Hvorfor er Østfolds vikingtid så underrepresentert i den norske vikingtidens totale arkeologiske kildetilfang? Mange har påpekt forholdet, og like mange har søkt å forklare det. "Praktisk talt over alt ellers i landet er gravene fra vikingetiden jevnere og fyldigere utstyrt enn tidligere, og fremfor alt oftest tallrikere enn fra alle de foregående perioder av jernalderen sammenlagt. Men i Østfold er det stikk motsatt. Vi har forholdsvis få vikingetidsfunn, og gjennemgående med et meget enklere utstyr enn vi er vant til annet steds fra," skriver for eksempel Bjørn Hougen i Østfolds oldtidsminner. Forklaringen Hougen gir, er at kristningen skjedde tidligere i Østfold enn ellers i Norge. En faglig undersøkt grav på Rør nordre i Rygge åpner imidlertid muligheten for at svaret bør søkes i et annet forhold.
Når det gjelder gravfunn fra eldre jernalder - periodene keltertid, romertid og folkevandringstid - scorer Østfold høyt på statistikken. De overordentlig rike romertidsgravene fra Hunn, Store-Dal og Rør står fortsatt i en klasse for seg i landets gravfunn fra de første to, tre århundrene av vår tidsregning. Her kan det være på sin plass å sammenligne med Vestfold, som har omtrent like mange gravfunn fra eldre jernalder som naboen tvers over Oslofjorden. Når vi kommer over i yngre jernalder og vikingtid, dominerer imidlertid Vestfold stort. I Østfold har vi det merkelige forhold at vi kjenner færre funn fra merovingertid og vikingtid enn fra eldre jernalder. Men Østfold er ikke alene i så måte. Med unntak av Vestfold, finner vi det samme bildet i kystdistriktene på hele Øst- og Sørlandet. Og i Østfold er ikke bildet entydig: bygdene i indre Østfold følger således samme utvikling som Vestfold og innlandsfylkene på Østlandet.
Går vi derimot kvaliteten på funnene nærmere etter i sømmene, ser vi raskt at Østfolds vikingtidsmateriale står seg mot de fleste sammenligninger. Vi har storhauger flere steder i fylket. De særlig rike funnene er konsentrert i Rolvsøy og Tune: Skipsgravene fra Rostad og Haugen i Rolvsøy, kammergraven på Haugen i Rolvsøy og den store båtbegravelsen fra Valle i Tune. I Rygge har vi det unike gullfunnet fra Rød under Værne kloster, som foreløpig unndrar seg enhver sammenligning. Den fornemme storhaugen "Søsters hvile" på Værne kloster er ikke undersøkt, men settes av bl.a. Erling Johansen i forbindelse med en høvdingeætt på stedet. Et par mindre begravelser i båt kjenner vi også fra Rygge - henholdsvis på "Skogmo" under Rør og på Roer mellom.
Vikingtiden i Østfold har gjentatte ganger vært tatt opp til diskusjon i den arkeologiske litteraturen. Funnkonsentrasjonen i Tune og Rolvsøy ledet i sin tid A.W. Brøgger til å fremsette teorien om den innvandrede "Rolvsøyætten". Noen år senere hevdet Eivind Engelstad at den kristne innflytelsen når Østfold tidligere enn landet forøvrig, og at kristen gravskikk er årsaken til at vi ikke har funnet begravelsene fra fylkets vikingtid. Den er den samme tolkningen som vi så Bjørn Hougen anføre. I moderne tid har Lars Forseth tatt for seg samtlige kjente gravfunn fra merovinger- og vikingtid i Østfold og Vestfold. Forseth finner at Engelstad og Hougen sine antagelser om den tidlige kristningen i Østfold bygger på et temmelig spinkelt kildegrunnlag. Etter hans oppfatning "lar (det) seg ikke avgjøre om endringer i gravenes plassering er forklaringen på mangelen på funn fra vikingtid i Østfold. Rett og slett fordi slike graver med en annen plassering ikke er påvist. Det måtte, enten det er snakk om hedensk eller kristen gravskikk, være snakk om flatmarksgraver."
Så langt forskningshistorien. Hva så med graven som i 1995 ble undersøkt på Rør nordre? Hvordan passer den med det vi ellers vet om vikingtidens gravskikk i Østfold?
Gravningen i Rygge for 10 år siden inngikk i daværende Universitetets oldsaksamlings (nå: Kulturhistorisk museum) Dobbeltsporprosjekt. Undertegnede var gravningsleder på den aktuelle lokaliteten, der jordbruksarealer ville bli berørt av NSBs utbygging.
Det var her, på jordet som avgrenses av veien til Rygge kirke, villatomten "Nordhaug" (nå borte) og den daværende jernbaneovergangen, at den rike kvinnegraven fra yngre romertid ble funnet i 1880-årene. Den inneholdt blant annet en rosettfibel. Den gang var Oldsaksamlingens befatning med utgravningen begrenset til Ingvald Undsets innsamling av funnopplysninger i ettertid. I 1995 gikk vi langt grundigere til verks.
Ettersom vi antok at eventuelle kulturlag ikke var intakte etter intensiv jordbruksaktivitet i en årrekke, bestemte vi oss for å fjerne åkerjorden med gravemaskin. Slik maskinell flateavdekking hadde ikke vært forsøkt i Rygge tidligere, men hadde gitt fremragende resultater andre steder i landet. Nå var det først og fremst innenfor bebyggelsesarkeologien flateavdekking hadde vært benyttet, og vi fant da også restene etter flere stolpebygde hus på Rør. Graver var det ikke så vanlig å finne under flateavdekkinger - sannsynligvis fordi begravelsene sjelden ligger så dypt i jorden.
Men på Rør dukket det altså opp en grav, og det på et sted der vi ikke hadde ventet å finne noe særlig overhodet. På tvers av undersøkelsesområdet vårt løp nemlig et bredt belte av kompakt, marin leire, og et stykke inn på leiren fant vi vikinggraven. Selve graven var skåret ned i leiren, og i nedgravningen ble det gjort en rekke funn. Det var funnet av et fragment av et tveegget sverd av ubestemt type som først satte oss på sporet av graven, for nedgravningen var svært vanskelig å få øye på der i leiren. Men etterhvert som vi grov, måtte Rør-vikingen gi slipp på sin hemmelighet. Det viste seg snart at mannen hadde vært usedvanlig godt utstyrt med våpen. For i tillegg til sverdet, kunne vi avdekke et spyd (type E), en våpenøks (type G), en skjoldbule og minst én pilspiss. I Østfold-sammenheng dreier det seg altså om en meget rikt utstyrt våpengrav. Av annet utstyr fantes en forsølvet ringspenne av bronse, en kniv, et bryn, et ildstål og noe ildslagningsflint.
Ringspennen peker mot en datering til første halvdel av 900-årene. Tar vi også våpnene med i beregningen, virker tiden omkring 900 sannsynlig.
Det fantes ikke spor etter brenning, så vikingen vår har blitt lagt ubrent i graven. Og han har ligget temmelig dypt - nærmere 60 cm under den nåværende markoverflaten. Sannsynligvis har han blitt stedt til hvile liggende på ryggen, omtrent i nord-sør-retning og med hodet i nord, etter gravgodsets plassering å dømme. Den nærmest ovale nedskjæringen var noe over 1 m bred og drøye 2 m lang. Det ble funnet en større mengde nagler i graven. Noen av dem kan ha hørt til ulike typer beslag, men det er rimelig å tenke seg at mannen har ligget i en kiste.
Vi fant spor etter flere forlengst raserte gravhauger noen titalls meter fra vikinggraven, og noe særlig større var ikke avstanden til funnstedet fra 1880-årene. Men det lot ikke gjøre å påvise noen haug i forbindelse med vikinggraven. På åkerflaten fantes det slett ingen tegn til markering av graven, og våre anstrengelser for å lokalisere en eventuell fotkjede eller -grøft førte ikke frem. Det behøver ikke å bety at haugen ikke har vært der, men det er vel så nærliggende å slutte at vi her faktisk har for oss en grav under flatmark.
Hvis den tolkningen er riktig, er graven fra Rygge én av en liten gruppe flatmarksgraver fra vikingtid i Østfold. Men den står ikke helt alene, slik jeg antok i 1995. Mange år tidligere var det kommet for dagen en våpengrav i forbindelse med gravearbeider på Tune kirkegård. Den lå enda atskillig dypere enn Rør-graven. I 2004 undersøkte dessuten Kulturhistorisk museum en grav på Kalnes i Tune som har mye til felles med graven på Rør. Denne lille gruppen bidrar til å gi et litt annet bilde av gravskikken i Østfolds vikingtid. For her har vi jo nettopp enslik gravskikk som Forseth mener kan være en mulig forklaring på den lave funnmengden fra vikingtid i de ytre bygder i Østfold. Et annet forhold skal også nevnes: Det er karakteristisk for Rygge - og forsåvidt for Østfold som helhet - at man har relativt mange løsfunne gjenstander, samt funn uten sikre opplysninger om konteksten, fra vikingtid, Mens Forseth regner med 58 sikre og 37 usikre gravfunn fra hele yngre jernalder (de faktiske tallene er en god del høyere enn det Forseth oppgir, men det innbyrdes forholdet berøres i liten grad av dette), er antallet av løsfunn hele 148 (igjen et for lavt tall). Og Forseth sannsynliggjør at det store flertallet av disse løsfunnene i realiteten er gravfunn. Av de ni kjente løsfunnene fra 1000-årene som Forseth ser nærmere på, viser det seg dessuten at ingen av dem oppgis å være funnet i haug. Kan det være en hittil lite kjent gravskikk som er årsak til det relativt store antallet løsfunn i fylket? Og kan det videre tenkes at det dreier seg om nokså dyptliggende skjelettgraver under flat mark - slik som på Rør? Det ville, om så er tilfelle, forklare hvorfor vi tross alt har så få gravfunn fra Østfolds vikingtid - selv om vi altså kan inkludere brorparten av løsfunnene i denne funnkategorien. For dersom vi unntar de storstilte undersøkelsene på Hunn, Store-Dal og Gunnarstorp, har den gravarkeologiske virksomheten i Østfold ikke vært så omfattende. Og flatmarksgraver av denne typen ville bare unntaksvis ha blitt oppdaget ved vanlig pløying -og funnkonteksten (ingen haug, ingen brannspor) ville i så fall ha gitt disse oppløyde gravene status som "løsfunn".
Det er grunn til å tro at en utbredt gravlegging under flat mark er noe av forklaringen på det lave antallet gravfunn fra vikingtid i Østfold. Men det kan ikke være hele forklaringen. Diskusjonen om de eventuelle kristne forbildene for en slik gravleggingstradisjon får vente til en annen gang. En kort kommentar bør vi likevel avslutningsvis knytte til postulatet om Østfolds tidlige kristning. Engelstad satte som nevnt nedgangen i antall gravfunn fra eldre til yngre jernalder i forbindelse med kristen påvirkning. Han fant i det materialet som stod til rådighet for ham, særlig få funn fra yngre vikingtid. Dette, mente Engelstad, skyldtes at kristen gravskikk hadde slått gjennom i fylket i løpet av vikingtiden. Selv vi ser bort fra det problematiske i at disse gravene (og kirkegårdene) aldri har blitt påvist i Østfold, så er det faktum at løsfunnene opptrer like hyppig i 1000-årene som tidligere i vikingtiden. Nedgangen i gravfunn setter dessuten inn så tidlig som på 700-tallet.
Som nevnt, slutter Østfold seg til andre kystdistrikter i det sørligste Norge når det gjelder nedgangen i gravfunn fra eldre til yngre jernalder. I disse regionene oppviser gravskikken i vikingtid klare likheter med gravskikken i det sør-skandinaviske området. Et annet forhold som knytter disse sørnorske distriktene sammen, er det relativt betydelige innslaget av sverd i våpengravene, samtidig som det relative antallet av våpengraver er lite. På Sørvest- og Vestlandet er det øksen som inntar denne posisjonen, og der er det relativt sett langt vanligere med våpengraver.
Det er derfor mulig å tenke seg en annen forklaring på særpreget ved gravskikken i Østfold enn tidlig kristning. Fra skriftlige kilder kan det se ut til at sverdet har blitt oppfattet som et mer fornemt våpen enn øksen, som først og fremst har vært bondens våpen. Av Gulatingsloven fremgår jo for eksempel at øks er et billigere våpen enn sverd, og det er det bildet vi får også i andre skriftlige kilder.
Det er altså sammenfall mellom de områdene som har størst andel sverd og områder med relativt få våpengraver - som Østfold. Den større andelen sverd i områdene med få våpengraver kan bety at det er knyttet større rikdom og prestisje til det å være jordeier i disse områdene. En forklaring kan være at i områdene med få våpengraver og stort innslag av sverd, har godssystemer hatt større utbredelse, slik at antallet frie bønder med rett til synlig begravelse har vært relativt få.
Frans-Arne H. Stylegar er kulturhistoriker, arkeolog og skribent.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar