnorske grindverket var i bruk på Lista. Like siden Halvor Vreim laget sine kulturgeografiske oversikter over byggetradisjoner har man nemlig regnet med at Vest-Agder i all hovedsak befant seg utenfor grindverkets utbredelsesområde.

Men det er ikke tilfellet. De siste årene har vi blitt oppmerksom på en rekke bygninger i den vestre delen av fylket som er oppført i varianter av grindverket. Egentlige grindbygninger er bare påvist i et lite antall i Åseral og Sirdal, men både stedsnavn og tradisjon viser at det har vært langt flere av dem tidligere. Flertallet av de bevarte bygningene vi så langt har observert, er imidlertid utført i en variant av det vestnorske grindverket.

Det dreier seg om en stavkonstruksjon som mest minner om bukkehusene i Romsdal. I motsetning til grindverket er de langsgående åsene plassert direkte ovenpå stavene. Ofte er det doble stavlegjer. Konstruksjonen kjennes så langt fra løer og sjøbuer.

Det lokale navnet på konstruksjonen er stegeverk. I Sirdal skilles det mellom stegeløer og veggjeløer, der sistnevnte er stokkebygde. Njål Vere kjenner termen stegeverk, som han utlegger som ’reisverk’. Hans Ross oppgir samme ord og betydning fra Lister. Trolig er det en sammenheng med norr. stik, i betydningen nedrammel pæl.

Slik det nå ser ut, finnes de fleste bevarte stegeverksbygningene i Farsund kommune. To av de mest intakte bygningene står på Elle, som er nabogård til Knustad, der én av de jernaldertuftene som Grieg publiserte, befinner seg.

Stegeverksbygningene finnes fremdeles øst til Lindesnes, og det er trolig dette som er den historiske østgrensen for bygningstypen.

Anglo-skandinaviske knivslirer fra Trondheims bygrunn

"I de sidst forløbne aar er der i anledning af opførelse af større bygninger foregaaet store udgravninger af grunden i Trondheim, fortrinsvis i den del af byen, som maa høre til de tidligst bebyggede," (vel i Kjøpmannsgata, min. anm.) skriver arkeologen Karl Rygh i sine "Spredte meddelelser fra Oldsagsamlingen" i 1899. Han henleder oppmerksomheten blant annet på 3 slirer av lær som da var kommet til Vitenskapsmuseets oldsaksamling.

To av disse slirene mente Rygh måtte tilhører korte, eneggede sverd av merovingertidstype, mens den tredje sliren var en vanlig knivslire.

Den ene av "sverdslirene" er avbildet her (bildet øverst). Rygh kom til at denne sliren var et frankisk importstykke, ettersom den ikke "have passet til noget andet vaaben end til eneggede frankiske sverd".

Sliren har et innskripsjon: + ...ic me fecit (..ic gjorde meg). "At indskriften har været nær dobbelt saa lang, kan sees af korset foran bruddet i læderet, som maa have staaet foran det første bogstav. Der kan vistnok ikke være nogen tvivl om, at der paa det manglende stykke har staaet et mandsnavn, endende paa -ic, som altsaa er fabrikantens navn."

Den avbildede sliren er 42 cm lang, og har ikke vært vesentlig lenger opprinnelig.

Hva slags "sverd"?
Rygh kom altså til at det var et enegget sverd eller sax som hadde ligget i sliren. Hans funderinger var begrunnet med slirens størrelse og form. Den er altså 42 cm lang, 8 cm bred på det meste og har en fasong som avslører at eggredskapet som har vært oppbevart i den, har hatt rett egg og buet rygg - slik mange av saxene fra merovingertiden har.

Nå har imidlertid ryggsiden på vår slire en "knekk" som ikke passer like godt med de eneggede sverdene i skandinaviske funn. Derimot finnes det en våpentype som nettopp er karakterisert ved en slik form, nemlig de angel-saksiske saxene. Disse "broken-back"-saxene opptrer i flere størrelser, hvorav gjennomsnittsstørrelsen passer godt overens med sliren fra Trondheim. Det finnes et par funn av slike saxer i det norske arkeologiske materialet, blant annet et funn fra Kaupang i Vestfold.

Dersom vi ser mot vest heller enn til det frankiske området, kan vi også løse Ryghs dateringsproblem (han antok at sliren var en antikvitet da den havnet i jorden, ettersom de saxene han sammenlignet med tilhører perioden før år 800, mens bybebyggelsen i Trondheim ikke kan føres lenger tilbake enn til 990-årene).

I England er nemlig de eneggede sverdknivene i vanlig bruk vikingtiden igjennom. De var mer som universalredskaper å regne enn som rene våpen, og de ble båret opphengt i beltet, hengende parallelt med bakken (se det midterste bildet, fra ca. år 900).

Dekoren på sliren fra Trondheim ligger nær borrestilen, og det er sannsynlig at stykket tilhører 900-årene.

En parallell fra York
Det Karl Rygh umulig kunne vite, var at det i 1970-årene skulle dukke opp et funn i York, vikingenes Jorvik, som fjerner enhver tvil om at det dreier seg om et sent vikingtidsfunn fra De britiske øyer.

I forbindelse med Coppergate-utgravningene i York fremkom nemlig et stort antall (113) slirer og skjeder fra perioden 950-1050. Én av dem, her gjengitt på det nederste bildet, er til forveksling lik eksemplaret fra Trondheim. Denne sliren er funnet sammen med annet verkstedsavfall, og det er all grunn til å tro at den er produsert i York.


Selv om funnomstendighetene for sliren fra Trondheim er uklare - tre slirer ble funnet sammen, og det kan ikke utelukke at vi også her har å gjøre med et verkstedsfunn - er den enkleste forklaringen at vår slire er et importstykke fra Nord-England.

Men det kan jo også tenkes at sliremakeren oppholdt seg både i York og i Trondheim, og at han altså var en omreisende håndverker. Den muligheten styrkes av et tredje funn som det er verdt å se nærmere på.

Edric me fecit
Da det ble foretatt utgravninger i Christchurch Place, Dublin, i 1974, fremkom blant annet rester av en bygning fra begynnelsen (?) av 1000-årene. Det ble funnet en rekke spor etter håndverksaktiviteter i bygningen, blant annet flere dekorerte slirer av lær. Én av dem, 37 cm lang, bærer inskripsjonen + Edric me fecit. Korset foran inskripsjonen er det samme som på eksemplaret fra Trondheim, og preget er også det samme, slik at det er grunn til å tro at "EDR" representerer de tre manglende bokstavene i innskriften vår, og at denne har vært identisk med den fra Dublin.

I så fall skal vi kanskje regne med at det er den samme Edric som har laget begge (eller alle tre) slirer?

Her har vi altså tre samtidige (?) lærslirer som kan være laget av én og samme håndverker. "Fabrikkstempelet" på slirene fra Dublin og Trondheim er det samme, mens dekoren viser klar sammenheng mellom sliren fra Trondheim og den fra York. Og sliremakerens navn, Edric, er faktisk angelsaksisk, slik at en mulig forbindelse mellom Dublin og York også er tilstede.

På den måten tegner det seg et interessant bilde av de håndverksmessige (og personlige) forbindelsene mellom det eldste Trondheim og to av de viktigste byene på De britiske øyer omkring år 1000, Dublin og York.