Like siden Helge Gjessing for mer enn 70 år siden formulerte tanken om en stedlig “stenøksindustri” på Sørlandskysten, har den forestilling rådet grunnen i det arkeologiske fagmiljø, at Sørlandets skafthullsløse bergartsøkser i stor grad er tilvirket av lokale diabaser. Sigmund Alsaker og Asle Bruen Olsens undersøkelser av mesolitiske og neolitiske bergartsøkser på Vest- og Sørvestlandet tilkjennegav at vi har å gjøre med to store diabasprovinser i vestnorsk steinalder - én med sentrum i grønnsteinsbruddet på Hespriholmen i Bømlo og én med utgangspunkt i diabasbruddet på Stakaneset i Florø (Alsaker & Olsen 1984; Alsaker 1987). Sør for Bømlogrønnsteinens hoveddistribusjonsområde ved Egersund, er det kun påvist 7 økser av dette råmaterialet (Alsaker 1987:55). Bergarten som dominerer øksematerialet i Agderfylkene, er i hovedsak sørlandsdiabaser, som finnes i smale ganger langs hele Agderkysten. Alsaker hevder at vi her har å gjøre med et tredje tyngdepunkt i råstoffbruken på Sør- og Vestlandet (1987:100). Torben B. Ballin og Ole L. Jensen går så langt som til å karakterisere (Vest)Agder som en egen “diabasprovins” i senmesolitisk tid (1995:234). Men noe uttakssted for sørlandsdiabas har hittil ikke vært påvist. Våren 1998 ble imidlertid endelig spor etter omfattende bruddvirksomhet påvist på Store Sæsøy, ytterst i Mandals skjærgård.*
En vinterdag i 1931 gikk to menn, far og sønn, i land ved helleren Smuglerhola på Landøy i Mandal. De hadde vært der tidligere, også da på jakt etter vedbrenne. Yngstemann befant seg kort tid etter inne i Smuglerhola.
En liten gutt og et stort funn
Kan hende falt lyset på en spesielt heldig måte inne i helleren denne vinterdagen, kan hende var det den lille bekken som rant gjennom Smuglerhola som hadde skylden - faktum er i hvert fall at guttungen fikk øye på en mørk, spiss stein som så ut til å være stukket ned i bakken der inne. Han plukket den opp - og tok den nærmere i øyesyn. Det var ingen tvil: Det var en liten steinøks han hadde funnet! Gutten viste den til faren, og i fellesskap fant de det fornuftig å overlate den til guttens skolelærer, som høytidelig lovet å videreformidle den til Oldsaksamlingen i Oslo.
Mer enn 30 år senere oppsøkte en annen lærer den vesle gutten, som i mellomtiden hadde rukket å bli en godt voksen mann. Skolen på Landøy var nylig nedlagt, og under opprydningen hadde læreren funnet en liten gjenstand med påskriften “Tormod Gjertsen” - guttens navn. I de påfølgende år inntok øksen dermed hedersplassen på Tormod Gjertsens peishylle.
Våren 1997 var sterke krefter i sving for å få i stand en storstilt utbygging av feriehytter på Landøy. Tormod Gjertsen, som forlengst hadde flyttet fra øya, kom til å tenke på Smuglerhola og øksefunnet der. Derfor tok han turen oppom fylkesarkeologen i Vest-Agder, viste frem øksen og fortalte sin historie. Arkeologen kunne fortelle at den 5000 år gamle tynnakkede øksen var forarbeidet av svart, finkornet sørlandsdiabas. Gjertsen lyttet oppmerksomt på arkeologens utlegning - særlig fant han det interessant at øksemakeren hadde brukt et lokalt råstoff.
Neste vinter kom Tormod Gjertsen innom igjen. Han hadde kommet over et sted der den svarte, tette bergarten fantes i store mengder. Diabasgangen på Store Sæsøy (”Sæsi” i den lokale dialekten), ute i havgapet sørøst for Landøy, hadde lenge vært kjent blant geologer. Men ingen hadde noensinne nærmet seg øya med problemstillingen “forhistorisk råstoffutvinning” langt fremme i bevisstheten. I Gjertsens skjekte tok vi turen ut, på jakt etter et mulig råstoffsentrum i “den sørlandske diabasprovins”. Og, ganske riktig, Gjertsen hadde truffet spikeren på hodet: Denne og flere påfølgende turer gav visshet om at det på Sæsøy har vært foretatt bergbrytning i stor skala i forhistorisk tid. Dermed kan vi nå føye navnet “Sæsøy” til “Hespriholmen” og “Stakaneset” når vi omtaler råstoffsentraene i sør- og vestlandsk steinalder.
En "diabasprovins" i Agder
Alsaker foretok en gjennomgang av totalt 120 skafthullsløse økser av finkornet bergart funnet i begge Agderfylkene samt Telemark. Han fant at 70% av øksene var forarbeidet av diabas (Alsaker 1987:101).
Andre, nyere undersøkelser viser det samme bildet: Av 43 bergartsøkser fremkommet ved Farsundprosjektets utgravninger ved Lundevågen, ble 60% håndklassifisert som diabas, supplert av finkornet sandstein og porfyritt (Ballin & Jensen 1995:233).
Tynnslip som Alsaker fikk utført på to representative økser fra Vest-Agder (C. 25925a og C. 29535), viste at den diabasen som har vært utnyttet i sørlandsk steinalder, mineralogisk er forskjellig fra Stakanesdiabasen og andre diabasforekomster på Vestlandet (1987:99). Det er grunn til å tro at dette forholdet skyldes utnyttelse av lokale diabasganger, som opptrer i svermsystemer fra Egersund og videre langs hele Sørlandskysten.
Også hva angår forekomsten av de senmesolitiske øksetyper, peker Sørlandet seg ut som en egen kulturprovins, med innslag av såvel vestlige som østlige trekk:
Den typiske, tresidige Nøstvetøksen er relativt vanlig i Vest-Agder, men er fraværende nord for søndre del av Jæren. Spissnakkede trinnøkser av Sigersvolltypen har derimot sin maksimale østlige utbredelse ved Lindesnes - og tilhører således ikke det østnorske typeskjema. Alsakers materialgjennomgang for Agderfylkene viste at 89.5% av et totalt antall på 70 økser var tildannet ved prikkhugging. Samtlige av disse var buttnakkede. De øvrige 10.5% var økser av Nøstvettypen, mens spissnakkede trinnøkser ikke ble påvist i sørlandsdiabas (Alsaker 1987:101).[1]
Følgelig synes Ballin og Jensens oppsummering av Farsundprosjektets resultater å være gyldig:
“Sørlandet kan best forstås som et selvstændigt socialt territorium - en kulturgruppe - indenfor et større sydnorsk teknokompleks. I nogle faser kan de tre regioner (Vestlandet, Sørlandet og Østlandet, vår anm.) ses som ligeværdige dele i dette fælles teknokompleks, mens Østlandet i f. eks. mellemmesolitikum sikkert forstås bedre som en del af det vestsvenske kompleks” (1995:236).
Av de mesolitiske øksetypene i Vest-Agder, synes altså de buttnakkede, prihuggede trinnøksene og Nøstvetøksene ofte å være forarbeidet av lokale diabaser. En summarisk gjennomgang av landsdelsmuséenes tilvekstfortegnelser for Vest-Agder, gir inntrykk av at sørlandsdiabas i en del tilfeller forekommer som råstoff også i neolitiske økser. Det gjelder i særlig grad for de tykknakkede øksene og for de s. k. “Vestlandsøksene”.
Sørlandsdiabas
Diabas er en forholdsvis ung bergart og hører til de yngste på Sørlandet. Den er dannet av magma som har strømmet gjennom sprekker i grunnfjellet for ca. 285 millioner år siden (Garmo 1989). Bergarten har størknet langsomt i sprekker under jordens overflate, og siden har disse gangene blitt blottlagt gjennom erosjon og isbreenes skuring. Diabasen er synlig som mørke striper i berget, gjerne på holmer og skjær og langs kysten, der bølgene har vasket innover fjellsiden, og bergarten er blitt godt blottet. Gangene er sjelden mer enn et par meter brede, men kan tidvis følges over lange strekninger, der de stedvis ligger i dagen. Således er det i Søgne registrert et større antall diabasganger med en samlet lengde av adskillige kilometer (Andreassen 1989).
I likhet med andre gangbergarter som har vært anvendt til redskapsproduksjon i forhistorisk tid, har sørlandsdiabasen finkornig, massiv struktur. Bergarten er meget hard. Av farge er den blåsvart inne i, men har ofte et grålig til brunt forvitringslag på overflaten. Diabas som har ligget i dagen eller vært dekket av jord, får gjerne et rustbelegg på overflaten, på grunn av jerninnholdet i bergarten. Spalteegenskapene er temmelig lik grønnsteinens og Stakanesdiabasens.
Petrografisk kan diabasgangene på Agderkysten deles i to hovedtyper.
Øst for Lindesnes opptrer oftest alminnelige diabaser, i hovedsak bestående av pyroxen og plagioklas.
I det vestlige område, vest for Lindesnes, opptrer olivinførende diabaser. T. F. W. Barth antar at de vestlige diabasene er eldre enn de østlige, og at de hører til den store anortosittiske bergartsprovinsen ved Egersund (Barth 1969:178).
I Kristiansand og Søgne har det i de senere år vært foretatt nokså systematiske registreringer av diabasforekomster. Særlig i Søgne kjenner vi nå en rekke diabasganger. I traktene ved Mandal er registreringene mangelfulle, og Barth omtaler i sin oversikt kun diabasgangen på Sæsøy (ibid.).
Forekomsten på Sæsøy stryker i en gang over den vestlige del av øya fra Snerpesund i nordøst til Breiviga i sørvest. Øya ellers består av blandede gneiser. Barths analyse av Sæsøydiabasens kjemiske sammensetning, konkluderte med at bergarten består av ca. 60 % feltspat, 30 % pyroxen (augitt) og en del aksessorier og malmmineraler. Den inneholder dessuten en del biotitt. Analyseresultatet er her gjengitt i tabell 1.
SiO2 50.84
TiO2 2.83
AlO3 13.79
Fe2O3 4.27
FeO 8.46
MnO 0.10
MgO 4.54
CaO 8.89
Na2O 2.45
K2O 1.14
H2O 1.81
CO2 0.32
P2O5 0.13
S 0.09
Tabell 1: Sæsøydiabasens kjemiske sammensetning. Diabasen fra Sæsøy tilhører den østlige hovedtypen av sørlandsdiabas (etter Barth 1969:180).
Diabasbruddet på Sæsøy
Gangen på Sæsøy er synlig over en strekning av ca. 300 meter. Gangens bredde er rundt 20 meter. Beitebruk finnes ikke lenger på øya, slik at einerkratt og lyngvegetasjon dekker mye av diabasgangen og gjør det vanskelig å fastslå dens nøyaktige dimensjoner. Diabasgangen fremstår i dag som en SV-NØ-gående rygg på tvers av Sæsøy.
Umiddelbart sør for ryggen finnes stedvis større ansamlinger av tildels store løsblokker av diabas, mens dette forhold ikke er like påtagelig på nordsiden.
Vi har så langt påvist to ulike uttakssteder.
Brudd 1 ligger på diabasgangens høyeste parti, ca. 100 meter fra dagens brygge i Snerpesundet. Brudd 2 befinner seg ca. 75 meter lenger mot SV og ca. 100 meter fra Breiviga.
Brudd 1 tegner seg som et hesteskoformet dagbrudd i gangens lengderetning. På sålen i bruddet er det konstatert store mengder løsbrutt diabas i form av blokker og mindre avslagsstykker. Sålen har et flateinnhold på ca. 100 kvadratmeter og avgrenses på tre sider av en vertikal, 1-2 meter høy, vegg. I tilknytning til bruddet finnes på nordsiden tydelige spor etter et mindre uttak. I sør, ovenfor uttaksstedet, er det påvist en mindre ansamling av diabasavslag.
Brudd 2 er synlig som en klart markert, gjenstående “stuff” midt i diabasgangen. “Stuffen” er 3-4 meter høy, rundaktig, og er ved foten omkranset av store, løsbrutte blokker. I den bratte hellingen sør for “stuffen” ligger bergartsblokker av varierende størrelse, tildels av betydelig vekt (flere hundre kilogram). Ved prøvestikking mellom blokkene er det påvist avslagsstykker helt ned til en fingernegls størrelse.
Vi utelukker ikke at nye registreringer på et senere tidspunkt kan påvise flere brudd i diabasgangen på Sæsøy.
Forhistoriske bergbrytingsteknikker
Forhistoriske bergbrytningsteknikker har vært et heller lite påaktet tema i norsk arkeologisk forskning. Forskningen har i overveiende grad konsentrert seg om steinteknologien, dvs. selve redskapstilvirkningen. Det finnes dog ansatser til en slags norsk, forhistorisk “montanarchäologie” spredt hist og her i forskningslitteraturen (Alsaker 1987; Skjølsvold 1979; Stenvik 1988). Lengst i så måte går Alsaker, i sin avhandling om grønnsteinsbruddet på Hespriholmen (1987).
På Kontinentet, og i særdeleshet i Tyskland, har (forhistorisk) bergverksarkeologi imidlertid vært et etablert forskningsfelt i flere årtier (Steuer 1993; Steuer & Zimmermann 1993; Weisgerber 1987, 1989). Deutsche Bergbau-Museum i Bochum er ett av tyngdepunktene for slik forskning i Europa. Her er ansatt 14 forskere, foruten teknisk støttestab innen åtte relaterte fagfelt. Siden 1973 har én av stillingene vært øremerket bergverksarkeologi (B. I. Berg 1995).
Det synes i dag å være enighet om at vi innenfor forhistorisk bergbrytning har å gjøre med to hovedteknikker - fyrsetting og kaldkiling. Kaldkiling kan igjen inndeles i en rekke undergrupper, flere av dem med mulig relevans for steinbrukende tid. Det gjelder iallfall knusing/brytning med tungt redskap, f. eks. med steinkølle eller knusestein (zermalmende Gewinnung), og løsbrytning av berg med kiler eller kilhakke (Keilhauenarbeit).
Fyrsetting er bergbrytning ved hjelp av varme. Setteved blir stablet opp langs bergveggen og antent. Den sterke opphetingen av berget og den påfølgende avkjølingen skaper så store spenningsforhold at det sprekker opp og blir skjørt. Nyere forskning har vist at påkasting av vann på det varme berget ikke har noen relevans for graden av oppsprekking (B. I. Berg 1991:12). Fyrsetting og kaldkiling ble som regel benyttet i kombinasjon, i den forstand at kaldkilingsredskaper ble brukt til å bryte løs blokker og løse partier fra det skjørbrente fjellet. I harde bergarter gir fyrsetting som regel en jevn og konveks form, ettersom varmen fra bålet trenger lengst inn i fjellet øverst på setteveden, og følgelig minst i såle og topp. Bergbrytning kun i form av kaldkiling gir en mer rektangulær og “kantete” profil i fjellet.
Råstoffutvinning til redskapsproduksjon er dokumentert helt tilbake i paleolitisk tid i Egypt, der trekull fra en flintgruve ved Nazletkaterakten har gitt en radiologisk datering til 34900 +/- 500 BP (Vermeersch, Paulissen & Geijselings 1991:60). Generelt har det vist seg at bergbrytningsteknikker og -redskaper i forhistoriske kontekster er enkle, men spesialiserte og lokalitetstilpassede: “Untersuchungen zum modernen, wenn auch primitiven Steinbruchbetreib weisen auf unkomplizierte, immerhin aber auf den betreffenden Betreib hin entwickelte und hergestellte Werkzeuge hin” (Torrence 1981:93).
I det neolitiske dolerittbruddet ved Sélédin i Bretagne opererer Christoph Roden med tre kronologiske faser i utvinningsteknikken. I den første fasen utnyttet man naturlige kløfter og brøt bergarten løs med brekkstenger og skuffer av organisk materiale. Den andre fasen er kjennetegnet ved bruk av store, opptil flere kilo tunge, slagsteiner, som man slo løs stykker av berget med. Først i den tredje fasen kan fyrsetting påvises. I fase én og to består produksjonsavfallet av store blokker og mindre avslag med muslige brudd, mens det i fase tre kan påvises nokså rettvinklede blokker med jevne flater (Roden 1983:89-90).
I Glomel, Côtes-du-Nord, er epidioritt blitt utnyttet som redskapsmateriale i neolitisk tid. Roden anfører at utvinningsteknikken har vært en form for kaldkiling (1984:40).
Når det gjelder et neolitisk jaspisbrudd i Syd-Baden i Tyskland, er såvel knusing som fyrsetting godt dokumentert (Weisgerber 1987:193). Til knusingen har rullesteiner med skaftfure blitt benyttet. I andre kontekster - blant annet i flintgruvene i Harrow Hill, Sussex, er bruk av kiler/hakker forarbeidet av horn, påvist (op. cit. 194; se dessuten Renfrew & Bahn 1991:273-274).
Fyrsetting er godt belagt i forhistorisk tid, og i etnografiske sammenhenger dokumentert blant annet hos urbefolkningen i California (Bromehead 1955; Heizer & Treganza 1944). Noel D. Broadbent (1973) har påvist bruk av varme ved utvinning av røyk-/rosenkvarts i Västerbotten i Nord-Sverige. Kiling ved hjelp av tilspissede trestokker er kjent fra steinbrudd på Ny-Guinea (Philips 1979:6).
Utvinningsmetoder på Sæsøy
I norsk sammenheng er et mindre antall forhistoriske bruddlokaliteter påvist. Det dreier seg i første rekke om diabas og grønnstein (Alsaker & Olsen 1984; Alsaker 1987). Men det er også i mindre utstrekning dokumentert utvinning av kvartsitt (Johansen 1978), bergkrystall (Hagen 1959), rhyolitt (Alsaker 1987) og jaspis (Sjurseike 1994).[2]
Ser vi på råstoff til økseproduksjon spesielt, er det i Nøstvettradisjonens hovedområde - distriktene rundt Oslofjorden - foreløpig ikke kjent sikre brudd, muligens bortsett fra en lokalitet i Ekebergåsen i Oslo (Hagen 1983:69; E. Berg 1995:154). En kan derfor med stor grad av sannsynlighet slå fast at bruddstedene på Sæsøy er de første konkrete spor etter produksjon av emner til Nøstvetøkser.
Men bergmennene på Sæsøy - hvilke utvinningsmetoder var det de benyttet for å sikre seg det ettertraktede råstoffet?
I grønnsteinsbruddet på Hespriholmen påviste Alsaker begge de to vanlige bergbrytningsteknikkene: Fyrsetting og knusing med tyngre slagredskaper. Sporene etter fyrsetting var i klart flertall; direkte slag på bergflaten ble bare unntaksvis, og utelukkende i brudd A, påvist. Kiler av organisk materiale mente han ikke hadde vært benyttet ved brytning av fast fjell på Hespriholmen, fordi grønnsteinen her har få eller ingen naturlige sprekkedannelser (1987:40). Sin tese om at fyrsetting var blitt benyttet i utstrakt grad, underbygget han med funn av store trekullkonsentrasjoner på sålen i bruddet og konvekse avspaltninger i berget. Fyrsetting er likeledes dokumentert i diabasbruddet på Stakaneset (Olsen 1981).
På Sæsøy ser situasjonen ut til å være temmelig identisk med den på Hespriholmen. Sikre slagmerker er få - og er foreløpig kun påvist sør for “stuffen” i brudd 2. De muslige bruddflatene en burde kunne forvente å finne dersom direkte slag på berget var blitt benyttet i vesentlig grad, er fraværende. Det siste kan skyldes naturlig forvitring i tiden som har gått etter den siste aktiviteten i bruddet. Forholdet kan også gjenspeile den forhistoriske realiteten: Diabasen i forekomsten på Sæsøy har stor hardhet, og selv med moderne utstyr kan det være vanskelig å slå løs annet enn mindre stykker. De typiske muslige bruddflatene finnes imidlertid i en viss utstrekning på mindre løsbrutte blokker og avslag i tilknytning til brudd 2.
Desto flere er sporene etter fyrsetting. I stort antall tegner de seg som konvekse flater av varierende omfang, og alltid med en horisontal såle nederst. Bredden på avspaltningsflatene varier fra noen titalls centimeter til et par meter. Flatene er jevne og har ikke markering etter slag.
De foreløpige undersøkelsene på Sæsøy har ikke vært av en slik art at eventuelle trekullakkumulasjoner i forbindelse med bruddvirksomheten har kunnet påvises.
Naturlige sprekkedannelser kan konstateres flere steder i diabasgangen på Sæsøy. Vi ser derfor ikke bort fra at kiling med redskaper av organisk materiale eller bergart kan ha vært benyttet her. Konkrete spor etter den slags redskaper eller slik utvinning vil neppe kunne la seg påvise i det skrinne jordsmonnet på øya.
I og ved brudd 2 ligger et høyt antall mindre avslag i dagen. Her er det dessuten plukket opp en del tresidige emner, etter alt å dømme til Nøstvetøkser.
Sæsøybruddenes bruksfase(r) er det foreløpig vanskelig å uttale seg skråsikkert om. At det var aktivitet i bruddene i senmesolitisk tid, synes emnene til Nøstvetøkser å bevise. Det relativt betydelige antallet senere øksetyper tilvirket av sørlandsdiabas som er funnet på denne delen av Sørlandskysten, antyder kan hende at ett eller begge brudd også var i bruk også i neolitisk tid. Vi minner om den tynnakkede øksen fra Landøy like på innsiden av Sæsøy.
Verkstedslokaliteter
I vestnorsk sammenheng ligger verkstedlokaliteter med spor etter tilvirkning av bergartsøkser i tilknytning til uttaksstedet for en bergart. Evy Berg påpeker noe av det samme i forbindelse med publiseringen av en serie senmesolitiske lokaliteter fra Vestby i Akershus (1995:154).
Kan slike lokaliteter påvises i tilknytning til bruddene på Sæsøy?
Dersom vi tar utgangspunkt i spredningsmønsteret for de skafthullsløse bergartsøksene i Vest-Agder, kan det påvises klare funnkonsentrasjoner i sognene Hidra, Vanse, Spangereid, Halse, Holum/Harkmark, Søgne, Oddernes og Randesund. Sæsøy ligger i Halse, og det er her eller i nabosognene Holum og Harkmark at eventuelle verkstedslokaliteter bør finnes.
På øyene i Mandalskjærgården er det hittil ikke gjort funn som kan indikere slik virksomhet. Det kan, og vi understreker kan, skyldes at det postglasiale regresjonsminimum i dette området går under 0 m. o. h., slik at eventuelle lokaliteter i dag ligger under havets overflate. Mer sannsynlig anser vi det likevel for å være at verkstedslokalitetene må søkes på dagens fastland, i det som i senmesolitisk tid var en mer beskyttet innerskjærgård.
To lokaliteter med mulig forbindelse til bruddene på Sæsøy peker seg ut på fastlandet. Den ene ligger på gården Omland i Halse, like innenfor Sæsøy. I årenes løp er det her plukket opp 1 Nøstvetøks, 6 trinnøkser, 2 neolitiske økser, 1 eggfragment av en øks av uviss type, 3 emner til Nøstvetøkser og diverse avslagsstykker - alt av “sandsten”, ifølge U. O.s tilvekstprotokoll (C. 24965, C. 27509, C. 29743c og C. 29744). Anders Hagen beskriver Nøstvetøksen som tilvirket av “en hard grønnaktig bergart” og de øvrige oldsakene som “forvitrede rester av (...) stein”, og det er grunn til å tro at det dreier seg om diabas (Hagen 1969:118). På lokaliteten er det også funnet tre slipesteiner av sandstein med tydelige slipeflater på begge sider. Videre finnes det en del saker herfra som fortsatt ligger på gården. Det gjelder 2 emner til Nøstvetøkser og en del bergartsøkser av mesolitiske og senere typer. Det er rimelig å konkludere som Hagen gjør, med at “disse øksene er blitt laget her på boplassen” (ibid.).
Den andre mulige verkstedslokaliteten ligger på Fuglevik i Harkmark. Til Oldsaksamlingen har det fra denne gården ved forskjellige anledninger innkommet følgende saker:
C. 24940 “Nøstvetøks el. trinøks av sten”
C. 24941 “Tykknakket øks af skifrig sten”
C. 10121 “Slipesten av kvarts.”
Det dreier seg med all sannsynlighet også her om lokal diabas. Slipehellen er forøvrig av kvartsitt, og av typisk steinalderform.
Bare nærmere undersøkelser, i form av tynnslip eller petrografiske analyser, kan bringe på det rene om lokalitetene på Omland og Fuglevik virkelig er verkstedsplasser i tilknytning til bruddene på Sæsøy.
Veien videre
Det er i ferd med å dannes et bilde av Agderfylkene som en “diabasprovins” som er ulik de to store, bedre beskrevne på Vestlandet. De to øksene fra Vest-Agder som Alsaker fikk analysert, var av innbyrdes forskjellig bergart, men de inneholdt begge betydelige innslag av olivin. Det er, som vi har vært inne på tidligere, et trekk som er karakteristisk for den vestlige typen av Sørlandsdiabas, den som forekommer vest for Lindesnes. Bergarten stammer med andre ord fra to ulike diabasforekomster, men ingen av dem er fra bruddene på Sæsøy! Alsaker hevder dessuten at bearbeidet sørlandsdiabas funnet i Salthelleren like nord for Egersund, avviker mineralogisk fra diabasen i begge de to analyserte øksene. Dermed kan en med stor rett hevde at det bør være minst fire ulike mesolitiske diabasbrudd på Sørlandskysten. Det er et mønster som gir perspektiver på de regionale og lokale variasjonene i eldre steinalder, iallfall hva råstoffbruken angår.
Det bør foretas analyser av et representativt utvalg skafthullsløse bergartsøkser funnet i Vest-Agder. Ettersom sørlandsdiabasene innenfor hver av de to hovedgruppene er nokså like, også i deres kjemiske sammensetning, bør sporelementanalyser og tilsvarende metoder vurderes. Håndklassifisering vil neppe gi tilfredsstillende resultater. Lignende undersøkelser må selvsagt også utføres på et utvalg av diabasganger på Agderkysten.
Av Frans-Arne Stylegar og Torbjørn Landmark
* Denne artikkelen stod opprinnelig på trykk i Primitive Tider 1998. Siden den gang har det kommet for dagen flere bruddlokaliteter for diabas. I Søgne har man kunnet bekrefte et brudd på Skarvøya (se også Andreassen 1989), og dessuten et brudd på fastlandet, mens mindre bruddlokaliteter er påvist i Kristiansand og Mandal.
Litteratur
Alsaker, S. 1987. Bømlo - steinalderens råstoffsentrum på Sørvestlandet. Arkeologiske avhandlinger 4. Historisk Museum, Universitetet i Bergen.
Alsaker, S. & A. B. Olsen 1984. Greenstone and Diabase utilization in the Stone Age of Western Norway: Technological and Socio-cultural aspects of axe and adze production and distribution. Norwegian Archaeological Review, vol. 17, No. 2 1984.
Andreassen, J. 1989. Økseproduksjon i Søgne? Fædrelandsvennen, 22. juli 1989.
Ballin, T. B & O. L. Jensen 1995. Farsundprosjektet - stenalderbopladser på Lista. Universitetets Oldsaksamling Varia 29. Oslo.
Barth, T. F. W. 1969. Geologi. I: Sars, M. (red.): Det tidligere Mandal prestegjeld, s. 165-184. Mandal.
Berg, E. 1995. Steinalderlokaliter fra senmesolittisk tid i Vestby, Akershus. Dobbeltspor/E6-prosjektet. Universitets Oldsaksamlings Varia 32. Oslo.
Berg, B. I. 1991. Gruveteknikk ved Kongsberg Sølvverk 1623-1958. Norsk Bergverksmuseum. Kongsberg.
Berg, B. I. 1995. Europeisk bergverkshistorie - noen hovedtrekk i forskningen. I: Fuglestad, F., F. E. Johannessen, Ø. Rian og Ø. Sørensen: Revolusjon og resonnement. Festskrift til Kåre Tønnesson. Universitetsforlaget. Oslo.
Broadbent, N. D. 1973. Prehistoric Quartz Quarrying in Norrland. A preliminary report. Fornvännen 68, Nr. 3, s. 129-137.
Bromehead, C. N. 1955. Mining and quarrying. A History of Technology, vol. 1, s. 8-571. Oxford.
Garmo, T. T. 1989. Norsk steinbok. Norske mineral og bergartar. 2. utg. Universitetsforlaget. Oslo.
Gjessing, H. 1925. Vest-Agder i forhistorisk tid. I: Midttun, G. (red.): Norske bygder, Vest-Agder 1, s 33-75. Grieg. Bergen.
Hagen, A. 1959. Vassdragsreguleringer og høyfjellsarkeologi. U. O. årbok 1956/1957, s. 98-150. Oslo.
Hagen, A. 1969. Arkeologi. I: Sars, M. (red.): Det tidligere Mandal prestegjeld, s. 115-164. Mandal.
Hagen, A. 1983. Norges Oldtid, 3. utg. Cappelen. Oslo.
Heizer, R. F. & Treganza, A. E. 1944. Mines and quarries of the indians of California. California Journal of mines and geology, No 40 (3), s. 291-358.
Johansen, A. B. 1978. Høyfjellsfunn ved Lærdalsvassdraget 2. Universitetsforlaget. Oslo.
Olsen, A. B. 1981. Bruk av diabas i vestnorsk steinalder. Upubl. mag. art.-avhandling i arkeologi, Universitetet i Bergen.
Phillips, P. 1979. Stone axes in ethnographic situations: some examples from New Guinea and the Solomon Islands. CBA Research Report, No. 23, s. 108-112.
Roden, C. 1983. Der jungsteinzeitliche Doleritbergbau von Sélédin (Côtes-du-Nord) in der Bretagne. Der Anschnitt. Zeitschrift für Kunst und Kultur im Bergbau, 3-1983, s. 86-94.
Roden, C. 1984. 5000 Jahre Feuersteinbergbau - Erster Nachtrag zum jungsteinzeitlichen Silex- und Felsgesteinbergbau in Frankreich. Der Anschnitt. Zeitschrift für Kunst und Kultur im Bergbau, 1-1984, s. 38-41.
Sjurseike, R. 1994. Jaspisbruddet i Flendalen. En kilde til forståelse av sosiale relasjoner i eldre steinalder. Upublisert mag. art.-avhandling i nordisk arkeologi, Universitetet i Oslo.
Skjølsvold, A. 1979. Redskaper fra forhistorisk klebersteinsindustri. U. O. årbok 1979, s. 165-172. Oslo.
Stenvik, L. 1988. Steinkøller med skaftfure. Arkeologiske skrifter No. 4 - 1988. Historisk Museum. Bergen.
Steuer, H & U. Zimmermann 1993. Montanarchäologi in Europa. Berichte zum Internationalen Kolloquium “Frühe Erzgewinnung und Verhüttung in Europa” in Freiburg im Breisgau vom 4. bis 7. Oktober 1990. Jan Thorbecke. Sigmaringen.
Steuer, H. 1993. Von der Steinzeit bis zum Mittelalter - Erzgewinnung als Spiegel der Epochen. I: Steuer, H. & U. Zimmermann: Alter Bergbau in Deutschland. Theiss. Stuttgart.
Torrence, R. 1981. Die Osidiangewinnung und - bearbeitung auf der griechischen Insel Melos - Ein Beitrag zum Tauschhandel in der Vorgeschichte. Der Anschnitt. Zeitschrift für Kunst und Kultur im Bergbau, 3-1981, s. 86-103.
Weisgerber, G. 1987. Vier Jahrzehnte Montanarchäologie am Deutschen Bergbau-Museum. Der Anschnitt. Zeitschrift für Kunst und Kultur im Bergbau, 5/6-1987, s. 192-208.
Weisgerber, G. 1989. Montanarchäologie. Grundzeuge einer systematischen Bergbaukunde für Vor- und Frühgeschichte und Antike. Teil 1. Der Anschnitt. Zeitschrift für Kunst und Kultur im Bergbau, 6-1989, s. 190-204.
[1] Ingen av de spissnakkede trinnøkser av Sigervolltypen som Farsundprosjektets undersøkelser bragte for dagen, var imidlertid av grønnstein (Ballin & Jensen 1995:233).
[2] Vi ser her selvsagt bort fra endel former for råstoffutvinning, slik som forhistoriske klebersteinsbrudd og den tradisjonelle jernvinna.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar