30 januar 2005

Kirkens leilendinger på Rosneset

Et brev fra 1341 kunngjør at adelsmannen Håkon Gunnarson og hustruen Thoro gir bort en del jordegods som de eide i distriktene vest for Lindesnes, til Munkeliv kloster i Bergen. Til gjengjeld skulle det aldrende ekteparet få bosted og pleie i klosteret, og det skulle leses messer over sjelene deres etter at de var døde. Blant de gårdene som Håkon og Thoro, som trolig har hørt hjemme på Lista, gav til klosteret, var Koddeland (Nyland) i Austad – ”Kollalande er liggir i Rosthnæse i Avmdstadar sokn”.

I middelalderen opptrer både Munkeliv kloster og andre kirkelige institusjoner som jordeiere i Austad i nåværende Lyngdal kommune. Hva innebar det å være kirkens leilending den gangen?

La oss først se litt på hvilke gårder i Rosnes – for det var datidens navn på halvøya mellom Grønsfjorden og Rosfjorden – som tilhørte kirken i middelalderen.

Munkeliv kloster hadde i tillegg til Koddeland, sikret seg eierskap til storgården Høyland og til Indre Bordviga. Vi vet ikke når disse to gårdene hadde blitt gitt til Munkeliv, men det er grunn til å tro at det skjedde før 1341, og temmelig sikkert som sjelegave. I den delen av Vest-Agder som ligger vest for Lindesnes, eide Munkeliv et betydelig antall gårder.

Austad sogn var en del av Stavanger bispedømme, og i Stavanger satt biskopen. Før Reformasjonen i 1537 eide Stavangerbispen ødegården Roen under Ramsjord og en part i Ytre Revøy, i en periode også Birkeland. Når det gjelder Roen og Birkeland, vet vi også bakgrunnen for eierskapet. Disse gårdene var blitt pantsatt til korsbrødrene i Stavanger som del av betalingen for et skip som brødrene hadde solgt til en Bård på Hauge. Det skjedde i 1322, og Bård på Hauge må vi tro har hørt hjemme på én av Hauge-gårdene på Lista.

Men det meste av kirkegodset i Austad tilhørte distriktets egne kirker. Vanse kirke eide således halvparten av Østre Selør og en større part av Ytre Skarstein. Disse inntektene lå til kirkens ”fabrica”, dvs. at inntektene skulle brukes til vedlikehold av kirkebygningen. Til Vanse kirkes ”mensa” – altså inntekter som presten der disponerte fritt – lå parter i Nakkestad, Indre Revøy og Erikstad.

Stuland og Ådneskår tilhørte Spind kirkes fabrica-gods. Stuland lå i senmiddelalderen øde under Indre Skarstein.

Hva så med Austad kirke? Jo, til kirkens vedlikehold lå inntektene av 1 hud i Askeland, ½ hud i Hoggsås (ødegård under Høyland) og ½ hud i Hundingsland. Til sammen 2 huder – det er ikke mye. De største og rikeste kirkene på Agder, Vanse og Tveit, hadde inntekter som var 10 ganger større. Forklaringen kan være at kirken på Austad i utgangspunktet var en ren gårdskirke, eid av en storbonde bosatt på stedet. I så fall var det ikke nødvendig å sette av midler til årlig vedlikehold – vedlikeholdet var jo uansett kirkeeierens ansvar. Det var ikke bare Austad som hadde lite av denne typen jordegods; Oddernes kirke hadde for eksempel ikke fabrica i det hele tatt.

Vi vet at det var egen prest ved kirken på Austad på 1300-tallet. Men en gang i senmiddelalderen legges Austad sogn inn under presten på Å i Lyngdal. I senere kilder finner vi at presten på Å får inntektene av Prestjord i Austad og laksefisket der. Disse inntektene gikk til enkesetet – altså til enken etter forrige prest. Det er godt mulig at Prestjord før det tilhørte Austad-presten.

Hvordan var så vilkårene for dem som var kirkens leilendinger i Austad? I hovedsak neppe annerledes enn for andre som leide jord. Ofte begrenset leieforholdet seg til at leilendingen måtte betale en årlig avgift til jordeieren, mens han selv kunne disponere over gård og grunn nærmest som han ville. Vi vet for eksempel at den halve ”huden” som Austad kirke eide i Hundingsland, gav rett til 1 spann talg i årlig landskyld (leie) av gården.

I noen tilfeller kunne landskylden svares i pliktarbeid. Presten på Å eide 1 spann i Rosfjord. For den landskylden pliktet bonden på Rosfjord å stille med båt når presten på Å eller kapellanen hans ville ”farre thill Ouvestads kiercke att giøre thienneste”.

Noen av de kirkelige jordeierne synes imidlertid å ha drevet en mer offensiv godspolitikk. I vårt distrikt gjelder det særlig Munkeliv kloster. Abbeden i Munkeliv hadde egne ombudsmenn i lenet, som blant annet skulle sørge for at landskylden ble betalt i rett tid. De gangene vi finner ombudsmennene omtalt i skriftlige kilder, dreier det seg om folk bosatt på Lista. I det minste i ett tilfelle (i 1339) var det konflikt mellom den mektige prosten på Lista, Herr Ivar, og klosteret i Bergen. Av et brev fra biskopen i Bergen til biskop Eirik i Stavanger, fremgår det at prosten hadde forurettet Munkelivs bønder i Lister, trolig ved å pålegge dem byrder som gjorde det vanskelig å betale landskylden.

Kirkegodset ble fra slutten av 1600-årene av kjøpt av bøndene (i noen tilfeller gikk eierskapet via borgere eller embetsmenn; det gjaldt blant annet Munkelivgodset i Høyland og Indre Bordviga). Kirkens leilendinger ble dermed selveiere. Den siste resten av kirkegods i Austad var den ½ huden som Vanse prestebol eide i Erikstad. Den ble først ”avlest” i 1920 – for et engangsbeløp på 48 kroner!

29 januar 2005

Gull og guder i Idd for halvannet tusen år siden

Omkring 1850 kom to temmelig spesielle stykker gull inn til Oldsaksamlingen i Christiania. Gullstykkene ble oppgitt å være funnet ”i Jorden paa Gaarden Ødeberg strax ved Fredrikshald”, altså på Øberg i Idd ved Halden. Stykkene er deler av et beslag til en sverdknapp. I folkevandringstiden, trolig rundt år 500, har de prydet håndtaket til et gullprydet praktsverd. Sverdknappbeslaget fra Øberg er det eneste av sitt slag i Østfold, og vi har ikke mange parallellfunn andre steder i Skandinavia heller.

Arkeologen Jan Petersen behandlet forhistorien i Idd i et kapittel i Harald Bakkes Id herred i 1915. Han skrev blant annet følgende om den urolige folkevandringstiden (400-600 e. Kr.):

”Ogsaa ser det ut til at der op til vort rolige og fredelige Norge, som hadde været saa rent utenfor alt dette, kom nogen folkeskarer som ogsaa hadde vandringslysten og vandringsuroen i sig. De kom som et frisk pust høit op, opfyldt av alle de store begivenheter nede i Europa, og de bragte med sig det grundige kjendskap til den fine romerske kulturen. De bragte med sig masser av romerske kulturgjenstande, og flere kom vel i de følgende tider med nye flokker. Det er først nu at man kan si at den romerske kulturs goder i større grad kommer os heroppe i Norge til gode. Høie, fint polerte glasbægere, broncekjeler, bronceøser og broncesiler, glasperler i mængde, bensjuseskeer og bretspillet, som de hadde lært at tilegne sig forstaaelsen av. Men noget av det vigtigste de hadde lært sig, det var bokstaver, rigtignok hverken romerske eller græske, men de hadde laant fra begge og lavet sig sine egne; disse bokstaver kalder vi runer; de blev ridset ind paa sten, træ eller ben og flere av disse indskrifter er blit bevaret efter vore forfædre” (1915:73).

I dag vil vi være mer forsiktig med å forklare de mange endringene i disse århundrene som et resultat av at folk vandret inn til Norge fra urolige områder lenger sør i Europa. Men innflytelsen fra det romerske riket er et uomtvistelig faktum. Og få steder i Norge er den så klar og tydelig som i Østfold, der den kan spores alt omkring Kristi fødsel – først og fremst ved munningen av Glomma. Her finner vi mengder av de gjenstandene som Petersen beskriver – glassbegre, drikkeutstyr av bronse og andre gjenstander som har blitt fraktet fra produksjonssteder innenfor Romerrikets grenser og helt hit opp.

Det var storbønder og høvdinger i Østfold som stod for kontakten med folk lenger sør, og vi skal kanskje tenke oss at at det et eller annet sted i Sarpsborg-Fredrikstad-området satt en mektig slekt som mottok de eksotiske gjenstandene og fordelte dem til sine allierte andre steder i regionen. Denne mektige slekten kan ha hatt setet sitt i Tune i Sarpsborg.

Men også i Idd har vi spor etter disse kulturforbindelsene. Gullet kom nemlig også sørfra, muligens i form av gullmynter som ble smeltet om her hjemme. Vi har flere gullfunn fra Idd, men det viktigste av dem er utvilsomt sverdknappbeslaget fra Øberg. Det er som nevnt fra 500-årene, og det er formet i et slikt materiale og med en slik dekor at en arkeolog umiddelbart assosierer det med datidens øverste samfunnssjikt – med aristokratiet, altså. Det er dekorert med det som kalles germansk dyrestil. Denne dekoren har Øberg-stykket til felles med gullsaker fra enkelte andre funn fra Østfold – såkalte gullbrakteater fra Eidsberg og Fredrikstad, først og fremst. Kan hende er alle disse funnene minner om lokale stormenn som har båret disse gjenstandene som smykker eller på våpnene sine som synlige tegn på politiske og militære forbindelser med senteret i Tune?

De andre gullfunnene fra Østfold er skattefunn. De er altså ikke fra gravhauger, og de er neppe tilfeldig mistet heller. Den som har gravd ned gullsakene, har visst hva han gjorde. Om skattene var tenkt gravd opp på et senere tidspunkt, eller om de først og fremst skal forstås som offer til gudene, vet vi ikke. Det siste er vel mest sannsynlig. De spinkle opplysningene vi har om omstendighetene rundt funnet fra Øberg tyder på at det samme er tilfelle her.

Det er et annet interessant forhold ved funnstedene for disse gullsakene som er av interesse for funnet fra Idd. Skattefunnene er nemlig knyttet til bygder som på ulike måter ser ut til å ha vært viktige og sentrale, ikke bare i jernalderen, men også senere, i vikingtiden. Skattefunnene er i mange tilfeller gjort i utkanten av disse sentrale bygdene. Selve sentrene, som vi helst skal oppfatte som lokale maktsentra, har flere ting til felles – enten vi snakker om Eidsberg, Idd eller andre sentralbygder i Østfold:

Her finner vi nemlig de store gravhaugene fra jernalderen, og her bygges senere de første kirkene. Her finner vi også gårdsnavn som viser til førkristen gudedyrking eller til personer med spesielle militære eller politiske posisjoner. Det er innenfor disse kompleksene at jernalderens aristokrati har hatt sine setegårder. I utkanten av disse sentralområdene finnes i noen tilfeller gullfunn fra folkevandringstid, og der er det også at vi finner bygdeborgene fra jernalderen – som i Idd.

Flere stedsnavn på Iddesletta viser også at vi har et slikt kompleks her. Navn som Hov og Torsås vitner om hedensk kultus, og i jernalderen spilte stormennene en ledende rolle i kulten. Setegårdene fra jernalderen i Østfold har ofte navn som forteller om før-kristen gudedyrking, og kanskje var det nettopp på Hov at ”Iddehøvdingen” holdt hus i folkevandringstiden. Men det er flere interessante navn her. Vevlen kan tolkes på flere måter, men det kan vise til en vifill – en hedensk kultfunksjonær. Den topografiske samhørigheten mellom Torsås og Vevlen er jo nokså klar, og likeledes sammenhengen med Hov. I utkanten av dette sentralområdet lå tidligere gården Mansrød, som kan inneholde det gammelnorske ordet man, som betyr trelleflokk. Var det stormannen som hadde plassert trelleflokken sin her – eller forteller kanskje navnet, som antagelig er fra middelalderen, at treller har blitt satt til å rydde nytt land og kanskje har fått sin frihet i lønn? Uansett skal vi tenke oss at mange av gårdene i utkanten av sentralbygda har stått i et underordningsforhold til det sentrale området. Et annet interessant navn er Snekketorp. Det er rimelig å tenke seg at førsteleddet er ordet snekkja – vikingtidens krigsskip. Kanskje hadde folkene på Hov et naust til langskipet sitt her, innerst i Ystehedekilen. I den forbindelsen skal også nevnes Knardal nærmere Halden. Knarr er i sagane et handelsskip, men før den tid (dvs. i vikingtiden) synes også knarren å ha vært et krigsskip.

Motivene på folkevandringstidens praktfulle gullfunn har blitt satt i sammenheng med før-kristen gudedyrking, og man har tenkt seg at aristokratiet har oppfattet seg som – og krevd av andre å bli oppfattet som – gudeætlinger. Sammenhengen mellom kult og politisk og økonomisk makt er særdeles tydelige i denne perioden flere steder i Østfold, også i Idd. Det er interessant at et slikt mønster ser ut til å kunne påvises i det senere ”adelsfylket” Østfold alt i folkevandringstiden. Det må være en tradisjon for godsbesittelse og lokal makt med lange aner som møter oss blant annet i Idd når de skriftlige kildene begynner å gi oss et klarere bilde av lokalsamfunnene i Østfold i senmiddelalderen.

Litteratur
Jan Petersen: Id i forhistorisk tid. Hvad de gamle oldsaker og gravhauger fortæller. I Harald Bakke: Id herred. En grænsebygds historie. Geografisk-statistisk-historisk beskrivelse av bygden fra gammel tid og til nu. Fredrikshald 1915.
Ellen Anne Pedersen, Frans-Arne Stylegar og Per Norseng: Øst for Folden. Østfolds historie, bind 1. Oslo 2003.

27 januar 2005

Boat-houses in the North Atlantic

King Eystein built a large ship at Nidaros, which, in size and
shape, was like the Long Serpent which King Olaf Trygvason had
built. At the stem there was a dragon's head, and at the stern a
crooked tail, and both were gilded over. The ship was high-
sided; but the fore and aft parts appeared less than they should
be. He also made in Nidaros many and large nausts of the best
material, and well timbered.

The quoted passage from Snorre, referring to buildings erected by king Øystein in the city of Trondheim in the year 1123, draws attention to a very special aspect of maritime Norwegian culture, i.e. huge urban boathouses (nausts) built under the auspices of kings and used to shelter ships (Saga of Sigurd the Crusader and His Brothers Eystein and Olaf, ch. 27). Besides the boathouses in Trondheim, another similar case is reported from Bergen: the well-known, very impressive 45 x 30 m boat house used as a banquetting hall during the coronation ceremony of Hakon Hakonsson in 1247 (Saga of Hakon Hakonsson, ch. 248-252).

These royal buildings in Bergen and Trondheim were used for protecting precious ships against negative effects on the vessel’s manouvreability by exposing it unused to water or to sun for a longer period (pers. communication J. Bill, Roskilde). In addition, such houses served as obvious status symbols, as indicated in the mentioned saga texts. Nausts like these, i.e. oblong buildings for one ship facing the sea with one short side, are a phenomenon known from most of Scandinavia and the North Atlantic area, but Norway has an unrivalled position when it comes to the number of known structures as well as the continuing importance of these buildings well into modern times.

In an European perspective, Greek/Roman sheds for keeping war vessels are the other major source material of this kind. The earliest known Greek specimens belong to the 5th century BC, and based on written testimonies and archaeological surveys sheds were once found from Southern France (Marseille) to Tunisia (Carthage) and Israel (Dor). At some places, as many as 220 and 160 sheds (Carthage and Syracuse respectively) were constructed as state-sponsored enterprises reflecting a highly sophisticated and centralised naval organisation (BLACKMANN 1982; 1995). Roman boathouses, as they are known from written sources and on coins, were found in comparable contexts, but the interpretation of the buildings in the Roman fortifications at Velsen (Netherlands) and Haltern (Germany), dated to the first century BC/AD will have to be critically re-examined (MOREL 1986; 1987; RANKOV in print).

Sheds were used in other European countries, too. In 13th century England, King John’s fleet was subdivided into four units kept in massive stone shelters at Portsmouth, Southampton, Shoreham, Rye and Winchelsea (HUTCHINSON 1994, 150). At a much later date, royal Danish cannon-boats of the early 19th century stood in light wooden shelters in Copenhagen. The remains of these buildings are today protected monuments (pers. communication J. Bill, Roskilde). There are some evidence for the existence of sheds in Northern Germany
(i.e. written testimonies from the 8th and 12th centuries AD) and the Slavonic area
(i.e. archaeological observations at the trading site of Ralswiek from the late 8th to 10th centuries), but so far there is no real basis for reconstructing the way in which vessels were sheltered (SCHNALL 1978; HERRMANN 1997). Except in the above-mentioned cases, boathouses are more of an exception than a general phenomenon in Europe; outside Europe, sheds are known in parts of the Pacific, and the canoos kept in there were used for commerce and war (CHRISTENSEN 1977, 119).

This paper is partly based on the earlier studies by the authors, but enriched by several case studies. It intends to describe the status and further perspectives of boathouse research in Northern Europe and the North Atlantic (most recently GRIMM 2002; unpublished; STYLEGAR/GRIMM 2003a). In the following, large nausts – structures with a minimum internal length of 18 m, giving a minimum length of 15 m for the sheltered vessel – is he focus, whereas the much more widespread ordinary shelters for fishing boats are disregarded. The width of a boathouses relates to its entrance area, i.e. the side of the structure facing the beach. The paper uses the Norwegian Iron Age terminology, i.e. Pre-Roman Iron Age (c. BC 500- BC 1), early Iron Age (Roman and Migration period: c. 1-575 AD) and late Iron Age (Merovingian and Viking period: c. 575-1050 AD).

GENERAL REMARKS ON NAUST RESEARCH IN NORTHERN
EUROPE AND THE NORTH ATLANTIC
Archaeological surveys, several mentionings in the saga literature and other Medieval written sources, toponymical indicators and not least the continuing sheltering practice underline Norway´s outstanding source situation (ROLFSEN 1974; MOLAUG 1985, 217-230; MYHRE 1985; STYLEGAR/GRIMM 2003a). Altogether, at least 800 premodern sites have been recorded, mainly at the southwestern and northern coast of the country. Among these are as many as c. 300 large structures dating from the first centuries AD until c. 1500 (GRIMM 2002, 105f.). In contrast, the number of large structures known from the rest of North Europe is much more limited: Research in Sweden – both archaeological and toponymical – points to something like 20 large buildings (WESTERDAHL 1989, 252-256; 2002, 177-179), and there are only very few observations in Denmark (BILL/GRIMM 2002a;b) and Finland (ANDERSSON 1967; VILKUNA 1975).

The numerous Norwegian sites in Norway may have a minor counterpart in Iceland. Many remains of former sheds at the coast, the numerous saga references and the existence of a number of large structures mainly belonging to the 18th century, but probably with older predecessors, indicate a widespread use of shelters in the Viking Age and/or Medieval times, and the practice still exists in Iceland. Unfortunately, this promising source material has not been systematically explored so far (ELDJARN 1967; KRISTJÁNSSON 1983, 83-89). When it comes to large structures, the Orkneys hold a special position in the North Atlantic: by exploiting place name evidence, seven such shelters can be identified, and, furthermore, the slipway known from the earl’s seat at Brough of Birsay may point to a as yet undiscovered naust further ashore (CRAWFORD 1987, 155-158; SANDNES 1996, 67, 163f.; RIDÉL in print). Only two more large structures are known from the North Atlantic: one in the Faroe Islands and one in Greenland (BRUUN 1906, 61; RIECK 2001). The nausts in the Norse settlement in L’Anse aux Meadows, Newfoundland, are rather modest structures (CHRISTENSEN 1977).

Generally speaking, the nausts belong to the Viking Age or Medieval times (ROLFSEN 1974, 12f.; GRIMM 2002; 105f.). Norway is the only country where the sheltering practice dates back to the first centuries AD, and remarkably, houses with an internal length upwards to 35 m are amongst the earliest known structures. The numerous depictions of ships on rock carvings from the Bronze Age may allude to a higher age of this practice – at least it indicates that vessels of considerable size were known at this early date, and the rough conditions along the Norwegian coast from the southwest to the north must have made the need of some kind of sheltering rather accute (CHRISTENSEN 1989, 47-50; KAUL 2003, 221-223).

By reference to saga literature, two constructional solutions can be distinguished: the massive house (old Norse: naust) and the light shelter (old Norse: hróf), each with subtypes (FALK 1912; SCHNALL 1978). The nausts are mainly known from Norway, whereas the lighter structures are recorded in the other Scandinavian countries as well as in the North Atlantic. As for the latter area, it is important to keep in mind that if sheds only consisted of insignificant outer earthen walls, it would be difficult to identify them in the landscape today. The small number of known structures outside of Norway may actually be caused by different building traditions. In addition, the erosion in the North Atlantic, known to have destroyed several Norse settlement sites, causes serious problems for this kind of research (BOWMAN 1990).

Keeping the somewhat difficult source situation in mind, it is evident that the Norwegian case has an unique position. The large sites in other countries have been studied only to some extent but it is noteworthy that several of them belong to royal or magnate’s farms, for example Herjolfsnæs in Greenland, Harrevig in Denmark and Adelsö in Sweden (BRUNSTEDT 1996, 31-35; RIECK 2001; BILL/GRIMM 2002a; 2002b). New surveys in Adelsö and Birka nearby have recently proved that large, substantial structures are to be expected in the latter area, as well (WÅHLANDER 2000). As to the supposed boathouses in Lolland (Denmark) and Helgö (Sweden) erned, one should assume a somewhat sceptical approach (ARRHENIUS 1987, GRØNNEGAARD 2003).

STATUS OF NORWEGIAN NAUST RESEARCH
Prehistoric and Medieval nausts were noticed by Norwegian scholars as early as in the late 18th century, but uncertainty as to their interpretation prevailed until the 1950s (ROLFSEN 1974, 14-17). The first thorough excavations using modern field techniques were carried out from the late 1950s to the early 1970s, and the striking features discovered, for example in Stend, Fana (Hordaland), made clear some central aspects of this kind of monuments (HINSCH 1960; ROLFSEN 1974; MYHRE 1977; GRIMM 1999). Up to the present day, c. 50 boathouses have been archaeologically investigated in Norway, and almost half of them are of the large type with a minimum internal length of 18 m (GRIMM 2001, 56). For a long time, research was dominated by SW Norwegian scholars, but in the last two decades promising studies have been carried out in other parts of the country, too (ROLFSEN 1992; NILSEN 1996a; 1996b; NILSEN 1998; JOHANSEN 2002).

Nausts were oblong buildings facing the beach with a gable side, and most often used for sheltering one vessel only. They have to be considered three-component buildings, consisting of the landing place (norw. stø), the slipway (norw. opptrekk) – usually with timber flooring to facilitate the vessel’s transport – and the house itself (norw. naust), maybe with timber flooring, too (ROLFSEN 1974, 11, 20-24).

Archaeological investigations have revealed different types of house-like features that to a large degree must be attributed to local building traditions or to building materials at hand in the area in question (MYHRE 1985, 38). Usually, the excavated boathouses show only a thin or sometimes no real cultural layer, and artefact finds are few, often consisting of pottery, tools and nails. In a very limited number of shelters, abundant pottery material was found, and in others cultural layers up to 30 cm thick indicate an intensive use for sheltering and other purposes (ROLFSEN 1974; GRIMM unpublished). The Iron Age boathouses in the Southwest belong almost exclusively to the 2nd - 6th centuries AD, whereas the ones in Northern Norway often can be dated to the Viking Age. This is probably due either to a lack of research or from different building traditions, i.e. types of constructions leaving no traces on the surface later on.

According to the present state of research, the buildings were long (20-40 m) but comparatively narrow (3-7 m) up to an including the Viking Age, but in Medieval times sites in SW Norway grew considerably broader – up to 15 m (MYHRE 1985; NILSEN 1996a, 95-97). However, recent research in Inderøy, Trøndelag (middle Norway) indicates a number of very big investigated boathouses – i.e. with an inner length up to 40 m and a width at the entrance of 8-12 m – date back to the Migration period (JOHANSEN 2002). If we keep the contemporary long but narrow vessels in mind (see below), these sites must have been used for keeping two ships or for sheltering one vessel as well as serving some additional purpose(s).

Since no direct dating is available for the vast majority of the known structures, the sites’ location relative to the former sea level has been exploited with good results for a rough dating in SW and N Norway (ROLFSEN 1974, 105-122; MYHRE 1985, 39-49; NILSEN 1996b). In parts of Western Norway, for example, boathouses of the early Iron Age are situated at least 2,5 m above today’s sea level, those of the Viking Age 2-2,5 m, and the Medieval ones much less than 2 m. The question of how exposed to weather conditions a house might have been is very important to consider when using this dating method: a shed in a sheltered bay would have been much closer to the water than at the outer coast (ROLFSEN 1974, 105-122; NILSEN 1996b).

In 1985, a programmatic article by the archaeologist B. Myhre for SW Norway stressed the social component of the large boathouses (MYHRE 1985; 1997). His approach was based on two elements: first, the considerable resources deemed necessary to man a ship and, then, the distribution pattern of such sites. It has been argued that the groups of large buildings of 3rd – 6th century date reflect a centralised maritime organisation connected with regional chiefdoms, whereas the isolated Medieval specimens are regarded as indicating a decentralised maritime organisation, i.e. the royal levy (leidang) system. This royal naval defence was characterised by the nationwide division into units (so-called skipreider) supposed to contribute a fully-equipped ship to the fleet (BULL 1920; ERSLAND, 41-62; 122-141). As demonstrated by recent research, Myhre´s arguments seem to be relevant for other parts of Norway, as well, but his interpretations are in need of some modification (GRIMM 2002; unpublished).

Shelters of the Iron Age seem to belong to two different levels of society. The single shed from Stend in Fana is found in a context – some contemporary burials with weapons and foreign goods; another large boathouses site a few km away – reflecting a minor central farm. In contrast, whole groups of these structures are, as a rule, found at the most prominent farms of the time, as can be demonstrated by four large Viking Age boathouses with a minimum length of 20 m at Steigen on Engeløya, Nordland, Northern Norway (MOLTU 1988, 135f.; BJARTMANN BJERCK 1993, 18). Saga literature and prominent archaological monuments (a court site, i.e. a gathering place used by retinues and other groups) indicate a Viking Age chieftain’s seat on this fertile island in a strategic position on the ’northern way’ close to the Vestfjord feared by seafarers (MOLTU 1983; MOLTU 1988; BJARTMANN BJERCK 1993). Furthermore, there are outstanding archaeological finds and sites from the Roman and Migration periods on the northwestern part of the island (another court site, two richly furnished burials, and a large burial mound), as well as several others, but as yet undated, large mounds. The continuing importance of Steigen in the Medieval period is indicated by an early Romanesque stone church on this part of the island and the function as skipreide centre within the leidang organisation (BRATREIN 1984).

The Medieval nausts are associated with two differnet social levels, as well. The aforementioned buildings in Trondheim and Bergen belong to the royal, urban type. Taking into consideration the written sources reporting major royal and maybe episcopal buildings in Trondheim, a description of a site long destroyed and the fact that Norwegian cities had to contribute 5-6 ships to the leidang fleet, there is every reason to suggest that Trondheim – and other Norwegian cities – had a number of large boathouses (Saga of Sigurd the Crusader and His Brothers Eystein and Olaf; ’Town law’of Magnus Lagabøte, VI, 3; SCHØNING 1910, 217; HELLE 1974, 191). In contrast, singular Medieval sites, like the large stone shed in Kinsarvik (c. 30 x 16 m) at a strategic position in the inner Hardangerfjord in Western Norway, are always found at central, non-urban farms. In the Middle Ages, Kinsarvik is well-known for its comparatively large early Romanesque stone church, probably replacing an older wooden church in the area, the market site in front of the church and its function as skipreide centre (BAKKA 1963, 214-220). It has been suggested that an opening in the church roof indicates that the church was once used for the storage of ships’ sails, as reported in Medieval laws on the leidang (CHRISTIE 1986).

For discussing functional aspects of boathouses, the type of vessels sheltered must be considered first. After several decades of maritime archaeological studies promoted by Danish scholars and institutions, but enriched by Norwegian and Swedish contributions, this scientific branch is vibrant and well established in Northern Europe today (for example CHRISTENSEN 1989; CRUMLIN PEDERSEN 1997; 1999; WESTERDAHL 1985; 2002). So far, c. 45 Northern European ships belonging to the period from AD 200 – 1200 have been salvaged, in most cases they are sunken vessels or wrecks used in sea barrages from the late Viking Age or early Medieval time. The preserved Nydam ship of the 4th century from a North German bog offering site (c. 23 x 3 m), the Gokstad and Oseberg vessels from East Norwegian royal graves of the late Viking Age (c. 22/20 x 5 m) and fragments of a really huge vessel excavated during the Bryggen-excavation in Bergen and dendrodated to AD 1188 (c. 30 x 9 m) are among the most prominent finds (CHRISTENSEN 1989, 57-61; ENGLERT 2001; RIECK 2003).

Long but narrow ships resembling the rowed Nydam vessel were the only type until sailing ships up to 5 m wide came into being in the early Viking Age or probably earlier (in the following CRUMLIN PEDERSEN 1997; 1999; BILL 2002). All these vessels could be used for the transport of crews for civilian or military purposes, and perhaps for carrying some cargo, too. The earliest specialised cargo ships – sailing vessels for small crews up to 5 m wide – are dated to the second half of the 10th century, as evidenced by a series of new radiocarbon datings. In the Middle Ages the aforementioned types of sailing ships used for transporting crews and cargo continued to exist, the first ones as leidang ships, but the trend from the 12th century was towards extended vessels climaxed in the enormous Bryggen-type serving as cargo and probably royal ship.

With reference to these vessel types, sheds were used only for crew transport ships ships until the emergence of specialised cargo vessels in the 10th century. The long, broad and massive buildings of the Middle Ages, like the one in Kinsarvik (c. 30 x 16 m), usually considered as leidang boathouses cannot be directly associated with the long and narrow vessels, which according to the written sources were used in the royal naval defense (CHRISTENSEN 1989, 80). These buildings were most likely used for two vessels, or for other purposes, as well.

The boathouses should be considered ’multifunctional’ (GRIMM 2002, 109). They served for sheltering ships with a military or mercantile potential, as a working place, as storage room for maritime equipment and, perhaps, trading goods and, finally, temporary banquetting hall. These observations may be relevant to all kinds of large sheds in the North Europe and the North Atlantic. In a wider chronological frame, the ships sheltered in Norwegian nausts were used for the transport of crews to meetings, for military confrontations and raids from the Roman period onwards, as leidang vessels in the Middle Ages, in connection with the Norse expansion into the North Atlantic and for trading purposes (MYHRE 1997; GRIMM 2002).

FURTHER PERSPECTIVES FOR NAUST RESEARCH
There is still a need for carrying out more investigations in order to clarify some constructional questions. Secondly, as noticed above for Trøndelag (Norway) and Adelsö (Sweden), surveying might still result in the discovery of major sites. Thirdly, factual or supposed boathouse sites can be evaluated in full-scale by an interdisciplinary approach using topographical, written, toponymical, oral and, if existing, archaeological source materials. This way of working was pioneered as early as 1917 by the Norwegian historian E. Bull (BULL 1917). While discussing the massive stone boathouse of Medieval type in Hamn, Kvam (Hordaland) in Western Norway, he drew attention to place-names (a skipreide-denotation close by) and written sources (the mentioning of Hamn skipreide in the leidang system). His argument that the building served as a leidang boathouse can be substantiated by local oral tradition stating that the wood from this very area was used to build and repair leidang ships (CHRISTENSEN 1989, 86).

Some perspectives for further research can be demonstrated by means of some case-studies from Southeastern Norway and the Orkneys, i.e. areas where our knowledge about the sheltering practice is rather limited. Place-names indicating large shelters and farms of social importance will play a key role. It is owing to Swedish and Danish scholars that toponymical sources were exploited systematically and successfully in recent years in order to approach these aspects (for example WESTERDAHL 1989; HOLMBERG 1991; HOLMBERG/SKAMBY MADSEN 1997/1998; BRINK 1999; WESTERDAHL 2002). However, questions like these have been dealt with by Norwegian scholars too (for example OLSEN 1926; GRIEG 1969).

Several kinds of maritime place-names are of interest for the present study. Vessels’ names ending in –naust, -hus, -toft (i.e. -boathouse, -house, -house ruin) known from the Orkneys refer directly to boathouse sites whereas the Norwegian or Orkney ones ending in
–stø/stad (i.e. landing place) may be indirect indicators for such buildings. A much larger body of Norwegian vessels’ names have topographical endings like –dal, -vik, –hammer or
–bakken (i.e. valley, bay, rock or hill) but since they are often found at suitable harbour sites, sometimes with boathouses on location, they may be indicative, too. Finally, place-names containing the element ’lad-’ (i.e. load, v.) are worth considering since they allude to harbours which perhaps had some sort of trading functions (GRIEG 1969). Considering the large number of such place-names, they probably cover a large time span and not only the Viking Age, as once presumed (STYLEGAR/GRIMM 2003a, 106f.).

Case-study 1: Spangereid, Lindesnes,Vest-Agder (Southern Norway)
The boathouses in Spangereid played a vital role in early research on Norwegian land rising of the 18th/19th century because scholars pointed to the fact that the ruins’ position in relation to the recent water level could give an idea about the rising in rather recent times (in the following: STYLEGAR 1999, 138-146; STYLEGAR/GRIMM 2003a; 2003b). A survey of surviving sheds in the 1970s as well as the collecting of local informations about sites destroyed in the 20th century indicate that there were c. 25 sheds, mainly belonging to the late Roman and Migration periods and mostly found rather close to the beach at Kjerkevågen, among them seven large sites, i.e. the second biggest concentration of that kind in Norway. Surveying in Spangereid in 2001 revealed another, highly impressive house ground. This site of at least 30 x 14 m partly destroyed by a modern road ought to be dated to the Middle Ages because of its proximity to the sea.

A systematic search for maritime place-names unveiled two snekke-denotations, i.e. a name type of late Viking or Medieval date for war ships (compare MALMROS 1985, 94-107; HOLMBERG/SKAMBY MADSEN 1997/1998). One of the names, Snekkestø, is found at the site of the Medieval boathouse just mentioned.

An archaeological evaluation of the area using old reports and new discoveries revealed a central farm of the late Roman and Migration period including c. 15 socially outstanding grave monuments (judging from their furnishings or size/monumentality), a possible court site (i.e. a type of monument probably having served as gathering place for retinues and other groups), a landing place, three hill forts, one of them close to five of the large boathouses, a c. 250 m long canal tentatively dated to the Late Roman/Migration period, and a hall building that may have been in use from the 4th century AD onwards. As can be shown by some remarkable finds of the Viking Age, among them two richly furnished boat graves and a treasure find, an Early Romanesque stone church from the 12th century and the mentioned Medieval boathouse, the area had some importance in the following periods, as well.

An interpretation of Spangereid in a maritime perspective could take its point of departure in the concentration of seven large boathouses of the late Roman and Migration periods. Their military component is reflected by the position of some of them close to a hill fort and by the court site. If only some of the sheds were in use at the same time, a considerable number of men were needed to man the ships. The area’s central role must be connected to its central position close to the southernmost cape of Lindesnes, always feared by sailors as a dangerous point of passage. A person controlling Spangereid was in a position to control seafaring in Southern Norway at a very strategic position, and the canal, one of the very few premodern ones in Scandinavia and in fact the oldest so far, might have facilitated the (naval) transport to an inner route using the inner fjord system instead of the dangerous passage (STYLEGAR/GRIMM 2003b). The Medieval boathouse that according to the place-name was used for sheltering a war ship is situated close to an early Romanesque stone church, but in contrast to Kinsarvik and many other sites of this kind no direct link to the leidang system can be reconstructed by using the written sources. However, the skipreider in Vest-Agder as they are known from late Medieval written sources, are probably of a rather late date, and have been placed on top of older, judicial districts of a type similar to the South Scandinavian herreder in the Oslofjord region (INDREBØ 1935). For that reason, Spangereid may once have had a function in the royal levy organisation.

Case-study 2: Kristiansand, Vest-Agder (Southern Norway)
Here, in an area that to a large extent is occupied by the modern city of Kristiansand, no substantial boathouse sites are known from premodern times, but maritime place-names indicate harbours close to central farms. In all these instances, any visible remains of shelters would have been removed either by ploughing, later harbour installations, or modern construction works.

The district immediately to the west of the city of Kristiansand (i.e. the former municipalities of Tveit and Randesund) was in late medieval times the judicial district known as Ve skipreide or Ve tingstod. The central Ve farm, probably with a Medieval chapel, is located near the estuary of the river Topdal, and thus close to the Topdalfjord. At Ve the place-name Skibereid (or Skibereis) may allude to a gathering place within the skipreide or perhaps to a leidang boathouse (BULL 1920:133, note 1). Indeed, according to local tradition, Skibereis was the place where people in the old days used to pull vessels ashore and shed them for the winter. Another sheltering site may be indicated by the farm-name Knarestad (called Knarestø in one source from the mid-17th century), a term denoting a landing place for a cargo or war ship (compare MALMROS 1985, 94-107).

In Kristiansand, more names of maritime importance are found, foremost two Snekkedalen-terms situated at separate small valleys in Randesund, both of them leading towards good natural harbours (STYLEGAR/GRIMM 2003a, 91-93). Although the two valleys named Snekkedalen are found at separate places in Randesund, both are in the vicinity of the same central farm complex, i.e. Strømme-Timenes, the old Strømsnes. Incidentally, a third Snekkedalen leads down to another central farm complex (Mosby-Augland-Stray) further west in Kristiansand.

At Oddernes, a central farm of Iron Age and Medieval date can be reconstructed by using different kinds of source materials (STYLEGAR in print). In the Roman Iron Age, a court site is the most striking archaeological feature, and for the following periods, the area is particularly well-known for its late Viking Age runestone with one inscription dating to the 10th and one to the early 11th century. The stone stood in the graveyard next to the church until recently, when it was moved inside the building. The younger inscription commemorates a certain Eyvindr, a godson of Olav the saint, who probably initiated the first church building at Oddernes. A natural harbour site at Topdalsfjord going by the name of Narviga, i.e. Knarrevika, may point towards central maritime functions in the Viking Age or in Medieval times but considering Oddernes’ importance in the predating era, harbours in this area probably have a higher age.

Case-study 3: Mandal, Vest-Agder (southern Norway)
Close to the modern town of Mandal, archaeological surveys and maritime place-names seem to indicate farms and harbours of social importance. Once again, no substantial boathouse sites have been recorded, but maybe some of the place-names are indicative, for example the term Skipstø (Skip(a)stoð) in the fjord system, i.e. Skogsfjord and Bankefjord, immediately to the west of the modern town of Mandal (see above; compare HOVDA 1961, 108).

Another term of that kind, Skibstadvold, at Skogsfjord, Mandal, is found in an area heavily developed today (STYLEGAR/GRIMM 2003a, 102). There are several good harbour facilities in the area, and a number of big, important farms. Skibstadvold lies between two of them – Skogsfjord on the northern side of the fjord, and Sånum, located between Skogsfjord (the fjord, not the farm) and Bankefjord. Sånum was royal land, as was Skogsfjord. The latter was actually two different farms as far back as the sources can tell, and there is considerable distance (c. 2 km) between Austre and Vestre Skogsfjord. However, there is every reason to believe that these two farms at one point were regarded as a unit, and most likely a local estate. A rich male burial from the Viking Age is known from Vestre Skogsfjord, and at Sånum are the remains of what was once a big mound cemetery, and there was a church on the farm in Medieval times. Both Sånum and Skogsfjord might have been chieftain’s estates confiscated by the royal power at one point in the late Viking period or early Middle Ages.

Apart from Skibstadvold, there are a number of other place-names indicating major maritime activity in the area (STYLEGAR/GRIMM 2003a). Knardal and Knarbakken might point towards another harbour or landing place, while a complex of names with hlað- as one element (Lafjellet, Lavollan, Lavollen, and Lakjerret) seem to indicate an early landing place of some sort (GRIEG 1969).

Case-study 4: Brunlanes, Vestfold (southeastern Norway)
The boathouse at Hvåle store at the inner end of Hummerbakkfjord, Larvik (c. 24 x 7 m) is the only structure of its kind in Vestfold on the western side of the Oslofjord (ROLFSEN 1974, 29). Hummerbakkfjord is an excellent natural harbour in the district of Brunlanes, known from saga sources as a dangerous point of passage for seafarers.

It is tempting to link the medieval manor Manvik with the boathouse at Hummerbakkfjord, and in fact Manvik might have been the old name of the Fjord. The farm was the home of a certain Lodin of Manvik, described in Sverris saga as a powerful chieftain belonging to the civil war baglar party in the late 12th century. Later, some of Norway’s most powerful families owned Manvik before it was transferred to King Christian 4., in 1599 (BERG 1911).

Both archeological and toponymical sources underline the great importance of the area in the Iron Age and later. There are a number of richly furnished grave finds, especially from the Roman and Migration periods, as well as the big cairn cemetery at Mølen, that probably dates to the Late Iron Age. Between Manvik and Hummerbakkfjord we find the Berg farm with its Romanesque stone church of the 12th century. Several farm-names in the vicinity are of types known from central settlement complexes in other parts of Eastern Norway: Gusland, Lyhus, Holgjum, Haugene, and Lund, to name but a few.

Case-study 5: Papa Westray on the Orkney islands
Only a very limited number of Norse sheds is known from the Orkney islands in general and Papa Westray in particular, a fact to be attributed to erosion (for example BOWMAN 1990; HUNTER 1992; KALAND 1995). However, place-names indicate that there once were substantial structures on the latter island. At the beach, there is a spot called Skennist. Probably this name is Old Norse skeiða-naust, i.e. a place where war ships were laid up for the winter (MALMROS 1985, 94-107; MARWICK 1995, 94). At Skennist there is a row of seven (rather modern) boathouses. Another place name, Nouster, might indicate pre-modern boathouses, and for Norwegian respects, the few uncompounded names of this kind (naustr) are often found at major farms (HALLAN 1978). The place-name Laws Point – denoting a site that was formerly a landing rock – is possibly ON hlað-hamarr or hlað-berg (MARWICK 1995, 92).

The name Papey itself suggests a pre-Norse religious presence. The sanctity of Papa probably continued well into Norse times. Rognvald, the Orkney earl, was buried somewhere on this island in 1046 (Orkneyinga Saga, cap. 30). At that date, Papey was the most sacred spot in the North Isles (MARWICK 1995, 88). According to the early rentals, from c. 1500, more than half of the land at that time belonged to king or earl.

There are two farms on the island called respectively Backaskaill i.e. bakka-skáli, ‘the hall at the banks’, and Breckaskaill, brekku-skáli, ‘the hall on the slope’ (MARWICK 1995, 94). The place-name element ‘skaill’ is a rather common one in Orkney. A regular feature of these denotations seems to be their close association with church sites. The name ‘skaill’ is Old Norse skáli, and in this context it probably refers to an Early Medieval hall building (compare STYLEGAR 2004).

FINAL CONSIDERATIONS
It is possible to come to rather solid conclusions about the archaeology, context and function of large premodern boathouses in Norway, although there are open questions, for example with regards to the complex of elements belonging to such sites, the apparent absence of sheds for certain periods and the dating and construction of Medieval boathouses like the one in Kinsarvik. To some extent, the observations seem transferrable to Northern Europe and the North Atlantic, i.e. areas where the number of discoveries is rather small and additonal source materials is comparatively limited. The interdisciplinary full-scale evaluation of factual or presumed boathouse sites will help to elucidate their contexts. There can be no doubt that large sheds were situated at central, sometimes royal farms.

In a wider geographic sense, Iceland and the Mediterranean seem to be areas having the same kind of research potential as Norway. At the moment, a three-years-project on ship sheds in the Mediterranean is carried out at the University in London (pers. communication B. Rankov, London). After being finished, it will be possible to make cross-cultural analyses including the Norwegian source material. Unfortunately, Iceland still seems to be rather unexplored when it comes to boathouses.

By Oliver Grimm and Frans-Arne Stylegar

LITERATURE
ANDERSSON, S. 1967
- Naust: Finland. In: Kulturhistorisk Leksikon for Nordisk Middelalder 10, 255f.
ARRHENIUS, B. 1987
- Helgø as border post between Uppland and Södermanland. In: Acta Archaeologica (København) 58, 137-150.
BAKKA, E. 1963
- Forntida i Odda, Ullensvang og Kinsarvik. In: O. Kolltveit, Odda, Ullensvang og Kinsarvik i gamal og ny tid. Bygdesoga 1, Bd. 1. Bergen, 47-208.
BERG, L. 1911
- Brunlanes. En bygdebok. Kristiania.
BILL, J. 2002
- Castles at sea - the warship of the High Middle Ages. In: A. Norgård Jørgensen et al. (Hrsg.), Maritime Warfare in Northern Europe. International Research Seminar at the Danish National Museum. København, 47-56.
BILL, J./GRIMM, O. 2002a
- New information concerning the „boathouses“ at Harre Vig. In: Newsletter from Roskilde, Denmark (Maritime Archaeology) 18, 37-41.
BILL, J./GRIMM, O. 2002b
- Skibsstaderne ved Harre Vig. Nye undersøgelser. In: KUML, 197-220.
BJARTMANN BJERCK, H. 1993
- I jernalderhøvdingens innerste rike. Steigen Fortidspark. Fotefar mot nord. Bodø.
BLACKMANN, D.J. 1982
- Ancient harbours in the Mediterranean II. In: International Journal of Nautical Archaeology and Underwater Exploration 11, 185-211.
BLACKMANN, D.J. 1995
- Naval installations. In: R. Gardiner/J.S. Morrison (eds.), The Age of the Galley. London, 224-223.
BOWMAN, A. 1990
- Boat naust survey on Papa Westray, Orkney. In: International Journal of Nautical Archaology and Underwater Exploration 19, 317-325.
BRATREIN, H.D. 1984
- Skjøttebåter og leidangsskip i Nord-Norge. In: Acta Borelia. A Norwegian journal of circumpolar societies 1, 27-37.
BRINK, S. 1999
- Social order in the early Scandinavian landscape. In: Settlement and landscape. Proceedings of a conference in Århus, Denmark 1998. Jutland Archaeological Society. Århus 1999, 423-439.
BRUNSTEDT, S. 1996
- Alsnu Kungsgård. Forskningsprojekt Hovgården. UV Stockholm. Rapport 1996: 71/1(2).
BRUUN, D. 1906
- Gammel bygningsskik paa Færøerne. In: Aarsberetning for Foreningen til norske fortidsmindemerkers bevaring. Kristiania, 49-84.
BULL, E. 1917
- Skipstomter og naustetomter fra vikingtid eller middelalder. In: AARSBERETNING, 17-23.
BULL, E. 1920
- Leding. Militær- og Finansforfatning i Norge i ældre tid. Kristiania.
CHRISTENSEN, A.E. 1977
- Test excavations of the boat-sheds. In: A.S. Ingstad, The Discovery of a Norse Settlement in America. Excavations at L´anse aux Meadows, Newfoundland 1961-1968. Oslo, 109-127.
CHRISTENSEN, A.E. 1989
- Begynnelsen fram til middelalderens slutt. In: B. Berggren et al. (Ed.), Norsk sjøfart 1. Oslo, 40-109.
CHRISTIE, H. 1986
- Leidangsmateriale i kirkeloftet. In: Hikuin 12, 67-72.
CHRISTOPHERSEN, A. 1991
- Ports and trade in Norway during the transition to historical time. In: O. Crumlin-Pedersen (Ed.), Aspects or maritime Scandinavia AD 200-1200. Roskilde, 159 - 170.
CRAWFORD, B. 1987
- Scandinavian Scotland. Leicester.
CRUMLIN-PEDERSEN, O. 1997
- Large and small warships of the North. In: A. Norgård Jørgensen et al. (Ed.), Military Aspects of Scandinavian society in a European perspective, AD 1 - 1300. Seminar København 1996. Publications from the National Museum of Denmark. Studies in Archaeology and History 2. København, 184-194.
CRUMLIN PEDERSEN, O. 1999
- Ships as indicators of trade in Northern Europe 600-1200. In: J. Bill/B.L. Clausen (Ed.), Maritime Topography and the Medieval Town. Publications from the National Museum. Studies in Archaeology and History 4. København, 11-20.
ELDJARN, K. 1967
- Naust: Island. In: Kulturhistorisk Leksikon for Nordisk Middelalder 10, 253f.
ENGLERT, A. 2001
- The Dating and Origin of the „Big Ship“ from Bergen. In: The Bryggen Papers. Ships and Commodities. Supplementary Series 7, 43-53.
ERSLAND, G.A. 2000
- Kongshird og leidangsbonde. In: G.A. Ersland/T.H. Holm, Norsk forsvarshistorie 1. Krigsmakt og kongemakt 900-1814. Bergen, 11-154.
FALK, H. 1912
- Altnordisches Seewesen. Kap. III: Das Ein- und Auslaufen. Das Aufholen und Ablaufen. In: Wörter und Sachen 4. Kulturhistorische Zeitschrift für Sprach- und Sachforschung, 23-29.
FISCHER, G. 1951
- Norske kongeborger I. Oslo.
GRIEG, S. 1969
- Lahellnavnet i arkeologisk og kulturhistorisk belysning. In: Universitetets Oldsaksamling Årbok, 5-66.
GRIMM, O. 1999
- Das kaiserzeitliche Bootshaus von Stend i Fana (Norwegen). Kleine Schriften des Vorgeschichtlichen Seminars der Philipps-Universität Marburg 48. Marburg.
GRIMM, O. 2001
- Norwegian boathouses from the late roman and migration period - an analysis of their military function. In: B. Storgaard (Ed.), Military aspects of the aristocracy in Barbaricum in the Roman and Early Migration Periods. Publications from the National Museum. Studies in Archaeology and History 5. København, 55-66.
GRIMM, O. 2002
- The military context of Norwegian boathouses (AD 1-1500). In: A. Norgård Jørgensen et al. (Eds.), Maritime Warfare in Northern Europe. International Research Seminar at the Danish National Museum. København, 105-125.
GRIMM, O. unpublished
- Großbootshaus, Zentrum, Herrschaft. Eine Studie zu maritimen Zentralplätzen im nordatlantischen und nordeuropäischen Gebiet unter besonderer Berücksichtigung der norwegischen Großbootshäuser (1.-15. Jh.). Doktorarbeit Marburg.
GRØNNEGAARD, T. 2003
- Skipæn. In: Skalk, 4/2003, 5-8.
HAGEN, A. 1977
- Norges oldtid. Oslo.
HALLAN, N. 1978
- Naust og Naustan. In: Årbok for Trøndelag, 84-97.
HELLE, K. 1974
- Norge blir en stat. 1130-1319. Handbok i Norges Historie 3. Bergen/Oslo/Tromsø.
HERRMANN, J. 1997
- Ralswiek auf Rügen. Die slawisch-wikingischen Siedlungen und deren Hinterland I – Die Hauptsiedlung. Beiträge zur Ur- und Frühgeschichte Mecklenburg-Vorpommerns 32. Lübstorf.
HINSCH, E. 1960
- Naust og hall i jernalderen. In: Bergens Museums Årbok, 5 - 24.
HOLMBERG, B. 1991
- Maritime place-names. In: O. Crumlin-Pedersen (Ed.), Aspects of maritime Scandinavia AD 200-1200. Proceedings of the Nordic Seminar on Maritime Aspects of Archaeology 1989. Roskilde, 233-240.
HOLMBERG, B./SKAMBY MADSEN, J. 1997/98
- Da kom en snekke...Havnepladser fra 1000- og 1100-tallet? In: KUML, 197-225.
HOVDA, P. 1961
- Norske Fiskeméd. Landsoversyn og to gamle médbøker. Skrifter frå Norsk Stadnamnsarkiv. Oslo.
HUNTER, J.R. 1992
- The survey and excavation of boat nausts at Hurnip´s Point, Deerness, Orkney. In: International Journal of Nautical Archaeology 21, 125-133.
HUTCHINSON, G. 1994
- Medieval Ships and Shipping. The Archaeology of Medieval Britain. London.
INDREBØ, G. 1935
- Fjordung: Granskingar i eldre norsk organisasjons-soge. Bergen.
JOHANSEN, H.M. 2002
- Naust fra jernalderen. Spor. Nytt fra fortiden. Institutt for arkeologi og kulturhistorie. Vitenskapsmuseet. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitetet 2002 (1), 16-20.
KALAND, S. 1995
- The Settlement of Westness, Rousay. In: C.E. Batey et al. (Eds.), The Viking Age in Caithness, Orkney and the North Atlantic. Selected papers from the proceedings of the 11th Viking Congress Thurso and Kirkwall 1989. Edinburgh, 308-317.
KAUL, F. 2003
- Hjortspringfundet. Det ældste af de store krigsbytteofre. In: Sejrens Triumf. Udstillingskatalog København, 212-223.
KRISTJÁNSSON, L. 1983
- Íslenzkir Sjávarhættir III. Reykjavík.
MALMROS, R. 1985
- Leding og skaldekvad. Det ellevte århundredes nordiske krigsflåder, deres teknologi og organisation og deres placering i samfundet, belyst gennem den samtidige fyrstedigtning. In: Aarbøger for nordisk oldkyndighed og historie (København), 89-139.
MARWICK, H. 1995
- Antiquarian notes on Papa Westray. In: Selected Papers 1. Livingston.
MOLAUG, S. 1985
- Vår gamle kystkultur 1. Oslo.
MOLTU, T. 1983
- Dei store hustuftanlegga frå jarnalderen på Bø og Steigen på Engeløya. In: Ottar. Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum 41, 38-45.
MOLTU, T. 1988
- Engeløya i Steigen. Studiar over den førhistoriske busetnaden, tufta på arkeologi og vegetasjonshistorie. Magistergradsavhandling (unpubliziert). Universitetet i Tromsø.
MOREL, J.-M.A.W. 1986
- The early defended roman harbours at Velsen, North Holland. In: C. Unze (Ed.), Studien zu den Militärgrenzen Roms. 3. Internationaler Limeskongreß Aalen. Stuttgart, 200-212.
MOREL, J.-M.A.W. 1987
- Frührömische Schiffshäuser in Haltern, Hofestatt. In: Ausgrabungen und Funde in Westfalen-Lippe 5, 221-249.
MYHRE, B. 1977
- Nausttuft fra eldre jernalder på Stend i Fana. In: Viking 40, 29-78.
MYHRE, B. 1985
- Boathouses as Indicators of Political Organisation. In: Norwegian Archaeological Review 18, 37-60.
MYHRE, B. 1997
- Boathouses and naval organisation. In: A. Norgård Jørgensen et al. (Eds.), Military Aspects of Scandinavian society in a European perspective, AD 1 - 1300. Seminar København 1996. Publications from the National Museum of Denmark. Studies in Archaeology and History 2. København, 169-183.
NILSEN, R.A. 1996a
- Nausttufter i Nord-Norge. Distrisbusjon og kronologi relatert til samtidige båttyper og havnivå. Stensilserie B 40. Universitetet i Tromsø. Institutt for samfunnsvitenskap. Arkeologiseksjonen. Hovedfagoppgave 1995. Tromsø.
NILSEN, R.A. 1996b
- Nausttufter og strandforskyvning. In: Ottar. Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum 4, 1996, 42-47.
NILSEN, G. 1998
- Jernaldernaust på Vestvågøy i Lofoten2. Stensilserie B 49. Universitetet i Tromsø. Institutt for arkeologi. Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Hovedfagoppgave 1997. Tromsø.
OLSEN, M. 1926
- Ættegård og helligdom. Norske stedsnavn socialt og religionshistorisk belyst. Institutt for sammenlignende kulturforskning. Oslo.
OPEDAL, A. 1998
- De glemte skipsgravene. Makt og myter på Avaldsnes. Arkeologisk Museum i Stavanger. Småtrykk 47. Stavanger.
RAMSKOU, T. 1960
- To „naust“ ved Harrevig. In: Aarbøger for nordisk oldkyndighed og historie (København), 168-173.
RANKOV, B. in print
- Roman ship sheds and the Roman navy. In: R. Hohlfelder (ed.), The Maritime World of Ancient Rome (Memoirs of the American Academy in Rome: Supplement).
RIDÉL, E. in print
- Bateaux de types scandinaves en Normandie.
RIECK, F. 2001
- Boathouse and smithy at Herjolfsnæs, southern Greenland. In: Newsletter from Roskilde, Denmark (Maritime Archaeology) 17, 39f.
RIECK, F. 2003
- Skibene fra Nydam Mose. In: Sejrens Triumf. Udstillingskatalog København, 296-309.
ROLFSEN, P. 1974
- Båtnaust på Jærkysten. Stavanger Museums Skrifter 8. Stavanger.
ROLFSEN, P. 1992
- Åkernaustet. In E. Mikkelsen & J.H.Larsen (Eds.): Økonomiske og politiske sentra i Norden ca. 400-1000 e.Kr. Åkerseminar Hamar 1990. Universitetets Oldsaksamlingens Skrifter. Ny rekke 13. Oslo, 41-66.
SANDNES, B. 1996
- Bimbister og Brae of Bilinga. En studie av norrøne stedsnavn i et språkkontaktområde, Harray på Orknøyene. Hovedfagoppgave i nordisk språk. Institutt for nordistik og littertaturvitenskap. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitetet. Trondheim.
SCHNALL, U. 1978
- Bootshäuser (Philologisch-Historisches). In: Reallexikon der germanischen Altertumskunde² 3, 286-288.
SCHØNING, G. 1910
- Reise gjennom en deel af Norge i de aar 1773, 1774, 1775. Bind I-II. Trondhjem.
STIGUM, H. 1967
- Naust. In: Kulturhistorisk Leksikon för Nordisk Medeltid 10, 251f.
STYLEGAR, F.A. 1999
- Spangereid. En sørlandsk saga. Kristiansand.
STYLEGAR, F.-A. 2004
- „Central places“ in Viking Age Orkney. Northern Studies, vol. 41.
STYLEGAR in print
- „Første syn av Norges land“: På sporet av det eldste Kristiansand. Kristiansand.
STYLEGAR, F.-A./GRIMM, O. 2003a
- Place-names as evidence for ancient maritime culture in Norway. In: Norsk Sjøfartsmuseum Årbok 2002, 79-116.
STYLEGAR, F.-A./GRIMM, O. 2003b
- Ein spätkaiser- und völkerwanderungszeitlicher Kanal in Spangereid, Süd-Norwegen. In: Archäologisches Korrespondenzblatt 33/2003, 445-455.
STYLEGAR, F.-A./GRIMM, O. in print
- Spangereid - ein maritimes Zentrum der Eisenzeit und des Mittelalters in Südnorwegen - Ein Deutungsversuch zur Funktion der ringförmigen Anlagen mit Verweis auf die dänischen Mooropfer um 200 n.Chr. (insbesondere Illerup Platz A).
VILKUNA, K. 1975
- Der Hintergrund des nordischen Kirchbootwesens. In: Ethnologia Scandinavia. Journal for Nordic Ethnology, 80-90.
WESTERDAHL, K. 1989
- Norrlandsleden I. The Norrland Sailing Route I. Sources of the maritime landscape. A handbook of marine archaeological survey. Arkiv för norrländsk hembygdsforskning XXIV. Örnsköldsvik.
WESTERDAHL, K. 2002
- The cognitive landscape of naval warfare and defence. In: A. Norgård Jørgensen et al. (Eds.), Maritime Warfare in Northern Europe. International Research Seminar at the Danish National Museum. København, 169-191.
WÅHLANDER, L. 2000
- Naust på Björkö? In: Fornvännen 2/2002, 119f.

24 januar 2005

Gravrøyser ved Byglandsfjord

Graver og gravfunn fra forhistorisk tid utgjør et særdeles viktig kildemateriale for arkeologer, og synlige gravminner i form av hauger og røyser fra bronsealder og jernalder er fremdeles et karakteristisk innslag i kulturlandskapet mange steder på Agder og ellers i landet. I de to foregående årgangene av årsskriftet har vi sett på et par gravfelt ved kysten av Aust-Agder, og i en annen artikkel i inneværende årsskrift diskuteres gravfeltet Kjempegravene i Oddernes i Vest-Agder (Larsen og Sollund 2002, Larsen 2003, Sødal og Stylegar 2004). Men gravhauger og -røyser finnes ikke bare ved kysten. Vi finner dem også inne i landet. Setesdal har mange interessante graver, men det er forsket lite omkring dem. Her skal vi prøve å kaste lys over gravrøysene i Bygland kommune, og spesielt de som ligger langs Byglandsfjord. Arkeologer har lenge vært opptatt av gravrøysene langs kysten, mens interessen for røysene langs elver og vann i innlandet har vært liten i sammenligning. Hva representerer disse røysene: Er de virkelige graver? Hvor gamle er de? Og hvilken kulturell sammenheng har de med de øvrige gravene i Bygland?

De vanligste typene av forhistoriske gravminner i Norge er gravhauger og -røyser. Det kan være reist bautasteiner over de døde; flere slike kan danne en steinsetning. Gravene kan også være enkle groper i bakken med brente bein. Slike graver er vanligst, bare et fåtall mennesker fikk synlige gravminner. Slik sett, må vi se gravene som synlige minner om en tidligere samfunnsstruktur der ikke alle var like, heller ikke i døden. Monumentene var bevisst plassert, og vi oppfatter gjerne svært store gravminner (f. eks. storhauger) som tegn på sentrale steder, både politisk, militært, økonomisk og religiøst. Store gravfelt kan ha noe av den samme funksjonen – de forteller om sentralsteder, men kanskje ikke om bestemte individer med særlig makt?

De synlige gravminnene skriver seg hovedsakelig fra bronsealder og jernalder. Noen av de store jordhaugene på kysten av Agder ser ut til å være bygd enten i bronsealder eller i vikingtid, men svært mange av gravhaugene her har vist seg å være fra folkevandringstiden. Det gjelder særlig for Vest-Agder. Blant annet fra Setesdal foreligger det en del funn fra vikingtiden som er gjort i gravhauger.

Bygland
Bygland kommune ligger i Setesdal. I dag bruker mange betegnelsen på hele dalen fra Hovden i Bykle og sørover til Kristiansand. Andre regner Iveland, Evje og Hornnes, Bygland, Valle og Bykle til Setesdal, men det egentlige, gamle Setesdal var prestegjeldene Bygland og Valle (herunder Bykle sogn). Dalen fra Evje og sydover ble regnet som Otradalføret. Går vi tilbake til middelalderen (Magnus Lagabøtes Landslov fra 1270-årene), var ”Sættre” navnet på området tilsvarende Valle prestegjeld og ”Otrodale” det tilsvarende Bygland prestegjeld, men ”Sætersdal” som navn på begge prestegjeldene, slår gjennom først i det 17. århundre (Bull 1921:48-49, Steinnes 1974). Setesdal var i sagatiden en del av det større Råbyggelag, i eldre målform Róbyggjalog, som omfattet de indre bygdene på Agder, fra Bykle i nord til Iveland i sør, og fra Åseral i vest til Vegårshei i øst (Stylegar 2002).

Kommunen er den nest største i Aust-Agder med et areal på 1331 km², hvorav 124 km² er vann og bare 7 km² dyrket mark.

Sentralt i bosetningsområdet nede i dalen ligger den 34 km lange Byglandsfjorden, som egentlig har mange navn. Fra syd ved Vassenden, eller Byglandsfjord, som stedet ble kalt etter at jernbanen kom i 1896, heter den Årdalsfjorden, deretter Longeraksfjorden, Fånefjorden, Byglandsfjorden, Bjåfjorden, Sandnesfjorden og Åraksfjorden til Ose i nord. Et viktig skille utgjør Storstraumen mellom Byglandsfjorden og Bjåfjorden, der det var sluser i den tiden det var dampskipstrafikk på fjorden. Den nederste delen - som vi i dag oftest kaller Byglandsfjorden – er regulert 5 m, med høyeste regulerte vannstand 203 m o. h. Mens det i dag er kjørevei på begge sider av fjorden, var det tidligere vanskelig å komme frem flere steder, særlig ved Fånefjell med de beryktede og særlig bratte Fånekleivane. Ferdselen på fjorden må med andre ord ha vært viktig til alle tider.

Sentrum ligger i Bygland kirkebygd, men det er også gamle kirkesteder i Grendi (Årdal kirke), Sandnes og Austad. Disse fire kirkesognene (Bygland, Årdal, Sandnes og Austad) utgjorde til sammen Bygland prestegjeld. Befolkningen var i 1825 på 1497 personer, i 2000 var den på 1350.

Trekk ved forhistorien i Bygland
Langt tilbake i steinalderen har jegere vandret både gjennom dalen og i heiene og såvel hatt sine bosteder ved Byglandsfjord som ved elver og vann inne på heiene. For mellom 9.000 og 8.000 år siden finner vi de tidligste spor etter mennesker i Bykleheiene i Setesdal (Bang-Andersen 1986). I Bygland er det bare på Vassendøya ytterst i Byglandsfjorden at det er foretatt utgravninger av steinalderboplasser (Østmo 1989). I den eldste metalltiden, i bronsealderen og i den tidligste delen av jernalderen, mister vi menneskene av syne, sikkert fordi vi mangler systematiske registreringer og utgravninger. Da Helge Gjessing tok for seg forhistorien i Setesdal i 1921, sluttet han at dalen lå øde fra steinalderen og til etter Kr.f. I dag tolker vi funnmangelen på en annen måte. Det er grunn til å regne med at et jordbrukssamfunn med fast gårdsbosetning blir etablert i de beste dyrkingsområdene ved Byglandsfjorden i tiden før Kristi fødsel. Gjessings arbeid er imidlertid fremdeles den eneste faglige oversiktsartikkelen vi har om forhistorien i Bygland.

Det har vært foretatt forbausende få utgravninger i Bygland. Bare antikvar Nicolay Nicolaysens utgravninger på Nesegårdene i 1893 fortjener å nevnes her. I løpet av noen få dager ble 35 små og middelsstore gravhauger spadd ut med middelmådig utbytte. 14 av haugene var avlange, resten runde. Nicolaysen forteller at enkelte hauger hadde grøft rundt foten, mens andre hadde en krets av ”randstene”. I så mange som 26 av haugene fant han ikke oldsaker eller materiale som kunne knyttes til graver. Syv av haugene kunne dateres til slutten av romertiden eller folkevandrings­tiden, omkring 300-550 e.Kr., og de inneholdt for det meste skår av leirkar, men også våpen og smykker. To graver var fra yngre jernalder og inneholdt bare enkle redskaper som ikke kan dateres nærmere (Nicolaysen 1894). Vi kan merke oss at det i flere av haugene var markerte kullag ved bunnen, sikkert som følge av ritualer gjennomført i forbindelse med byggingen av haugene. Én årsak til at det fremkom så lite gravgods er åpenbart den hardhendte utgravningsmetoden.

Et gravfunn fra eldre jernalder ble gjort på Bygland prestegård allerede i 1847, og funnet tyder på vidtrekkende kontakter. Bare et leirkar av jysk type og en del av en tutekanne er bevart, men ellers i den vesle steinkisten skal det være funnet et sverd og en messingkjel (Gjessing 1921:34), sikkert en bronsekjel av kontinentalt (romersk) opphav.

Ytterligere ett funn peker utover landets grenser, en gullskatt som kom for dagen på Nese i 1833. Noen hjuringer ble oppmerksomme på noe som lå og glimret i sanden nede ved fjorden. De kunne plukke opp fem gullperler og noen mindre smykker, samt en del større ringer og opphugde deler av slike. Slike gullringer kalles ofte betalingsringer, og de kan ha vært brukt bl.a. til å betale bøter med (Gjessing 1921:36).

Mens folkevandringstiden hadde et rikere materiale enn vikingtiden i kystdistriktene på Agder, markerer yngre jernalder seg langt bedre i Setesdal, og vi kan spore en økning i antall funn i vikingtiden. Ikke bare er det mange gravfunn, men det foreligger også mange funn av oppløyde enkeltgjenstander, blant annet våpen, som vi må regne med er fra ødelagte graver.

Særlig inneholder gravene gjenstander av jern som vitner om et høyt utviklet smedhåndverk. Et prakteksemplar av en spydspiss fra 1000-årene med sølvinnlegninger, funnet på Lauvdal, kan vi vanskelig tenke oss er mistet. Fra Bygland foreligger 22 gravfunn fra yngre jernalder, mens det er 52 fra Grimstad og 46 fra Valle, slik at Bygland er på en god tredjeplass i Aust-Agder (Larsen 2000:57). Med hele 19 løsfunn i tillegg er materialet fra Bygland spesielt tankevekkende når det gjelder graver under markoverflaten.

Vikingtidsmaterialet er karakterisert ved jevn og god kvalitet med preg av det hjemlige. Mens Valle har mange funn av blant annet smykker, våpen og mynter av utenlandsk opphav som tyder på at det kan ha vært en handelsplass der, er slike funn på det nærmeste fraværende i Bygland, som bare kan skilte med en spydspiss fra Karolingerriket (dagens Frankrike).

Karakteristisk for Setesdal er mange funn fra slutten av vikingtiden, og det er tydelig at den hedenske gravskikken har vært lenger i bruk der enn ved kysten (Larsen 2000). Sene våpenfunn som en bredbladet øks fra 1000-tallet funnet på kirkegården ved Bygland kirke, er sikkert fra enkle graver under markoverflaten. Når vi også tar de mange gravhaugene i nærheten i betraktning, får vi et interessant bilde av kontinuitet i makt og gravlegging gjennom trosskiftet.

To runesteiner fantes tidligere på prestegården i Bygland (Olsen 1954:34-39). Den ene av dem var fra kristen middelalder (med innskriften ”Gud hjelpe Magnhilds sjel”), og den må i sin tid ha stått reist inne på kirkegården, på samme måte som den kristne runesteinen på kirkegården i Årdal. Den andre var imidlertid fra slutten av vikingtiden og hadde en innskrift som fortalte at ”Torleiv Stålason reiste stein etter Olav Erlendsson på Bygland”).

Vikingtidssteinen fra Bygland faller i en liten og eksklusiv gruppe av runesteiner fra omkring år 1000 i grensebygdene mellom dagens to Agderfylker (Galteland i Evje, Ryen i Tveit, Oddernes og Søgne). Det kan ikke være tvil om at vi på Bygland, som i tilfellene Oddernes og Søgne, har for oss en stormannsgård med kirke ved overgangen vikingtid – middelalder.

Fornminner i Bygland
I dag er det registrert 174 synlige gravminner fra bronsealderen eller jernalderen i Bygland kommune. Antallet har vært betydelig større, og i forbindelse med registreringen av kulturminner for Økonomisk kartverk i 1982-1984, ble det påvist områder der det tidligere hadde ligget minst 57 gravminner som da var fjernet. Blant annet skal mange av de haugene som antikvar Nicolaysen undersøkte i 1893, ha ligget ute i Kilen, og det området er nå demt ned.
De typene av graver som er registrert i Bygland, er gravhauger og gravrøyser. De aller fleste er gravhauger. Minnesmerkenes form er både lange og runde. Rundhaugen er den dominerende typen. Gravhaugene er bygd av jord, men inneholder også en del stein, mens gravrøysene er bygd overveiende av stein. Dessverre er det ofte ikke brukt så strikte definisjoner ved registreringene. Gravminner som overveiende synes å bestå av stein, er beskrevet som røyser, noe som gjør at vi i det følgende har en betydelig sorteringsjobb å gjøre når vi skal skille ut de egentlige røysene.

Ved registreringen er gravminnenes ytre utforming karakterisert. I tillegg er landskapet rundt beskrevet for å vise miljøet. Av disse beskrivelsene fremgår det at vi i Bygland bare finner gravminner av hvelvet form, det vil si gravhauger og -røyser. Slike gravminner kan av form være runde, avlange, lange eller skipsformede. Vanligst i Bygland er de runde. Det er foretatt få undersøkelser av hvilken betydning formen hadde, men oftest synes det å være kvinner som er begravd i langhauger.

Nesten alle de registrerte gravminnene ligger i dalbunnen på begge sider av Byglandsfjorden og Åraksfjorden, og noen ligger også på øyer i Byglandsfjorden. Bare én røys skiller seg ut ved at den ligger oppe på Horgjekniben på grensen mot Evje og Hornnes.

Topografen og Mandals-sorenskriveren Jens Kraft har gjerne interessante og utfyllende opplysninger om fornminner i sitt verk Topographisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge, som kom i første utgave i 1820-årene. Så svært mye har han ikke å fortelle om Bygland, men desto mer interessant: ”Derimod seer man Kjæmpehøie paa Gaarden Næsset i Byglands Hovedsogn, og paa Stranden langs Fjorden imellem Bygland og Løbdal ligge Steenrøser, især i Mængde omtrent ¼ Miil fra Præstegaarden, hvor de efter Sagnet skal være samlede som Værn, for dermed at modtage Olav den Hellige, hvis Besøg ventedes. … Ved Gaarden Sordal i Oustad Sogn ere Offerhøie” (Kraft 1838:229).

Gravhaugene ligger oftere enn gravrøysene i felt. I Bygland finner vi store gravfelt på Sordal og på Nese, men også en rekke mindre felt finnes. På Sordal er det bevart hele 24 hauger og på Nese 28. Offertrærne på Sordal står fortsatt oppe på gravhauger, og det har vært slått øl på dem opp mot våre dager. Nedfalne greiner ble samlet opp og kastet inn mot stammen. Særlig konsentrerer gravhaugene seg rundt Bygland sentrum hvor også Nese ligger. ”Mæ Bygland æ ei av dei støste bygda i dal’e. Fjoren opnar eit breidt utsyn mot sør, … D’æ rom ti storgara aa rike grænni her, aa d’æ kje undeleg um segninn leggje kongssogu ti desse sta’a. Baa aa Bygland aa mæ Nesi æ der gamle gravhauga. Støstè æ Hanehaug aa Nesi” (Rysstad 1921:10).

Størrelsen på gravminnet mener vi avspeiler den avdødes status i samfunnet, og ofte er det gjort praktfunn i de største gravhaugene på Agder. Rysstad hevder at Hanehaugen er størst av storhaugene på Nese, men vel så stor er nabohaugen Kjyrehaugen, som med sine 20 meter i diameter og høyde på 2,5 meter har en karakteristisk såteform. Det ligger tre store gravhauger på Nese, men en fjerde storhaug skal ha blitt fjernet for lang tid siden. Lenger nord, på Heistad i Austad sogn, ligger en haug med diameter 30 meter. Storhaugene understreker disse grendenes sentrale posisjon i jernalderen. En ekstra dimensjon får haugene på Nese ved at de har navn, og at det er knyttet tradisjoner til dem. Kong Hane falt i kampen mot Olav den hellige ("Santolav") og i den store nabohaugen ligger kua hans, som Hane dyrket som en guddom, begravd.

Sagnet om kong Hane er en variant av det mer kjente sagnet om kong Augvald på Avaldsnes i Rogaland, som også skal ha dyrket en ku, og som etter sin død ble gravlagt i en haug ved siden av den som ble kastet opp over kua. Sagn om en ”kong Hane” finnes flere steder, blant annet på Hånes i Kristiansand. Navneforskeren Magnus Olsen foreslo i sin tid at ”hanehaugene” hadde fått navnet sitt fordi man har ment at de har vært tilholdssteder for vetter, og at man har ofret haner til disse mytiske skapningene (Olsen 1920). På en annen gravhaug, på Viki i Valle kommune, ligger en haug som man så sent som på 1700-tallet ofret haner på (ibid.), og haneoffer er kjent også i langt tidligere kilder (Thietmar av Merseburg, d. 1019, sin skildring av det store blotet i Lejre i Danmark). Magnus Olsen tenkte seg at ”hanehaugene” var knyttet til sentrale gårder (Olsen 1920:38).

I Bygland finnes dessuten omfattende spor etter bruk av utmarka, særlig jernutvinning. På Vassendøya helt syd i fjorden er det undersøkt et jernvinneanlegg fra yngre jernalder, men de fleste sporene finnes lenger vekk fra bosetningsområdene. I mange områder ligger slagghaugene og kullgropene tett, men svært få av disse fornminnene er registrert.

Meningsbærende forskjeller
Gravminnenes indre oppbygning, materiale, form og beliggenhet har helt sikkert vært meningsbærende for dem som bygde minnesmerker over sine døde. Det kommer klart frem når vi vet hvordan gravskikkene har endret seg over tid. Selv om de norske landskapene i en viss forstand lå utenfor allfarvei, kan vi tydelig se at påvirkning fra Kontinentet har gjort seg gjeldende også her til lands. Dette gjelder ikke bare gravminnenes form og materiale, men i like stor grad likbehandling og sammensetningen og typer av gravgaver den døde har fått med seg.

Da likbrenning blir vanlig i slutten av eldre bronsealder, kan vi for eksempel spore en overgang fra jordfeste- til branngraver noenlunde samtidig over et stort europeisk kulturområde som dagens Norge bare var en liten del av. I løpet av de første århundrene etter vår tidsregnings begynnelse utkonkurrerer jordfestelse kremasjon i Det romerske rike. Denne nye formen for likbehandling ser ut til å nå Agder i løpet av 300-årene, da vi kjenner rike jordfestegraver for eksempel fra Dømmesmoen i Fjære og på Lunde på Lista, og i folkevandringstiden er jordfestelse en integrert del av aristokratiets gravskikk i vår region – med ubrente og fornemt utstyrte kvinnegraver som dem fra Skreros i Vegusdal og Mjølhusmoen i Froland, og mannlige motstykker som den fra Snartemo i Hægebostad.

En har hevdet at byggematerialet i gravminnene har vært bestemt av materialet som var lettest tilgjengelig på begravelsesplassen. En gjennomgang av gravene i Vestfold har imidlertid vist at gravenes ytre utforming ikke har vært valgt ut fra det materialet som var lettest tilgjengelig (Sollund 1996). Gravbyggerne har for eksempel gjort seg store anstrengelser i og med at stein er fraktet til områder der jordsmonnet er fattig på stein – fordi det var en gravrøys man ville bygge.

Gravminnenes form, oppbygning og plassering har med andre vært valgt med omhu og etter faste mønster. De er ikke tilfeldige elementer i et begravelsesritual. De fleste av gravminnene i Bygland rommer levningene av den jordbruksbefolkningen som fantes i området i førkristen tid, både kvinner og menn, rike og litt mindre rike individer.

Den gruppen gravminner vi skal konsentrere oss om i det følgende, ligger ikke i direkte tilknytning til jordbruksmark, og de er bygd av bare stein. De ligger på knausene langs Byglandsfjorden. Etter definisjonen tilhører disse en gruppe som har fått betegnelsen åsrøyser. En åsrøys er et gravminne som er bygd av stein uten synlig innblanding av løse jordarter. Den ligger på fjellgrunn eller i områder der det er mye berg i dagen. I tilknytning til mange av åsrøysene finnes det små steinpakninger eller steinfylte glover i fjellet. Det er mulig at disse også er graver.

Gravrøyser ved Byglandsfjord
Mange graver er som nevnt beskrevet som gravrøyser, selv om de til dels er bygd av jord. Når vi har skullet finne åsrøysene i Bygland, har vi derfor sortert ut røyser som kan være rydningsrøyser, og deretter har vi tatt bort røyser på dyrket eller dyrkbar mark og de som ligger i felt med gravhauger. I alt sitter vi igjen med 15 røyser som tilfredsstiller våre krav og som ligger på berg. Alle disse ligger med utsikt over Byglandsfjorden.

Vi skal se litt nærmere på enkelte av disse røysene. Lengst i sør og på vestsiden av fjorden finner vi gravrøysa oppe på bygdeborgen Horgjeknipen. Dette er regnet som et forsvarsanlegg fra jernalderen og er en av de få sikre bygdeborgene i Setesdal. Det er ikke sikkert at det er noen sammenheng mellom borgen og røysa, som like gjerne kan være eldre som yngre. Fra stedet er det vid utsikt over fjorden og dalen, men det har ikke vært mulig å se røysa fra fjorden. Røysa er ikke stor, bare 7 m i tverrmål og 0,5 m høy. Det er den spesielle beliggenheten som gjør den så interessant, men lokaliseringen på en borg er ikke uten paralleller. Andre steder i Skandinavia har noen arkeologer tenkt seg at ”borger” med gravminner oppe på borgplatået kanskje ikke er militære anlegg i det hele tatt, men innhegnede samlingsplasser for rituelle aktiviteter (Ystgaard 1998).

Ute i fjorden ligger den knapt 100 m lange Kaupmannsøyi som vi må nevne i denne sammenhengen. Her ligger det 6 gravrøyser og en del mindre steinsamlinger som kan markere graver under markoverflaten. Selv om gravene ligger på grus, er beliggenheten nokså spesiell, og det må ha vært samme tanke bak gravleggingen her som det er ved åsrøysene (en parallell til beliggenheten på en øy i et innlandsvann har vi på Rytterøyna i Flekkefjord i Vest-Agder). Røysene er ikke mer enn 5-8 m i tverrmål, men de er tydelig markert. Tradisjonen forteller at her møttes setesdøler og bymenn for å handle.

Neste røys ligger et stykke oppover fjorden, på grensen mellom Lande og Langerak. Her finner vi lokaliteten Likferdsodden hvor røysa på tross av sine beskjedne dimensjoner – med tverrmål 7 m og høyde ¾ m – er lett å se fra vannet samtidig som det er vid utsikt fra røysa og over fjorden. Rundt røysa finnes også mindre steinpakninger som kan representere selvstendige graver.

På Langerak ligger Storøya, der det er et par mindre anlegg, nærmest som lave steinpakninger med tverrmål 4 m. En av dem er bygd om til en ¾ m høy varde. Beliggenheten er strategisk, med vid utsikt, men det har neppe vært mulig å se røysene for den som seilte eller rodde forbi.

Svært strategisk beliggenhet har røysa som ligger ytterst på Nånesodden. Gården Nånes må være oppkalt etter denne odden. Det er mulig at førsteleddet nár er avledet av det gammelnorske ordet for lik, og at det derfor er røysa på ”Likneset” som er utgangspunktet for navngivingen. Fjorden svinger her fra å gå mot nord til å føre vestover. Røysas diameter er bare 6 m og høyden 0,5 m, men like fullt er den synlig på lang avstand. Noe av røysa er utrast som en følge av reguleringen av fjorden. Ved registreringen i 1982 ble det plukket opp et flintavslag, kanskje fra en steinalderboplass på stedet.

På den andre siden av fjorden, der den er på det smaleste ved Øyenesodden på Lauvdal, ligger rester av enda en røys. Den er 4 m i tverrmål, består nå bare av 1-2 lag stein, er overgrodd og er derfor lite synlig. 270 meter lengre nordøst, kloss i riksveien, ligger en dominerende røys med diameter 10 m og høyde 1 m. Røysa er bygd rundt en stor, naturlig steinblokk, og like ved ligger en bautalignende stein.

Fjorden danner en bukt før vi kommer til Lauvdalsodden, der vi har et helt felt med røyser. Seks stykker er det av dem, hvorav fem er runde og en avlang. Herfra er det synskontakt med røysa på Nånesodden. Røysene omtales allerede av Kraft som vern mot Olav den hellige. De runde røysene varierer i størrelse, og et par er nærmest som lave steinpakninger i dag. Langrøysa er hele 30 m lang og er dominerende. Det er sikkert denne man har tenkt seg som et vern eller en skanse.

Det er ikke rart at mye sagn og tradisjon har festet seg til slike mektige monumenter. Gunnar Rysstad gjengir tradisjonen om røysene på følgende måte: ”I bergodda norafor Lauvdal æ gamle upplagdi røysa utaa bergnovó. Her utaa fjor’e va de Kong Hani fadd, sa Hadvaar Aakri. Sant’ Olav løynte si i ei vik i odda, som no kaddast Sverris-Hamn” (Rysstad 1921:10). Johannes Skar forteller også om kong Hane og Olav den hellige: ”Hani skipa ti stei’røysa framte me fjoren; han ville kast’ o Santolav i kav.” Videre forteller han om Olav den hellige etter Hanes fall: ”Me Nånessundi våre rysann’ ti me ’an Santolav. Dei båre i hop store røysa å skute at o me steina. Men han rende skjipè ti beint imot dei å skar ut’n homi o fjøddè; gjygri støytt’ ’an i stein. Ho sto der tyllt utå Lauvdalsodda” (Skar 1997:232).

Røysene ligger med vid utsikt mot fjorden, men alle er ikke synlige herfra fordi de er utkastet. Vi kan merke oss at de ikke ligger på det høyeste punktet i lendet, men på avsatser ned mot fjorden. I langrøysa er det spor etter en steinkiste, og et sted kan man se et trekullag under kisten. Det ligger en del avslag av kvarts i røysa, slik det ofte gjør i gravrøysene.

Neste røys finner vi ved Lislestraumen på Nese. På odden her finnes en lav røys med diameter 7 m. Også her er plasseringen strategisk ved innseilingen til Urdviki mot Storstraumen. På vestsiden av fjorden, ved Kotedekkan på Skåmedal, ligger en 9 m vid og 1,3 m høy røys. Merkelig nok kjenner vi ikke opplysninger om røyser ved fjorden ovenfor Storstraumen.

I alt blir det en imponerende rekke med røyser. Konsentrajonen i området ved Lauvdalsodden er spesiell. Vi har sikkert ikke fått med alle røysene i denne oversikten. Det har ikke vært mulig å knegå terrenget. Kanskje er også noen demt ned. Nicolaysen nevner i sitt verk Norske Fornlevninger ”2 stenrøser” ”ved østre side af Prestøen i Byglands fjord” (Nicolaysen 1862-1866:253). Disse har vi ikke funnet igjen.

Gravrøysenes alder og sammenheng
Åsrøyser finnes hovedsakelig langs kysten, men de finnes også langs vassdrag i innlandet, samt i fjellområder. Denne typen røyser har tradisjonelt blitt satt i sammenheng med en bronsealderbefolkning som man antok levde av fangst og fiske. Denne teorien baserer seg først og fremst på at det er kjent svært få bronsegjenstander fra denne perioden i Øst-Norge, ca. 230, og at mange av disse er funnet nettopp i åsrøyser. De fleste åsrøysene er imidlertid plyndret, og det er de færreste som er fagmessig undersøkt. Gjenstander av jern eller organisk materiale har ikke fått samme oppmerksomhet fra gravrøvernes side. Tidligere var det bare mulig å datere gravminner ut fra gjenstandene som ble funnet. I de senere årene har datering av gravminner blitt mulig ved andre metoder – som radiologisk datering av trekull og annet organisk materiale som finnes i gravene.

Teoriene som skal forklare åsrøysenes beliggenhet, er basert på røysene som ligger ved kysten. Beliggenheten og skillet fra jernalderbøndenes gravminner er forklart ved at folk ble gravlagt der man hadde hatt sitt daglige virke; bonden ble hauglagt ved tunet eller med utsikt over gårdens innmark. For bronsealderens sjøfarende handelsbonde var det naturlig å bli begravet med utsikt over den skipsleden som hadde vært hans arbeidsplass.

Allerede Helge Gjessing hevdet i sin behandling av forhistorien i kystdistriktene i Aust-Agder til at røysene her var fra bronsealderen (Gjessing 1923:17). Dette var da også en arkeologisk ”sannhet” i lang tid, selv om mange etter hvert fikk øynene opp for at det også var funn fra jernalder og vikingtid i slike røyser. Som eksempel kan vi trekke frem hvordan Anders Hagen omtaler åsrøyser under sin behandling av bronsealderen: ”Gravrøysene fra østnorsk bronsealder er som regel runde og såteformede – gjerne med en stor forsenkning eller et ”krater” i sentrum. Lange firkantrøyser fins også, men disse er sjeldne. Størrelsen på røysgravene kan variere, men tverrmål fra 15-30 m og en høyde på opp til 4 m er ikke uvanlig. Beliggenheten er særpreget. Den er alltid dominerende og ofte avsides. Langs kysten fins de i et ganske stort antall, av og til enkeltvis, men ofte i grupper. Som regel er de bygd på nakne nes og øyer eller på dominerende høyder med utsikt over vann. I innlandet er de mer sjeldne, men også her finner vi samme slags røyser, som regel ved de større innsjøene som Tyrifjorden, Randsfjorden og Mjøsa. Det er selvsagt uråd å si hvor mange av de dominerende røysgravene på Østlandet som virkelig skriver seg fra bronsealderen, så lenge bare et flertall er datert ved sikre funn. Der slike funn fins, skriver de seg imidlertid så å si alltid fra bronsealderen” (Hagen 1967:125-126).

I sin avhandling om gravrøysene i Vestfold går May-Liss Bøe Sollund gjennom funn fra slike røyser i hele området fra Østfold til Vest-Agder. Funnene fra bronsealderen dominerer bildet, men det er også funn fra jernalderen. I Aust-Agder er det tre funn, alle fra jernalderen (Sollund 1996).

Vi har i tidligere arbeider pekt på mange gravrøyser ved kysten. I artikkelen om gravfeltet på Fevik viser vi til at åsrøysene gjerne ligger i god avstand fra dyrkbar mark, og at tilknytningen til havet er påtagelig. Konsentrasjonen av slike røyser rundt Grimstad er spesiell. Røysene er sett på som minner om gammel ferdsel, og det pekes på at kommunikasjon mot dette distriktet må ha vært viktig (Larsen og Sollund 2002:21).

I Lillesand er det registrert 109 åsrøyser som særlig er konsentrert til leden (Blindleia). Både runde og avlange finnes, selv om de runde er i flertall. Det er gjerne groper i røysene, og de er tolket som spor etter plyndring. I flere røyser ligger det heller som har tilhørt gravkister (Larsen 2003:39).

Vi må derfor modifisere den tidligere oppfatningen av røyser ved kysten på Agder. Mange av dem er middels store, 7-12 m i tverrmål, og innimellom finnes en del helt flate røyser som best kan betegnes som steinlegninger. Forholdene peker mot at en god del av dem er yngre enn bronsealderen. En slik røys i Lyngdal ble undersøkt av forfatterne i 1997. Den inneholdt ikke gjenstander, men i en glove under røysa lå det noe trekull som ble datert til de siste århundrene f.Kr., og røysa kan derfor ikke være eldre enn dette, men kan forsåvidt være en god del yngre. I røysa lå det også mange stykker av hvit kvarts, et trekk som ofte går igjen, slik vi også så i langrøysa på Lauvdalsodden.

Det er også slik at ingen av de sikre metallfunnene fra landsdelens bronsealder er kommet for dagen i åsrøyser, men mange av dem derimot i gravhauger. De store jordhaugene fra bronsealderen på Lista er ofte trukket frem, men gravhauger fra denne perioden er også kjent lenger østover på Agder, blant annet i Søgne, Kristiansand og Grimstad kommuner.

Røysene ved Byglandsfjorden – noen hovedtrekk og noen tanker
Hvordan skal vi så tolke gravrøysene langs fjorden? For det første må vi slå fast at vi ikke har noen funn som kan hjelpe oss til å datere dem, og vi må basere oss på likheter med røyser andre steder. Som vi har sett, er det ulike oppfatninger av alderen.

Er åsrøysene graver? Tradisjonene om Olav den hellige og kampen mot kong Hane er nok en folkelig forklaring på forhold som det ikke var lett å forklare ut fra funksjon. Vi ser i mange tilfeller at åsrøysene – i noen grad i motsetning til de gårdsnære gravhaugene – har fått festet tradisjon til seg som tyder på at folk gjennom tidene ikke har hatt noen klar formening om at det dreier seg om graver. I mange røyser har det imidlertid vært folk og rotet tidligere, på samme måte som i gravhauger, og vi finner ofte at det er rester etter steinkister. Vi bør derfor tolke røysene som graver, slik som ved kysten (Sollund 1996).

Spørsmålet er om åsrøysene er en så enhetlig fornminnetype som man tidligere har ment. Ved Byglandsfjorden skilte røysa på Horgjeknipen seg ut ved at den lå i avstand fra fjorden med en høydeforskjell på nær 200 m. Røyser som ligger så høyt og fritt, er også kjent ved kysten, men de er i mindretall (Sollund 1996). Tankevekkende er røysa på Horgjeknipen sin funksjon som grenserøys i byttet mellom ulike gårder og bygdelag. Byttet mellom Horverak i Årdal og Senum i Hornnes – og dermed mellom de nåværende kommunene Bygland og Evje og Hornnes – går nemlig gjennom røysa. I Gyland i Flekkefjord har det vist seg at de antatt eldste grensemerkene – de som ligger i ”langstrengene” eller i sognegrensene – ofte er bytterøyser som til forveksling ligner gravrøyser (Stylegar 1997:112-114). Kanskje er mange av bytterøysene gravrøyser. Men har de i så fall opprinnelig vært gravrøyser, som på et senere tidspunkt har fått en sekundær funksjon som grensemerker? Skikker som vi ellers forbinder med gravrøyser, som det å legge kvarts i dem, kjennes også fra bytterøyser og andre byttemarkører (Stylegar 1997). Kan hende har grenser spilt en viktig rolle i begravelsesritualene, og kan hende var det ikke noe absolutt skille mellom de to røystypene? Igjen avhenger svaret blant annet av dateringen.

Karakteristisk for de fleste røysene er den nære kontakten med fjorden, og de fleste må ha vært godt synlige for dem som dro forbi. De kan med andre ord ha vært en form for markører, i hvert fall forteller røysene på Nånesodden og Lauvdalsodden at her er man kommet til et område der noen har kontrollen.

Gravfeltene og gravhaugene finner vi lenger nordover i Bygland og i Valle. Som nevnt er det en storhaug på Heistad, og på Sordal er det et meget stort gravfelt, for å nevne eksempler på de tallrike gravminnene. Så langt vi vet forsvinner åsrøysene ved Storstraumen, og nordover i dalen er det ikke kjent graver av denne typen. Dette kan skyldes at området nordenfor er dårligere registrert ved at det ikke er gått systematisk langs bredden av fjorden og elven, men mest sannsynlig avspeiler fordelingen en forhistorisk realitet.

Kan denne fordelingen skyldes en annen organisering av området i den nedre delen av Byglandsfjord? Symboliserer røysene sentralbygda rundt Bygland sentrum, og er de anlagt i grenseområdet for en maktsfære med sentrum der, eller kan løsningen være at røysene er eldre enn gravhaugene, og at de kan vise den eldste faste bosetningen i bronsealder eller eldste jernalder? Hvis flere av gravrøysene er sammenfallende i tid med gårdsgravfeltene ellers i Bygland, hvorfor ble da noen mennesker gravlagt langt fra den samtidige bebyggelsen – bokstavelig talt i grenseland?

Forfatterne er opptatt av spørsmålene omkring åsrøysenes alder og sammenheng, og vi ønsker å forske videre på disse spørsmålene. Det finnes et stort ubearbeidet materiale om kystrøysene. Som en innledning til et større arbeid om disse røysene, har det vært viktig å analysere røyser også i innlandet.

Av Jan Henning Larsen, May-Liss Bøe Sollund og Frans-Arne Stylegar

Litteratur
Bang-Andersen, Sveinung 1986: Veden de fant – bålene de brant. Vedanatomianalyse som metode til rekonstruksjon av nærmiljøet rundt steinalderboplasser i høgfjellet. Viking 49, s. 15-29.
Bull, Edvard (d.e.) 1921: Økonomisk og administrativ historie. Setesdalen, s. 46-85. Kristiania.
Gjessing, Helge 1921: Setesdalen i forhistorisk tid. Setesdalen, s. 30-45. Kristiania.
Gjessing, Helge 1923: Aust-Agder i forhistorisk tid. Arendal fra fortid til nutid, s. 1-56. Kristiania.
Hagen, Anders 1967: Norges oldtid. Oslo.
Kraft, Jens 1838: Topographisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge. Tredie Deel. Anden omarbeidede Udgave. Christiansand.
Larsen, Jan Henning 2000: Vikingtidsfunn fra Aust-Agder. Agder i fjern fortid. Skriftserien nr. 72, s. 21-57. Høgskolen i Agder. Redaksjon: Bjørg Seland. Kristiansand.
Larsen, Jan Henning 2003: Gravfelt fra eldre jernalder på Glamsland, Lillesand kommune i Aust-Agder. Agder Historielag Årsskrift nr. 79, s. 30-43.
Larsen, Jan Henning og May-Liss Bøe Sollund 2002: Gravfeltet i Fevikparken, Grimstad. Agder Historielag Årsskrift nr. 78, s. 7-24.
Nicolaysen, Nicolay 1862-1866: Norske Fornlevninger. Kristiania.
Nicolaysen, Nicolay 1894: Udgravninger i 1893. Foreningen til Norske Fortidsmindesmerkers Bevaring. Aaarsberetning for 1893, s. 62-76. Kristiania.
Olsen, Magnus 1920: Haneberg og Hanehaug. Namn och Bygd 1920, s. 35-39.
Olsen, Magnus 1954: Norges innskrifter med de yngre runer, b. III. Oslo.
Rysstad, Gunnar 1921: Natur og folkekarakter. Setesdalen, s. 9-15. Kristiania.
Skar, Johannes [1907] 1997: Gamalt or Sætesdal. Samla utgåve. Band 1. Espa.
Sollund, May-Liss Bøe 1996: Åsrøyser – gravminner fra bronsealderen? En analyse av åsrøysene i Vestfold. Varia 34. Universitetets Oldsaksamling. Oslo.
Steinnes, Asgaut 1974: Styrings- og rettsskipnad i Sørvest-Noreg i mellomalderen: historisk-topografisk oversyn. Oslo.
Stylegar, Frans-Arne 1997: Gårdsgrenser i Gyland – og på Agder. Agder Historielag Årsskrift nr. 73, s. 103-117.
Stylegar, Frans-Arne 2002: Upplond. Agder Historielag Årsskrift nr. 78, s. 46-57.
Sødal, Terje og Frans-Arne Stylegar 2004: ”Kjempegravene” på Oddernes. Agder Historielag Årsskrift nr. 80.
Ystgaard, Ingrid 1998: Bygdeborger i Trøndelag. En forskningshistorisk og empirisk undersøkelse av et begrep og en kulturminnekategori. Upubl. hovedoppgave i arkeologi og kulturhistorie, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Trondheim.
Østmo, Einar 1989: Vassendøya i Bygland. Fra Setesdalens steinalder. Viking. Bind LII – 1989, s. 22-52.