Bergverksarkeologi

"Bergvegg, brist med Drøn og Brag, for mitt tunge Hammerslag.
Nedad maa jeg Veien bryde, til jeg hører Malmen lyde."
H. Ibsen

Steinalder - bronsealder - jernalder: Like siden den moderne arkeologiens barndom for mer enn 150 år siden, har utvinningen av mineraler og metaller utgjort grunnlaget for vårt fags forståelse av de forhistoriske perioder. Ja, råstoffbruken strukturerer selve den tradisjonelle periodeinndelingen innenfor faget. Men selve råstoffene og utvinningen av dem har likevel bare i mindre utstrekning blitt satt fokus på (Weisgerber 1989). Denne artikkelen handler nettopp om det - om et tema som vi finner det naturlig å kalle bergverksarkeologi. Vårt anliggende er først og fremst å gi en samlet fremstilling av dette forholdsvis nye forskningsfeltet, såvel på Kontinentet som her hjemme. På vei inn i et nytt årtusen, og i en samtid da tekniske og industrielle kulturminner av forvaltning og politiske myndigheter løftes frem og tillegges større betydning enn kan hende noen gang tidligere, synes det å forstå (for-)historiske produksjonsprosesser viktig - som et utgangspunkt for å tolke større sosiale og kulturelle sammenhenger. Og her kan arkeologien bidra.

Hva er bergverksarkeologi? I Tyskland og Østerrike har man gjort et skille mellom Bergbauarchäologie og Montanarchäologie (se f.eks. Cech 1996). Denne distinksjonen skyldes den tyske bergverksterminologien, som er mer nyansert og detaljert enn vår egen, norske. Termen “Bergbau” henspeiler på selve gruvedriften og oppredningen. “Montanwesen” inkluderer i tillegg hyttevesen og utvinningen av mineralske råstoffer (f.eks. salt). Siden vi på norsk bare har termen “bergverk”, bør vi kalle retningen med samlebetegnelsen “bergverksarkeologi” (jfr. Berg 1995). Det er fullt mulig å inkludere forhistorisk bergbrytning, som f. eks. flintgruver i Danmark eller de mer hjemlige diabas- og klebersteinsdriftene i definisjonen (Landmark & Stylegar 1998). Det samme kan til en viss grad gjelde for den myrmalmbaserte jernutvinningen i jernalder og middelalder.

Bergverksarkeologi i Europa
Den kontinentale bergverksarkeologien er tuftet på et bredt, tverrvitenskapelig samarbeide - som en konsekvens av de mangslungne kildene. Med dette utgangspunkt har den tyske arkeologen Gerd Weisgerber definert retningen slik:

“Montanarchäologie ist ein Zweig der Geschichtswissenschaft und umfasst sowohl Bergbauarchäologie als auch Archäometallurgie. Sie nutzt im wesentlichen Informationen von Bodendenkmälern des Montanwesens, das heißt des Bergbau- und Hüttenwesens. Die Informationen der Bodendenkmäler und -funde werden mit geistes- und naturwissenschaftlichen Methoden erschlossen. Bergbauarchäologie untersucht Überreste des Bergbaus und der Verhüttung mit archäologischen Methoden” (1995:23).

Bergverksarkeologi er kjennetegnet ved et nært samarbeid med faggrupper som geologer, historikere og metallurger. Det tverrvitenskapelige samarbeidet er nødvendig av flere grunner. For det første finnes det ofte - iallfall i den i streng forstand historiske tid - et stort skriftlig kildemateriale som omhandler gruver og daganlegg. Dernest er de arbeidsoperasjoner som har foregått over og under jorden, så spesialiserte, både med hensyn til utvinning/foredling av malm og metallurgiske prosesser, at personer med en slik spisskompetanse må trekkes inn for å kunne tolke de materielle levningene på en fyldestgjørende måte.

Et annet særkjenne ved bergverksforskningen er terminologien. Bergverksdrift består av mange forskjellige produksjonsgrener - gruvedrift, oppredning, smelting, videreforedling og servicefunksjoner, for å ha nevnt de viktigste. Alle disse deler av bergverksdriften har et godt utviklet og høyst spesialisert begrepsapparat. Siden Tyskland var et innovativt senter innenfor før-industriell bergverksdrift allerede fra 1000-tallet av, er de fleste av faguttrykkene tyske. Derfor er også den første dansk-norske bergretten fra 1540 nærmest en avskrift av den saksiske - og den er, nær sagt selvfølgelig, på tysk. Bjørn I. Bergs brosjyre, “Gruveteknikk ved Kongsberg Sølvverk 1623-1958”, anbefales som en innføring i terminologibruken (Berg 1991).
La oss først se på den delen av bergverksarkeologien som befatter seg med middelalder og nyere tid. Undersøkelsen av malmbergverk fra historisk tid er en relativ ny retning innen arkeologien. Denne delen av bergverksarkeologien har sitt tyngdepunkt i Sentral-Europa, med Tyskland, Frankrike og Østerrike som foregangsland.

England, som tradisjonelt har hatt en stor bergverksdrift, har vært sentral innen utviklingen av emnet “industrial archaeology”. Bergverk har her inngått som ett av flere forskningstemaer (se f. eks. Buchanan 1988). Peak District Mining Museum er et av sentraene for bergverksarkeologi i England. I Sverige har slik forskning lenge hatt sitt senter i Jernkontorets Bergshistoriska Utskott i Stockholm, mens universitetene her spiller en stadig større rolle.

Fransk bergverksarkeologisk forskning
Frankrike har likeledes en sentral posisjon innenfor bergverksarkeologien. Det var geologer og til en viss grad historikere som etablerte retningen her. Et av tyngdepunktene i den franske forskningen har vært fjellmassivet Vogesene i Alsace-Lorraine. Her går gruvedriften tilbake til forhistorisk tid. I det 15. og 16. århundre ble det etablert en rekke sølvbergverk i Vogesene, og renessansebergverkene er viet mye oppmerksomhet i fransk forskning. Fokus har spesielt vært rettet mot gruvekomplekset Sainte-Marie-aux-Mines. Her startet en krets unge geologer, med Pierre Fluck i spissen, arkeologiske undersøkelser i 1960-årene.

Franskmennene har lenge drevet med grotteforskning, kalt “spéléologie”. Fluck, som i dag er professor i arkeologi, og de andre forskerne overførte de alpine teknikkene for klatring i huler og grotter til renessansegruvene under navnet “spéléologie minière” (Fluck 1993:267). Etter hvert kom arkeologer, historikere og andre fagfolk inn i bildet, og flere forskningsprosjekter ble lansert. Mange av gruvene var vanskelig tilgjengelige, sammenraste og farlige, men i årene som fulgte, ble atskillige kilometer av gruvesystemet i gruvekomplekset Sainte-Marie-aux-Mines likevel undersøkt (Fluck 1995:422).

Registreringen og karteringen av de mange synker, stoller, strosser, feltorter og tverrslag krevde spesielle oppmålingsmetoder, kalt “spéléométrie”. Parallelt med oppmålingene har en foretatt utgravninger og gjort funn av redskaper som bl. a. hammere, bergsjern, kilhakker og sleggehoder inne i gruvene. Det fuktige og stabile klimaet som ofte hersker i gruver, bidrar dessuten til at store mengder organisk materiale, som f. eks. forbygginger, er bevart.

Hensikten med undersøkelsen i Sainte-Marie-aux-Mines var ikke bare å kartlegge omfanget av driften. Av vel så stor betydning var det å få en forståelse av hvilke forhold bergmennene skapte og levde under, herunder bergbrytningsteknikker og oppredning. Fra 1981 inngikk undersøkelsene i Sainte-Marie-aux-Mines i et større forskningsprosjekt kalt “H.27 Mines et métallurgie dans l’Est de la France” (Grandemange 1991).
I motsetning til Flucks gruvearkeologiske prosjekt, kom H.27 i hovedsak til å beskjeftige seg med restene etter daganlegg. Prosjektet var tredelt:

1. Registrering av fysiske spor etter
bergverksdriften, f. eks. berghalder,
stollmunninger og røsk.

2. Rester etter daganlegg som sjeidehus, pukkverk, smeltehytter og smier til forskjellige gruver ble registrert, og flere av tuftene i bl. a. Sainte-Marie-aux-Mines-området ble undersøkt.

3. Forskjellige dam- og rennesystemer i tilknytning til gruver og daganlegg ble registrert.

Prosjekt H.27 har vært vellykket, både med hensyn til konkrete resultater og det tverrvitenskapelige samarbeidet. I en sammenfatning av prosjektet slår Fluck fast at “(w)as Frankreich - und wahrscheinlich ganz Europa - betrifft, findet sich in diesem Raum die größte Dichte an archäologischen Unternehmungen dieser Art” (Fluck 1993:289).

Og tysk
Fra siste halvdel av 1800-tallet og fremover er det imidlertid Tyskland som har vært tyngdepunktet i europeisk bergverksforskning. Her er det historikerne som har ledet an i forskningen. Økonomisk historie, sosial- og rettshistorie har vært tradisjonelle tema. Utgangspunktet for meget av den vitenskapelige virksomheten har vært bergverksmuseet i Bochum, som siden 1960-tallet har beskjeftiget seg med «Montangeschichte». Her har bl.a. Europas eneste internasjonale tidsskrift for bergverkshistorie, «Der Anschnitt» blitt utgitt siden 1949. Allerede i 1950-årene begynte museet med utgravninger i regi av innleide arkeologer, og i 1973 ble det opprettet en fast stilling som bergverksarkeolog (Berg 1995:213).

Ser vi på den arkeologiske forskningen, har områdene Harz og Erzgebirge vært viet relativt stor oppmerksomhet. I 1990 ble det i Freiburg holdt et symposium om bergverksarkeologi i Europa. Foredragene er senere publisert og flere av artiklene omhandler disse områdene. Publikasjonen fra symposiet er kalt Montanarcäologie in Europa (Steuer & Zimmermann 1993). Denne publikasjonen anbefales som en innfallsport til den kontinentale bergverksarkeologiske forskningen.

Ismannen Ötzis flintgruver og annen forhistorisk bergverksdrift
Da “ismannen” som senere fikk navnet “Ötzi”, ble funnet i Ötztaleralpene for få år siden, gav seks flintredskaper som fantes sammen med ham, anledning til følgende spørsmål: Hvor hadde Ötzi fått råstoffet til redskapene fra?

Håndklassifisering viste nokså snart at flinten stammet fra Alpene. Flinten oppviste nemlig en del karakteristiske kjennetegn som forbindes med råstoff fra disse områdene. De påfølgende terrengundersøkelsene ble konsentrert til Val di Non, Monte Baldo og Monti Lessini i de norditalienske landskapene Trient og Verona. Og: ved Ceredo i fjellmassivet Monti Lessini ble det påvist spor etter omfattende gruvevirksomhet fra forhistorisk tid. Gruvene fremstår i dag som vide, grunne fordypninger omgitt av lave jordvoller med innslag av produksjonsavfall. Flintgruvene her må ha vært av stor betydning - så stor at Nord-Italia allerede er utropt til “einem europäischen Abbaurevier erster Ordnung” i yngre steinalder og bronsealder (Biensteiner 1994:209). Det er ikke utelukket at Ötzi hentet råstoffet sitt ved Ceredo - flint herfra er iallfall påvist i redskaper funnet nord for Alpene, i Bayern (ibid.).

"Bergbrytning" i en eller annen form har dype røtter i sørlige kulturområder. I Egypt er råstoffutvinning til redskapsproduksjon dokumentert helt tilbake i paleolitisk tid. Trekull fra en flintgruve ved Nazletkaterakten har gitt en radiologisk datering til 34900 +/- 500 BP (Vermeersch, Paulissen & Geijselings 1991:60). De europeiske flintgruvene, derimot, ser i hovedsak ut til å ha vært i bruk i neolitisk tid.

Likeledes har utvinningen av ulike bergarter vært gjenstand for undersøkelser i flere europeiske land. I yngre steinalder var en rekke bergarter i bruk som redskapsmateriale, i all hovedsak til økser og hakker/køller. De atlantiske nakkeknoppøksene av doleritt finnes for eksempel som importfunn i Sveits og det sørvestlige Tyskland, mens spredningsmønstret forøvrig indikerer at vi har å gjøre med en fransk øksetype. Systematiske feltundersøkelser foretatt i årene mellom 1966 og 1973, avdekket omfattende bruddvirksomhet i de store dolerittforekomstene ved Sélédin i Bretagne. Petrografiske analyser av et utvalg nakkeknoppøkser har godtgjort at de i stor grad er tildannet av bergart fra bruddene ved Sélédin (Roden 1983). Her må bergverksarkeologisk forskning kunne sies å ha gitt betydelige bidrag til forståelsen av interregionale utvekslingssystemer i neolitisk tid.

I tilknytning til de bretonske doleritbruddene er det påvist en rekke verkstedslokaliteter. Bergbrytningen ved Sélédin har foregått i tre kronologisk adskilte faser fra omkr. 5200 BP til omkr. 3650 BP. I den første fasen utnyttet man naturlige sprekker i fjellgrunnen og brøt bergarten løs med brekkstenger og skuffer av organisk materiale. Den andre fasen er kjennetegnet ved bruk av store, opptil flere kilo tunge, slagsteiner, som man slo løs stykker av berget med. Først i den tredje fasen kan fyrsetting påvises. I fase én og to består produksjonsavfallet av store blokker og mindre avslag med muslige brudd, mens det i fase tre kan påvises nokså rettvinklede blokker med jevne flater (Roden 1983:89-90).

I den kontinentale, forhistoriske bergverksarkeologien har selve utvinningsteknikkene ofte stått i fokus. Således i Glomel, Côtes-du-Nord, der epidioritt har blitt utnyttet som redskapsmateriale i neolitisk tid. Christopher Roden anfører at utvinningsteknikken har vært en form for kaldkiling (1984:40). Når det gjelder et neolitisk jaspisbrudd i Syd-Baden i Tyskland, er såvel knusing som fyrsetting godt dokumentert (Weisgerber 1987:193). Til knusingen har rullesteiner med skaftfure blitt benyttet. I andre kontekster - blant annet i flintgruvene i Harrow Hill, Sussex, er bruk av kiler/hakker forarbeidet av horn, påvist (op. cit. 194; se dessuten Renfrew & Bahn 1991:273-274). Noel D. Broadbent (1973) har påvist bruk av ild ved utvinning av røyk-/rosenkvarts i Västerbotten i Nord-Sverige.

Fyrsetting er godt belagt i forhistorisk tid, og i etnografiske sammenhenger dokumentert blant annet hos urbefolkningen i California (Bromehead 1955; Heizer & Treganza 1944). Kiling ved hjelp av tilspissede trestokker er kjent fra steinbrudd på Ny-Guinea (Phillips 1979:6).

Norsk bergverksarkeologi
Også her hjemme har det i noen grad vært drevet forskning som må kunne karakteriseres som bergverksarkeologisk. I første rekke har forskningsinnsatsen vært rettet mot de forhistoriske perioder, men noe er da også utrettet når det gjelder drift i historisk tid.

Forhistoriske bergbrytningsteknikker har imidlertid vært et heller lite påaktet tema i norsk arkeologisk forskning. Forskningen har i overveiende grad konsentrert seg om selve redskapstilvirkningen, mens råstoffutvinningen har kommet i annen rekke. Det finnes dog viktige ansatser til en slags norsk, forhistorisk “montanarchäologie” spredt hist og her i forskningslitteraturen (Alsaker 1987; Skjølsvold 1979; Skre 1998; Stenvik 1988). Lengst i så måte går Alsaker i sin avhandling om grønnsteinsbruddet på Hespriholmen (1987), og Skjølsvold, som har sett nærmere på den for- og tidlighistoriske kleberindustrien (1969, 1979).

Forhistorisk bergverksarkeologi i Norge:
Fra Hespriholmen til Kvikne
I norsk sammenheng er et mindre antall bruddlokaliteter fra steinalderen påvist. Det dreier seg i første rekke om diabas og grønnstein (Alsaker & Olsen 1984; Alsaker 1987; Landmark & Stylegar 1998). Men det er også i mindre utstrekning dokumentert utvinning av kvartsitt (Johansen 1978), bergkrystall (Hagen 1959), rhyolitt (Alsaker 1987) og jaspis (Sjurseike 1994). Ser vi på råstoff til økseproduksjon spesielt, er det i nøstvettradisjonens hovedområde - distriktene rundt Oslofjorden - foreløpig ikke kjent sikre brudd, muligens bortsett fra en lokalitet i Ekebergåsen i Oslo (Hagen 1983:69; E. Berg 1995:154). I brudd som er undersøkt med tanke på utvinningsmetoder, har det vist seg at både kaldkiling og fyrsetting har vært benyttet - delvis om hverandre. Dette gjelder diabasbruddene på Hespriholmen og Sæsøy samt jaspisbruddet i Flendalen.

I likhet med de bretonske doleritbruddene har diabasbruddene i Bømlo forsynt et større område med råstoff og/eller ferdigprodukter i form av skafthullsløse øksevarianter. Alsaker fremholder at sørgrensen for Bømlogrønnsteinens hoveddistribusjonsområde går omtrent ved Egersund. Sør for dette området er det (medio 1987) kun registrert syv økser av Bømlogrønnstein. I nord grenser distribusjonsområdet til Stakanesetdiabasens sørligste utbredelse.

I Agderfylkene vitner både øksetyper og bruk av lokale bergarter om en stedlig distribusjon (Ballin & Jensen 1995; Landmark & Stylegar 1998). Selv om det er kjent få bergartsbrudd på Østlandet tyder funn av både redskapslokaliteter og et stort antall økser laget av stedegne råstoffer på en lokal distribusjon av mesolitiske økser (E. Berg 1995). Det begynner således - og med basis i studier av råstoffbruk og -distribusjon - å tegne seg et bilde av (minst) fire senmesolitiske "kulturområder" i Sør-Norge: Nordvestlandet, Sørvestlandet, Sørlandet og Østlandet.

Vender vi oss mot tidlig metalltid, har Lars Stenvik argumentert for at endel steinkøller med skaftfure som er funnet i Trøndelag, kan settes i forbindelse med kobberutvinning (Stenvik 1988). Stenvik fremholder at de minste steinkøllene med steinfure (under 1 kilo) forekommer i særlig grad i fjord- og kystområdene i Trøndelag. De største køllene (fra 1 til 3 kilo) finnes i innlandet, særlig i Meråker og Øvre Gauldal/Rørosområdet. Dette er områder med tildels store kobberforekomster. Stenvik avviser ikke muligheten for at de store steinkøllene kan ha blitt brukt i kobberutvinning i disse områdene, kan hende allerede i bronsealder (Stenvik 1988:296). Likeledes indikerer funn på Bubakk i Kvikne at steinkøller med skaftfure har blitt brukt i forbindelse med bergbryting. I avfallsmassene fra klebersteinsbruddet her fant Skjølsvold to fragmentariske steinkøller med skaftfure av type R. 45 (Skjølsvold 1969:210).

Det mest påaktede tema innen råstoffutvinning i norsk jernalderforskning, er selvsagt jernutvinning ved hjelp av jernvinna (Espelund red. 1992, Espelund 1999; Larsen 1991; Martens 1988; Narmo 1996; Resi 1995). Jernuvinning basert på myrmalm er en metallurgisk prosess, og kan som således regnes som "Montanarchäologie" i bred forstand. Men siden det er den egentlige bergverksdrift som er vårt anliggende her, vil ikke dette emnet bli videre behandlet (se dog ovenfor anførte litteratur). Særlig i Trondheim har det i flere år vært et utstrakt samarbeid med det metallurgiske miljøet (Espelund 1996, 1997).

I et par arbeider har Arne Skjølsvold tatt for seg forhistorisk “kleberindustri” - både utvinningsmetoder og produkter fra slike brudd (Skjølsvold 1969, 1979). Kaldkilingsspor etter uttak av kleber er synlig i mange av bruddene. I forbindelse med bruddene på Østre Vimme, Aust-Agder og Åsåren, Oppland, er dessuten enkelte av redskapene som ble brukt, funnet. Det dreier seg i første rekke om jerncelter av 7-12 cm lengde. Celten fra Østre Vimme er med lukket fal, en type som forekommer fra merovingertid fram til tidlig vikingtid (Skjølsvold 1979:168). Fra Åsåren er det også funnet celter med åpen fal lik Petersen fig. 93. Denne typen dateres vanligvis til vikingtid. Fra Åsåren kom det videre for dagen en pigghakke med en lengde på ca. 14 cm. Alle disse redskapene har vært skjeftet med et vinkelbøyd skaft og må ha vært godt egnede redskaper for å hugge løs og forme emnene.

I middelalderen åpnes en rekke steinbrudd i forbindelse med profan og sakral steinbygging. Kalkstein var et mye brukt materiale i norsk middelalder, men også lokale gneiser, granitt, kleber og andre mer stedegne bergarter har vært utnyttet. Myke bergarter ble hugget blokkvis ut av berget, med en teknikk ikke ulik den man kjenner fra forhistorisk kleberdrift. Hardere bergarter har blitt kilt løs: "Ei smal fóre vart hogd og ein kile slått ned med eit "blekk" på kvar side som sprengkraft. Blekka gjorde at sidetrykket vart så kraftig at det kunne kløyve ein stor stein eller kile ei blokk ut av berget" (Ekroll 1997:64). Men ingen av disse bygningssteinbruddene er til nå nærmere arkeologisk undersøkt (ibid.

“Utenfor byen Oslo er det store mengder sølv...”
“Est item civitatem Asloiam magna copia argenti metalli, quæ nunc nimia aquarum fluentia hominibus vetia sub petrina mole latet absconsa”.

Sitatet er fra Historia Norvegia fra det 12. århundre. Dette er den første dokumentariske kilde som omtaler bergverksdrift i Norge. Oversettelsen lyder: “Utenfor byen Oslo er det store mengder sølv, men vannflommen har stengt det av for folk, så nå ligger det skjult i fjellet” (Berg 1996:10). Selv om sitatet ikke direkte omtaler en gruve, beskriver det problemer som var vanlige i middelaldersk gruvedrift, nemlig vannintrengning i gruvene. Dette var et problem man ikke maktet å løse for henimot slutten av middelalderen (Braunstein 1983:579). Historikerne antar at gruven det er snakk om, ligger i Akersberget, mellom dagens Maridalsvei og Gamle Aker kirke. Dette er den eneste kjente sølvgruven i Oslos nærhet. Hvem som har drevet gruven, er usikkert.

I 1405 skrev dronning Margrete en hemmelig instruks til Erik av Pommern på en av hans reiser i Norge. Instruksen er delt inn i 54 paragrafer og handler om hvordan Erik skulle forholde seg til ulike slags folk han kunne komme til å møte. Skriftet er detaljert og gav gode råd om alt fra hvordan riksseglet skulle behandles til hvordan fogdene skulle kreve inn skatt. I paragraf 52 heter det: “Om noen kommer til ham med noe malm og beder ham om at måtte få forpakte, at han ikke lover dem å få forpaktet og giver dem intet brev derpå, at de skulle få forpakte det. Fordi at om det skjedde, da droge de det alt fra kronen og under seg selv” (sitert etter Benedictow 1991:9). Det virker usannsynlig at dronning Margrete skulle instruere prinsen om helt hypotetiske situasjoner. Men man kan ikke derfor slutte at denne paragrafen angikk gruver i Norge. Det kan like gjerne tenkes at Margrete hadde svenske gruvefolk, som kunne komme til å oppsøke Erik, i tankene. Svensk gruvedrift, først og fremst i Stora Kopparberget ved Falun, hadde på dette tidspunktet kommet godt i gang (Lindroth 1955:24).

85 år senere, i 1490, utstedte kong Hans et forleningsbrev til kommandanten på Båhus festning, riksråden Henrik Krummedike, og prosten ved Mariakirken i Oslo, Jon Pålsson. Dette er den første skriftlige kilde som direkte omtaler et kobberverk i Norge, nemlig “vårt kobberverk i Sandsvær” (Benedictow 1991:9).

Organiseringen av bergverksdriften gjennom forleninger stammer fra tysk og/eller svensk lovgivning, altså områder som på det tidspunkt hadde hatt bergverk i en årrekke. At gruvene ble forlent, vitner om at man så på disposisjonsretten over gruvene som et kongelig regale. Lensbrev var en form for privilegiebrev og kunne ved en konges død fornyes av den nye monarken. Kobbergruven det er snakk om i privilegiebrevet, lå høyst sannsynlig på Meheia, langs veien fra Kongsberg og over til Notodden. Gruven er senere kjent som “Verlohrner Sohn”, og den ble drevet som sølvgruve under Kongsberg Sølvverk på 1700-tallet (Berg 1996:13).

Selv om Pålsson og Krummedike fikk forlent området, betyr ikke det med nødvendighet at de virkelig satte i gang drift. Det er ingen sikre kilder som omtaler bergverksdrift her, men indirekte antydes en sporadisk drift med lite utbytte (Benedictow 1991:11).

I 1520- og 1530-årene er det igjen aktivitet i sølvgruvene i Akersberget. I 1519 skrev kommandanten på Akershus, Hans Mule, en rapport til kong Christian II. Her forteller Mule at en bergmester hadde undersøkt flere forekomster i området. Allerede året etter bygslet bergmester Bartholomeus Pangartner Haug gård ved Gamle Aker kirke, like ved Akersberget. Gården hadde fallrettigheter i Akerselva, med mulighet til å drive smeltehytte (Berg 1996:11). Etter denne episoden er det stille i Akersberget frem til 1580-årene. Da ble gruvene lenset i den hensikt å gjenoppta driften, uten at så skjedde. Omfanget av bergbrytningen i førreformatorisk tid får vi vite gjennom denne rapporten. Det ble angitt en synk på omkring 40 meter - noe som antyder at driften har vært av et visst omfang.

I 1992 ble det i regi av byantikvaren i Oslo foretatt arkeologiske undersøkelser av restene etter den førreformatoriske driften. Undersøkelsene godtgjorde at det faktisk er et sammenhengende gruveanlegg i Akersberget. Videre er gruveanlegget “meget godt bevart” (Amundsen 1992:18). Det er tale om to synker, hvorav den ene ble loddet til 26 meter. Gruvens dagåpning har vært i en skråning opp mot kirken. Skråningen er senere planert, og anslagsvis 15-20 høydemeter er fjernet. Det er derfor mulig at denne synken faktisk er den som ble lenset i 1580 (Berg & Nordrum 1992:13). Rett nord for selve gruveanlegget er det også bevart en stollinngang som kan ha forbindelse med den søndre synken (Amundsen 1992:18).

Renessansebergverk i Norge
14 juni 1524 utstedet kong Fredrik et nytt forlensingsbrev som gjaldt en gruve. Denne gangen var det biskop Magnus Lauritssøn av Hamar som fikk et privilegium på et “kobberberg “ ved Seljord. Forekomsten lå ved Sundsbarmvannet og ble kalt “Sundsberg”. Bergverket fikk tre års frihet for tiende og avgifter til kongen (Thuesen 1979:8). Bare et par dager etter forleningsbrevet fikk bispen ordre om å slå mynter i kong Fredriks navn på adversen og hamarbispens på reversen. Verken fra skriftlige kilder eller fra undersøkelser i regi av Teknisk Museum/Bergverksmuséet er det kjent drift i denne perioden. 12 år etter utstedelsen av forleningsbrevet ble reformasjonen gjennomført. Hamarbispen ble avsatt, og området tilfalt kongen. I Fjellgardane, noen mil sørvest for Fyresdal, omtales i bergverksforleninger fra 1538 en gruve på “Manberg”. Gruven ble mutet av kongens sekretær, Antoni Bryske. Kilden omtaler gruven som “gammel”, så høyst sannsynlig har det vært drift her tidligere, i førreformatorisk tid. Berg fremholder at "gammel" ikke behøver å bety at gruven var av så svært stor elde. Det kan rett og slett bety at den har vært drevet noen få år før reformasjonen (Berg 1996:13).

21. juli 1539 ankret et skip opp i Kobbervika ved Drammen. Skipet kom fra Tyskland. Ombord var 52 bergmenn og 9 hjelpegutter - alle fra bergdistriktet Sachsen i Tyskland. Dette markerte den første storstilte satsningen på malmbergverk her til lands, og det var kong Kristian III som stod bak initiativet. Satsningen skulle komme til å møte store problemer. Vanskene begynte allerede da bergfolkene skulle settes i land. En av lettbåtene kantret, og 19 av mennene druknet. Til tross for tilbakeslaget, ble det etter hvert satt i gang gruvedrift flere steder på Østlandet: Ved Skien (Gjerpen), Oslo (Sognsvann) og Hadeland (Grua) ble det brutt jernmalm. På Tråk (Bamble) drev man på sølvholdige blyforekomster. På Guldnes ved Seljord (Golmsberg) og i Fjellgardane ved Fyresdal (Moisesberg) brøt de tyske bergmennene sølvholdig kobbermalm.

På privat initiativ ble det i 1538 satt i gang drift av kobbergruver ved Kongsberg (Labro). Det var på Golmsberg og Moisesberg at aktiviteten var størst. Her oppstod imidlertid et stort problem: Det viste seg at malmårene var grunne, og driften gikk med underskudd. 10 år etter at driften var startet opp, altså henimot 1550, ble gruvene besluttet nedlagt, og kongen trakk seg ut av det som hadde vært en seriøs, men mislykket satsning på bergverksdrift i Norge. Innen den tid hadde de byrder lokalbefolkningen ble pålagt i kjølvannet av gruvedriften, resultert i et bondeopprør i Vest-Telemark.

Arkeologisk forskningDet er først og fremst historikere som har drevet forskning på det som har blitt kalt “renessansebergverk” i Norge. Gunnar Thuesen har i artikkelen “Den første dokumenterte bergverksdrift i Norge”, levert den største oversiktsarbeidet om dette tema (Thuesen 1979). I hovedoppgaven “Bergverksdrift og bondeopprør i Vest-Telemark 1538-1549” ser Bergit Telnes nærmere på forløpet og konsekvensene som bergverkssatsningen på Moisesberg og Golmsberg fikk for de respektive lokalmiljøer (Telnes 1991).

Det er også foretatt bergverksarkeologiske undersøkelser av renessansebergverkene i Vest-Telemark. I 1964 og senere gjennomførte Norsk Teknisk Museum, ved konservator Gunnar Thuesen, utgravninger og registreringer på Guldnes. I 1997 ble dette arbeidet fulgt opp av registreringer ledet av førstekonservator Bjørn I. Berg ved Norsk Bergverksmuseum. I årene 1992-1996 ledet Berg arkeologiske registreringer og utgravninger av bergverket på Moisesberg (Berg 1998).

Smeltehytten på Hyttebekk (Guldnes) var i drift i årene 1542-1546. Siden ble virksomheten flyttet til Skien. Thuesens undersøkelser på Hyttebekk avdekket selve hyttekonstruksjonen, såvel som fundamenter til smelteovner, damanlegg som har stått i forbindelse med hytten og et antall mindre bygninger (Thuesen 1979). Gravningen fremskaffet dessuten et betydelig gjenstandsmateriale, som Thuesen setter i forbindelse med de saksiske bergmennene (1979:53).

Det eksisterer flere skriftlige kilder fra 1500-tallet som omhandler gruveteknikk, og ved hjelp av disse kan en hel del om den tidlige bergverksdriften i Norge antydes. Fra samtidens ikonografiske/bergtekniske kilder kjenner vi til redskaper og bergbrytningsteknikker som ble benyttet. Renessansehumanisten Georgius Agricola troner med sitt verk De re Metallica fremst i denne sammenheng (Agricola [1556] 1950). Hans detaljerte beskrivelser av redskapsbruk og driftsmåter gjør “De re Metallica” til et standardverk for forståelsen av renessansens bergverksdrift. Agricola og hans arbeider har forøvrig blitt gjenstand for en egen “Agricola-forskning” (Prescher & Wagenbreth 1996). I denne floraen av skriftlige kilder vil ikke arkeologen operere i et forskningsmessig vakuum. Thuesen dokumenterer for eksempel at hytteteknikken som var i bruk på Guldnes, stemmer overens med den byggeteknikk og driftsmåte som Agricola beskriver (Thuesen 1979:44).

For å få en forståelse av gruvefeltenes oppbygging og størrelse må vi se nærmere på bergretten av 1540 (Helland 1892:19-29). Et gruvefelts fysiognomi var et resultat av at bergretten forutsatte en standarisert utforming av malmforekomstene. Utgangspunktet var at malmen lå i “gangdrag”, dvs. smale årer med ertsmineraler, som kunne strekke seg flere kilometer bortover i terrenget. Gangdragene ble inndelt i enkeltstrekninger av varierende lengde, og disse var gjenstand for muting og forlening. En førsteforlening på et gangdrag ble kalt “funngruve” (tysk: Fundgrube). Dette stykket var litt lenger enn de andre strekningene, som ble kalt “mål” (tysk: Mass). Ettersom gangdraget var forutsatt å ligge i skrånende terreng, ble målene kalt henholdsvis “overmål” og “undermål” (tysk: Obermass, Untermass). I tillegg til muting av gruver kunne det mutes “arvestoller” (tysk: Erbstoll). Geverkskapene som drev arvestollene inn til gruvene, ville ved et gjennomslag til gruven sikre seg en viss prosent av overskuddet på driften (tysk: Neuntes, dvs. én niendel av overskuddet). En funngruves lengde var ca. 84 meter lang og ca. 14 meter bred, mens et mål var ca. 56 meter langt og ca. 14 meter bredt. Innenfor dette området hadde muteren rett til å utnytte mineralene.

Dette er et mønster som vi kjenner fra flere av renessansegruvene her til lands. Ved Trakenberg (Tråk) i Bamble, der det på 1500-tallet var drift på sølvholdige blyforekomster, har artikkelforfatterne ved selvsyn kunnet konstatere at de materielle levningene etter gruvevirksomheten vitner om en lignende fremgangsmåte: På et av de sidegangdrag som går over en åsrygg og ikke er forstyrret av senere tiders drift, er det tydelige spor etter flere skjerp, og i hver ende finnes et stollinnslag, alt i overensstemmelse med bergretten av 1540.

Bergbrytningsteknikker - en innføring
Innenfor den internasjonale bergverksarkeologien har bergbrytningsteknikker blitt viet meget oppmerksomhet. Det følgende er ment som en - forhåpentlig - oversiktlig, men nokså nødtørftig innføring i emnet.

Generelt har det vist seg at bergbrytningsteknikker og -redskaper i forhistoriske kontekster er enkle, men spesialiserte og lokalitetstilpassede:

“Untersuchungen zum modernen, wenn auch primitiven Steinbruchbetreib weisen auf unkomplizierte, immerhin aber auf den betreffenden Betreib hin entwickelte und hergestellte Werkzeuge hin” (Torrence 1981:93).

Ved bryting av berg er det to hovedteknikker som har gjort seg gjeldende: kaldkiling og fyrsetting. Malm og gråberg ble enten brutt for hånd ved hjelp av enkle redskaper, eller man tok ild i bruk for å bryte løs fjellet. Det eksisterer ikke noe "vanntett skott" mellom de to brytningsteknikkene. Kaldkilingsredskaper ble f.eks. ofte benyttet for å rense opp og kile løs blokker etter at fyrsttingsbålet var slukket. På 1600-tallet kom kruttsprengning som en erstatning i mange europeiske gruver. Krutt ble også tatt i bruk i Norge, men fyrsetting ble benyttet helt frem til slutten av det 19. århundre. Vi vil nå se litt nærmere på de forskjellige bergbrytingsteknikkene.

Kaldkiling
Den tyske gruvearkeologen Gerd Weisgerber deler kaldkilingsteknikkene inn i disse kategoriene: Wegfüllarbeit (opplastningsarbeid), Zermalmende Gewinnung (knusende bryting), Keilhauenarbeit (kilhakkearbeid) og Sprengarbeit (kruttsprengning) (Weisgerber 1989:195). Det kan diskuteres hvorvidt kruttsprenging skal inkluderes i kaldkilingsarbeidet. Vel måtte borhullene i mange hundre år lages ved hjelp av håndbor, men bruk av krutt er ikke en integrert del av kaldkilingsarbeidet. Opplastningsarbeidet ved kaldkilingsteknikk foregikk ved hjelp av spade, og det sier seg selv at dette bare kunne brukes på svært løst materiale. I Norge som i resten av Europa, var knusende bryting den vanlige kaldkilingsteknikken. Arbeidet foregikk for det meste ved hjelp av det som på tysk heter "Schlägel und Eisenarbeit" - med andre arbeid med hammer og bergsjern. Fjellet ble brutt løs med en hammer (håndfeisel) som ble slått mot et skjeftet bergsjern som lå an på fjellet.

Bergsjernene som ble benyttet fra renessansen og opp i moderne tid, var vesensforskjellig fra de redskaper som ble benyttet i jernalderens kleberbrudd. Jernalderens bergsjern, celtene, var jevnbrede med smalt eller spisst blad. Bergsjernene fra historisk tid er kileformet med et firkantet tverrsnitt som smalner mot spissen og gir et mer massivt inntrykk enn de tynne celtene. I harde bergarter er sporene etter kaldkiling med håndfeisel og bergsjern synlige som tynne riss. I bløtere bergart, f. eks. kleber, der celter ble brukt til å hakke løs emner helt opp til 1800-tallet (Skjølsvold 1979:170f.), fremtrer kaldkilingssporene i dag som brede, bladlignende furer (Skjølsvold 1969:223).

Bergsjernet var tilvirket av smijern, mens spissen - ørteren - var laget av stål. Under de arkeologiske undersøkelsene av et renessansebergverk i Böckstein-området i Gasteiner Tal i de østerrikske alper, fant arkeologen Brigitte Cech bergverkets smie (Cech 1996). Sammen med redskaper som spader, krafser, kiler og tømmermannsverktøy avdekket hun 19 bergsjern og over hundre ørtere. Det store antall løse ørtere var et resultat av at ørteren og bergsjernet ofte var dårlig sammenføyet. Ved kaldkilingsarbeid i hardt fjell løsnet ørteren og bergsjernet ble ubrukelig.

Bergsjernene ble fort slått stumpe. Fra fortingene - akkordene - fra Kongsberg Sølvverk vet man at hver hauer hadde med seg rundt 30 bergsjern på sitt skift. Bjørn I. Berg har godtgjort at ved et 6-8 timers skift, og med 1-2 minutters omskiftingspause, ble hvert bergsjern brukt i 10-15 minutter (Berg 1994:52). Etter endt schicht - skift - tok haueren med seg bergsjernene ut til smia der de ble satt opp på ny.

Fyrsetting
Fyrsetting er bergbrytning ved hjelp av varme. Brenne, såkalt setteved, blir stablet opp langs bergveggen og antent. Den sterke opphetingen av berget med påfølgende avkjøling når bålet dør ut, skaper så store spenninger i berget at det sprekker og blir skjørt. De løssprengte blokkene kan fjernes ved hjelp av spett og lignende redskaper, og ofte blir kaldkilingsredskaper som kilhakke og ortfeisel brukt for å etterslå der bålet har brent.

Som vi har vært inne på, har fyrsetting som bergbrytningsteknikk vært i bruk siden neolitisk tid i Europa. I Skandinavia opptrer denne teknikken for første gang i stor skala på 1300-tallet ved Stora Kopparberget i Falun (Lindroth 1955). Fra denne tiden av ble fyrsetting hovedteknikken her. I det harde fjellet på Kongsberg var fyrsetting også en egnet teknikk. Kongsberg Sølvverk drev fyrsetting i stor stil og teknikken ble brukt frem til siste halvdel av 1800-tallet. Fyrsettingen ble brukt i alle slags drifter, både horisontalt og vertikalt. Alt etter fjellets beskaffenhet, ble setteveden satt på kant eller lagt i kryss. Fremdriften var som regel liten, ofte bare én meter pr. måned. Under vanskelige forhold i hovedgruva på Kongsberg - Kongens gruve - var inndriften i strosser og orter i 1653 nede i 18-26 cm. i måneden, noe som tilsvarer omtrent 1 cm pr. dag (Berg 1994:64).

Det er forholdsvis enkelt å slå fast om en gammel gruve har blitt drevet ved hjelp av kaldkiling eller fyrsetting. Drifter som ble drevet med fyrsetting, fikk karakteristiske glatte, bueformede vegger og tak. Drifter (f.eks. stoller) fikk en jevn, konveks profil med sterkt varierende takhøyde, ettersom varmen fra bålet trenger lengst inn i fjellet øverst på setteveden, og følgelig minst i såle og topp. Bergbrytning utelukkende i form av kaldkiling gir en mer rektangulær og “kantete” profil i fjellet.

Utvidelse av vernet - nye utfordringer?
Stortingsmelding nr. 61, "Kultur i tiden" 1991-92, peker på at "(o)vergangen til et etterindustrielt samfunn har gjort det nødvendig å sette særlig søkelys på behovet for å bevare tekniske og industrielle kulturminner", og anfører videre at "(m)ed de stadig raskere og mer omfattende strukturendringer som skjer innenfor våre dagers arbeids- og næringsliv med nedleggelse av tradisjonell industri og sterk nedgang i antall industriarbeidsplasser, bør teknisk og industrielt kulturvern og bevaring og dokumentasjon av arbeiderkultur prioriteres høyere" (jfr. Hult & Nyström 1992; Riksantikvaren 1994).

Dette bringer oss over til forvaltningsaspektet. For helt siden den første loven om fredning og bevaring av fortidslevninger kom i 1905, har trenden vært at vernet utvides. Gjennom en rekke endringer i lov og forskrifter (ikke minst i 1951, 1987 og 1993) har det automatiske vernet blitt styrket og utvidet, samtidig som adgangen til å frede ulike typer kulturminner og større kulturmiljøer har fått lovhjemmel. Det har vært et utbredt ønske innenfor kulturminnevernet om å endre grensen for automatisk fredning (Ot. prp. nr. 51 1991-92). I skrivende stund er et forslag om å sette fredningsgrensen for stående bygninger til 1650, under behandling.

En eventuell generell flytting av grensen for automatisk fredning fra dagens 1537 og til 1650, ville åpenbart få betydelige konsekvenser for kulturminnevernet. Hva enkelte kulturminnetyper angår, vil vi ha å gjøre med en mer eller mindre "naturlig" fortsettelse fra reformasjonstiden. Det er f. eks. sentralt i argumentasjonen for å flytte fredningsgrensen til 1650 for de stående bygningene.

Men innenfor andre områder gir overgangen fra middelalder til renessanse oss et kvalitativt nytt materiale. Det gjelder iallfall de egentlige renessansebergverkene. Og i den sammenheng spiller arkeologien en viktig rolle, slik vi har ønsket å vise.

Av Torbjørn Landmark og Frans-Arne Stylegar

Agricola, G. 1950 [1556]. De re Metallica. Oversatt av H. C. & L. H. Hoover. New York.
Alsaker, S. 1987. Bømlo - steinalderens råstoffsentrum på Sørvestlandet. Arkeologiske avhandlinger 4. Historisk Museum, Universitetet i Bergen.
Alsaker, S. & A. B. Olsen 1984. Greenstone and Diabase utilization in the Stone Age of Western Norway: Technological and Socio-cultural aspects of axe and adze production and distribution. Norwegian Archaeological Review, vol. 17, No. 2 1984.
Amundsen, H. 1992. Akersberget gruveanlegg. Byantikvarens rapportserie, hefte nr. 6/1992. Oslo.
Ballin, T. B & O. L. Jensen 1995. Farsundprosjektet - stenalderbopladser på Lista. Universitetets Oldsaksamling Varia 29. Oslo.
Benedictow, I. J. 1991. Om kobbergruva i Sandsvær. I: Wii Hans. 500 års bergverksdrift. Norsk Bergverksmuseums skriftserie nr. 6. Kongsberg.
Berg, B. I. 1991. Gruveteknikk ved Kongsberg Sølvverk 1623-1958. Norsk Bergverksmuseum. Kongsberg.
Berg, B. I. 1994. Gruveteknikk ved Kongsberg Sølvverk 1623-1914, bind 1. Upublisert doktorgradsavhandling i historie, Universitetet i Oslo.
Berg, B. I. 1995. Europeisk bergverkshistorie - noen hovedtrekk i forskningen. I: Fuglestad, F., F. E. Johannessen, Ø. Rian og Ø. Sørensen: Revolusjon og resonnement. Festskrift til Kåre Tønnesson. Oslo.
Berg, B. I. 1996. Kilder til den eldste bergverksdrift i Norge. I: Icke-järnmetaller. Malmfyndigheter och metallurgi. Jernkontorets Bergshistoriska utskott H 64. Stockholm.
Berg, B. I. 1998. Renessansebergverk i Telemark. Rapport om Norsk Bergverksmuseums undersøkelser i Fyresdal og Seljord. Kongsberg.
Berg, B. I. & F. S. Nordrum 1992. Malmbergverk i Norge. Historikk og kulturminnevern. Norsk Bergverksmuseums skriftserie nr. 7. Kongsberg.
Berg, E. 1995. Steinalderlokaliter fra senmesolittisk tid i Vestby, Akershus. Dobbeltspor/E6- prosjektet. Universitets Oldsaksamlings Varia 32. Oslo.
Biensteiner, A. 1994. Silexlagerstätten in den Provinzen Trient und Verona und die Feuerstein- Gruben des "Mannes im Eis". Der Anschnitt. Zeitschrift für Kunst und Kultur im Bergbau, 6-1994, s. 207-209.
Braunstein, 1983. Innovations in mining and metal production in Europe in the late middle ages. The Journal of European Economic History 12/3, s. 573-591.
Broadbent, N. D. 1973. Prehistoric Quartz Quarrying in Norrland. A preliminary report. Fornvännen 68, Nr. 3, s. 129-137.
Bromehead, C. N. 1955. Mining and quarrying. A History of Technology, vol. 1, s. 8-571. Oxford.
Buchanan, R. A. 1988. Industrial archaeology in Britain. London.
Cech, B. 1996. Montanarchäologie. Edelmetallbergbau des 16. Jarhunderts im Gasteiner Tal. Historicum 4, s. 16-33.
Ekroll, Ø. 1997. Med kleber og kalk. Norsk steinbygging i mellomalderen. Oslo.
Espelund, A. (red.) 1992. Iron in the west Nordic region during the Middle ages. Trondheim.
Espelund, A. 1996. Archäo-Metallurgie, von Norwegen aus betrachtet. I: Ferrum. Nachrichten aus der Eisenbibliothek. Schaffhausen.
Espelund, A. 1997. An attempt to define archaeo-metallurgy. I: Early iron production. Nordic Iron Seminar, 1996. Lejre.
Espelund, A. 1999. Eisenproduktion in Norwegen. Von dem bekannten (in der Neuzeit) zu unbekannten (in der römischen Kaiserzeit). I: Traditions and innovations in the early Medieval iron production. Sopron.
Fluck, P. 1993. Montanarchäologische Forschungen in den Vogesen. Eine Zwischenbilanz. I: Montanarchäologie in Europa. Sigmaringen.
Fluck, P. 1995. Einführung in die elsässische Bergbauarchäologie. I: Leben im Mittelalter. 30 Jahre Mittelalterarchäologie im Elsass.
Garmo, T. T. 1989. Norsk steinbok. Norske mineral og bergartar. 2. utg. Oslo.
Grandemange, J. 1991. Les mines d'argent du duché de Lorraine au XVIes. Documents D'archéologie Française No. 30.
Hagen, A. 1959. Vassdragsreguleringer og høyfjellsarkeologi. U. O. årbok 1956/1957, s. 98- 150. Oslo.
Hagen, A. 1983. Norges Oldtid, 3. utg. Oslo.
Helland, A. 1892. Norsk bergret. Med udsigt over andre lands bergværkslovgivning. Kristiania.
Hult, J. & B. Nyström (red.) 1992. Technology and Industry. A Nordic heritage. Nantucket.
Heizer, R. F. & Treganza, A. E. 1944. Mines and quarries of the indians of California. California Journal of mines and geology, No 40 (3), s. 291-358.
Johansen, A. B. 1978. Høyfjellsfunn ved Lærdalsvassdraget 2. Oslo.
Landmark, T. & F.-A. Stylegar 1998. Et nyoppdaget diabasbrudd ved Mandal og den sørlandske diabasprovins i eldre steinalder. Primitive tider 1, s. 77-89.
Larsen, J. H. 1991. Jernvinna ved Dokkfløyvann. De arkeologiske undersøkelsene 1986-1989. Universitetets Oldsaksamlings Varia 23. Oslo.
Lindroth, S. 1955. Gruvbrytning och kopparhantering vid stora Kopparberget intill 1800- talets början, b. I. Uppsala.
Martens, I. 1988. Jernvinna på Møsstrond i Telemark. En studie i teknikk, bosetning og økonomi. Norske Oldfunn XIII. Oslo.
Narmo, L. E. 1996. Jernvinna i Valdres og Gausdal - et fragment av middelalderens økonomi. Universitetets Oldsaksamlings Varia 38. Oslo.
Olsen, A. B. 1981. Bruk av diabas i vestnorsk steinalder. Upubl. mag. art.-avhandling i arkeologi, Universitetet i Bergen.
Ot. prp. nr. 51 (1991-92). Om lov om endringer i lov av 9. juni 1978 om kulturminner. Miljøverndepartementet.
Phillips, P. 1979. Stone axes in ethnographic situations: some examples from New Guinea and the Solomon Islands. CBA Research Report, No. 23, s. 108-112.
Prescher, H. & O. Wagenbreth 1996. Georgius Agricola - seine Zeit und ihre Spuren. Leipzig.
Renfrew, C. & P. Bahn 1991. Archaeology: theories, methods, and practice. New York.
Resi, H. G. 1995. The Norwegian iron bar deposits: have they most to tell about production, distribution, or consumption? Produksjon og samfunn. Universitetets Oldsaksamlings Varia 30. Oslo.
Riksantikvaren 1994. Verneplan for tekniske og industrielle kulturminner. Oslo.
Roden, C. 1983. Der jungsteinzeitliche Doleritbergbau von Sélédin (Côtes-du-Nord) in der Bretagne. Der Anschnitt. Zeitschrift für Kunst und Kultur im Bergbau, 3-1983, s. 86-94.
Roden, C. 1984. 5000 Jahre Feuersteinbergbau - Erster Nachtrag zum jungsteinzeitlichen Silex- und Felsgesteinbergbau in Frankreich. Der Anschnitt. Zeitschrift für Kunst und Kultur im Bergbau, 1-1984, s. 38-41.
Sjurseike, R. 1994. Jaspisbruddet i Flendalen. En kilde til forståelse av sosiale relasjoner i eldre steinalder. Upublisert mag. art.-avhandling i nordisk arkeologi, Universitetet i Oslo.
Skjølsvold, A. 1969. Et keltertids klebersteinsbrudd fra Kvikne. Viking 33, s. 201-238.
Skjølsvold, A. 1979. Redskaper fra forhistorisk klebersteinsindustri. U. O. årbok 1979, s. 165- 172. Oslo.
Skre, D. 1998. En støpeplass fra bronsealderen. Fra Østfolds oldtid. U. O. Skrifter, ny rekke, nr. 21, s. 125-142. Oslo.
Stenvik, L. 1988. Steinkøller med skaftfure. Arkeologiske skrifter No. 4 - 1988. Historisk Museum. Bergen.
Steuer, H & U. Zimmermann 1993. Montanarchäologi in Europa. Berichte zum Internationalen Kolloquium “Frühe Erzgewinnung und Verhüttung in Europa” in Freiburg im Breisgau vom 4. bis 7. Oktober 1990. Sigmaringen.
Steuer, H. 1993. Von der Steinzeit bis zum Mittelalter - Erzgewinnung als Spiegel der Epochen. I: Steuer, H. & U. Zimmermann: Alter Bergbau in Deutschland. Stuttgart.
Telnes, B. 1991. Bergverksdrift og bondeopprør. Vest-Telemark 1538-1549. Upubl. hovedfagsoppgave i historie, Universitetet i Oslo.
Thuesen, 1979. Den første dokumenterte bergverksdrift i Norge. Volund 1979.
Torrence, R. 1981. Die Obsidiangewinnung und - bearbeitung auf der griechischen Insel Melos - Ein Beitrag zum Tauschhandel in der Vorgeschichte. Der Anschnitt. Zeitschrift für Kunst und Kultur im Bergbau, 3-1981, s. 86-103.
Vermeersch, P. M, E. Paulissen & G. Geijselings 1991. Jungpaläolitischer Hornsteinbergbau in Ägypten - Ein Vorbericht. Der Anschnitt. Zeitschrift für Kunst und Kultur im Bergbau, 2-1991, s. 50-62.
Weisgerber, G. 1987. Vier Jahrzehnte Montanarchäologie am Deutschen Bergbau-Museum. Der Anschnitt. Zeitschrift für Kunst und Kultur im Bergbau, 5/6-1987, s. 192-208.
Weisgerber, G. 1989. Montanarchäologie. Grundzeuge einer systematischen Bergbaukunde für Vor- und Frühgeschichte und Antike. Teil 1. Der Anschnitt. Zeitschrift für Kunst und Kultur im Bergbau, 6-1989, s. 190-204.
Weisgerber, G. 1995. Aufgaben der Montanarchäologie. Archäologie Österreichs 6/2.

Arkivert i:

• steinalder
• bronsealder
• jernalder
• vikingtid
• middelalder
• arkeologi