For oss som lever i en kultur der døde mennesker representerer en materie man tilstreber å få kvittet seg med snarest mulig, kan det synes vanskelig å begripe middelalderens anstrengelser for det motsatte. Men for deler av befolkningen den gang var likbevaring et prioritert emne. Konservering av lik var et sentralt anliggende for Europas fyrstehus gjennom hele middelalderen. I motsetning til hva som var tilfelle for den jevne mann og kvinne, for prelater og for munker, var ritualene som fulgte i kjølvannet av en konges død, like så komplekse og skiftende som selve kongsidealet var det.
I løpet av middelalderen var det praktiske og teoretiske grunnlag for kongedømmets makt blitt såvidt utviklet at en absolutistisk aura (men foreløpig ikke et reelt enevelde) omgav konger og fyrster. Følgelig ble ritualene som var knyttet til fyrsten fra fødsel til død, i økende grad assosiert med makt- og underkastelsessymbolikk. I senmiddelalderen var en kongelig begravelse ikke lenger bare en sørgehøytidelighet, men også en anledning for storstilt seremoniell triumf, fyrstens siste offentlige opptreden på denne jord.
Balsamering
Fra karolingisk tid og fremover utviklet denne seremonielle ekstravagansen seg side om side med kongedømmets sakrale karakter og økende politiske makt. Høydepunktet ble nådd i det 14. og 15. århundre - da den største pomp og prakt omga en konges død og begravelse. I en slik kontekst ble det viktig å kunne konservere liket til seremoniene var overstått og jordfestelsen hadde funnet sted. Det er da også kjent at balsamering var temmelig utbredt i de vesteuropeiske fyrstehus allerede på et tidlig tidspunkt.
Når den første balsamering fant sted i det post-imperiale Europa, vet vi ikke, men Francesco Petrarca skriver i et brev ril sin venn Giovanni Colonna i 1333 at Karl den store i Aachen skulle ha latt balsamere en kvinne han elsket, og dynket liket med krydder og oljer og ikledd det dyrebare stoffer. Noe senere – i 877 – ble frankerkongen Karl den skallede forsøkt balsamert, visstnok uten de helt store resultater. Knut den mektige, som døde i 1035, ble likeledes balsamert. Hans mumie ble påtruffet i nokså god stand i katedralen i Winchester en gang på 1700-tallet.
Atskillig mer spektakulær var den metode for behandling av lik som gikk under navnet mos teutonicus – det tyske viset. Ved siden av balsameringen forekom det nemlig i europeisk middelalder en beslektet skikk – praksisen med å koke lik. Denne fremgangsmåten må anses som en ganske grov erstatning for balsameringen. Dersom døden inntraff under et felttog – i en situasjon med knapphet på så vel tid som ressurser, eller i utlendighet – var det ikke alltid mulig å gjennomføre den tidkrevende balsameringen.
Lik-koking
Hadde avdøde i sin levetid uttrykt ønske om å bli begravet enten i sitt hjemland eller i Det hellige land, var likkoking ofte den eneste utveien. Både den tyske keiser Fredrik Barbarossa (d. 1190), Frankrikes helgenkonge Ludvig den hellige (d. 1270) og den engelske herskeren Henrik I (d. 1 135) ble således kokt etter sin død.
Man gikk frem på følgende måte: Kroppen ble først partert og deretter kokt i vann, gjerne tilsatt vin, inntil kjøttet løsnet fra bena. Det var slik behandling for eksempel Ludvig den helliges legeme ble utsatt for. Han døde i Nord-Afrika, og liket hans ble delt opp og kokt der. Hjertet og de øvrige innvoller ble bisatt i Monreale ved Palermo på veien mot nord, tilbake til Frankrike. På et senere tidspunkt ble den døde helgenkonges skjelettdeler stedt til hvile i St. Denis ved Paris, formodentlig med den seremonielle stas som oftest ble fyrstelige begravelser til del.
Av og til ble det parterte, avkokte skjelettet dynket med parfyme før det ble ført hjem eller, slik tilfellet var med korsfarere, til Jerusalem. Det siste skjedde med de engelske kongene Henrik 2. og Rikard 1. Løvehjerte; i sistnevntes tilfelle var hensikten at den dødes levninger skulle få hvile i den jord det ikke ble ham forunt å kjenne under føttene i levende live.
Den tyske historikeren Dietrich Schäfer gir en rekke eksempler på den middelalderske praksis med å partere og koke lik. Ofte skjedde slik koking etter ønske fra den døde selv, og skikken var svært utbredt blant fyrster og høye geistlige ved dødsfall langt hjemmefra. Lik-koking kom selvsagt også til anvendelse når det gjaldt å fremskaffe det størst mulige antall relikvier av en hellig eller helgenforklart person, slik at så mange kirkelige institusjoner som overhode mulig skulle få nyte godt av den helliges tjenester.
Kirkens offisielle stillingstagen til ulike begravelsesskikker hadde gjennom store deler av middelalderen vært preget av usikkerhet. Allerede Augustin var klar over de mange farer som truet et dødt legeme før Dommens dag, men kirkefaderen trakk den konklusjon at skjelettets integritet og bevaring ikke var noen forutsetning for den legemlige oppstandelse.
Forbudet
Den 27. september 1299 lar imidlertid pave Bonifacius VIII utstede en bulle de sepulturis, som
ble fornyet et halvt år senere. Bullen var rettet både mot balsamatorer og anatomer. Samtidig ble lik-kokingen forbudt. Den som døde i et kristent land, skulle ikke lenger parteres og kokes, men enten transporteres til den plass der han hadde uttrykt ønske om å hvile, eller, hvis dette ikke lot seg gjøre, begraves i vigslet jord og hvile der til skjeletteringsprosessen var fullført, og da først føres til det valgte gravstedet.
Men fremdeles var det, ifølge en svensk forsker, ”förvånande hur ofta man – därtill tvingad av yttre omständigheter – nödgades bryta mot forordningen. Aven flera påvar blev trots bullan behandlade antingen med balsamering eller skelettering.”
Frans-Arne H. Stylegar er kulturhistoriker, arkeolog og skribent.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar