Et lite antall ekstraordinære høystatusgraver – som skipsbegravelsene fra Oseberg, Gokstad og Ladby – har bidratt til å gi et inntrykk av vikingtidens gravskikk som spektakulær og eksotisk. Den er den også, til en viss grad, men faktum er at dersom periodens behandling av de døde skal beskrives med ett ord, så er ”mangfold” et bedre valg. Det finnes nemlig en myriade av ulike gravskikker i vikingtiden, og de kronologiske, sosiale og regionale variasjonene er mange og store.
I vikingtiden var døden nærværende på en annen måte enn i dag. Det er gjort undersøkelser av skjelettmateriale fra en rekke av tidens gravplasser, og disse studiene viser oss et dødelighetsmønster som har mer til felles med det man i dag finner i den såkalte tredje verden enn med det moderne europeiske. Spebarnsdødeligheten var stor, mens forventet gjennomsnittlig levealder for voksne individer neppe oversteg 35 år. Kvinner kunne, som i dag, regne med å leve noe lenger enn menn. At mennesker som tilhørte ens nærmeste krets - familie, naboer, venner og bekjente – døde, var derfor noe de fleste opplevde mange ganger i løpet av livet.
Men selv om døden lurte overalt, var måten man behandlet de døde på i døderitualene – altså de handlingene som måtte utføres for å bringe den døde trygt over i dødsriket og forberede de gjenlevende på et liv uten den døde – preget av stor variasjon.
Denne variasjonen gjenspeiles også i det vi kan kalle ”dødens topografi”. For i sammenligning med tidligere perioder av jernalderen, da gravlegging på gårds- eller landsbygravplasser hadde vært nesten enerådende, plasserer vikingtidens mennesker sine dødes graver spredt ut i landskapet. Visst finnes samlede gravplasser eller –felt også i vikingtid. De kan til dels være svært store – det har vært anslått at gravfeltene ved Hedeby rommer så mange som 12.000 graver, og like omfattende er trolig gravplassen ved Gnezdowo ved Smolensk. Store er også feltene på Birka og Kaupang.
Bruk av fortiden
Det finnes også mindre gravplasser knyttet til ordinære gårder og landsbyer. I en del regioner i Norge ser det ut til at gårdsgravfelt med røtter i romersk jernalder eller tidligere fremdeles er i bruk i vikingtid. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved om disse gravplassene har vært i kontinuerlig bruk gjennom alle disse århundrene. Ofte synes det som om de har gått av bruk en gang i 500- eller 600-årene, men at man etter et lengre opphold igjen har anlagt graver på disse stedene i vikingtid. Denne praksisen er neppe uten sammenheng med de omfattende endringsprosessene som vikingtidssamfunnene i nord gjennomgikk. I det som på så mange vis var en oppbruddstid, kunne man gjennom en slik gravskikk symbolsk markere ”røtter” og kontinuitet med for lengst henfarne tider. Dette kunne være et ledd i aristokratiske gruppers maktstrategier, idet man forsøkte å hente legitimitet fra fortidens helter og høvdinger, eller skikken kunne inngå som en del av mindre jordeieres strev for å legitimere sin eiendomsrett til gård og grunn. Under enhver omstendighet må vi anta at den reelle slektsforbindelsen mellom de nye og de gamle brukerne av gravplassen nok ofte kunne være høyst usikker.
Antagelig er det lignende forhold som ligger bak den spredningen av graver rundt i landskapet som er et karakteristisk trekk ved vikingtidens gravskikk. Vi skal se litt nærmere på dette siste fenomenet.
Det har vist seg at vikingtidsgraver mange steder finnes som såkalte sekundærgraver i eldre gravminner. I Danmark dreier det seg ofte om gjenbruk av gravhauger fra eldre bronsealder. Gorms haug i Jelling på Jylland er et eksempel på det. Men det kan også være tale om gravminner fra andre perioder. Av og til kan det være vanskelig, selv for arkeologer, å avgjøre om en haug er en gravhaug eller en naturformasjon, og det er ikke alltid vikingtidens mennesker har truffet riktig heller. Det er vel derfor man av og til støter på vikingtidsgraver som er anlagt i gravhauglignende morenedannelser. Noen ganger viser det seg at folk i vikingtiden har gjort tilføyelser til det som på det tidspunktet var eldgamle monumenter. På Lista i Vest-Agder var en kjede av monumentale gravhauger blitt anlagt i eldre og yngre bronsealder på et nes ut mot Nordsjøen. Så, omkring 850, bygges en ny storhaug på neset over et fornemt ektepar.
Men det finnes også andre varianter av denne måten å etablere forbindelser med fortiden på. En gang i 830- eller 840-årene ble en kvinne gravlagt i Spangereid i Vest-Agder. Hun fikk ingen haug over seg. Sammen med et rikt gravutstyr ble nemlig den døde kvinnen plassert i tuftene etter et naust fra romertid eller folkevandringstid, der arkeologen Oluf Rygh fant graven hennes i 1879. Andre graver fra vikingtiden er påtruffet i hustufter som var blitt fraflyttet lenge før vikingtiden begynte.
I andre tilfeller ser vi at gravhauger eller -røyser er anlagt på uvante steder. På Lilla Askerön i Bohuslän fant man i 1873 de kremerte restene av en mannsperson, som var blitt deponert på en holme en gang i vikingtiden sammen med våpen og andre gravgaver, og over dem var det blitt kastet en røys. I denne delen av Skandinavia er det en gravskikk som man ellers forbinder med bronsealderen. På Sør- og Vestlandet i Norge hendte det ikke sjelden at gravhauger i vikingtid ble kastet opp ved havner og anløpsplasser. Andre steder er gravene anlagt i forbindelse med datidens landeveier. En nordisk kvinne i Adwick-le-Street i Yorkshire ble gravlagt på stranden, tilsynelatende langt fra samtidig bebyggelse.
Gravformer
Hauger av jord og røyser av stein er den vanligste gravformen i vikingtid over store deler av den skandinaviske halvøya, men det finnes også andre typer med større eller mindre utbredelse. I Danmark, Skåne og deler av den sørnorske kysten dominerer graver under flat mark – i noen tilfeller opprinnelig markert med støtter av tre eller stein. Av og til er haugene så lave og lite markerte at det kan være tvil om en har å gjøre med hauggraver eller flatmarksgraver. Det er for eksempel tilfelle på Island. Lengst i nord, i det samiske området, utgjør begravelser i stein og ur en egen, karakteristisk type.
Steinsetninger av forskjellige former er vanlige gravmarkeringer i vikingtid. De kan være runde, trekantede, firkantede eller spissovale – skipsformede. Slike skipssetninger, som de også kalles, finnes fremfor alt i Sør-Skandinavia. Ved Lindholm Høje på Jylland finnes et stort felt med skipssetninger. Skipssetningene opptrer alt i yngre bronsealder, og når man bygger slike igjen i vikingtid, er det neppe uten sammenheng med den historiserende gravskikken som vi har vært innom tidligere.
Trekantede steinlegninger - ”treuddar”, kalles de på svensk, og et annet navn på dem er stjerneformede steinlegninger – er en sak for seg. Ikke mange ”treuddar” er undersøkte, og utbyttet har vanligvis vært tynt i de tilfellene det har vært gravd i dem. I de tilfellene de har vist seg å inneholde graver, er det alltid tale om branngraver. Oftest opptrer de trekantede steinlegningene én og én på gravplassene i yngre jernalder, og da ikke sjelden på gravplasser som ut fra funn eller andre kilder kan knyttes til aristokratiske miljøer. De finnes for eksempel på storhaugfeltet på Borre i Vestfold og på Birka i Mälaren. Vanligst er disse anleggene i Sør- og Mellom-Sverige og i det sørøstlige Norge, men de finnes også blant annet i Trøndelag, på Öland, på Jylland og på de nordfrisiske øyer. Når de trekantede steinlegningene finnes enkeltvis, dreier det seg ofte om meget store anlegg som ligger sentralt plassert på gravplassene. Det har vært foreslått at den karakteristiske fasongen er en symbolsk fremstilling av det norrøne verdenstreet, Yggdrasil, og at det dreier seg om et rituelt og symbolsk midtpunkt på gravplassene.
Brent og ubrent
Det går en tydelig skillelinje i gravskikken i vikingtiden mellom brent og ubrent begravelse. Imidlertid har det vist seg vanskelig å komme frem til en tolkning av hva de to ulike ritene representerer. Sett i et større perspektiv, hadde kremasjon vært den dominerende riten i årtusenet før Kristi fødsel, mens inhumasjon eller jordfeste for alvor hadde nådd Norden i romertid som del av en allmenneuropeisk kulturstrømning med utgangspunkt i Romerriket. Siden lever de to ritene side om side helt frem til kristen gravleggingspraksis overtar og jordfeste blir enerådende.
Skillet ser ut til å ha vært meningsbærende i vikingtiden, men det dreier seg ikke, slik mange tror, om et skille mellom en gravskikk for fattige og én for rike. Det finnes storslåtte graver der den døde har blitt brent, for eksempel båtgravene fra Vendel og Valsgärde i Uppland og skipsgraven fra Myklebostad i Nordfjord. Motsatt er det langt flere enkelt utstyrte, ”fattige” jordfestegraver enn ”rike”. Det er i det hele tatt vrient å si noe generelt om forskjellen på de to ritene hva angår status og rang hos den døde, men det finnes klare regionale variasjoner i utbredelsen av dem.
Helt generelt dominerer branngravskikken i øst og jordfesteskikken i vest. I store deler av Sverige og langt på vei også på det norske Østlandet er det kremasjonsriten som rår grunnen. Videre vestover langs norskekysten blir jordfestegravene suksessivt mer vanlige, og på Vestlandet er de to ritene omtrent like utbredt. I Nord-Norge er jordfesteskikken så å si enerådende. I Danmark og de tidligere danske landskapene Skåne og Halland er det likeledes jordfeste som dominerer stort. I Danmark utgjør branngravene er signifikant innslag først og fremst i distriktene rundt Limfjorden, samt på Amrum og de andre nord-frisisiske øyene. På Island er det bare kjent inhumasjonsgraver. Men de to ritene utelukker hverandre ikke. I de områdene der både jordfeste og kremasjon har blitt praktisert, er det slett ikke uvanlig at begge typer forekommer om hverandre på én og samme gravplass.
Begrepet ”branngrav” dekker over et helt spekter av distinkte gravtyper. I Sverige og størstedelen av Norge dominerer brannflaket, der bålmørje fra likbålet er spredt ut over et større areal på haugbunnen. På østsiden av Oslofjorden, og med et kjerneområde i Østfold og Romerike, finnes urnebrangraver ved siden av det vanlige brannflaket. I disse gravene er et kleberkar brukt som gravgjemme. Urnebranngraver fra vikingtiden ellers i Norge er sjeldne, og en rekke ulike slags beholdere har vært brukt til å oppbevare de brente bena i – skjoldbuler, ovalspenner og importerte, irske bronsekjeler, i et fåtall tilfeller også leirkar. Branngravene i Danmark er gjerne av denne siste typen, og da med leirkar som benbeholder.
De ubrente gravene er heller ikke noen enhetlig kategori. I mange tilfeller har nok jordfestegravene inneholdt en likkiste av tre, selv om det ofte ikke er rare restene igjen av den. Men også mer uvanlige ”kister” kunne brukes. I graver fra Jämtland og Västmanland, for eksempel, har stokkebåter tjent som kiste. Større skrin eller brukskister kunne også benyttes. I de samiske urgravene er de gravlagte gjerne svøpt helt eller delvis i never, og en pulk er i mange tilfeller tatt i bruk som ”kiste”. Også fra Birka og Kaupang kjennes eksempler på at de døde har blitt gravlagt i pulk.
Også kister av stein ble brukt. Særlig i slutten av vikingtiden var store steinkister bygd av kalkheller vanlige på Gotland. Hellekister er også utbredt i Nord-Norge. Andre typer innenfor jordfestegravene er for en stor del knyttet til tidens ledende sjikt. Disse gravformene kommer vi straks tilbake til. Det hører også med til helhetsbildet av vikingtidens gravskikk at det finnes mellomformer mellom kremasjon og jordfeste. Oftest dreier det seg om graver der liket har blitt brent, mens gravgodset har vært lagt ubrent i graven.
Særlig i kystnære områder i Sverige og Norge er båtgravene en karakteristisk skikk. Båtgraver kjennes også fra eldre perioder, men det er i vikingtiden at skikken med gravlegge de døde i mindre eller større bruksbåter griper om seg. Båtene i disse gravene varierer i størrelse – de fleste ligger mellom 3 og
Hva inneholder gravene?
Innholdet i gravene gir et like broget intrykk som gravskikken forøvrig. En fellesnevner over hele det nordiske området er at den døde gjerne er lagt i graven med personlig utstyr i form av drakttilbehør eller våpen og i mange tilfeller dessuten verktøy og redskaper, drikkeutstyr og dyr som hund eller hest, men variasjonene er likevel betydelige.
”Personlig utstyr” er en vanlig betegnelse for draktsmykker og våpen i gravene. Men det er samtidig en språkbruk som lett kan forlede en til å tro at smykker og våpen ”bare” er en del av drakten eller det faste utstyret som personen hadde brukt i levende live. Men så ukomplisert er det ikke. Et nærmere blikk på en del gravfunn viser at det ”personlige utstyret” i en gitt grav ikke bare er en passiv gjenspeiling av den dødes drakt og våpen mens han var i live, men at gjenstandene er bevisst valgt ut til å følge den døde over i dødsriket.
Dette symbolske aspektet ved tilsynelatende dagligdagse gjenstander i gravene kommer klart til uttrykk for eksempel når osteologiske analyser viser at kvinner har blitt gravlagt med fullt våpenutstyr i form av sverd, øks, lanse og skjold, eller når det kan påvises klare regionale forskjeller i hvilke våpentyper eller hva slags smykkeutstyr som legges ned i gravene. Vi forstår at slike forskjeller må ha vært meningsbærende i vikingtiden, men hvilken mening de målbar – se, det er en vanskeligere nøtt å knekke!
I Vestfold er vikingtidens karakteristiske ovalspenner vanlige i kvinnegravene. Men tvers over Oslofjorden, i Østfold, er de relativt sjeldne. Øst for fjorden er det først og fremst perleoppsetningen som kjennetegner periodens kvinnegraver. Gjenspeiler dette kanskje en forskjell i draktskikk, slik at kvinnene i Østfold har brukt drakter av en annen type enn sine søstre over fjorden? Det kan vel ikke helt utelukkes, men det er rimeligere å tenke seg at forklaringen er av symbolsk art: man har villet uttrykke noe annet i disse gravene i øst enn i vest. I akkurat dette tilfellet er det ikke umulig at det man ville uttrykke, nettopp var forskjellen på ”oss” og ”dem”. I enkelte områder har imidlertid draktskikken sikkert vært en annen. På Gotland er de typiske nordiske ovalspennene helt fraværende i gravene, der deres plass i stedet inntas av dyrehodeformede spenner. Den ”tredjespennen” som finnes i mange graver i det øvrige Norden, og som kan være blant annet en trefliket spenne eller et importert beslagstykke som er gjort om til spenne, er på Gotland regelmessig byttet ut med en såkalt ”dåseformet” spenne. Dette må gjenspeile reelle forskjeller i draktskikk.
Ser vi på hvilke våpentyper som legges i gravene, er det også store variasjoner. De norske landskapslovene fra tidlig middelalder, Gulatingsloven og Frostatingsloven, har forskrifter om bevæpning som ofte antas å gå tilbake til vikingtiden, men det er vanskelig å se noen klar overensstemmelse mellom lovbestemmelsene og de våpenkombinasjonene som opptrer i gravene. Gulatingsoven sier at hver mann skal ha et bestemt våpensett: spyd, skjold og øks – eller spyd, skjold og sverd. Dette er de såkalte folkevåpnene. Det medførte bøter dersom man manglet noen av våpnene. Loven foreskrev videre hvordan ubemidlede skulle skaffe seg våpnene. Øksen var det billigste våpenet, og det første man måtte skaffe seg. Dernest kom spydet, og til sist sverdet. Men de våpensammensetningene som loven opererer med, er ikke spesielt fremtredende i mannsgravene på Vestlandet, der Gulatingsloven var gjeldende lov. Det vanligste våpenet i gravene for eksempel i Rogaland, er øksen, som i svært mange tilfeller er funnet som eneste våpen. I gravene finner vi altså at en våpenoppsetning dominerer som i det levende livet ville ha medført bot!
Som tilfellet var med draktspennene, kan vi vanskelig slutte direkte fra våpensammensetningen i gravene til hva slags våpenkombinasjoner folk faktisk omgav seg med i tilfelle krig eller konflikt. Og som med draktutstyret, må det være symbolske betraktninger som ligger bak forskjellene. Øksen dominerer i mannsgravene også i Danmark, mens det på Island og i Øst-Sverige er vanligst med lanse. I distriktene rundt Oslofjorden er det derimot sverdet som ser ut til å ha inntatt posisjonen som viktigste våpen i gravene, og det samme er tilfelle på De britiske øyer og på rus’ gravplasser i Russland.
Vikingtidens graver inneholder i en del tilfeller verktøy eller redskaper. Graver med smedutstyt har ofte vært trukket frem i den forbindelse, men det finnes også graver med for eksempel snekker- eller tømmermansutstyr eller jordbruksredskaper. I enkelte mannsgraver fra innlandsbygder i Norge kan det se ut til at det har vært et poeng å legge ned et størst mulig antall verktøy og redskaper. Den merkelige og prangende Byglandsgraven fra Morgedal i Telemark inneholdt således både snekker- og smedverktøy, foruten jordbruksredskaper som sigd og ljå, hesteutstyr og et omfattende våpensett bestående av minst fire sverd, fem økser og tre spydspisser.
Noen graver inneholder drikkeutstyr i form av glassbegre eller drikkehorn, men dette er sjeldnere foreteelser i vikingtiden enn det hadde vært i tidligere deler av jernalderen. De karene av keramikk, kleber eller tre som finnes i mange graver, har inneholdt matoffer. Som mat er det videre rimelig å tolke de parterte skrottene av storfe og sau/geit som ofte er påtruffet i graver fra denne perioden. Når det er funnet intakte dyreskjeletter i vikingtidsgraver, dreier det seg oftst om hester eller hunder, men også rovfugler som trolig har blitt brukt til jakt. I Gokstadskipet ble det påtruffet rester av en påfugl. Et annet uvanlig funn er et helt bjørneskjelett som lå i en mannsgrav på Kaupang. Hesten var ett av flere dyr som i nordisk mytologi hadde kraftfulle rituelle egenskaper. Hesten ble betraktet som et grenseoverskridende vesen, som blant annet kunne bære mennesker over i døden, som sjelefører. I den norrøne mytologien er det som regel hesten som bringer mennesker gjennom de ulike verdener. Det er rimelig å tenke seg at det er én årsak til den utbredte forekomsten av hestenedleggelser i gravene i vikingtid.
Hesteutstyr er vanlig i en del regioner. Vanligst er bisler, men også finere seletøybeslag, samt dombjeller og høvrebeslag forekommer. Hestesko ser ikke ut til å ha blitt utbredt i Norden før utover på 1000-tallet, det vil si først da den hedenske gravskikken hovedsak var på vikende front, men brodder, som har tjent mye av det samme formålet, finnes i gravene. En del mannsgraver inneholder rideutstyr i form av stigbøyler og sporer. Mer om disse i neste del, som omhandler skipsgraver, kammergraver, ryttergraver og andre sider ved aristokratiets overregionale gravskikk i vikingtiden.
Veldig grundig og interessant artikkel 👍
SvarSlett