10.000 år i Rogaland

Tor Obrestad har begått en bok om arkeologien og den eldste historien i Rogaland. Det som i utgangspunktet var artikler i Stavanger Aftenblad, er blitt en velskrevet og troverdig bok. Prosjektet er nokså ambisiøst - grepet er ikke helt ulik Karsten Alnæs'. Men måten, på hvilken Obrestad presenterer en serie tablåer - tenkte, men tidsspesifikke situasjonsbilder fra fylkets lange kulturhistorie - har klare fellestrekk for eksempel med Nils Johan Ringdals byhistorier. Tematisk skriver Tor Obrestad seg inn den stadig voksende floraen av regionale historieverk med arkeologisk tilsnitt.

Gjennom eggende kapitteloverskrifter som «Sydentur til Thy» og «Båtar i berg» føres vi gjennom de første titusen årene av menneskenes saga i Rogaland. Obrestad har bearbeidet et stort kildetilfang på en i all hovedsak prikkfri måte. Det er lenge siden det sist ble forfattet en helhetlig fremstilling av landsdelens eldste historie. Bygde- og byhistorier, ja, og Jærbøkene. Men hele Rogalands arkeologi og historie frem til Svartedauen, må vi vel helt tilbake til Vegard Slettens «Fram stig Rogaland» fra 1943 for å finne noe som ligner på.

Det er en glede å observere hvordan forfatteren har gjort små og store oppdagelser som formidles med innlevelse i teksten - således når han i forbindelse med omtalen av de ideologiske endringene i folkevandringstiden, nevner gudinnen Frøyas vogn. Den ble trukket av katter, og det hele kan høres nokså koselig ut for lesere av i dag. Men, kan Obrestad opplyse, det dreier seg ikke om våre vanlige huskatter - tvertimot var det villkatter gudinnen brukte som trekkdyr: "Villkatten er ein eigen katterase. Dyra kan bli så store som gauper, er svært aggressive, og i motsetning til andre kattedyr lét dei seg ikkje temja. I dag er denne rasen nesten utrydda, bare i indre strøk av Skottland kan ein finne desse dyra." Og så kommer poenget: "I den germanske stridskulturen som regjerte ideologien på denne tida, var desse kattane fantastiske symbol på dei eigenskapane ein krigar skulle ha."

Denne og lignende dechiffreringer av fortidens koder og implisitte kunnskap er en stor styrke ved boken.

Enkelte ganger mistenker jeg likevel Obrestad for å tråkke feil når han skal levendegjøre fortidens liv. Et eksempel er når han skriver om barn som gjetere i vikingtid og middelalder. Fra Sverige, der kildene til gjetingens historie i middelalderen er mer fullstendige enn hos oss, og der forholdet ikke minst er bedre undersøkt, har det vist seg at det var voksne menn som var gjetere i middelalderen. Bildet vårt av gjeterungene som slet ute i alt slags vær, passer antagelig best på forholdene i senmiddelalderen og tiden etterpå. Mange steder på Agder og i Rogaland finnes bevarte sagn om hjuringer som slår hverandre ihjel som følge av en krangel. Disse tradisjonene fremstår som mer fantastiske enn de kanskje er, dersom vi antar at de som i sin tid formidlet dem, tok det for gitt at mottagerne visste at gjetere normalt ikke var småbarn.

Et fåtall rene faktafeil finnes også. Skjelettet av en kvinne fra Bleivik ved Haugesund er ikke lenger landets eldste - den æren tilfalt for en del år tilbake Solfunnet fra Søgne i Vest-Agder.

Rogaland er på mange måter et arkeologisk eventyrland. Her er særdeles mange viktige funn å velge mellom - men omtalen av kvinnegraven fra Krosshaug på Hauge i Klepp blir likevel i knappeste laget, og Flagghaug-høvdingen fra romertidens Avaldsnes må vi til en temaartikkel av Bjørn Myhre for å finne nevnt. Men, bevares, en mengde kjente og mindre kjente funn fra Rogaland er med - fra de aller eldste boplassene som den på Galta på Rennesøy, til Rosselandsguden fra Dalane og Storhaugskipet fra Karmøy. Tor Obrestad har selvsagt funnet plass til selveste rygekongen, Erling Skjalgsson fra Sola, og - like selvsagt i en bok om fylkets forhistorie og middelalder - Stavangers opprinnelse og eldste historie blir behørig omtalt. Selv den i bokstavelig forstand legendariske helten Orvar-Odd er det plass til!

Noen vil stille spørsmål ved enkelte av de litterære grepene Obrestad gjør i boken. Han skildrer menneskeofring på Åmøy i bronsealderen, og han lar en gjenganger - eller er det en nisse? - fortelle historien om landsbybosetningen på Forsandmoen. Så lenge Obrestads fortelling ikke står alene, synes jeg for min del at dette er uproblematisk.Eksperter fra Arkeologisk museum - 17 i tallet - har nemlig forsynt boken med en mengde innsiktsfulle temaartikler. For herværende anmelder er disse bidragene alene verdt det boken koster. Mye av stoffet har vært presentert på ulike måter tidligere, ikke minst gjennom artikler i «Frá haug ok heidni», men her er også en del helt nye ting. Her finnes oppdaterte synspunkter fra sentrale forskere i en arkeologisk sett særdeles viktig region - det bidrar til å gjøre boken relevant også for et fagpublikum utenfor Rogaland.

Tor Obrestads forfatterstemme og fagarkeologenes bidrag utfyller hverandre på en fin måte. Fagartiklene er satt inn i løpeteksten, og som så ofte er tilfellet i bøker med mange rammetekster, kan det for leseren oppleves som litt slitsomt å stadig bli avbrutt midt i et avsnitt. Men i akkurat denne boken er disse småtekstene høyst relevante - og nødvendige, så det får vi bære over med.Illustrasjonene har stor betydning i en bok som denne. Generelt sett holder de godt mål, men Eva Gjerdes tegninger må nevnes spesielt. De er nemlig fremragende.

Tor Obrestad:Den lengste historia - Rogaland 10.000 f.Kr - 1350 e.Kr
Med artikler fra Arkeologisk museum i Stavanger
166 sider,
395 kroner,
Wigestrand forlag

Arkivert i:

• bokanmeldelser
• rogaland
• arkeologi