De typiske nøstvetøksenes utbredelsesområde strekker seg vestover til Stavanger. På Vestlandet dominerer trinnøksene. Trolig har slike forskjeller i utbredelse av forskjellige gjenstandstyper sammenheng med den regionaliseringen som kan spores henimot slutten av mesolitisk tid.. Den enhetlige kulturen som hadde eksistert i det nordeuropeiske tundralandskapet i senglasial tid, var nå, i Atlantisk tid, et tilbakelagt kapittel. I senmesolitikum kan vi i det arkeologiske materialet se forskjell på kystfolk, innlandsfolk og fjellfolk – og på ”østlendinger” og ”vestlendinger”.
Begynnende regionale forskjeller kan anes på boplasser i det nåværende Norge alt i mellommesolitisk tid (9.300-8.500 BP). Da er det først og fremst øksetypene av stein som varierer, mens skrapere, bor og spisser av flint fremdeles er temmelig ens, slik at et område som både innbefatter den svenske vestkysten og hele Sør-Norge kan regnes som ett, stort kulturområde. I senmesolitisk tid kan vi skille ut flere regioner innenfor dette området. Vest-Sverige og Sørøst-Norge ser fremdeles ut til å ”høre sammen”, og her finner vi ikke bare de typiske nøstvetøksene, men også andre elementer som flintkjerner av en særlig type, såkalte håndtakskjerner. Forekomsten av disse ”sørøstlige” formene avtar gradvis fra Sørvestlandet og nordover.[i] I den siste delen av senmesolitisk tid følger en spesiell type pilspisser – tverrpilene – det samme mønsteret.[ii] Ser vi på trinnøksene, viser det seg at de vestnorske eksemplarene oftest er av slipte, spissnakkede typer, mens de østnorske i hovedsak er prikkhogde og buttnakkede.[iii] Det er en nøye sammenheng mellom regionaliseringen og folks økende bofasthet.
Betyr det da at folk på Agder var blitt ”østlendinger”? Nei, de senmesolitiske boplassene på Agderkysten kan oppvise både østnorske og vestnorske trekk. På Hespriholmen ved Bømlo i Sunnhordland ble det drevet utvinning av grønnstein både i eldre og yngre steinalder. Grønnsteinen var et velegnet øksemateriale, og økser tilvirket av denne steinen finnes i stort antall over hele den sørlige delen av Vestlandskysten. Øst for Jæren er grønnsteinsøksene få, men det finnes noen eksemplarer fra Vest-Agder helt øst øst til Kristiansand. Hvordan og hvorfor havnet en øks som ble produsert i Bømlo, her – og for mer enn 6.000 år siden? Det kan ikke være fordi grønnsteinen var et bedre øksemateriale enn steinsorter som fantes lokalt.
To forklaringer kan tenkes. For det første er det slik at de fleste grønnsteinsøksene som er funnet i Vest-Agder – og i det hele tatt utenfor det ”egentlige” distribusjonsområdet for stein fra bruddet på Hespriholmen – er trinnøkser av en antatt tidlig, og typisk vestnorsk, type (sigersvolløkser, benevnt etter et kjent funnsted på Lista). De noe yngre steinøksene på Agderkysten er oftest laget av lokale diabaser – sørlandsdiabas, som den kalles. Flere store bruddsteder der man i steinalderen har tatt ut den mørke, tette sørlandsdiabasen er påvist i de senere år. Det største bruddet vi kjenner, fantes på Sæsøy i Mandalsskjærgården.[iv] Flere brudd er også dokumentert i Søgne,[v] og et mulig et kjennes i Kristiansand. I Kristiansand kan det se ut som man har hatt drift også på andre steinslag – et kvartsittbrudd på Sodefjed synes iallfall å ha vært i bruk i steinalderen, og det finnes betydelige innslag av kvartsitt brukt til småredskaper på boplassene her (men dog først og fremst i yngre steinalder). Siden grønnsteinsredskapene i Vest-Agder kan synes å tilhøre en tid som ligger noe forut for den perioden da diabasressursene på Sørlandskysten ble tatt i bruk, er det mulig at øksene fra Bømlo ble hentet hit fordi det foreløpig ikke fantes like godt øksemateriale lokalt.
Men det var ikke bare økser eller økseemner som ble transportert den lange veien fra Sunnhordland. En annen stein som ble brutt ved Bømlo, og som også ble brukt til redskaper, har et lignende spredningsmønster. Hovedutbredelsesområdet for denne bergarten, rhyolitt, som den kalles, går sørover til Egersund, men et fåtall småredskaper av slik stein er også funnet lenger øst – på Lista og i Høvåg ved Lillesand.[vi] På begge disse stedene inngår rhyolitten i boplassammenhenger som er klart yngre enn den tiden som representeres av de tidlige trinnøkstypene.
Da virker det rimeligere å foreslå at økser som den fra Kristiansand er et synlig resultat av vennskapelige forbindelser mellom folk i dette distriktet og grupper på den sørlige delen av Vestlandet. Slike forbindelser kunne ofte ta form av gavebytteforbindelser. Det er typisk at det ikke er bruksverdien, men den symbolske verdien, som er den viktigste ved gjenstander som inngår i et slikt gavebytte. Da vil det vesentligste ved grønnsteinsøksene ikke ha vært at de var så gode bruksøkser – for emner til slike kunne folk i Kristiansandsdistriktet selv hente i skjærgården – men at de var et symbolsk uttrykk for de gode forbindelsene man hadde med folk som levde lenger vestpå. Selve byttet er gjerne innvevd i ritualer og seremonier som gir klare regler for hvordan det skal foregå.
Agder fremstår som et grenseland i senmesolitisk tid. Innslaget av både vestlige og østlige trekk understreker dette inntrykket, men samtidig viser den utstrakte bruken av sørlandsdiabas at vi har å gjøre med et område som ikke utelukkende er et møtested for impulser fra henholdsvis Østlandet og Vestlandet – men som har tradisjoner som verken er vestlandske eller østlandske. Kanskje har regionen utgjort et kulturområde for seg, men med kontakter med tilsvarende områder andre steder. Gjenstandene fra Bømlo kan være minner om forbindelsene med grupper lenger vest. Trolig har forbindelsene mellom slike kulturområder i stor utstrekning vært regulert gjennom gavebytte. Man skulle kanskje tro at de karakteristiske steinøksene av sørlandsdiabas – sorte, nærmest glinsende hvis de er godt bevarte; gråmatte og porøse hvis de har ligget i jord – måtte ha vært svært så egnet som gaver, de også. Men det ser ikke ut til at det er særlig mange økser herfra på boplasser utenfor Agder. Derimot finnes det senmesolitiske økser av en bergart som minner sterkt om sørlandsdiabas i danske museer.
At det var forbindelser mellom Sør-Norge og Danmark i senmesolitisk tid, er sikkert. I Danmark dukker noen av de tidligste gravplassene vi kjenner, opp i denne perioden. På gravplasser som Bøgebakken på Sjælland og Skateholm i Skåne finnes rike kvinnegraver som ofte inneholder en tann av elg eller urokse, som på den tiden var utdødd i denne delen av Skandinavia.[vii] Dette er et utvetydig tegn på kontakter over lange avstander. Det er mulig at disse kvinnene kan ha kommet fra Sør-Norge eller Vest-Sverige.[viii] Kombinasjonen kvinner i reproduktiv alder og rike graver kan være et resultat av at de senmesolitiske gruppene i Sør-Skandinavia alt på et tidlig tidspunkt har lagt seg til et utvekslingssystem som man ellers først og fremst forbinder med de eldste bondekulturene.[ix] Det er sikkert at kontaktene med bønder lenger sør har vært der alt i senmesolitisk tid. Flere ting vitner om det, ikke minst det forhold at leirkar dukker opp på boplassene på Skagerrakkysten på denne tiden.[x] Lenger østpå er det endatil funnet noen særpregede steinøkser som har sine nærmeste paralleller i Sør-Skandinavia, der de helst regnes for å være eksotiske byttegjenstander fra bondekulturer på Kontinentet.[xi] Trolig var det også gjennom nettverk av denne typen at kunnskapen om jordbruket kom til Sør-Norge, kan hende nettopp fra Danmark.
[i] Gjessing 1945:87, jfr. Brøgger 1907:57.
[ii] Jaksland 2001:21.
[iii] Indrelid 1994:286.
[iv] Stylegar og Landmark 1998.
[v] Andreassen 1989.
[vi] Alsaker 1987:59.
[vii] Fuglestvedt 1999.
[viii] Det er interessant å merke seg at alle de kjønnsbestemte individene i Solfunnet også er kvinner.
[ix] Ibid.
[x] Glørstad 1996.
[xi] Glørstad 2002.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar