Kristne vikinger?

”Alle i Norge er meget kristent sinnede,” skriver Adam av Bremen i 1070-årene. Men hvor lenge hadde det vært slik? Ikke så svært lenge, om vi skal tro den gode magister Adam. Om Olav Tryggvason, som regjerte henimot år 1000 og som senere sagaforfattere fremstiller som en misjonskonge, hevder Adam f. eks. at han var en hedning som drev med heksekunster og tok varsler av fugler. Den islandske sagatradisjonen, med Snorre Sturlason i spissen, omtaler et kristningsforsøk i regi av Håkon den gode omkring midten av 900-tallet, men regner ellers med total hedensk dominans før den tid. I vårt naboland i sør, Danmark, er det Håkons samtidige, Harald Gormsson, som tradisjonelt oppfattes som kristningskongen. Arkeologiske forskningsresultater fra de seneste årene antyder imidlertid at disse kongelige kristningsinitiativene hadde dype røtter.

Områdene i den nordlige utkanten av Vest-Europa var blant de regionene som sist ble integrert i den vestlige kristenheten. Imidlertid finnes det nå flere indikasjoner på at kristne innflytelser gjorde seg gjeldende i Skandinavia generasjoner før man gjerne har antatt. Selv i ett av de antatte kjerneområdene for nordisk hedendom, Norge, antyder arkeologiske resultater at trosskiftet var i gang alt temmelig tidlig i 900-årene – altså mens Europas kyster fremdeles ble hjemsøkt av nordiske vikinger.

Adam var selvsagt ikke noen nøytral betrakter. Hans merknader er kraftig påvirket av oppfatningen om at det var erkebispesetet i Bremen som hadde eneretten til å drive misjon rettet mot barbarene i nord. Eventuelle innflytelser annetsteds fra, enten fra den ortodokse Østkirken eller fra England, blir systematisk oversett eller nedvurdert av den gode magisteren, slik tilfellet er med hans omtale av Olav Tryggvason.

Religionsskiftet i Skandinavia er i tid sammenfallende med omfattende samfunnsmessige og politiske endringer. Etter hvert som rikssamlingsprosessene i Norden utkrystalliserer de tre kongedømmene Danmark, Sverige og Norge, utvikler det seg nye maktstrukturer og nye styringsformer. Over store deler av Europa var kristendommen blitt introdusert som en del av den herskende ideologien i de nye germanske statsdannelsene som oppstod etter Romerrikets fall. Det hadde f. eks. vært tilfelle i Frankrike, Tyskland og England. I vikingtiden fantes det med andre ord en godt utprøvd modell for et symbiotisk forhold mellom kirke og kongemakt – en modell som var tilgjengelig også for nordiske statsbyggere in spe.

Med et slikt utgangspunkt er det ikke så underlig at kontinentale skriftlige kilder hinter om kristne skandinaviske konger flere generasjoner før den offisielle kristningen rundt år 1000.

Inntil nylig var imidlertid de arkeologiske bevisene for disse tidlige kristne påvirkningene få eller fraværende.

Tidlige kirker
Frankiske kilder forteller om en dansk eksilkonge som i 826 lot seg døpe og ble hjulpet tilbake til makten ved frankisk hjelp. I Sverige skal en kirke ha blitt reist i Birka omtrent samtidig, mens Ansgar, erkepiskop av Hamburg-Bremen, angivelig etablerte menigheter i Ribe og Hedeby i Danmark, og dessuten kjøpte danske gutter for å utdanne dem i den kristne tro og deretter sende dem tilbake til hjemlandet.

De norrøne bosetningene i Irland ser ut til å ha blitt kristne på et tidlig tidspunkt. Det var kristne mennesker blant de nordmennene som slo seg ned på Island henimot slutten av 800-årene, og noen av dem lot bygge kirker i sitt nye hjemland, om vi skal tro den islandske Landnåmsboken. Hva Norge angår, så vil den senere sagatradisjonen ha det til at Harald Hårfagre uttalte at ”fordi jeg har intet mindre mål enn å samle hele Norge og bli overherre over alle de andre kongene der, vil jeg ikke sette min lit til noen andre enn den Ene og allmektige som rår for alt, og jeg vil ikke inngå vennskap med noen som dyrker noen annen gud, fordi det er selvsagt at verken jeg eller noen annen kan bli hjulpet av en gud hvis makt er begrenset til en stein eller en skog”. Harald sendte siden sønnen Håkon til England for å bli fostret av den kristne kongen Athelstan (924-939). Hos Athelstan ble Håkon oppfostret som én av flere unge prinser fra ulike steder i Europa. Sammen med Håkon var f. eks. Ludvig, sønn av den franske keiseren Karl den enfoldige, Alan, greve av Bretagne, og to av Athelstans yngre brødre som senere skulle etterfølge ham på tronen.

I senere år har arkeologer pekt på at hedenske graver fra vikingtiden i Norge i en del tilfeller inneholder gjenstander med kristent symbolinnhold, og dermed antatt at kristendommen gradvis vant innpass blant folk i kystdistriktene fra og med 700-tallet. Men uten skriftlige kilder som kan støtte hypotesen, er det problematisk å regne graver som ”kristne” – dersom de da ikke ligger i umiddelbar nærhet av en samtidig kirkebygning; det vil si på en kristen kirkegård. De mange reiste steinkorsene som fremdeles står flere steder langs Vestlandskysten, tolkes som spor etter tidlig kristendom, kan hende alt i 900-årene.

På tryggere grunn er vi i de tilfellene der arkeologer har kunnet påvise tidlige kirker og kirkegårder. I løpet av de siste 10 årene er det gjort flere slike funn i Norden. På markedsplassen Sebbersund ved Limfjorden på Nord-Jylland er det således gravd frem levninger av minst to trekirker. Markedsplassen her var i virksomhet i århundrene mellom ca. 700 og ca. 1100. Én av gravene fra kirkegården i Sebbersund er C14-datert til omkring år 900 - men verdien av akkurat denne dateringen er svært omstridt. Kirkegården inneholder så mange som 1000 graver, og den kan ha vært i bruk forut for den offisielle kristningen av Danmark i 965. En tidlig trekirke er likeledes funnet i Boserup ved Roskilde.

Mindre kjent er stavkirken ved Fredbjerg i Vesthimmerland, som ligger på en gravplass med 600-700 graver og er datert til midten av 800-tallet. Struktur og konstruksjon ser ut til å være identisk med kirken i Sebbersund. Kirkegården ved Fredbjerg har vært kjent i en del år, men det var først da man fjernet matjordlaget over kirkegården, at sporene etter trekirken kom frem. Midt på gravplassen oppdaget arkeologene et rektangulært område på 14 x 6 meter uten graver, og i kanten av dette området var det spor etter to parallelle rekker med jordgravde stolper fra en kirkebygning. De danske funnene er til dels omstridte, både hva angår tolkning og datering.

Tidlige stavkirker er funnet også i Sverige – og på Island, der arkeologisk påviste kirkebygninger på Stöng og Thórarinsstaðir er tentativt datert til 1000-årene.

I Norge er det særlig undersøkelsene på Veøy i Romsdal som har vært omtalt. Her har arkeologen Brit Solli påvist to kirkegårder fra sen vikingtid. Den eldste ser ut til å ha vært anlagt en gang i første halvdel av 900-årene, den andre nærmere år 1000. I Kvinesdal i Vest-Agder dokumenterte en arkeologisk undersøkelse i år 2000 at en kirke var blitt bygget på det stedet der den nåværende sognekirken i dalen står, så tidlig som omkring år 1000 (980-1020). Det som tolkes som en kristen gravplass på stedet, ser ut til å ha vært tatt i bruk allerede tidlig i 900-årene. Også den eldste Peterskirken i Tønsberg ser ut til å ha vært reist alt før år 1000, og det samme gjelder den eldste Clemenskirken i Oslo.

Vikingtidens kirker var relativt små trebygninger. Typologisk var de forløpere til høymiddelalderens stavkirker, men i motsetning til stavkirkene ble kirkene i vikingtiden reist ved hjelp av jordgravde stolper. Det er slike stolpekirker som er funnet i f. eks. Sebbersund og Fredbjerg. Det er ting som tyder på at denne bygningstypen var i bruk også lenge etter at de ”klassiske” stavkirkene hadde fått sitt gjennombrudd. I år 2000 ble en stolpekirke i innlandsbygden Åseral i Vest-Agder undersøkt, og bygningen er C14-datert til 1200-årene.

Vi har altså arkeologiske funn som bør kunne tolkes dit hen at det fantes kristne forsamlinger i Norge i 900-årene. Det frembringer en interessant problemstilling: Hvor tidlig er det tenkelig at det fantes en form for kristendom i Norge?

Norge og Europa
Gjennom hele forhistorien har det vært kontakt mellom Norge og Europa. Fra 300-tallet av er det dokumentert nokså nære forbindelser over Nordsjøen mellom England og Sørvest-Norge. Fra slutten av 700-tallet har vi sikre vitnesbyrd om kontakt mot sør og vest.

Ved midten av det første århundret av vår tidsregning var det etablert kristne menigheter i hele Middelhavsområdet. I 325 hører vi om flere kristne forsamlinger i dagens Frankrike og Tyskland. I det følgende århundre fikk kristendommen innpass på de britiske øyer. Alt på 300-tallet var det menigheter i London og York, og i 444 ble det første irske kloster grunnlagt. I 601 ble erkebispesetet i Canterbury opprettet – klosteret på Lindisfarne ble etablert i 635. Frankerkongen Klodvig tok imot den kristne dåpen i 496.

I begynnelsen av 700-årene søkte frisernes apostel, Willibrord, forgjeves å påvirke danskekongen Ongendus (Angantyr) til å ta imot kristendommen. I 822 fikk biskop Ebo av Reims i oppdrag av paven å starte misjon rettet mot Norden, og han skal ha lykkes med å opprette en forsamling i Danmark. I 826 ble danskekongen Harald Klak – som den første nordiske hersker vi kjenner til fra skriftlige kilder – døpt i Mainz sammen med et antall danske stormenn. I 830 kom misjonæren Ansgar på invitasjon fra svearnes konge på besøk til Birka, der det ble opprettet en menighet og bygd et lite kapell.

Er det noen grunn til å tro at stormenn i Norge forble upåvirket av disse hendelsene? Arkeologen Per Hernæs stilte for snart 10 år siden spørsmålet om hvorvidt ”idéen om rikssamling og kristendom i Norge egentlig er to sider av samme sak? Er det i virkeligheten slik at Norge allerede fra begynnelsen av merovingertiden for alvor blir trukket med i en europeisk felles kultur – en kultur som innebærer sammenkopling av større administrative og kulturelle enheter under en kristen religion?”.

”Politisk kristendom”
Et blikk på den vanlige praksis for nordmenn i vikingtiden med hensyn til religiøs tilknytning, blant annet slik Snorre fremstiller det, viser at denne kunne skifte med de stadige skiftende allianseforhold stormennene imellom. Lot stormannen seg døpe, fulgte resten av mannskapet eller hæren hans med i dåpen; var det opportunt etter en tid å skifte allianse igjen og dermed religiøs tilknytning, gjorde høvdingen og følget dét.

Slik praksis var ikke avgrenset til nordmenn, og den var ikke ny på 900-tallet. Et par av de danske stormennene som lot seg døpe i Mainz i 826 klaget f. eks. over at de hadde fått bedre gaver forrige gang de tok imot den kristne dåpen! Det er iallfall hva kronikøren Notker (ca. 840-912) vil ha oss til å tro, når han i sin Gesta Karoli gjengir følgende opptrinn:

"Omsider spurgte den gudfrygtige kejser, som havde fattet medlidenhed med dem, deres udsendinge om de ville antage den kristne tro, og da han fik det svar, at de var parat til at adlyde ham nårsomhelst, hvorsomhelst og i hvadsomhelst, lod han dem døbe... . De blev så at sige adopteret af stormændene ved hoffet, og derpå modtog de fra det kejserlige kammer de hvide dåbsklæder og af deres faddere en frankisk klædedragt bestående af kostrbare klædningsstykker, våben og forskellige smykker. Da man fortsatte længe med det, og da der år for år indfandt seg flere hos kejseren til påskelørdag, ikke for Christi skyld, men for de jordiske fordeles skyld, og ikke længere som gesandter, men for at gå i kejserens tjeneste som vasaller, skete det en gang, at der kom helt op til halvtreds. Kejseren spurgte dem, om de ønskede at blive døbt, og da de havde bekendt deres synder, lod han dem straks bestænke med vievand. Da der imidlertid ikke var så mange linneddragter til rådighed, lod han noget chemisestof skære op og rimpe sammen til tunikaer eller sådanne overalls som man bruger, når man bereder jorder for plantning af vinstokke. Da man nu uden varsel iførte en af de ældre dåbskandidater en af disse klædninger, kiggede han undrende på den en tid lang, og så sagde han stærkt opbragt til kejseren: 'Nu er jeg blevet vasket her de første tyve gange, og hver gang har man iført mig de bedste og hvideste klæder, og se, nu giver man mig en sæk på, som ikke sømmer seg for en kriger, men for en svinehyrde. Og hvis det ikke var fordi jeg, berøvet mine egne klæder, ville blues over min nøgenhed, hvis jeg ikke tog dine på, så kunne du beholde dit kluns og din Kristus'" (gjengitt etter Niels Lund: Mission i Danmark før Harald Blåtands dåb, i Kristendommen i Danmark før 1050, Roskilde 2004, side 21).

I Soga om Olav Tryggvason heter det om hans kristningsarbeid i Viken på 990-tallet: ”Kong Olav kunngjorde straks for allmugen at han ville be alt folket i riket sitt ta imot kristendommen. Dei som hadde lova det før, var straks dei første til å samtykkje i dette påbodet. Dei var dei mektigaste óg av dei mennene som var til stades der, og alle andre gjorde sameleis som dei.”

Fra og med 500-årene forteller kildene om enkeltpersoner og grupper fra Barbaricum som aktivt oppsøker den kristne dåpen. Angelsakserne skal f. eks. på et tidspunkt ha bedt frankerne om å sende kristne misjonærer over Kanalen, men vant ikke frem med sine ønsker. På samme måte kom representanter for svearne til Ludvig den frommes hoff omkring 829, og ba keiseren om at misjonærer måtte komme til Sverige. Ludvig hadde på sin side tenkt i slike baner en tid; i 822 hadde hans fosterbror Ebo, erkebiskop av Reims, fått pavens tillatelse til å stå for misjonen rettet mot daner, svear, slavere og andre fremmede nasjoner. Sammenhengen er nokså tydelig: den svenske forespørselen var – som tilfellet også var med angelsakserne i forhold til frankerne – et signal om at man ønsket diplomatiske forbindelser.

Omvendelseshistorier som Harald Klaks har et klart politisk aspekt: å fremsi et ønske om å motta den kristne dåpen overfor en mektig kristen hersker, er et signal om at man vil underordne seg denne i et patron-klient-forhold. Det samme var tilfelle i England, der kristendommen var prisen for klientforholdet til slike mektige kristne konger som Edwin og Oswald, som var gudfedre for sine klienter. Sett fra den kristne keiseren side, hadde omvendelsen også en pris. Harald Klak fikk forlent Rüstringen i 826 – en annen nyomvendt viking, Godfred, ble gitt Kennemerland i gave av Karl den tykke i 882.

De kristningsinitiativene vi kjenner i senantikken og i vikingtid/tidlig middelalder er ovenfra og ned: Omvendelsen begynner hos kongen. Man har lett for å forestille seg at kristendommen til å begynne med appellerte til de dårligere stilte i samfunnet, først og fremst. Men i den perioden vi her snakker om, er det det motsatte som er tilfellet. Kristning innebar å nærme seg den romerske staten, eller de romaniserte karolingiske og ottonske rikene. Det er kristendommens tiltrekningskraft for eliten, og, indirekte, den manglende tiltrekningskraften blant resten av befolkningen, som klarest viser at den tidlige kristendommen i bunn og grunn var et politisk fenomen – og i mindre grad var et resultat av åndelig omvendelse.

Det vi har for oss, er altså en alternativ modell for overgangen fra hedendom til kristendom – og modellen har som ett premiss de omfattende kontaktene som i vikingtiden alt lenge hadde eksistert mellom det skandinaviske området på den ene side og det europeiske fastland og England på den annen, og der selve skiftet i religiøs praksis oppfattes som en integrert og langtrukket prosess, med betydelige regionale forskjeller.

I en slik modell gis vikingtidens skandinaviske kristendom et utpreget politisk innhold: Et blikk på den vanlige praksis for nordmenn i vikingtiden med hensyn til religiøs tilknytning, blant annet slik Snorre fremstiller det, viser at denne kunne skifte med de stadige skiftende allianseforhold stormennene imellom. Lot stormannen seg døpe, fulgte resten av mannskapet eller hæren hans med i dåpen; var det opportunt etter en tid å skifte allianse igjen og dermed religiøs tilknytning, gjorde høvdingen og følget dét. I teorien bør spor etter slik ”politisk kristendom” kunne påvises i Norden like fra det tidspunkt da folkevandringstidsrikene i England og på Kontinentet går over til å bli kristne statsdannelser av middelaldertype, dvs. fra 500- (Frankerriket) eller 600-årene (England).

Arkivert i:

• vikingtid
• kirker