I 1868 var det utskiftning på Foss i Tveit i Kristiansand. Utskiftningen avskaffet formelt og reelt den historiske gården Foss – og en gårdsstruktur som på det tidspunktet hadde eksistert i mer enn 700 år. Det var det ”fellesskapet” som embetsmennene hadde beklaget seg over siden 1700-tallet, som nå forsvant fra Foss – som det også gjorde ellers i Tveit i 1860- og 1870-årene.
En stor og god gård som Foss har ganske sikkert vært bosatt av folk som har drevet jordbruk like siden slutten av yngre steinalder – altså i ca. 4000 år. Fra denne tidligste perioden har vi hittil ikke funnet bosetningsspor i bygda, men funn av jordbruksredskaper av flint og bergart lar oss ane at samtlige av de senere grendene eller bygdelagene i Tveit var tatt i bruk til åkerland eller beitemark alt før bronsealderens begynnelse.
I de første århundrene etter Kristi fødsel – i romertid og folkevandringstid – skjer det en kraftig utvidelse av bosetningen innenfor de ulike bygdelagene. Flere steder i det som i dag er utmark, kan man fremdeles finne spor etter gårder som var i drift i denne perioden. Mange av de plassene der det lå husmannsbruk for et par, tre hundre år siden, har det antagelig vært gårdsbosetning også for 1500 år siden. I utmarka til Foss, ikke langt fra Stemtjønn, finner vi stedsnavnet Øygardsheia. Det er et navn som sladrer om gammel bosetning. Kan hende lå det en gård her i folkevandringstid.
Det har trolig aldri noen gang senere vært like mange navnegårder i drift i Tveit som nettopp i folkevandringstid. Men så – på et eller annet tidspunkt mellom folkevandringstiden og høymiddelalderen (dvs. mellom år 600 og år 1100) – skjer det store endringer i bebyggelsesmønstret. En mengde gårder blir fraflyttet, og bosetningen blir konsentrert til den beste dyrkningsjorda innenfor hvert bygdelag. På Foss ser det ut til at det som i folkevandringstiden var ei livskraftig grend bestående av et ukjent antall større og mindre gårder – kanskje så mange som sju, åtte – senest i løpet av vikingtiden samles til én stor gård på sletten ned mot elven.
Den historiske gården
Den gården som da oppstår, er den historiske gården Foss. Det jeg kaller for den historiske gården bestod av et tun med en større eller mindre åker like ved. Denne åkeren – lenger vest i fylket kalles den for ”Storågeren”, noen steder på Jæren heter den ”Gamleågeren” – var den eneste på gården. Storåkerens beliggenhet bestemte strukturen på den historiske gården, både tunplasseringen og måten gården kunne deles på. Det vi kan kalle gårdens skatteevne – hudskylda – var en direkte konsekvens av størrelsen på storåkeren. Som på resten av Sør- og Vestlandet ble det drevet intensiv korndyrking på storåkeren. Fordi denne åkeren ble tilført store mengder myrjord/-torv og husdyrgjødsel i form av ”mittingsmold”, kunne det høstes gode avlinger her hvert eneste år. I motsetning til på Østlandet og i Trøndelag, lå hovedåkrene på Sørlandet sjelden eller aldri i trede.
Utenfor storåkeren lå vollen. Den bestod av tidligere åkerland som nå ble brukt som eng. Graset var særlig saftig og godt på vollen. Rundt vollen lå det eng av dårligere kvalitet. Dette var innmarka på gården. Innmarka var omgitt av et steingjerde – en utgard eller et utmarksgjerde. På utsiden var det utmark. Her beitet kyr og sau, og her hadde folkene på gården torvmyrer og utslåtter. Fra tunet gikk en buveg – en vei omgitt av steingjerder på begge sider – ut til en åpning i utgarden, slik at kretturen kunne ledes til utmarksbeitet uten at de forvillet seg ut i åker og eng.
At det har vært en slik buveg på Foss også, forstår vi av en kilde fra 1717. Da stevner Jens Bentsen, Knud Guttormsen og Nils Olsen naboen Tarald Foss ”formedelst han ikke vil være med at gjærde deres driftevei for gaardens creatur, eftersom veien falder midt gjennom ager og æng paa begge sider.”
Det ble laget kart over innmarka på Foss i forbindelse med utskiftninga i 1868. På kartet er alle eiendomsteigene avmerket. I utskiftningspapirene er boniteten oppgitt for hver enkelt teig. Ut fra disse opplysningene kan vi omtrentlig rekonstruere storåkeren på Foss. Sett fra elvebredden, lå den på flaten til høyre for gangveien fra hengebrua og opp til fylkesveien. Det kan tenkes at den strakte seg lenger vestover óg, på den andre siden av gangveien. Her er det meget god, selvdrenert jord. Men navnet ”Storåker” finnes ikke på Foss. Her på flaten hadde man imidlertid åkernavn som Fløda, Langeteigen, Gunnildsreina, Strandågeren og Badstuågeren. Antagelig har Fløda vært det gamle navnet på Storåkeren på Foss.
Når en først vet hvor den gamle åkeren lå, gir plasseringen av husene på Foss god mening. Alle brukene ligger på vollen, utenfor – men nærmest mulig – Fløda. Bruket til Beint Foss – Vollan – er et unntak. Men husene her ble flyttet hit ut i 1808. Før den tid viser utskiftningskartet at dette bruket lå mye nærmere Fløda, et lite stykke nordøst for husene på bnr. 2 (nærmest hengebrua).
Teigblanding
Før utskiftningen i 1868 var det på Foss – som på de andre av gårdene i Tveit som bestod av to eller flere bruk – teigblanding. Det vil si at innmarka var delt opp i små parseller, og at hvert bruk hadde parsellene sine spredt ut over hele innmarka – innimellom parseller som tilhørte andre bruk. Vollansbruket hadde f. eks. et femtitalls slike teiger i tillegg til tunplassen. Det var først gjennom utskiftingen at hvert enkelt bruk fikk samlet teigene sine til én sammenhengende blokk rundt tunet.
Teigene lå sammen i teiglag. Storåkeren var ett teiglag, mens en god engslått kunne være et annet. På Foss var Fløda et teiglag. På flaten ned mot elvebakken øst for Vollan viser utskiftningskartet et tydelig teiglag. Opprinnelig var dette teiglaget eng, og det ble kalt for Raægran. Hvert bruk hadde én eller flere teiger innenfor hvert teiglag.
Teigblandingen oppstod i løpet av senmiddelalderen og utover i 1600- og 1700-årene. Årsaken var dels at nye bruk oppstod ved at et eksisterende bruk ble delt, og dels at teiger ble overført fra et bruk til et annet gjennom arv eller kjøp og salg.
Teigblandingen satte klare begrensninger for driften av det enkelte bruk. En bonde kunne ikke uten videre dyrke opp en engteig til åker, og han kunne ikke selv bestemme hva slags avling han ville høste eller når slåtten skulle finne sted. Det fantes klare regler for skikk og bruk på gårdene. Mange av teigene var svært små. Om én av teigene på Foss het det at den var så liten at en knapt kunne tjore en hest på den!
Utmarka var ikke teigdelt. Den var felles for alle brukene på gården, men også her var rettighetene regulert. Hver enkelt bonde hadde rett til et visst antall beitedyr. Antallet avhang av størrelsen på bruket.
Etter innhøstningen på sensommeren beitet kretturen i innmarka. Men på våren og sommeren var de henvist til skogsbeitene nord for gården, på begge sider av Postveien.
Østre og Vestre Foss
Fra gammelt av bestod Foss av to matrikkelgårder – Vestre Foss og Østre Foss. Vestre Foss ble også kalt for Øvre Foss, og Vestre Foss for Nedre Foss. Delingen i to matrikkelgårder må ha funnet sted i middelalderen, kan hende så tidlig som på 1100-tallet. Det kan vi med stor sikkerhet fordi Østre og Vestre Foss opptrer som to skattegårder allerede i det eldste skattemanntallet vi har bevart for Tveit, fra 1601-02. I dette manntallet er Foss to fullgårder. Denne inndelingen i fullgårder, halvgårder og kvart- eller ødegårder er fra gammelnorsk tid.
Delingen av Foss i to matrikkelgårder har foregått på det vises som beskrives i Gulatingsloven fra 1100-årene. Der heter det at enhver som vil dele størsteparten av innmarka, skal foreta delingen i nærvær av utenforstående. Jorden skal deles ved øyemål eller ved hjelp av en snor, og grensesteiner skal settes ned. Om skifteordningen heter det: ”Sa scal skipti raða er storrom vill skipta, skipta bóm i miðiu i sunðr nema þeim þycki annat sannare.” Man skulle med andre ord dele gården tvers over på midten. Flere av de større gårdene i Tveit er delt på denne måten – blant annet Ve, Dønnestad, Bøen, og, altså, Foss. Av slike gårder som er delt tvers over, oppstod to ulike matrikkelgårder, altså selvstendige skattegårder.
Denne delingsmåten, som i loven kalles odelsskifte, er eldre enn den delingsmåten som medførte teigblanding. På Foss resulterte denne middelalderdelingen i at gården ble delt med et steingjerde fra elven og tvers over Fløda og vollen og videre over utmarka. Ettersom hele Foss – både østre- og vestregården – var eid av én mann, Gudlaug Olufsen Hamre, på slutten av 1500-tallet, og ettersom begge gårdene var selveie lenge før utskiftninga i 1868, er denne fysiske delingen i to gårder vanskelig å spore på utskiftningskartet. I 1868 og lenge før det hadde bøndene på Vestre Foss teiger på Østre Foss og omvendt. Men gjerdet har vært der. I 1720 er det strid nettopp om dette gjerdet. Vi får da vite at gjerdet går fra elven og til ”Bjørndalsleed og lige op eter Skorestrengen til Kloven”.
Utmarksgrensen mellom Østre og Vestre Foss gikk altså opp Bjådalen, slik den fortsatt gjør. Det gir brukene på Østre Foss (dagens bnr. 1, 2 og 3) enn relativt større andel av den samlede utmarka enn brukene på Vestre Foss. Men følger vi byttestrengen i en rett linje inn i innmarka fra Bjådalen, oppdager vi at strengen går øst for storåkeren, slik at hele Fløda faller på Vestre Foss. Slik kan det ikke ha vært. Ettersom vestergården og østergården fra gammelt av ble regnet for like store og hver av dem hadde 4 huder i skyld, må Fløda ha vært delt på midten. Det betyr at byttestrengen må ha gjort en markert sving mot vest på det stedet der innmarka tok til, slik at den delte storåkeren i to like store deler. Midt inne på Fløda lå det tre langsmale teiger som til sammen ble kalt Gunnildsreina. Omtrent her må byttet i innmarka mellom Vestre og Østre Foss ha vært.
Bruken av odelsskifte forutsatte at det lå to tun i innmarka, ett i hver ende. Etter det tradisjonen forteller, var det tilfelle på Foss. Hovedbølet på Vestre Foss (bruket til Grunde Kallhovd) lå på vollen vest for Fløda, en del nærmere elven enn det nå gjør. Øst for Fløda lå hovedbølet på Østre Foss, det nåværende bnr. 2.
Husmennene
Utenfor fellesskapet på gården stod husmennene. Husmennene på Sørlandet hadde vanligvis ikke arbeidsplikt på hovedgården, slik det var lenger østpå. Men det fantes en mengde husmannsbruk også i Tveit, og husmennene hadde gjerne helt bestemte oppgaver. På Foss fantes det flere husmannsbruk. Fra skriftlige kilder kjenner vi Ferjestaden, Fossekleiv, Kverndalen, Krogen, Guris toft og Bakken. Navn og beliggenhet avslører ofte hvilke oppgaver husmannen har hatt. Husmannsbrukene lå i utmarka, enten like ved utmarksgjerdet eller helt ute ved byttet mot nabogården. I det første tilfellet har husmannen fått lov til å slå seg ned i utmarka mot at han tok på seg og vokte og vedlike utmarksgjerdet, slik at kretteren ikke kunne trenge seg inn i innmarka. Lå plassen ved byttet mot nabogården, var husmannens oppgave dels å sørge for at nabogårdens krettur ikke kom over byttegjerdet, og dels å vokte gårdsgrensen slik at ikke nabobøndene tuklet med grensen. Andre husmenn kunne ha mer spesialiserte oppgaver.
Plassmannen på Ferjestaden var en slik ”spesialist”, og jobben hans var selvsagt å skysse folk over elva – en plikt som egentlig Fossebøndene var pålagt, men som de hadde delegert til husmannen mot at han fikk et lite jordstykke han kunne dyrke. De plassene som lå i Kverndalen, voktet grensen mot Raen i Birkenes. En plass som Fossekleiv kan ha hatt til oppgave å vokte utmarksgjerdet. Tuftene etter husmannsbruket i Fossekleiv er fortsatt synlige på vestsiden av Postveien, et stykke etter der Grunde Kallhovds skogsbilvei tar av fra denne. Det har ikke bodd folk i Fossekleiv siden 1808.
Utskiftningen
Utskiftningen i 1868 var i realiteten slutten på den historiske gården Foss. Allerede i matrikkelen fra 1838 er de to gamle matrikkelgårdene Østre og Vestre Foss oppført som én matrikkelgård, og lenge før den tid hadde Fossebøndene begynt å dyrke opp den gamle vollen. Knud Guttormsen på Østre Foss ryddet nytt åkerland tidlig i 1700-årene, og teignavnet Stisægra kan tyde på at Stig Bentsen Foss gjorde det samme allerede hundre år før det. Gjerdet som hadde gått tvers over Fløda, var også for lengst fjernet.
Utskiftningen oppløste den gamle teigblandingen. Nå fikk hvert bruk teigene sine samlet i én stor, sammenhengende blokk ved tunet. Det var et svensk mønster som ble fulgt under utskiftningen på Foss. Utskiftningsformannen, Joh. Holmesland fra Holum, hadde fått sin utdannelse i Sverige, slik som de andre utskiftningsformennene på Sørlandet. Enkelte av de mest oppdelte gårdene i Tveit hadde hatt utskiftning alt i 1820- og 1830-årene. Disse gårdene – f. eks. Ytre Ve – ble utskiftet etter dansk mønster, slik at hvert bruk fikk en vifteformet teig som strakte seg fra tunet/storåkeren og ut i utmarka.
Utskiftningen markerte starten på det moderne vekselsbruket på Foss. Dermed forsvant også langt på vei det gamle skillet mellom åker og eng, og mellom innmark og utmark. Dermed forsvant også en gårdsstruktur som hadde preget Fossefolks liv i kanskje så mye som 1000 år, for godt.
Frans-Arne H. Stylegar er kulturhistoriker, arkeolog og skribent.
27 januar 2006
14 januar 2006
Vikingen på Rør
Hvorfor er Østfolds vikingtid så underrepresentert i den norske vikingtidens totale arkeologiske kildetilfang? Mange har påpekt forholdet, og like mange har søkt å forklare det. "Praktisk talt over alt ellers i landet er gravene fra vikingetiden jevnere og fyldigere utstyrt enn tidligere, og fremfor alt oftest tallrikere enn fra alle de foregående perioder av jernalderen sammenlagt. Men i Østfold er det stikk motsatt. Vi har forholdsvis få vikingetidsfunn, og gjennemgående med et meget enklere utstyr enn vi er vant til annet steds fra," skriver for eksempel Bjørn Hougen i Østfolds oldtidsminner. Forklaringen Hougen gir, er at kristningen skjedde tidligere i Østfold enn ellers i Norge. En faglig undersøkt grav på Rør nordre i Rygge åpner imidlertid muligheten for at svaret bør søkes i et annet forhold.
Når det gjelder gravfunn fra eldre jernalder - periodene keltertid, romertid og folkevandringstid - scorer Østfold høyt på statistikken. De overordentlig rike romertidsgravene fra Hunn, Store-Dal og Rør står fortsatt i en klasse for seg i landets gravfunn fra de første to, tre århundrene av vår tidsregning. Her kan det være på sin plass å sammenligne med Vestfold, som har omtrent like mange gravfunn fra eldre jernalder som naboen tvers over Oslofjorden. Når vi kommer over i yngre jernalder og vikingtid, dominerer imidlertid Vestfold stort. I Østfold har vi det merkelige forhold at vi kjenner færre funn fra merovingertid og vikingtid enn fra eldre jernalder. Men Østfold er ikke alene i så måte. Med unntak av Vestfold, finner vi det samme bildet i kystdistriktene på hele Øst- og Sørlandet. Og i Østfold er ikke bildet entydig: bygdene i indre Østfold følger således samme utvikling som Vestfold og innlandsfylkene på Østlandet.
Går vi derimot kvaliteten på funnene nærmere etter i sømmene, ser vi raskt at Østfolds vikingtidsmateriale står seg mot de fleste sammenligninger. Vi har storhauger flere steder i fylket. De særlig rike funnene er konsentrert i Rolvsøy og Tune: Skipsgravene fra Rostad og Haugen i Rolvsøy, kammergraven på Haugen i Rolvsøy og den store båtbegravelsen fra Valle i Tune. I Rygge har vi det unike gullfunnet fra Rød under Værne kloster, som foreløpig unndrar seg enhver sammenligning. Den fornemme storhaugen "Søsters hvile" på Værne kloster er ikke undersøkt, men settes av bl.a. Erling Johansen i forbindelse med en høvdingeætt på stedet. Et par mindre begravelser i båt kjenner vi også fra Rygge - henholdsvis på "Skogmo" under Rør og på Roer mellom.
Vikingtiden i Østfold har gjentatte ganger vært tatt opp til diskusjon i den arkeologiske litteraturen. Funnkonsentrasjonen i Tune og Rolvsøy ledet i sin tid A.W. Brøgger til å fremsette teorien om den innvandrede "Rolvsøyætten". Noen år senere hevdet Eivind Engelstad at den kristne innflytelsen når Østfold tidligere enn landet forøvrig, og at kristen gravskikk er årsaken til at vi ikke har funnet begravelsene fra fylkets vikingtid. Den er den samme tolkningen som vi så Bjørn Hougen anføre. I moderne tid har Lars Forseth tatt for seg samtlige kjente gravfunn fra merovinger- og vikingtid i Østfold og Vestfold. Forseth finner at Engelstad og Hougen sine antagelser om den tidlige kristningen i Østfold bygger på et temmelig spinkelt kildegrunnlag. Etter hans oppfatning "lar (det) seg ikke avgjøre om endringer i gravenes plassering er forklaringen på mangelen på funn fra vikingtid i Østfold. Rett og slett fordi slike graver med en annen plassering ikke er påvist. Det måtte, enten det er snakk om hedensk eller kristen gravskikk, være snakk om flatmarksgraver."
Så langt forskningshistorien. Hva så med graven som i 1995 ble undersøkt på Rør nordre? Hvordan passer den med det vi ellers vet om vikingtidens gravskikk i Østfold?
Gravningen i Rygge for 10 år siden inngikk i daværende Universitetets oldsaksamlings (nå: Kulturhistorisk museum) Dobbeltsporprosjekt. Undertegnede var gravningsleder på den aktuelle lokaliteten, der jordbruksarealer ville bli berørt av NSBs utbygging.
Det var her, på jordet som avgrenses av veien til Rygge kirke, villatomten "Nordhaug" (nå borte) og den daværende jernbaneovergangen, at den rike kvinnegraven fra yngre romertid ble funnet i 1880-årene. Den inneholdt blant annet en rosettfibel. Den gang var Oldsaksamlingens befatning med utgravningen begrenset til Ingvald Undsets innsamling av funnopplysninger i ettertid. I 1995 gikk vi langt grundigere til verks.
Ettersom vi antok at eventuelle kulturlag ikke var intakte etter intensiv jordbruksaktivitet i en årrekke, bestemte vi oss for å fjerne åkerjorden med gravemaskin. Slik maskinell flateavdekking hadde ikke vært forsøkt i Rygge tidligere, men hadde gitt fremragende resultater andre steder i landet. Nå var det først og fremst innenfor bebyggelsesarkeologien flateavdekking hadde vært benyttet, og vi fant da også restene etter flere stolpebygde hus på Rør. Graver var det ikke så vanlig å finne under flateavdekkinger - sannsynligvis fordi begravelsene sjelden ligger så dypt i jorden.
Men på Rør dukket det altså opp en grav, og det på et sted der vi ikke hadde ventet å finne noe særlig overhodet. På tvers av undersøkelsesområdet vårt løp nemlig et bredt belte av kompakt, marin leire, og et stykke inn på leiren fant vi vikinggraven. Selve graven var skåret ned i leiren, og i nedgravningen ble det gjort en rekke funn. Det var funnet av et fragment av et tveegget sverd av ubestemt type som først satte oss på sporet av graven, for nedgravningen var svært vanskelig å få øye på der i leiren. Men etterhvert som vi grov, måtte Rør-vikingen gi slipp på sin hemmelighet. Det viste seg snart at mannen hadde vært usedvanlig godt utstyrt med våpen. For i tillegg til sverdet, kunne vi avdekke et spyd (type E), en våpenøks (type G), en skjoldbule og minst én pilspiss. I Østfold-sammenheng dreier det seg altså om en meget rikt utstyrt våpengrav. Av annet utstyr fantes en forsølvet ringspenne av bronse, en kniv, et bryn, et ildstål og noe ildslagningsflint.
Ringspennen peker mot en datering til første halvdel av 900-årene. Tar vi også våpnene med i beregningen, virker tiden omkring 900 sannsynlig.
Det fantes ikke spor etter brenning, så vikingen vår har blitt lagt ubrent i graven. Og han har ligget temmelig dypt - nærmere 60 cm under den nåværende markoverflaten. Sannsynligvis har han blitt stedt til hvile liggende på ryggen, omtrent i nord-sør-retning og med hodet i nord, etter gravgodsets plassering å dømme. Den nærmest ovale nedskjæringen var noe over 1 m bred og drøye 2 m lang. Det ble funnet en større mengde nagler i graven. Noen av dem kan ha hørt til ulike typer beslag, men det er rimelig å tenke seg at mannen har ligget i en kiste.
Vi fant spor etter flere forlengst raserte gravhauger noen titalls meter fra vikinggraven, og noe særlig større var ikke avstanden til funnstedet fra 1880-årene. Men det lot ikke gjøre å påvise noen haug i forbindelse med vikinggraven. På åkerflaten fantes det slett ingen tegn til markering av graven, og våre anstrengelser for å lokalisere en eventuell fotkjede eller -grøft førte ikke frem. Det behøver ikke å bety at haugen ikke har vært der, men det er vel så nærliggende å slutte at vi her faktisk har for oss en grav under flatmark.
Hvis den tolkningen er riktig, er graven fra Rygge én av en liten gruppe flatmarksgraver fra vikingtid i Østfold. Men den står ikke helt alene, slik jeg antok i 1995. Mange år tidligere var det kommet for dagen en våpengrav i forbindelse med gravearbeider på Tune kirkegård. Den lå enda atskillig dypere enn Rør-graven. I 2004 undersøkte dessuten Kulturhistorisk museum en grav på Kalnes i Tune som har mye til felles med graven på Rør. Denne lille gruppen bidrar til å gi et litt annet bilde av gravskikken i Østfolds vikingtid. For her har vi jo nettopp enslik gravskikk som Forseth mener kan være en mulig forklaring på den lave funnmengden fra vikingtid i de ytre bygder i Østfold. Et annet forhold skal også nevnes: Det er karakteristisk for Rygge - og forsåvidt for Østfold som helhet - at man har relativt mange løsfunne gjenstander, samt funn uten sikre opplysninger om konteksten, fra vikingtid, Mens Forseth regner med 58 sikre og 37 usikre gravfunn fra hele yngre jernalder (de faktiske tallene er en god del høyere enn det Forseth oppgir, men det innbyrdes forholdet berøres i liten grad av dette), er antallet av løsfunn hele 148 (igjen et for lavt tall). Og Forseth sannsynliggjør at det store flertallet av disse løsfunnene i realiteten er gravfunn. Av de ni kjente løsfunnene fra 1000-årene som Forseth ser nærmere på, viser det seg dessuten at ingen av dem oppgis å være funnet i haug. Kan det være en hittil lite kjent gravskikk som er årsak til det relativt store antallet løsfunn i fylket? Og kan det videre tenkes at det dreier seg om nokså dyptliggende skjelettgraver under flat mark - slik som på Rør? Det ville, om så er tilfelle, forklare hvorfor vi tross alt har så få gravfunn fra Østfolds vikingtid - selv om vi altså kan inkludere brorparten av løsfunnene i denne funnkategorien. For dersom vi unntar de storstilte undersøkelsene på Hunn, Store-Dal og Gunnarstorp, har den gravarkeologiske virksomheten i Østfold ikke vært så omfattende. Og flatmarksgraver av denne typen ville bare unntaksvis ha blitt oppdaget ved vanlig pløying -og funnkonteksten (ingen haug, ingen brannspor) ville i så fall ha gitt disse oppløyde gravene status som "løsfunn".
Det er grunn til å tro at en utbredt gravlegging under flat mark er noe av forklaringen på det lave antallet gravfunn fra vikingtid i Østfold. Men det kan ikke være hele forklaringen. Diskusjonen om de eventuelle kristne forbildene for en slik gravleggingstradisjon får vente til en annen gang. En kort kommentar bør vi likevel avslutningsvis knytte til postulatet om Østfolds tidlige kristning. Engelstad satte som nevnt nedgangen i antall gravfunn fra eldre til yngre jernalder i forbindelse med kristen påvirkning. Han fant i det materialet som stod til rådighet for ham, særlig få funn fra yngre vikingtid. Dette, mente Engelstad, skyldtes at kristen gravskikk hadde slått gjennom i fylket i løpet av vikingtiden. Selv vi ser bort fra det problematiske i at disse gravene (og kirkegårdene) aldri har blitt påvist i Østfold, så er det faktum at løsfunnene opptrer like hyppig i 1000-årene som tidligere i vikingtiden. Nedgangen i gravfunn setter dessuten inn så tidlig som på 700-tallet.
Som nevnt, slutter Østfold seg til andre kystdistrikter i det sørligste Norge når det gjelder nedgangen i gravfunn fra eldre til yngre jernalder. I disse regionene oppviser gravskikken i vikingtid klare likheter med gravskikken i det sør-skandinaviske området. Et annet forhold som knytter disse sørnorske distriktene sammen, er det relativt betydelige innslaget av sverd i våpengravene, samtidig som det relative antallet av våpengraver er lite. På Sørvest- og Vestlandet er det øksen som inntar denne posisjonen, og der er det relativt sett langt vanligere med våpengraver.
Det er derfor mulig å tenke seg en annen forklaring på særpreget ved gravskikken i Østfold enn tidlig kristning. Fra skriftlige kilder kan det se ut til at sverdet har blitt oppfattet som et mer fornemt våpen enn øksen, som først og fremst har vært bondens våpen. Av Gulatingsloven fremgår jo for eksempel at øks er et billigere våpen enn sverd, og det er det bildet vi får også i andre skriftlige kilder.
Det er altså sammenfall mellom de områdene som har størst andel sverd og områder med relativt få våpengraver - som Østfold. Den større andelen sverd i områdene med få våpengraver kan bety at det er knyttet større rikdom og prestisje til det å være jordeier i disse områdene. En forklaring kan være at i områdene med få våpengraver og stort innslag av sverd, har godssystemer hatt større utbredelse, slik at antallet frie bønder med rett til synlig begravelse har vært relativt få.
Når det gjelder gravfunn fra eldre jernalder - periodene keltertid, romertid og folkevandringstid - scorer Østfold høyt på statistikken. De overordentlig rike romertidsgravene fra Hunn, Store-Dal og Rør står fortsatt i en klasse for seg i landets gravfunn fra de første to, tre århundrene av vår tidsregning. Her kan det være på sin plass å sammenligne med Vestfold, som har omtrent like mange gravfunn fra eldre jernalder som naboen tvers over Oslofjorden. Når vi kommer over i yngre jernalder og vikingtid, dominerer imidlertid Vestfold stort. I Østfold har vi det merkelige forhold at vi kjenner færre funn fra merovingertid og vikingtid enn fra eldre jernalder. Men Østfold er ikke alene i så måte. Med unntak av Vestfold, finner vi det samme bildet i kystdistriktene på hele Øst- og Sørlandet. Og i Østfold er ikke bildet entydig: bygdene i indre Østfold følger således samme utvikling som Vestfold og innlandsfylkene på Østlandet.
Går vi derimot kvaliteten på funnene nærmere etter i sømmene, ser vi raskt at Østfolds vikingtidsmateriale står seg mot de fleste sammenligninger. Vi har storhauger flere steder i fylket. De særlig rike funnene er konsentrert i Rolvsøy og Tune: Skipsgravene fra Rostad og Haugen i Rolvsøy, kammergraven på Haugen i Rolvsøy og den store båtbegravelsen fra Valle i Tune. I Rygge har vi det unike gullfunnet fra Rød under Værne kloster, som foreløpig unndrar seg enhver sammenligning. Den fornemme storhaugen "Søsters hvile" på Værne kloster er ikke undersøkt, men settes av bl.a. Erling Johansen i forbindelse med en høvdingeætt på stedet. Et par mindre begravelser i båt kjenner vi også fra Rygge - henholdsvis på "Skogmo" under Rør og på Roer mellom.
Vikingtiden i Østfold har gjentatte ganger vært tatt opp til diskusjon i den arkeologiske litteraturen. Funnkonsentrasjonen i Tune og Rolvsøy ledet i sin tid A.W. Brøgger til å fremsette teorien om den innvandrede "Rolvsøyætten". Noen år senere hevdet Eivind Engelstad at den kristne innflytelsen når Østfold tidligere enn landet forøvrig, og at kristen gravskikk er årsaken til at vi ikke har funnet begravelsene fra fylkets vikingtid. Den er den samme tolkningen som vi så Bjørn Hougen anføre. I moderne tid har Lars Forseth tatt for seg samtlige kjente gravfunn fra merovinger- og vikingtid i Østfold og Vestfold. Forseth finner at Engelstad og Hougen sine antagelser om den tidlige kristningen i Østfold bygger på et temmelig spinkelt kildegrunnlag. Etter hans oppfatning "lar (det) seg ikke avgjøre om endringer i gravenes plassering er forklaringen på mangelen på funn fra vikingtid i Østfold. Rett og slett fordi slike graver med en annen plassering ikke er påvist. Det måtte, enten det er snakk om hedensk eller kristen gravskikk, være snakk om flatmarksgraver."
Så langt forskningshistorien. Hva så med graven som i 1995 ble undersøkt på Rør nordre? Hvordan passer den med det vi ellers vet om vikingtidens gravskikk i Østfold?
Gravningen i Rygge for 10 år siden inngikk i daværende Universitetets oldsaksamlings (nå: Kulturhistorisk museum) Dobbeltsporprosjekt. Undertegnede var gravningsleder på den aktuelle lokaliteten, der jordbruksarealer ville bli berørt av NSBs utbygging.
Det var her, på jordet som avgrenses av veien til Rygge kirke, villatomten "Nordhaug" (nå borte) og den daværende jernbaneovergangen, at den rike kvinnegraven fra yngre romertid ble funnet i 1880-årene. Den inneholdt blant annet en rosettfibel. Den gang var Oldsaksamlingens befatning med utgravningen begrenset til Ingvald Undsets innsamling av funnopplysninger i ettertid. I 1995 gikk vi langt grundigere til verks.
Ettersom vi antok at eventuelle kulturlag ikke var intakte etter intensiv jordbruksaktivitet i en årrekke, bestemte vi oss for å fjerne åkerjorden med gravemaskin. Slik maskinell flateavdekking hadde ikke vært forsøkt i Rygge tidligere, men hadde gitt fremragende resultater andre steder i landet. Nå var det først og fremst innenfor bebyggelsesarkeologien flateavdekking hadde vært benyttet, og vi fant da også restene etter flere stolpebygde hus på Rør. Graver var det ikke så vanlig å finne under flateavdekkinger - sannsynligvis fordi begravelsene sjelden ligger så dypt i jorden.
Men på Rør dukket det altså opp en grav, og det på et sted der vi ikke hadde ventet å finne noe særlig overhodet. På tvers av undersøkelsesområdet vårt løp nemlig et bredt belte av kompakt, marin leire, og et stykke inn på leiren fant vi vikinggraven. Selve graven var skåret ned i leiren, og i nedgravningen ble det gjort en rekke funn. Det var funnet av et fragment av et tveegget sverd av ubestemt type som først satte oss på sporet av graven, for nedgravningen var svært vanskelig å få øye på der i leiren. Men etterhvert som vi grov, måtte Rør-vikingen gi slipp på sin hemmelighet. Det viste seg snart at mannen hadde vært usedvanlig godt utstyrt med våpen. For i tillegg til sverdet, kunne vi avdekke et spyd (type E), en våpenøks (type G), en skjoldbule og minst én pilspiss. I Østfold-sammenheng dreier det seg altså om en meget rikt utstyrt våpengrav. Av annet utstyr fantes en forsølvet ringspenne av bronse, en kniv, et bryn, et ildstål og noe ildslagningsflint.
Ringspennen peker mot en datering til første halvdel av 900-årene. Tar vi også våpnene med i beregningen, virker tiden omkring 900 sannsynlig.
Det fantes ikke spor etter brenning, så vikingen vår har blitt lagt ubrent i graven. Og han har ligget temmelig dypt - nærmere 60 cm under den nåværende markoverflaten. Sannsynligvis har han blitt stedt til hvile liggende på ryggen, omtrent i nord-sør-retning og med hodet i nord, etter gravgodsets plassering å dømme. Den nærmest ovale nedskjæringen var noe over 1 m bred og drøye 2 m lang. Det ble funnet en større mengde nagler i graven. Noen av dem kan ha hørt til ulike typer beslag, men det er rimelig å tenke seg at mannen har ligget i en kiste.
Vi fant spor etter flere forlengst raserte gravhauger noen titalls meter fra vikinggraven, og noe særlig større var ikke avstanden til funnstedet fra 1880-årene. Men det lot ikke gjøre å påvise noen haug i forbindelse med vikinggraven. På åkerflaten fantes det slett ingen tegn til markering av graven, og våre anstrengelser for å lokalisere en eventuell fotkjede eller -grøft førte ikke frem. Det behøver ikke å bety at haugen ikke har vært der, men det er vel så nærliggende å slutte at vi her faktisk har for oss en grav under flatmark.
Hvis den tolkningen er riktig, er graven fra Rygge én av en liten gruppe flatmarksgraver fra vikingtid i Østfold. Men den står ikke helt alene, slik jeg antok i 1995. Mange år tidligere var det kommet for dagen en våpengrav i forbindelse med gravearbeider på Tune kirkegård. Den lå enda atskillig dypere enn Rør-graven. I 2004 undersøkte dessuten Kulturhistorisk museum en grav på Kalnes i Tune som har mye til felles med graven på Rør. Denne lille gruppen bidrar til å gi et litt annet bilde av gravskikken i Østfolds vikingtid. For her har vi jo nettopp enslik gravskikk som Forseth mener kan være en mulig forklaring på den lave funnmengden fra vikingtid i de ytre bygder i Østfold. Et annet forhold skal også nevnes: Det er karakteristisk for Rygge - og forsåvidt for Østfold som helhet - at man har relativt mange løsfunne gjenstander, samt funn uten sikre opplysninger om konteksten, fra vikingtid, Mens Forseth regner med 58 sikre og 37 usikre gravfunn fra hele yngre jernalder (de faktiske tallene er en god del høyere enn det Forseth oppgir, men det innbyrdes forholdet berøres i liten grad av dette), er antallet av løsfunn hele 148 (igjen et for lavt tall). Og Forseth sannsynliggjør at det store flertallet av disse løsfunnene i realiteten er gravfunn. Av de ni kjente løsfunnene fra 1000-årene som Forseth ser nærmere på, viser det seg dessuten at ingen av dem oppgis å være funnet i haug. Kan det være en hittil lite kjent gravskikk som er årsak til det relativt store antallet løsfunn i fylket? Og kan det videre tenkes at det dreier seg om nokså dyptliggende skjelettgraver under flat mark - slik som på Rør? Det ville, om så er tilfelle, forklare hvorfor vi tross alt har så få gravfunn fra Østfolds vikingtid - selv om vi altså kan inkludere brorparten av løsfunnene i denne funnkategorien. For dersom vi unntar de storstilte undersøkelsene på Hunn, Store-Dal og Gunnarstorp, har den gravarkeologiske virksomheten i Østfold ikke vært så omfattende. Og flatmarksgraver av denne typen ville bare unntaksvis ha blitt oppdaget ved vanlig pløying -og funnkonteksten (ingen haug, ingen brannspor) ville i så fall ha gitt disse oppløyde gravene status som "løsfunn".
Det er grunn til å tro at en utbredt gravlegging under flat mark er noe av forklaringen på det lave antallet gravfunn fra vikingtid i Østfold. Men det kan ikke være hele forklaringen. Diskusjonen om de eventuelle kristne forbildene for en slik gravleggingstradisjon får vente til en annen gang. En kort kommentar bør vi likevel avslutningsvis knytte til postulatet om Østfolds tidlige kristning. Engelstad satte som nevnt nedgangen i antall gravfunn fra eldre til yngre jernalder i forbindelse med kristen påvirkning. Han fant i det materialet som stod til rådighet for ham, særlig få funn fra yngre vikingtid. Dette, mente Engelstad, skyldtes at kristen gravskikk hadde slått gjennom i fylket i løpet av vikingtiden. Selv vi ser bort fra det problematiske i at disse gravene (og kirkegårdene) aldri har blitt påvist i Østfold, så er det faktum at løsfunnene opptrer like hyppig i 1000-årene som tidligere i vikingtiden. Nedgangen i gravfunn setter dessuten inn så tidlig som på 700-tallet.
Som nevnt, slutter Østfold seg til andre kystdistrikter i det sørligste Norge når det gjelder nedgangen i gravfunn fra eldre til yngre jernalder. I disse regionene oppviser gravskikken i vikingtid klare likheter med gravskikken i det sør-skandinaviske området. Et annet forhold som knytter disse sørnorske distriktene sammen, er det relativt betydelige innslaget av sverd i våpengravene, samtidig som det relative antallet av våpengraver er lite. På Sørvest- og Vestlandet er det øksen som inntar denne posisjonen, og der er det relativt sett langt vanligere med våpengraver.
Det er derfor mulig å tenke seg en annen forklaring på særpreget ved gravskikken i Østfold enn tidlig kristning. Fra skriftlige kilder kan det se ut til at sverdet har blitt oppfattet som et mer fornemt våpen enn øksen, som først og fremst har vært bondens våpen. Av Gulatingsloven fremgår jo for eksempel at øks er et billigere våpen enn sverd, og det er det bildet vi får også i andre skriftlige kilder.
Det er altså sammenfall mellom de områdene som har størst andel sverd og områder med relativt få våpengraver - som Østfold. Den større andelen sverd i områdene med få våpengraver kan bety at det er knyttet større rikdom og prestisje til det å være jordeier i disse områdene. En forklaring kan være at i områdene med få våpengraver og stort innslag av sverd, har godssystemer hatt større utbredelse, slik at antallet frie bønder med rett til synlig begravelse har vært relativt få.
06 januar 2006
Kompassrosene - helleristninger i uthavnsmiljø
I Vest-Agder har det i flere år vært drevet registrering av kompassroser og andre nyere tids ristninger på berg i kystområdene. Særlig har Johan Anton Wikander lagt ned et stort arbeid. Pr. 2005 kjennes 19 lokaliteter fra Berrefjord (bilde 1 over) ved Rogalands grense i vest til Lyngøya i Kristiansands skjærgård i øst. 17 av lokalitetene omfatter kompassroser, evt. i kombinasjon med initialer eller lignende, mens det på 2 lokaliteter kun finnes andre ristninger.
Rosene og de andre ristningene finnes i havnemiljøer i vid forstand. Fenomenet er heller ikke begrenset til Vest-Agder. Roser finnes både videre vestover og nordover langs kysten, samt lenger øst. Også i Østersjøen er fenomenet kjent. Om enkelte roser vet vi at de er risset av loser, sjøfolk eller soldater. Andre ristninger som opptrer i sammenheng med kompassrosene, er fartøysfremstillinger (en jekt på Vakthusheia i Korshavn, Lyngdal), initialer og årstall (Tønnane på Møvig, Kristiansand) – i ett tilfelle også skålgroper (Grotevarden på Skjernøy, Mandal).
Hoveddelen av de kjente kompassrosene i Vest-Agder ligger på utkikkspunkter ved havner. Eksempler på dette er Korshavn (5 kompassroser), Rasvåg (3 kompassroser), Loshavn (1 kompassrose), Våre (2 kompassroser), Skjernøy (1 kompassrose, bilde 2 under), Ny-Hellesund (1 kompassrose) og Indre Flekkerøy (1 kompassrose, bilde 3 under). Kompassrosene ved innløpene til Harkmarkfjorden (1 kompassrose) og Berrefjord (1 kompassrose) ligger begge på bebodde øyer med små dyrkede arealer, der fjorden innenfor har bydd på ly og oppankringsmuligheter.
Kompassrosenes funksjon(er) er ikke helt avklart, men en mulig tolkning er at kompassrosene har vært brukt som retningsanvisere i forbindelse med losvirksomhet. Wikander har argumentert for denne tolkningen i flere arbeider (i Agder Historielags Årsskrift 67 og 74).Der det er bevart tradisjon om kompassrosene tilblivelse, er det imidlertid ikke det å vise vei i direkte forstand som dominerer som årsaksforklaring. Om én rose, den på Holmen i Berrefjord, heter det at den skal være innhugget av sjøfolk som hadde forlist i skjærene på utsiden. En annen, en av dem i Rasvåg på Hidra, skal ha blitt risset inn i forbindelse med et bryllup. Enkelte roser kan ut fra beliggenheten ikke ha hatt noen betydning som kompass i vanlig forstand. Rosen i Lyngesund i Randesund ligger riktignok ved en viktig havn, men på grunn av sin plassering – uten utsikt – kan den vanskelig ha hatt noen praktisk rolle. Kanskje er den rent tidsfordriv, på lik linje med initialene og årstallene på samme bergflate.
Tryggest synes det kanskje å være om man betrakter kompassrosene som flertydige symboler i et maritimt miljø.
Dateringen av rosene varierer, men hovedmengden ser ut til å være fra 1600- og 1700-årene, med noen ”slengere” i begge retninger. Wikander daterer de eldste i Agderfylkene til 1500-årene. Olaus Magnus omtaler i sin ”Historia om de nordiska folken” fra 1555 en kompassrose på en øy i Nordishavet. Han daterer den til slutten av 1400-årene.
01 januar 2006
Runene på Reistadsteinen
Runesteinen fra Reistad på Hidra (foto: Mårtein Teigen, Kulturhistorisk museum) ble funnet nedgravd i en myr i 1850-årene. Folk la merke til at det var skrifttegn på steinen. Det ble etter hvert bekreftet at innskriften var forfattet i det eldre runealfabetet, og Reistadsteinen ble fraktet til Universitetshaven i Kristiania.Innskriften på Reistadsteinen er antagelig fra 400-årene, men den har vist seg vanskelig å tolke. Ett av de seneste forsøkene er det en islending, Thórhallur Eythórsson, som står for. Han mener at innskriften skal leses som ”Yðingr. Ek Vakr nam Reit”. På moderne norsk skulle det bety noe slikt som ”Yðingr. Jeg, Vakr, har tatt jorden i besittelse”. Dersom tolkningen er riktig, er Reistadsteinen av sentral betydning for forståelsen av det kyst-norske samfunnet i folkevandringstiden.
Folkevandringstiden (400-600 e. Kr.) var en ekspansiv periode på Agderkysten. Bosetningstettheten var stor – dersom vi ikke tar hensyn til bruksoppdelingen, så var trolig like mange gårder i drift på Agder omkring år 500 som i 1850. Men folkevandringstiden var også en tid preget av folkevandringer og kamp om jord og andre ressurser. Det arkeologiske kildematerialet godtgjør at disse stridighetene har gjort seg gjeldende på Norges sørspiss også.
Agder i folkevandringstiden var et stormannssamfunn. Spredt temmelig regelmessig over hele landskapet, så vel i innlandet som ute ved kysten, fantes lokale maktsentra i form av stormannsgårder. På disse gårdene residerte stormenn som hver hver for seg dominerte områdene rundt høvdingsetet. Mange av gårdene rundt disse høvdingsetene må ha blitt ryddet fra selve stormannsgården, og høvdingen har antagelig hatt noe av grunnlaget for sin makt og rikdom fra kontrollen over disse underliggende bosetningene.
Mellom stormennene ble det etablert allianser – eller fiendskap. Disse alliansenettverkene ser alt omkring år 500 ut til å ha tatt form av mer eller mindre kortvarige riker som på det meste kan ha omfattet store deler av Sørskandinavia. Mellom disse rikene og folkevandringstidsriker på Kontinentet og i England har det vært utstrakte forbindelser. Arkeologiske funn peker mot at kontakten mellom Agder på den ene siden og England, Frankerriket og Baltikum på den andre har vært betydelig. Fra samtidige, skriftlige kilder vet vi at krigerskarer fra norskekysten dro til Kontinentet for å søke rikdom og ære, enten ved å kjempe for de mektige romerne – eller mot dem.
I begynnelsen av 500-årene oppholdt en landflyktig nordisk konge, Rodulf, seg ved goterkongen Teoderiks hoff i Ravenna i det nåværende Italia. Rodulf hadde vært konge over flere stammer i Sør-Norge, blant annet egder, ryger, og teler – altså over et sørvestnorsk rike, men han hadde ”foraktet sitt eget kongedømme og sluttet seg til Teoderik, goternes konge, for der fant han det han søkte”. Andre skrifter forteller at Rodulf i Sør-Europa opptrådte som konge over herulene – et annet skandinavisk folk på vandring. Herulene er interessante også fordi noen av dem på begynnelsen av 500-tallet besluttet å dra tilbake til Norden – til de områdene som de regnet for sitt hjemland.
Det er neppe noen revolusjonerende tanke at grupper av krigere dro ut også fra Agder. Mer spennende er det da at vi kan hende også har bevart et monument over én av dem som kom hjem igjen.
Dersom Eythórssons tolkning er riktig, er innskriften på Reistadsteinen den eldste skriftlige kilde som forteller om et personlig landnåm i noe germansk språk. Eythórsson kaller da også Reistadsteinen for ”den eldste Landnåmsboken”. Selv om Reistadsteinen er en enslig svale i så måte blant de eldste runeinnskriftene våre, så er parallellene mange i vikingtid og tidlig middelalder, da runeinnskriftene i mange tilfeller forteller om folk som eier eller arver en bestemt gård eller eiendom.
Men hvem var Vakr? At han tilhørte folkevandringstidens elite, er det liten tvil om. Det å riste runer, var ikke hvem som helst forunt. For så vidt kan han ha vært den som rådet for høvdingsetet på Hidra. Vel så sannsynlig er det at Vakrs ”landnåm” bestod i at han fikk tildelt jord av stormennen – kan hende som takk for utført krigstjeneste. Navnet hans har i nordisk område betydningen ”vakker”, på tysk ”tapper”. Men Vakr er også et odinsheite som forekommer i eddadiktet Grimnismål – med andre ord ett av de mange navnene som Odin går under. Kan hende har Vakr hatt en særskilt posisjon innenfor religionsutøvelsen på Hidra i en periode på 400-tallet. Navnet peker nok under enhver omstendighet mot datidens overklasse.
Og det andre navnet på Reistadsteinen, Yðingr? IuÞingaR heter det i innskriften. Ordet har klare paralleller i andre germanske språk, først og fremst som stamme- og områdenavn. Det er mulig at iuÞingaR i vår sammenheng viser til den slekten eller stammen som Vakr tilhørte. Som stammenavn finner vi ”iuthungi” eller juthunger igjen på Kontinentet på 200- og 300-tallet, da juthungenes stamme flere ganger trenger ned i Italia på sine plyndringsferder. De nevnes for siste gang i skriftlige kilder i 430, da de blir endelig beseiret av romerne. De gjenværende juthungene går siden opp i det alamanniske stammeforbundet i det nåværende Sør-Tyskland.
Det er sannsynlig at juthungene i likhet med for eksempel herulene, var en broget forsamling av krigere med opprinnelse i ulike deler av det germanske stammeområdet. Om herulene vet vi at en del av dem dro ”hjem” til Skandinavia. Det er fristende å foreslå at én eller flere juthunger kan ha gjort det samme, og at én av dem til sist slo seg ned på Hidra. I så fall har vi også en skriftlig kilde til de nære forbindelsene som fantes mellom eliten på Agder og på det europeiske fastlandet i folkevandringstiden.