Fosens historie frem til 1730

Fosen, kystdistriktene i dagens Sør-Trøndelag fylke, ble frem til senmiddelalderen regnet til Nordmøre. Fosen omfatter kommunene Osen, Roan, Åfjord, Riss, Bjugn, Ørland, Agdenes, Snillfjord, Hemne, Hitra og Frøya. Området, og spesielt bygdene omkring utløpet av Trondheimsfjorden, lå meget strategisk til. Nå foreligger Fosens historie frem til 1730 i ett bind, med Fosen historielag som utgiver. ”Tradisjonelt har kystbefolkningens historie blitt stemoderlig behandlet,” pekes det på i innledningen. Det er dette misforholdet boken søker å bøte på.

Tre arkeologer og tre historikere har blitt satt på jobben med å skrive regionens historie.

Kristian Pettersen tar for seg pionerbosetningen og den videre utviklingen gjennom eldre steinalder. Han presenterer systematisk en rekke sentrale funn og lokaliteter. Pettersens tekst er forskningsorientert, og han avslutter med å trekke opp noen problemstillinger som det vil være ønskelig å få belyst i kommende år.

Yngre steinalder behandles innsiktsfullt av Kari Støren Binns. Hun håndterer sikkert de store diskusjonene om hvordan jordbruket ble innført, hvilken karakter jordbruket hadde i neolitisk tid og så videre. Heller ikke kultiske uttrykk som gravskikk, bergkunst og offerfunn er glemt.

Kalle Sognnes overtar stafettpinnen ved overgangen til eldre bronsealder, og han gir den ikke fra seg før vikingtiden ebber ut. I hans bolk fremstår særlig kapitlet om bronsealderen som velskrevet og godt, men her er også interessante diskusjoner om bruken av Valseidet i forhistorisk tid og om jernalderens fiskevær på ytterkysten.

Et problem med Sognnes’ bolk, ”I bronsens og jernets tid”, er imidlertid at den, etter min mening, er for kort! Det dreier seg jo om et 2500 år langt tidsrom med et atskillig større og mer mangslungent kildemateriale overlevert enn hva som er tilfelle med forutgående perioder. Likevel avspises vikingtiden med 12 trykkesider, fratrukket illustrasjoner. Her og der nevnes praktfunn og store gravhauger, og jeg kunne ha ønsket meg at disse i større grad hadde vært trukket veksler på og lagt til grunn for en rekonstruksjon av regionens ”politiske geografi” i jernalder og vikingtid. Slik det nå er, savner en som leser den antatte forhistoriske bakgrunnen for de lokale maktsentraene som behandles i middelalderdelen.

Dette er et tilbakevendende problem i nyere historieverk av denne typen – overgangen fra arkeologisk til historisk tid blir ofte for brå, og det er gjerne for liten grad av samsvar mellom problemstillinger i den delen av boken som omhandler forholdene i jernalder og vikingtid, og den som tar for seg tidlig- og høymiddelalder. Jeg tror det først og fremst bunner i ulike fagtradisjoner.

Det er nemlig historikeren Audun Dybdahl som skriver om middelalderen frem til 1350. Hans tekst er imponerende både i sin struktur og sin detaljrikdom. Fremstillingen er sentrert rundt jordeiendomsforhold, bebyggelsesutvikling og jordbruk. Men her behandles også kristendom og kirkemakt, samt konsekvensene for fosningene av etableringen av Kaupangen i Nidaros.

Eilert Bjørkviks tema er den store mannedauden og følgene av den. Her er det et rikt kildemateriale å øse av, og det finnes en klar rød tråd i fremstillingen i denne nokså korte bolken som er videreført fra den foregående.

Perioden fra ca. 1500 til 1730 er det Svein Bertil Sæther som turnerer. Hans tekst utgjør forståelig nok en betydelig del av boken, og er, når det gjelder problemstillinger og metodevalg, er videreføring av de grep som ble tatt i Dybdahls og Bjørkviks bolker. Her finnes dessuten mer etnologisk og mentalitetshistorisk stoff, som byggeskikk og glimt fra tingbøkene.

Alt i alt har fosningene fått en god og grundig regionshistorie. Men jeg sitter igjen med ett spørsmål: Hvor er samene? Deres så å si totale fravær er påfallende. Riktignok nevnes det en passant at kirkebøkene ikke dokumenterer samisk bosetning i Fosen før i begynnelsen av 1700-årene, og at mange av stedsnavnene på -finn i området trolig ikke har noe med samer/”finner” å gjøre. Men det fremstår dessverre mest som et halvhjertet forsøk på å vise at den samiske befolkningen ikke hører med i en fremstilling som avsluttes i 1730. Det er liten hjelp i å vise til mangelen på eldre kilder når forfatterne ellers viser at de behersker retrospektiv metode. Det avgjørende spørsmålet er jo om det faktisk holdt til samer i området før begynnelsen av 1700-årene eller ikke. I det minste burde man ha brukt mer plass på å argumentere for at det samiske nærværet er et sent fenomen i regionen.

Enkelte skrivefeil har sneket seg gjennom korrekturen, også i overskrifter. Her og der finnes manglende sidereferanser av typen: se side xxx.

Boken er rikt illustrert. Spesielt skal Kari Støren Binns’ fine akvareller nevnes.

Kristian Pettersen, Kari Støren Binns, Kalle Sognnes, Audun Dybdahl, Eilert Bjørkvik og Svein Bertil Sæther: Fosens historie fra istid til 1730. Utg. av Fosen historielag, 2005.

Arkivert i:

• bokanmeldelser
• trøndelag