Graver og gravfunn fra forhistorisk tid utgjør et særdeles viktig kildemateriale for arkeologer, og synlige gravminner i form av hauger og røyser fra bronsealder og jernalder er fremdeles et karakteristisk innslag i kulturlandskapet mange steder på Agder og ellers i landet. I de to foregående årgangene av årsskriftet har vi sett på et par gravfelt ved kysten av Aust-Agder, og i en annen artikkel i inneværende årsskrift diskuteres gravfeltet Kjempegravene i Oddernes i Vest-Agder (Larsen og Sollund 2002, Larsen 2003, Sødal og Stylegar 2004). Men gravhauger og -røyser finnes ikke bare ved kysten. Vi finner dem også inne i landet. Setesdal har mange interessante graver, men det er forsket lite omkring dem. Her skal vi prøve å kaste lys over gravrøysene i Bygland kommune, og spesielt de som ligger langs Byglandsfjord. Arkeologer har lenge vært opptatt av gravrøysene langs kysten, mens interessen for røysene langs elver og vann i innlandet har vært liten i sammenligning. Hva representerer disse røysene: Er de virkelige graver? Hvor gamle er de? Og hvilken kulturell sammenheng har de med de øvrige gravene i Bygland?De vanligste typene av forhistoriske gravminner i Norge er gravhauger og -røyser. Det kan være reist bautasteiner over de døde; flere slike kan danne en steinsetning. Gravene kan også være enkle groper i bakken med brente bein. Slike graver er vanligst, bare et fåtall mennesker fikk synlige gravminner. Slik sett, må vi se gravene som synlige minner om en tidligere samfunnsstruktur der ikke alle var like, heller ikke i døden. Monumentene var bevisst plassert, og vi oppfatter gjerne svært store gravminner (f. eks. storhauger) som tegn på sentrale steder, både politisk, militært, økonomisk og religiøst. Store gravfelt kan ha noe av den samme funksjonen – de forteller om sentralsteder, men kanskje ikke om bestemte individer med særlig makt?
De synlige gravminnene skriver seg hovedsakelig fra bronsealder og jernalder. Noen av de store jordhaugene på kysten av Agder ser ut til å være bygd enten i bronsealder eller i vikingtid, men svært mange av gravhaugene her har vist seg å være fra folkevandringstiden. Det gjelder særlig for Vest-Agder. Blant annet fra Setesdal foreligger det en del funn fra vikingtiden som er gjort i gravhauger.
Bygland
Bygland kommune ligger i Setesdal. I dag bruker mange betegnelsen på hele dalen fra Hovden i Bykle og sørover til Kristiansand. Andre regner Iveland, Evje og Hornnes, Bygland, Valle og Bykle til Setesdal, men det egentlige, gamle Setesdal var prestegjeldene Bygland og Valle (herunder Bykle sogn). Dalen fra Evje og sydover ble regnet som Otradalføret. Går vi tilbake til middelalderen (Magnus Lagabøtes Landslov fra 1270-årene), var ”Sættre” navnet på området tilsvarende Valle prestegjeld og ”Otrodale” det tilsvarende Bygland prestegjeld, men ”Sætersdal” som navn på begge prestegjeldene, slår gjennom først i det 17. århundre (Bull 1921:48-49, Steinnes 1974). Setesdal var i sagatiden en del av det større Råbyggelag, i eldre målform Róbyggjalog, som omfattet de indre bygdene på Agder, fra Bykle i nord til Iveland i sør, og fra Åseral i vest til Vegårshei i øst (Stylegar 2002).
Kommunen er den nest største i Aust-Agder med et areal på 1331 km², hvorav 124 km² er vann og bare 7 km² dyrket mark.
Sentralt i bosetningsområdet nede i dalen ligger den 34 km lange Byglandsfjorden, som egentlig har mange navn. Fra syd ved Vassenden, eller Byglandsfjord, som stedet ble kalt etter at jernbanen kom i 1896, heter den Årdalsfjorden, deretter Longeraksfjorden, Fånefjorden, Byglandsfjorden, Bjåfjorden, Sandnesfjorden og Åraksfjorden til Ose i nord. Et viktig skille utgjør Storstraumen mellom Byglandsfjorden og Bjåfjorden, der det var sluser i den tiden det var dampskipstrafikk på fjorden. Den nederste delen - som vi i dag oftest kaller Byglandsfjorden – er regulert 5 m, med høyeste regulerte vannstand 203 m o. h. Mens det i dag er kjørevei på begge sider av fjorden, var det tidligere vanskelig å komme frem flere steder, særlig ved Fånefjell med de beryktede og særlig bratte Fånekleivane. Ferdselen på fjorden må med andre ord ha vært viktig til alle tider.
Sentrum ligger i Bygland kirkebygd, men det er også gamle kirkesteder i Grendi (Årdal kirke), Sandnes og Austad. Disse fire kirkesognene (Bygland, Årdal, Sandnes og Austad) utgjorde til sammen Bygland prestegjeld. Befolkningen var i 1825 på 1497 personer, i 2000 var den på 1350.
Trekk ved forhistorien i Bygland
Langt tilbake i steinalderen har jegere vandret både gjennom dalen og i heiene og såvel hatt sine bosteder ved Byglandsfjord som ved elver og vann inne på heiene. For mellom 9.000 og 8.000 år siden finner vi de tidligste spor etter mennesker i Bykleheiene i Setesdal (Bang-Andersen 1986). I Bygland er det bare på Vassendøya ytterst i Byglandsfjorden at det er foretatt utgravninger av steinalderboplasser (Østmo 1989). I den eldste metalltiden, i bronsealderen og i den tidligste delen av jernalderen, mister vi menneskene av syne, sikkert fordi vi mangler systematiske registreringer og utgravninger. Da Helge Gjessing tok for seg forhistorien i Setesdal i 1921, sluttet han at dalen lå øde fra steinalderen og til etter Kr.f. I dag tolker vi funnmangelen på en annen måte. Det er grunn til å regne med at et jordbrukssamfunn med fast gårdsbosetning blir etablert i de beste dyrkingsområdene ved Byglandsfjorden i tiden før Kristi fødsel. Gjessings arbeid er imidlertid fremdeles den eneste faglige oversiktsartikkelen vi har om forhistorien i Bygland.
Det har vært foretatt forbausende få utgravninger i Bygland. Bare antikvar Nicolay Nicolaysens utgravninger på Nesegårdene i 1893 fortjener å nevnes her. I løpet av noen få dager ble 35 små og middelsstore gravhauger spadd ut med middelmådig utbytte. 14 av haugene var avlange, resten runde. Nicolaysen forteller at enkelte hauger hadde grøft rundt foten, mens andre hadde en krets av ”randstene”. I så mange som 26 av haugene fant han ikke oldsaker eller materiale som kunne knyttes til graver. Syv av haugene kunne dateres til slutten av romertiden eller folkevandringstiden, omkring 300-550 e.Kr., og de inneholdt for det meste skår av leirkar, men også våpen og smykker. To graver var fra yngre jernalder og inneholdt bare enkle redskaper som ikke kan dateres nærmere (Nicolaysen 1894). Vi kan merke oss at det i flere av haugene var markerte kullag ved bunnen, sikkert som følge av ritualer gjennomført i forbindelse med byggingen av haugene. Én årsak til at det fremkom så lite gravgods er åpenbart den hardhendte utgravningsmetoden.
Et gravfunn fra eldre jernalder ble gjort på Bygland prestegård allerede i 1847, og funnet tyder på vidtrekkende kontakter. Bare et leirkar av jysk type og en del av en tutekanne er bevart, men ellers i den vesle steinkisten skal det være funnet et sverd og en messingkjel (Gjessing 1921:34), sikkert en bronsekjel av kontinentalt (romersk) opphav.
Ytterligere ett funn peker utover landets grenser, en gullskatt som kom for dagen på Nese i 1833. Noen hjuringer ble oppmerksomme på noe som lå og glimret i sanden nede ved fjorden. De kunne plukke opp fem gullperler og noen mindre smykker, samt en del større ringer og opphugde deler av slike. Slike gullringer kalles ofte betalingsringer, og de kan ha vært brukt bl.a. til å betale bøter med (Gjessing 1921:36).
Mens folkevandringstiden hadde et rikere materiale enn vikingtiden i kystdistriktene på Agder, markerer yngre jernalder seg langt bedre i Setesdal, og vi kan spore en økning i antall funn i vikingtiden. Ikke bare er det mange gravfunn, men det foreligger også mange funn av oppløyde enkeltgjenstander, blant annet våpen, som vi må regne med er fra ødelagte graver.
Særlig inneholder gravene gjenstander av jern som vitner om et høyt utviklet smedhåndverk. Et prakteksemplar av en spydspiss fra 1000-årene med sølvinnlegninger, funnet på Lauvdal, kan vi vanskelig tenke oss er mistet. Fra Bygland foreligger 22 gravfunn fra yngre jernalder, mens det er 52 fra Grimstad og 46 fra Valle, slik at Bygland er på en god tredjeplass i Aust-Agder (Larsen 2000:57). Med hele 19 løsfunn i tillegg er materialet fra Bygland spesielt tankevekkende når det gjelder graver under markoverflaten.
Vikingtidsmaterialet er karakterisert ved jevn og god kvalitet med preg av det hjemlige. Mens Valle har mange funn av blant annet smykker, våpen og mynter av utenlandsk opphav som tyder på at det kan ha vært en handelsplass der, er slike funn på det nærmeste fraværende i Bygland, som bare kan skilte med en spydspiss fra Karolingerriket (dagens Frankrike).
Karakteristisk for Setesdal er mange funn fra slutten av vikingtiden, og det er tydelig at den hedenske gravskikken har vært lenger i bruk der enn ved kysten (Larsen 2000). Sene våpenfunn som en bredbladet øks fra 1000-tallet funnet på kirkegården ved Bygland kirke, er sikkert fra enkle graver under markoverflaten. Når vi også tar de mange gravhaugene i nærheten i betraktning, får vi et interessant bilde av kontinuitet i makt og gravlegging gjennom trosskiftet.
To runesteiner fantes tidligere på prestegården i Bygland (Olsen 1954:34-39). Den ene av dem var fra kristen middelalder (med innskriften ”Gud hjelpe Magnhilds sjel”), og den må i sin tid ha stått reist inne på kirkegården, på samme måte som den kristne runesteinen på kirkegården i Årdal. Den andre var imidlertid fra slutten av vikingtiden og hadde en innskrift som fortalte at ”Torleiv Stålason reiste stein etter Olav Erlendsson på Bygland”).
Vikingtidssteinen fra Bygland faller i en liten og eksklusiv gruppe av runesteiner fra omkring år 1000 i grensebygdene mellom dagens to Agderfylker (Galteland i Evje, Ryen i Tveit, Oddernes og Søgne). Det kan ikke være tvil om at vi på Bygland, som i tilfellene Oddernes og Søgne, har for oss en stormannsgård med kirke ved overgangen vikingtid – middelalder.
Fornminner i Bygland
I dag er det registrert 174 synlige gravminner fra bronsealderen eller jernalderen i Bygland kommune. Antallet har vært betydelig større, og i forbindelse med registreringen av kulturminner for Økonomisk kartverk i 1982-1984, ble det påvist områder der det tidligere hadde ligget minst 57 gravminner som da var fjernet. Blant annet skal mange av de haugene som antikvar Nicolaysen undersøkte i 1893, ha ligget ute i Kilen, og det området er nå demt ned.
De typene av graver som er registrert i Bygland, er gravhauger og gravrøyser. De aller fleste er gravhauger. Minnesmerkenes form er både lange og runde. Rundhaugen er den dominerende typen. Gravhaugene er bygd av jord, men inneholder også en del stein, mens gravrøysene er bygd overveiende av stein. Dessverre er det ofte ikke brukt så strikte definisjoner ved registreringene. Gravminner som overveiende synes å bestå av stein, er beskrevet som røyser, noe som gjør at vi i det følgende har en betydelig sorteringsjobb å gjøre når vi skal skille ut de egentlige røysene.
Ved registreringen er gravminnenes ytre utforming karakterisert. I tillegg er landskapet rundt beskrevet for å vise miljøet. Av disse beskrivelsene fremgår det at vi i Bygland bare finner gravminner av hvelvet form, det vil si gravhauger og -røyser. Slike gravminner kan av form være runde, avlange, lange eller skipsformede. Vanligst i Bygland er de runde. Det er foretatt få undersøkelser av hvilken betydning formen hadde, men oftest synes det å være kvinner som er begravd i langhauger.
Nesten alle de registrerte gravminnene ligger i dalbunnen på begge sider av Byglandsfjorden og Åraksfjorden, og noen ligger også på øyer i Byglandsfjorden. Bare én røys skiller seg ut ved at den ligger oppe på Horgjekniben på grensen mot Evje og Hornnes.
Topografen og Mandals-sorenskriveren Jens Kraft har gjerne interessante og utfyllende opplysninger om fornminner i sitt verk Topographisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge, som kom i første utgave i 1820-årene. Så svært mye har han ikke å fortelle om Bygland, men desto mer interessant: ”Derimod seer man Kjæmpehøie paa Gaarden Næsset i Byglands Hovedsogn, og paa Stranden langs Fjorden imellem Bygland og Løbdal ligge Steenrøser, især i Mængde omtrent ¼ Miil fra Præstegaarden, hvor de efter Sagnet skal være samlede som Værn, for dermed at modtage Olav den Hellige, hvis Besøg ventedes. … Ved Gaarden Sordal i Oustad Sogn ere Offerhøie” (Kraft 1838:229).
Gravhaugene ligger oftere enn gravrøysene i felt. I Bygland finner vi store gravfelt på Sordal og på Nese, men også en rekke mindre felt finnes. På Sordal er det bevart hele 24 hauger og på Nese 28. Offertrærne på Sordal står fortsatt oppe på gravhauger, og det har vært slått øl på dem opp mot våre dager. Nedfalne greiner ble samlet opp og kastet inn mot stammen. Særlig konsentrerer gravhaugene seg rundt Bygland sentrum hvor også Nese ligger. ”Mæ Bygland æ ei av dei støste bygda i dal’e. Fjoren opnar eit breidt utsyn mot sør, … D’æ rom ti storgara aa rike grænni her, aa d’æ kje undeleg um segninn leggje kongssogu ti desse sta’a. Baa aa Bygland aa mæ Nesi æ der gamle gravhauga. Støstè æ Hanehaug aa Nesi” (Rysstad 1921:10).
Størrelsen på gravminnet mener vi avspeiler den avdødes status i samfunnet, og ofte er det gjort praktfunn i de største gravhaugene på Agder. Rysstad hevder at Hanehaugen er størst av storhaugene på Nese, men vel så stor er nabohaugen Kjyrehaugen, som med sine 20 meter i diameter og høyde på 2,5 meter har en karakteristisk såteform. Det ligger tre store gravhauger på Nese, men en fjerde storhaug skal ha blitt fjernet for lang tid siden. Lenger nord, på Heistad i Austad sogn, ligger en haug med diameter 30 meter. Storhaugene understreker disse grendenes sentrale posisjon i jernalderen. En ekstra dimensjon får haugene på Nese ved at de har navn, og at det er knyttet tradisjoner til dem. Kong Hane falt i kampen mot Olav den hellige ("Santolav") og i den store nabohaugen ligger kua hans, som Hane dyrket som en guddom, begravd.
Sagnet om kong Hane er en variant av det mer kjente sagnet om kong Augvald på Avaldsnes i Rogaland, som også skal ha dyrket en ku, og som etter sin død ble gravlagt i en haug ved siden av den som ble kastet opp over kua. Sagn om en ”kong Hane” finnes flere steder, blant annet på Hånes i Kristiansand. Navneforskeren Magnus Olsen foreslo i sin tid at ”hanehaugene” hadde fått navnet sitt fordi man har ment at de har vært tilholdssteder for vetter, og at man har ofret haner til disse mytiske skapningene (Olsen 1920). På en annen gravhaug, på Viki i Valle kommune, ligger en haug som man så sent som på 1700-tallet ofret haner på (ibid.), og haneoffer er kjent også i langt tidligere kilder (Thietmar av Merseburg, d. 1019, sin skildring av det store blotet i Lejre i Danmark). Magnus Olsen tenkte seg at ”hanehaugene” var knyttet til sentrale gårder (Olsen 1920:38).
I Bygland finnes dessuten omfattende spor etter bruk av utmarka, særlig jernutvinning. På Vassendøya helt syd i fjorden er det undersøkt et jernvinneanlegg fra yngre jernalder, men de fleste sporene finnes lenger vekk fra bosetningsområdene. I mange områder ligger slagghaugene og kullgropene tett, men svært få av disse fornminnene er registrert.
Meningsbærende forskjeller
Gravminnenes indre oppbygning, materiale, form og beliggenhet har helt sikkert vært meningsbærende for dem som bygde minnesmerker over sine døde. Det kommer klart frem når vi vet hvordan gravskikkene har endret seg over tid. Selv om de norske landskapene i en viss forstand lå utenfor allfarvei, kan vi tydelig se at påvirkning fra Kontinentet har gjort seg gjeldende også her til lands. Dette gjelder ikke bare gravminnenes form og materiale, men i like stor grad likbehandling og sammensetningen og typer av gravgaver den døde har fått med seg.
Da likbrenning blir vanlig i slutten av eldre bronsealder, kan vi for eksempel spore en overgang fra jordfeste- til branngraver noenlunde samtidig over et stort europeisk kulturområde som dagens Norge bare var en liten del av. I løpet av de første århundrene etter vår tidsregnings begynnelse utkonkurrerer jordfestelse kremasjon i Det romerske rike. Denne nye formen for likbehandling ser ut til å nå Agder i løpet av 300-årene, da vi kjenner rike jordfestegraver for eksempel fra Dømmesmoen i Fjære og på Lunde på Lista, og i folkevandringstiden er jordfestelse en integrert del av aristokratiets gravskikk i vår region – med ubrente og fornemt utstyrte kvinnegraver som dem fra Skreros i Vegusdal og Mjølhusmoen i Froland, og mannlige motstykker som den fra Snartemo i Hægebostad.
En har hevdet at byggematerialet i gravminnene har vært bestemt av materialet som var lettest tilgjengelig på begravelsesplassen. En gjennomgang av gravene i Vestfold har imidlertid vist at gravenes ytre utforming ikke har vært valgt ut fra det materialet som var lettest tilgjengelig (Sollund 1996). Gravbyggerne har for eksempel gjort seg store anstrengelser i og med at stein er fraktet til områder der jordsmonnet er fattig på stein – fordi det var en gravrøys man ville bygge.
Gravminnenes form, oppbygning og plassering har med andre vært valgt med omhu og etter faste mønster. De er ikke tilfeldige elementer i et begravelsesritual. De fleste av gravminnene i Bygland rommer levningene av den jordbruksbefolkningen som fantes i området i førkristen tid, både kvinner og menn, rike og litt mindre rike individer.
Den gruppen gravminner vi skal konsentrere oss om i det følgende, ligger ikke i direkte tilknytning til jordbruksmark, og de er bygd av bare stein. De ligger på knausene langs Byglandsfjorden. Etter definisjonen tilhører disse en gruppe som har fått betegnelsen åsrøyser. En åsrøys er et gravminne som er bygd av stein uten synlig innblanding av løse jordarter. Den ligger på fjellgrunn eller i områder der det er mye berg i dagen. I tilknytning til mange av åsrøysene finnes det små steinpakninger eller steinfylte glover i fjellet. Det er mulig at disse også er graver.
Gravrøyser ved Byglandsfjord
Mange graver er som nevnt beskrevet som gravrøyser, selv om de til dels er bygd av jord. Når vi har skullet finne åsrøysene i Bygland, har vi derfor sortert ut røyser som kan være rydningsrøyser, og deretter har vi tatt bort røyser på dyrket eller dyrkbar mark og de som ligger i felt med gravhauger. I alt sitter vi igjen med 15 røyser som tilfredsstiller våre krav og som ligger på berg. Alle disse ligger med utsikt over Byglandsfjorden.
Vi skal se litt nærmere på enkelte av disse røysene. Lengst i sør og på vestsiden av fjorden finner vi gravrøysa oppe på bygdeborgen Horgjeknipen. Dette er regnet som et forsvarsanlegg fra jernalderen og er en av de få sikre bygdeborgene i Setesdal. Det er ikke sikkert at det er noen sammenheng mellom borgen og røysa, som like gjerne kan være eldre som yngre. Fra stedet er det vid utsikt over fjorden og dalen, men det har ikke vært mulig å se røysa fra fjorden. Røysa er ikke stor, bare 7 m i tverrmål og 0,5 m høy. Det er den spesielle beliggenheten som gjør den så interessant, men lokaliseringen på en borg er ikke uten paralleller. Andre steder i Skandinavia har noen arkeologer tenkt seg at ”borger” med gravminner oppe på borgplatået kanskje ikke er militære anlegg i det hele tatt, men innhegnede samlingsplasser for rituelle aktiviteter (Ystgaard 1998).
Ute i fjorden ligger den knapt 100 m lange Kaupmannsøyi som vi må nevne i denne sammenhengen. Her ligger det 6 gravrøyser og en del mindre steinsamlinger som kan markere graver under markoverflaten. Selv om gravene ligger på grus, er beliggenheten nokså spesiell, og det må ha vært samme tanke bak gravleggingen her som det er ved åsrøysene (en parallell til beliggenheten på en øy i et innlandsvann har vi på Rytterøyna i Flekkefjord i Vest-Agder). Røysene er ikke mer enn 5-8 m i tverrmål, men de er tydelig markert. Tradisjonen forteller at her møttes setesdøler og bymenn for å handle.
Neste røys ligger et stykke oppover fjorden, på grensen mellom Lande og Langerak. Her finner vi lokaliteten Likferdsodden hvor røysa på tross av sine beskjedne dimensjoner – med tverrmål 7 m og høyde ¾ m – er lett å se fra vannet samtidig som det er vid utsikt fra røysa og over fjorden. Rundt røysa finnes også mindre steinpakninger som kan representere selvstendige graver.
På Langerak ligger Storøya, der det er et par mindre anlegg, nærmest som lave steinpakninger med tverrmål 4 m. En av dem er bygd om til en ¾ m høy varde. Beliggenheten er strategisk, med vid utsikt, men det har neppe vært mulig å se røysene for den som seilte eller rodde forbi.
Svært strategisk beliggenhet har røysa som ligger ytterst på Nånesodden. Gården Nånes må være oppkalt etter denne odden. Det er mulig at førsteleddet nár er avledet av det gammelnorske ordet for lik, og at det derfor er røysa på ”Likneset” som er utgangspunktet for navngivingen. Fjorden svinger her fra å gå mot nord til å føre vestover. Røysas diameter er bare 6 m og høyden 0,5 m, men like fullt er den synlig på lang avstand. Noe av røysa er utrast som en følge av reguleringen av fjorden. Ved registreringen i 1982 ble det plukket opp et flintavslag, kanskje fra en steinalderboplass på stedet.
På den andre siden av fjorden, der den er på det smaleste ved Øyenesodden på Lauvdal, ligger rester av enda en røys. Den er 4 m i tverrmål, består nå bare av 1-2 lag stein, er overgrodd og er derfor lite synlig. 270 meter lengre nordøst, kloss i riksveien, ligger en dominerende røys med diameter 10 m og høyde 1 m. Røysa er bygd rundt en stor, naturlig steinblokk, og like ved ligger en bautalignende stein.
Fjorden danner en bukt før vi kommer til Lauvdalsodden, der vi har et helt felt med røyser. Seks stykker er det av dem, hvorav fem er runde og en avlang. Herfra er det synskontakt med røysa på Nånesodden. Røysene omtales allerede av Kraft som vern mot Olav den hellige. De runde røysene varierer i størrelse, og et par er nærmest som lave steinpakninger i dag. Langrøysa er hele 30 m lang og er dominerende. Det er sikkert denne man har tenkt seg som et vern eller en skanse.
Det er ikke rart at mye sagn og tradisjon har festet seg til slike mektige monumenter. Gunnar Rysstad gjengir tradisjonen om røysene på følgende måte: ”I bergodda norafor Lauvdal æ gamle upplagdi røysa utaa bergnovó. Her utaa fjor’e va de Kong Hani fadd, sa Hadvaar Aakri. Sant’ Olav løynte si i ei vik i odda, som no kaddast Sverris-Hamn” (Rysstad 1921:10). Johannes Skar forteller også om kong Hane og Olav den hellige: ”Hani skipa ti stei’røysa framte me fjoren; han ville kast’ o Santolav i kav.” Videre forteller han om Olav den hellige etter Hanes fall: ”Me Nånessundi våre rysann’ ti me ’an Santolav. Dei båre i hop store røysa å skute at o me steina. Men han rende skjipè ti beint imot dei å skar ut’n homi o fjøddè; gjygri støytt’ ’an i stein. Ho sto der tyllt utå Lauvdalsodda” (Skar 1997:232).
Røysene ligger med vid utsikt mot fjorden, men alle er ikke synlige herfra fordi de er utkastet. Vi kan merke oss at de ikke ligger på det høyeste punktet i lendet, men på avsatser ned mot fjorden. I langrøysa er det spor etter en steinkiste, og et sted kan man se et trekullag under kisten. Det ligger en del avslag av kvarts i røysa, slik det ofte gjør i gravrøysene.
Neste røys finner vi ved Lislestraumen på Nese. På odden her finnes en lav røys med diameter 7 m. Også her er plasseringen strategisk ved innseilingen til Urdviki mot Storstraumen. På vestsiden av fjorden, ved Kotedekkan på Skåmedal, ligger en 9 m vid og 1,3 m høy røys. Merkelig nok kjenner vi ikke opplysninger om røyser ved fjorden ovenfor Storstraumen.
I alt blir det en imponerende rekke med røyser. Konsentrajonen i området ved Lauvdalsodden er spesiell. Vi har sikkert ikke fått med alle røysene i denne oversikten. Det har ikke vært mulig å knegå terrenget. Kanskje er også noen demt ned. Nicolaysen nevner i sitt verk Norske Fornlevninger ”2 stenrøser” ”ved østre side af Prestøen i Byglands fjord” (Nicolaysen 1862-1866:253). Disse har vi ikke funnet igjen.
Gravrøysenes alder og sammenheng
Åsrøyser finnes hovedsakelig langs kysten, men de finnes også langs vassdrag i innlandet, samt i fjellområder. Denne typen røyser har tradisjonelt blitt satt i sammenheng med en bronsealderbefolkning som man antok levde av fangst og fiske. Denne teorien baserer seg først og fremst på at det er kjent svært få bronsegjenstander fra denne perioden i Øst-Norge, ca. 230, og at mange av disse er funnet nettopp i åsrøyser. De fleste åsrøysene er imidlertid plyndret, og det er de færreste som er fagmessig undersøkt. Gjenstander av jern eller organisk materiale har ikke fått samme oppmerksomhet fra gravrøvernes side. Tidligere var det bare mulig å datere gravminner ut fra gjenstandene som ble funnet. I de senere årene har datering av gravminner blitt mulig ved andre metoder – som radiologisk datering av trekull og annet organisk materiale som finnes i gravene.
Teoriene som skal forklare åsrøysenes beliggenhet, er basert på røysene som ligger ved kysten. Beliggenheten og skillet fra jernalderbøndenes gravminner er forklart ved at folk ble gravlagt der man hadde hatt sitt daglige virke; bonden ble hauglagt ved tunet eller med utsikt over gårdens innmark. For bronsealderens sjøfarende handelsbonde var det naturlig å bli begravet med utsikt over den skipsleden som hadde vært hans arbeidsplass.
Allerede Helge Gjessing hevdet i sin behandling av forhistorien i kystdistriktene i Aust-Agder til at røysene her var fra bronsealderen (Gjessing 1923:17). Dette var da også en arkeologisk ”sannhet” i lang tid, selv om mange etter hvert fikk øynene opp for at det også var funn fra jernalder og vikingtid i slike røyser. Som eksempel kan vi trekke frem hvordan Anders Hagen omtaler åsrøyser under sin behandling av bronsealderen: ”Gravrøysene fra østnorsk bronsealder er som regel runde og såteformede – gjerne med en stor forsenkning eller et ”krater” i sentrum. Lange firkantrøyser fins også, men disse er sjeldne. Størrelsen på røysgravene kan variere, men tverrmål fra 15-30 m og en høyde på opp til 4 m er ikke uvanlig. Beliggenheten er særpreget. Den er alltid dominerende og ofte avsides. Langs kysten fins de i et ganske stort antall, av og til enkeltvis, men ofte i grupper. Som regel er de bygd på nakne nes og øyer eller på dominerende høyder med utsikt over vann. I innlandet er de mer sjeldne, men også her finner vi samme slags røyser, som regel ved de større innsjøene som Tyrifjorden, Randsfjorden og Mjøsa. Det er selvsagt uråd å si hvor mange av de dominerende røysgravene på Østlandet som virkelig skriver seg fra bronsealderen, så lenge bare et flertall er datert ved sikre funn. Der slike funn fins, skriver de seg imidlertid så å si alltid fra bronsealderen” (Hagen 1967:125-126).
I sin avhandling om gravrøysene i Vestfold går May-Liss Bøe Sollund gjennom funn fra slike røyser i hele området fra Østfold til Vest-Agder. Funnene fra bronsealderen dominerer bildet, men det er også funn fra jernalderen. I Aust-Agder er det tre funn, alle fra jernalderen (Sollund 1996).
Vi har i tidligere arbeider pekt på mange gravrøyser ved kysten. I artikkelen om gravfeltet på Fevik viser vi til at åsrøysene gjerne ligger i god avstand fra dyrkbar mark, og at tilknytningen til havet er påtagelig. Konsentrasjonen av slike røyser rundt Grimstad er spesiell. Røysene er sett på som minner om gammel ferdsel, og det pekes på at kommunikasjon mot dette distriktet må ha vært viktig (Larsen og Sollund 2002:21).
I Lillesand er det registrert 109 åsrøyser som særlig er konsentrert til leden (Blindleia). Både runde og avlange finnes, selv om de runde er i flertall. Det er gjerne groper i røysene, og de er tolket som spor etter plyndring. I flere røyser ligger det heller som har tilhørt gravkister (Larsen 2003:39).
Vi må derfor modifisere den tidligere oppfatningen av røyser ved kysten på Agder. Mange av dem er middels store, 7-12 m i tverrmål, og innimellom finnes en del helt flate røyser som best kan betegnes som steinlegninger. Forholdene peker mot at en god del av dem er yngre enn bronsealderen. En slik røys i Lyngdal ble undersøkt av forfatterne i 1997. Den inneholdt ikke gjenstander, men i en glove under røysa lå det noe trekull som ble datert til de siste århundrene f.Kr., og røysa kan derfor ikke være eldre enn dette, men kan forsåvidt være en god del yngre. I røysa lå det også mange stykker av hvit kvarts, et trekk som ofte går igjen, slik vi også så i langrøysa på Lauvdalsodden.
Det er også slik at ingen av de sikre metallfunnene fra landsdelens bronsealder er kommet for dagen i åsrøyser, men mange av dem derimot i gravhauger. De store jordhaugene fra bronsealderen på Lista er ofte trukket frem, men gravhauger fra denne perioden er også kjent lenger østover på Agder, blant annet i Søgne, Kristiansand og Grimstad kommuner.
Røysene ved Byglandsfjorden – noen hovedtrekk og noen tanker
Hvordan skal vi så tolke gravrøysene langs fjorden? For det første må vi slå fast at vi ikke har noen funn som kan hjelpe oss til å datere dem, og vi må basere oss på likheter med røyser andre steder. Som vi har sett, er det ulike oppfatninger av alderen.
Er åsrøysene graver? Tradisjonene om Olav den hellige og kampen mot kong Hane er nok en folkelig forklaring på forhold som det ikke var lett å forklare ut fra funksjon. Vi ser i mange tilfeller at åsrøysene – i noen grad i motsetning til de gårdsnære gravhaugene – har fått festet tradisjon til seg som tyder på at folk gjennom tidene ikke har hatt noen klar formening om at det dreier seg om graver. I mange røyser har det imidlertid vært folk og rotet tidligere, på samme måte som i gravhauger, og vi finner ofte at det er rester etter steinkister. Vi bør derfor tolke røysene som graver, slik som ved kysten (Sollund 1996).
Spørsmålet er om åsrøysene er en så enhetlig fornminnetype som man tidligere har ment. Ved Byglandsfjorden skilte røysa på Horgjeknipen seg ut ved at den lå i avstand fra fjorden med en høydeforskjell på nær 200 m. Røyser som ligger så høyt og fritt, er også kjent ved kysten, men de er i mindretall (Sollund 1996). Tankevekkende er røysa på Horgjeknipen sin funksjon som grenserøys i byttet mellom ulike gårder og bygdelag. Byttet mellom Horverak i Årdal og Senum i Hornnes – og dermed mellom de nåværende kommunene Bygland og Evje og Hornnes – går nemlig gjennom røysa. I Gyland i Flekkefjord har det vist seg at de antatt eldste grensemerkene – de som ligger i ”langstrengene” eller i sognegrensene – ofte er bytterøyser som til forveksling ligner gravrøyser (Stylegar 1997:112-114). Kanskje er mange av bytterøysene gravrøyser. Men har de i så fall opprinnelig vært gravrøyser, som på et senere tidspunkt har fått en sekundær funksjon som grensemerker? Skikker som vi ellers forbinder med gravrøyser, som det å legge kvarts i dem, kjennes også fra bytterøyser og andre byttemarkører (Stylegar 1997). Kan hende har grenser spilt en viktig rolle i begravelsesritualene, og kan hende var det ikke noe absolutt skille mellom de to røystypene? Igjen avhenger svaret blant annet av dateringen.
Karakteristisk for de fleste røysene er den nære kontakten med fjorden, og de fleste må ha vært godt synlige for dem som dro forbi. De kan med andre ord ha vært en form for markører, i hvert fall forteller røysene på Nånesodden og Lauvdalsodden at her er man kommet til et område der noen har kontrollen.
Gravfeltene og gravhaugene finner vi lenger nordover i Bygland og i Valle. Som nevnt er det en storhaug på Heistad, og på Sordal er det et meget stort gravfelt, for å nevne eksempler på de tallrike gravminnene. Så langt vi vet forsvinner åsrøysene ved Storstraumen, og nordover i dalen er det ikke kjent graver av denne typen. Dette kan skyldes at området nordenfor er dårligere registrert ved at det ikke er gått systematisk langs bredden av fjorden og elven, men mest sannsynlig avspeiler fordelingen en forhistorisk realitet.
Kan denne fordelingen skyldes en annen organisering av området i den nedre delen av Byglandsfjord? Symboliserer røysene sentralbygda rundt Bygland sentrum, og er de anlagt i grenseområdet for en maktsfære med sentrum der, eller kan løsningen være at røysene er eldre enn gravhaugene, og at de kan vise den eldste faste bosetningen i bronsealder eller eldste jernalder? Hvis flere av gravrøysene er sammenfallende i tid med gårdsgravfeltene ellers i Bygland, hvorfor ble da noen mennesker gravlagt langt fra den samtidige bebyggelsen – bokstavelig talt i grenseland?
Forfatterne er opptatt av spørsmålene omkring åsrøysenes alder og sammenheng, og vi ønsker å forske videre på disse spørsmålene. Det finnes et stort ubearbeidet materiale om kystrøysene. Som en innledning til et større arbeid om disse røysene, har det vært viktig å analysere røyser også i innlandet.
Av Jan Henning Larsen, May-Liss Bøe Sollund og Frans-Arne Stylegar
Litteratur
Bang-Andersen, Sveinung 1986: Veden de fant – bålene de brant. Vedanatomianalyse som metode til rekonstruksjon av nærmiljøet rundt steinalderboplasser i høgfjellet. Viking 49, s. 15-29.
Bull, Edvard (d.e.) 1921: Økonomisk og administrativ historie. Setesdalen, s. 46-85. Kristiania.
Gjessing, Helge 1921: Setesdalen i forhistorisk tid. Setesdalen, s. 30-45. Kristiania.
Gjessing, Helge 1923: Aust-Agder i forhistorisk tid. Arendal fra fortid til nutid, s. 1-56. Kristiania.
Hagen, Anders 1967: Norges oldtid. Oslo.
Kraft, Jens 1838: Topographisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge. Tredie Deel. Anden omarbeidede Udgave. Christiansand.
Larsen, Jan Henning 2000: Vikingtidsfunn fra Aust-Agder. Agder i fjern fortid. Skriftserien nr. 72, s. 21-57. Høgskolen i Agder. Redaksjon: Bjørg Seland. Kristiansand.
Larsen, Jan Henning 2003: Gravfelt fra eldre jernalder på Glamsland, Lillesand kommune i Aust-Agder. Agder Historielag Årsskrift nr. 79, s. 30-43.
Larsen, Jan Henning og May-Liss Bøe Sollund 2002: Gravfeltet i Fevikparken, Grimstad. Agder Historielag Årsskrift nr. 78, s. 7-24.
Nicolaysen, Nicolay 1862-1866: Norske Fornlevninger. Kristiania.
Nicolaysen, Nicolay 1894: Udgravninger i 1893. Foreningen til Norske Fortidsmindesmerkers Bevaring. Aaarsberetning for 1893, s. 62-76. Kristiania.
Olsen, Magnus 1920: Haneberg og Hanehaug. Namn och Bygd 1920, s. 35-39.
Olsen, Magnus 1954: Norges innskrifter med de yngre runer, b. III. Oslo.
Rysstad, Gunnar 1921: Natur og folkekarakter. Setesdalen, s. 9-15. Kristiania.
Skar, Johannes [1907] 1997: Gamalt or Sætesdal. Samla utgåve. Band 1. Espa.
Sollund, May-Liss Bøe 1996: Åsrøyser – gravminner fra bronsealderen? En analyse av åsrøysene i Vestfold. Varia 34. Universitetets Oldsaksamling. Oslo.
Steinnes, Asgaut 1974: Styrings- og rettsskipnad i Sørvest-Noreg i mellomalderen: historisk-topografisk oversyn. Oslo.
Stylegar, Frans-Arne 1997: Gårdsgrenser i Gyland – og på Agder. Agder Historielag Årsskrift nr. 73, s. 103-117.
Stylegar, Frans-Arne 2002: Upplond. Agder Historielag Årsskrift nr. 78, s. 46-57.
Sødal, Terje og Frans-Arne Stylegar 2004: ”Kjempegravene” på Oddernes. Agder Historielag Årsskrift nr. 80.
Ystgaard, Ingrid 1998: Bygdeborger i Trøndelag. En forskningshistorisk og empirisk undersøkelse av et begrep og en kulturminnekategori. Upubl. hovedoppgave i arkeologi og kulturhistorie, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Trondheim.
Østmo, Einar 1989: Vassendøya i Bygland. Fra Setesdalens steinalder. Viking. Bind LII – 1989, s. 22-52.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar