På et kart over Mandalselva i Vest-Agder, utarbeidet i 1766 i forbindelse med en strid om lakserettigheter, er Halse kirke avmerket, omgitt av en mer eller mindre rund kirkegård (fig. 1). Fasongen skyldes ikke karttegnerens lune, for vi har flere kart som viser det samme. Halse kirkegård var faktisk rund i 1700-årene (kirken brant i 1810, og både kirke og kirkegård ble flyttet annetsteds i byen, der de fremdeles befinner seg, men siden den gang med navnet Mandal kirke og kirkegård). Hvor vanlig har det egentlig vært med runde kirkegårder i Norge? Er det en gammel skikk? Hvor finnes eventuelle forbilder for den runde formen? Det er spørsmål vi skal forsøke å nærme oss noen svar på i det følgende.
Runde kirkegårder
Lite har vært skrevet om formen på kirkegårdene i middelalderen her i Skandinavia. I en nylig publisert artikkel hevder arkeologen Anna Hed Jacobsson at de rektangulært avgrensede kirkegårder var et fenomen som kom til Norden med de tidlige byene. Til forskjell fra landsbygden var de rette linjer og de rektangulære tomter et særkjenne ved byene, og disse formene fortrengte de eldre, runde former på kirkegårdene i områder der byer ble anlagt. De rektangulære kirkegårdene skulle således kunne oppfattes som et uttrykk for føydaliseringen av landsbygen (Jacobsson 2001).
Tidligere har arkeologen Christian Keller diskutert forholdet mellom runde/ovale og rektangulære kirkegårder med utgangspunkt i de norrøne bosetninger på Grønland. Han mener at forbilder for de runde kirkegårdene på norrønt område er å søke i de keltiske områder på Vesterhavsøyene, og da særlig i Irland (fig. 2). Keller viser til den britiske arkeologen Charles Thomas, som på sin side kunne dokumentere at den runde formen var kjent og benyttet i forbindelse med gravlegging blant befolkningsgrupper på den nordvestre delen av Kontinentet og på de britiske øyer alt i steinalderen (Keller 1989:188ff., Thomas 1971:48ff.).
Den danske arkeologen Olaf Olsen knytter sirkelformen til norrøn tradisjon, rettere sagt til skikken med å avgrense rettssteder ved en sirkelformet jordvoll eller et ”gjerde” av hasselkjepper, samtidig som han avviser at de mange islandske sirkelanlegg skulle være hovsteder, slik flere forskere hadde hevdet – snarere skulle de kunne være rester av bygningstufter, kokegroper eller kirkegårder (Olsen 1966:194ff.).
Som vist, er det forskjellige typer spørsmål som har blitt knyttet til de runde kirkegårdene. Her skal vi mer alment diskutere utbredelsen av runde og rundaktige kirkegårder, samt gi en vurdering av de forskjellige tolkningene av fenomenet.
En oversikt over runde kirkegårder
En gjennomgang av tilgjengelig kartmateriale og litteratur som omhandler runde gravplasser fra kristen tid i Norden, viser at det finnes slike så å si over alt, men at de runde kirkegårdene alltid utgjør en liten andel av gravplassene i en gitt region. I Sverige finner vi dem på Gotland (St. Äulas körka, Elinghem ödekyrka, St. Olofs havn på Fårö), i Västergötland (Såntorp, Härene [fig. 20]), i Hälsingland (Skog), i Uppland (St. Per i Sigtuna [fig. 20]), i Skåne (Uppåkra, Örkened [fig. 3] og Löddeköpinge) og i Bohuslän (Kyrkogårdsön). De fleste av disse har eller har hatt en kirke i sentrum av gravplassen, men enkelte – som Såntorp – er kun en del av et hedensk gravfelt der en gruppe vest-øst-liggende graver er avgrenset fra resten av gravfeltet ved en rekke reiste, kraftige steinheller i sirkel. For Löddeköpinges del er det uklart hvorvidt anlegget er knyttet til et hedensk gravfelt eller ikke. Enkelte av lokalitetene, som Kyrkogårdsön, er anlegg knyttet til viktige havner, og har i mange tilfeller vært rene gravplasser, altså uten kirke.
Fra den finske skjærgården, på Åland, er det kjent tre runde kirkegårder (fig. 20). I det vestlige Russland kjenner vi flere eksempler på at ortodokse klosteranlegg har vært omgitt av sirkulære murer.
På Bornholm, som hører til Danmark, viser en oppmåling fra 1677 at kirkegården på Alsker da var rund. For øvrig har en del danske landsbykirker hatt rund eller rundaktig form, f. eks. Tingsted kirke på Falster og Bregninge og Sønder Nærå kirker, begge på Fyn (fig. 4).
I Nord-Tyskland finnes også et antall rundaktige kirkegårder dokumentert gjennom eldre kartmateriale (fig. 5 og 6). Fra Holland kjennes noen eksempler, f. eks. Olavskirken i Amsterdam. St. Baafs kirke i Sleidinge i Flandern, Belgia, er likeledes avbildet med rund kirkegård (fig. 7). Når det gjelder de runde kirkene i den lavtliggende, nordvestre periferien av Kontinentet, er de i noen tilfeller anlagt på terper eller warften (”gårdshauger”). Det gjelder f. eks. Olavskirken i Amsterdam. Her kan det være en sammenheng mellom den runde formen og topografien – men for samtlige områder gjelder dog at det kjennes kvadratiske og rektangulære kirkegårdsavgrensninger, også på terper, i større antall enn de runde.
På Island var kirkegårdene som regel runde eller ovale, med Gásar, Hofstadir og Gunnsteinsstadir (fig. 8) som klassiske eksempler. Runde kirkegårder var utbredt også på på norrøne Grønland (Keller 1989). Der ser det imidlertid ut til at sognekirkene har hatt kvadratiske eller rektangulære kirkegårder, mens de runde har vært forbeholdt kapeller og privatkirker knyttet til storgårder (Guldager 2002:80). Fra øygruppene i det nordlige og vestlige Skottland finnes en del eksempler. Her kan nevnes Vernon Point (Sandwick, Mainland) på Orknøyene, Uyea (Unst) på Shetland og St. Ninian’s Point på Isle of Bute (fig. 9) på den skotske vestkysten. Et kjent eksempel fra det skotske fastlandet er Govan i Glasgow. Runde kirkegårder kjennes også fra Wales, f. eks. Llanelltyd (Merionethshire) og England, f. eks. St. Andrews (Alfriston, East Sussex).
Størst utbredelse har de runde kirkegårdene imidlertid i Irland (fig. 10). I mange tilfeller er de tidlige irske kirkene med sine gravplasser anlagt på raths (”ringfort”), dvs. lokaliteter som alt forut for etableringen av kirke og kirkegård var omgitt av sirkulære vollen av jord eller stein. 30.000-40.000 raths er kjent, men antallet kan tidligere ha vært så stort som 50.000-60.000 (Mitchell og Ryan 1997:255). I snitt er en rath ca. 30 m i diameter. Dateringene faller innenfor det første årtusen av vår tidsregning, og rathene har primært vært jordbruksbebyggelser. Det er likevel en generell oppfatning at de runde kirkegårdene på De britiske øyer representerer en tidlig type; Charles Thomas kaller dem for ”the primary field-monuments of insular Christianity” (Thomas 1971:50, jf. Ahrens 2001:93f.).
Runde kirkegårder i Norge
For å skaffe oss en oversikt over norske forhold har vi benyttet oss av publikasjonene fra Norges Kirker, stikkprøver i det økonomiske kartverket, tilfeldig utvalgte regionale oversiktsverker over middelalderske kirkesteder, forespørsler til kolleger rundt om i landet, lokalhistorisk litteratur, eldre bildemateriale som vi mer eller mindre tilfeldig har kommet over, samt egne befaringer og skriftlige arbeider. Kildetilfanget er mangslungent, med andre ord.
Det er samtidig klart at det kan være dristig å karakterisere en kirkegård som rund med utgangspunkt i hvordan den er avmerket på moderne kart, men i flere slike tilfeller kan denne informasjonen kontrolleres opp mot eldre avbildninger, opplysninger i bygdebøker eller muntlig tradisjon. Uansett mulige feilkilder gir følgende oversikt likevel grunnlag for å se nærmere på fenomenet runde kirkegårder i Norge.
Samlet har vårt innsamlingsarbeide gitt en liste på 63 runde, ovale/rundaktige og ”halvrunde” kirkegårder spredd over hele landet. Den siste kategorien har to kirkegårdshjørner som er runde, mens de to øvrige er rettvinklede. Noen av lokalitetene i nedenstående liste er gravplasser i skjærgården. Disse er særskilt merket (havn). Noen av lokalitetene er innhegninger som i lokal, muntlig tradisjon oppfattes som kirkegårder. Det er særlig anført ved de angjeldende lokalitetene (sagnlokalitet). Vi gjør oppmerksom på at det bare er et mindre antall av kirkegårdene i listen som kan karakteriseres som sirkulære. De utgjør dog et signifikant innslag i materialet.
Oversikten kan neppe sies å være representativ. Den gjenspeiler blant annet både ulik registreringspraksis når det gjelder opplysninger om de kirkegårdene som finnes i det landsomfattende fornminneregisteret (registeret inneholder ikke i alle tilfeller gode opplysninger om kirkegårdenes fasong, og det varierer stort hvorvidt nedlagte kirkegårder faktisk er registrert), og de herværende forfatteres geografiske preferanser (Vest-Agder og Rogaland er trolig overrepresentert, relativt sett).
Østfold:
Spydeberg
Askim
Taralden, Råde (havn)
Akerøya, Hvaler (havn)
Akershus:
Blaker
Oslo:
Korskirken (”halvrund”)
Hedmark:
Kvikne
Buskerud:
Hovland, Sigdal
Nore (”halvrund”)
Oppland:
Vestre Slidre (fig. 11)
Hov ved Randsfjorden
Vestfold:
Borre (”halvrund”)
St. Laurentius kirke i Tønsberg
Telemark:
Fyresdal
Nesland
Eidsborg
Gåra (fig. 12)
Aust-Agder:
Austenå, Tovdal (fig. 13)
Bjørvatn, Vegårshei (sagnlokalitet)
Vegusdal
Iveland
Valle
Vest-Agder:
Halse
Ny-Hellesund, Søgne (havn)
Sælør, Lyngdal (havn)
Spangereid (”halvrund”)
Tveit (”halvrund”)
Vanse (”halvrund”)
Foss, Lindesnes
Moi, Lyngdal (sagnlokalitet)
Borhaug, Farsund (sagnlokalitet)
Haugland øvre, Kvinesdal (sagnlokalitet)
Rogaland:
Avaldsnes (fig. 14)
Ferkingstad
Egersund (”halvrund”)
Njærheim
Hinderå
Nedstrand
Bore
Kvitsøy
Tjora
Skjold gamle
Smedsvik
Orre (”halvrund”)
Time (”halvrund”)
Sand, Suldal (”halvrund”)
Vinjar, Suldal (”halvrund”)
Hordaland:
Moster (fig. 15)
Fitjar
Fana (”halvrund”)
Sogn og Fjordane:
Hafslo
Fresvik gamle
Eivindvik
Dale, Luster
Møre og Romsdal:
Geiranger
Mariakirkegården, Borgund
Sør-Trøndelag:
Stavå, Oppdal
Lade
Troms:
Gryllefjord
Hillesøy
Finmark:
Vardø
Makkaur, Båtsfjord
Vesterelven, Nesseby
Alder
Mange av de ovennevnte kirkegårdene kan med rimelighet antas å ha bevart sin middelalderske avgrensning. De er i en del tilfeller sirkelrunde og meget små, men de kan også – som ved Lade eller Moster – være langovale og temmelig store. I noen tilfeller er kirkegårdene så små at det bare så vidt er plass til kirkebygningen, og det indikerer muligens at kirkegårdsavgrensningen er eldre enn (den stående) kirken. Det må for eksempel gjelde den for lengst nedrevne Gåra kirke i Telemark. Når det gjelder den langovale formen på Lade kirkegård, er den dokumentert både på fotografier fra tidlig 1900-tall og på kommunens eksisterende kartverk. At en slik form har overlevd 1800-tallets utskiftninger og moderne vinkelrette grensedragninger er i seg selv et argument for lang tradisjon og dermed høy alder.
Hvorvidt også de ”halvrunde” er av middelaldersk opprinnelse, eller om den særpregede formen er et resultat av at den ene enden av gravplassen over tid er blitt utvidet, lar seg ikke avgjøre med det materialet vi har for hånden. At de likevel i en del tilfeller er middelalderske og opprinnelige, kan Korskirken i Oslo være et eksempel på (fig. 16). Denne kirken regnes å være bygd på 1200-tallet, og intet tyder på annet en at kirkegårdsavgrensningen er like gammel. Det interessante er likevel at man valgte nettopp denne formen med to runde hjørner, til tross for at alle former i middelalderbyen for øvrig var rette. Samtidig ser man ved en lang rekke av disse kirkegårdene at middelalderkirken står midt på gravplassen – slik Korskirken gjør, og det er et argument for at kirkegårdsformen er opprinnelig. Når det gjelder Borre kirke i Vestfold gis det derimot anledning til å stille spørsmålet om ”høna eller egget”: er det kirkegårdens runde bue mot vest som har formet veiløpet rundt denne delen av gravplassen, eller er det et eldre veiløp som har lagt begrensninger for kirkegårdsmurens løp? I tillegg finnes det en rekke kirkegårder rundt om i landet med tre 90o-hjørner og det fjerde buet, men disse tas ikke opp her.
At sirkelformen ikke utelukkende er en form knyttet til middelalderen, vises entydig ved et eksempel fra Hop utenfor Bergen. Den såkalte ”papirkirken på Hop” ble nemlig bygd så seint som i 1793, og den ble viet til privat kirkelig bruk for eieren av Hop gård (fig. 17). Muren rundt kirken var sirkelformet, og kirken var åttekantet utvendig og sirkelrund innvendig. Dette var et komplett nyanlegg, men det kan likevel derfor være at enkelte av de ovennevnte eksemplene på runde kirkegårder – kanskje helst i de bynære strøk – kan ha fått sin runde form i nyere tid. Fra Nord-Tyskland kjenner vi et eksempel på det samme, nemlig kirkegården i Holm i Schleswig, hvis ”superelliptiske” form er etter-middelaldersk (pers. medd. Christian Radtke).
Men selv om en slik mulighet altså er til stede, er den likevel mindre sannsynlig for de fleste av de runde kirkegårdene. For de kirkegårder der det finnes eldre kart over utvidelser, er det, så vidt vi har kunnet bringe på det rene, en entydig tendens at utvidelsene har skjedd ved at rektangulære blokker har vært lagt til den eksisterende kirkegård. At en kirkegård ved utvidelse likevel kan ha fått ett eller flere runde hjørner som følge av terrenget på stedet, har vi forsøkt å ta høyde for i oversikten. Bekke- og elveløp, veiløp, bratte skrenter og den generelle lokaltopografien kan i enkelte tilfeller klart mistenkes for å ha skapt mykere linjer i kirkegårdenes avgrensing. Særlig vil vi tro at det kan gjelde noen av de mer uregelmessig ovale kirkegårdene.
At de runde, ovale og ”halvrunde” kirkegårdene i mange tilfeller trolig skriver seg fra middelalderen, synes å være en rimelig slutning. Derimot har vi ikke grunnlag for å si noe nærmere om hvorvidt de er spesielt gamle, selv om enkelte forhold – sammenhenger – kan tolkes i en slik retning.
Sammenhenger
Lavranskirken i Tønsberg og kirkene på Avaldsnes og Lade ble alle reist på det som gjerne oppfattes som tidligmiddelalderske kongsgårder. Dette var i stor utstrekning gårder som var blitt konfiskert fra slagne stormenn i rikssamlingstiden eller senere – gårder der kongene i vikingtid og tidlig middelalder oppholdt seg i lengre perioder med sitt væpnede følge og sine prester. Dette kunne tyde på så vel høy alder for runde og ovale former, som på at kristningskongene ønsket å signalisere noe spesielt ved å benytte nettopp disse formene. Eller er forklaringen så enkel som at slike former var de vanlige på denne tiden, slik Jacobsson ser ut til å mene (Jacobsson 2001)?
Christian Keller mener at det er en nær sammenheng mellom de runde/ovale kirkegårdene og de tidlig-kristne steinkorsene av irsk og engelsk type (1989:195ff.). I Norge har Fritjof Birkeli tidligere registrert rundt 60 slike steinkors, og av disse befinner drøyt 50 seg i Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane. Han daterer dem til 900- og 1000-tallet. I tillegg bør det nevnes at det finnes tre steinkors på kirkegården ved Eiken kirke i Hægebostad og én kors-bautastein på kirkegården ved Øvrebø kirke i Vennesla, begge i Vest-Agder, som ikke var kjent av Birkeli. Keller viser til arkeologen Håkon Sheteligs analyser av det norrøne materialet fra vikingtidsbygdene på Atlanterhavsøyene og kontakten til det sørvestlige Norge, og han finner det sannsynlig at folk på Sør- og Vestlandet gravla sine døde på runde kirkegårder i tidlig kristen tid (jf. Shetelig 1933). Slik Keller presenterer materialet, er det i de samme områder i Norge at vi i vikingtid finner det store flertall av så vel irske importsaker som steinkors. På grunnlag av dette antyder han at det kan ha eksistert keltisk-kristne menigheter i Norge før den konge-initierte kristningen startet noe før år 1000, og at disse kan ha hatt med seg så vel sin kristne praksis som sine runde kirkegårder til både Island og Grønland (for en oppdatert diskusjon om en mulig tidlig keltisk kristendom i Nord-Atlanteren, se Crawford red. 2002). videre foreslår Keller at de rektangulære kirkegårdene i Norge er uttrykk for en kristendom basert direkte på den romersk-ledede lære som rikskongene fikk med seg fra det sørlige England. Som argument for at den irske kristendommen var velkjent i Norge, presenterer han 11 runde kirkegårder fra forskjellige steder i landet.
Kellers tolkning er interessant. I vårt langt mer omfattende materiale er det faktisk et visst tyngdepunkt i et område som sammenfaller med utbredelsesområdet både for irske importfunn fra vikingtid og tidlig-middelalderske steinkors, selv om deler av Sørvestlandet trolig er overrepresentert. Men som vi har forsøkt å vise, finnes de runde eller rundaktige kirkegårdsavgrensningene også i Nord- og Øst-Norge, foruten i Sverige, Danmark, Finland, samt på Kontinentet. Og de eksemplene vi har nevnt fra disse områdene, representerer i all hovedsak lokaliteter artikkelforfatterne har kommet tilfeldig over i forbindelse med annet arbeid. Når så vidt mange lokaliteter likevel har fremkommet, er det grunn til å tro at det reelle antallet runde kirkegårder i det øvrige Skandinavia og tilgrensende områder i sør er høyt – og trolig sammenlignbart med tallene fra Norge.
Kan det være at andre kultursammenhenger enn den mulige keltiske innflytelsen kan ha vært vel så viktige?
I det minste for én av de nordligste lokalitetene i oversikten, kan det se ut til å være tilfelle. Den runde kirkegården i Vardø er dokumentert så tidlig som i 1692 (fig. 18). I Vardø ble det i løpet av middelalderen anlagt en festning til forsvar/angrep mot karelene, og i 1307 vigslet erkebiskop Jørund en kirke der. Dette var neppe den første på stedet, med tanke på områdets strategiske plassering med henblikk på handel, oppebørsel og fiske. Videre ble det på 1850-tallet funnet en grav på østsiden av nordre våg i Vardø. Graven inneholdt en voksen og et barn og er datert til overgangen vikingtid/middelalder. Den voksne var gravlagt med et bronsekors og et bronsekjede med kors (C. 2075-79). Mye tyder derfor på at det allerede rundt år 1000 har vært en bosetning i Vardø, og det er ikke usannsynlig at det alt på den tiden kan ha eksistert så vel en befestning som en kirke på stedet. Men var denne bosetningen eventuelt norrøn? Vi kjenner til at det så langt tilbake man har skriftlige kilder har vært både konflikt og fredlig sameksistens i disse nordligste områdene. Og faktisk er gjenstandene i graven – og dermed trolig de avdøde – av vestfinsk/estisk opphav (pers. medd. Anne Stalsberg). Kan det være at den norske bosetningen omkring år 1300 overtok et eksisterende anlegg, der det allerede fantes en sirkelformet kirkegård?
Anna Hed Jakobsson hevder, som nevnt, at den rektangulære formen som vi finner ved flertallet av kirkegårder, i sin opprinnelse var en tilpasning til parsellinndeling og gatenett i de tidlige byene (Jakobsson 2001). Hun nevner flere eksempler på at parseller har blitt omformet til kirkegårder (f. eks. St. Stefan i Lund). I Jakobssons argumentasjon ligger implisitt at den rettvinklede firkantformen i en viss forstand er en nyskapning. Hva da med de runde formene i norrøn tradisjon?
Sirkelformen i Norge
I den bevarte versjonen av Frostatingsloven (ca. 1260) heter det i tingfarebolken at ”det er gammal rett at årmannen frå kvart fylke skal gjera veband her på tingvollen. Og så vide skal vebanda vera, at alle som er oppnemnde i lagretta, skal ha rom til å sitja innom dei” Årmennene var kongens representanter på lagtinget, og det er således tydelig at tinget ikke var satt på riktig vis før veband var gjort. Ifølge Gulatingsloven kunne forlik mellom stridende parter ordnes ved at tilbudet ble sagt så høyt at det kunne høres ”tvert yver tingringen”. Det ser dermed ut til at det i vikingtid og middelalder var vanlig å avgrense et sirkelformet område på tingvollen. Innenfor dette området ble trolig forhandlinger ført og dommer avsagt, og vebandet skilte lagretten fra den øvrige tinglyd. Uberettiget å gå innenfor vebandet medførte straff. Et veband (vébönd) regnes ifølge Fritzner og NGL V å ha vært en skranke, et hegn eller band som ble benyttet til å innhegne en helligdom. Ved ett tilfelle sies det å ha vært laget av hasselkjepper. Vebandet er kun belagt for tingsteder.
Derimot finnes det sirkelformede steinsetninger fra jernalderen rundt om i Norge. Disse består gjerne av 5-10 store, reiste steiner i sirkel. Tidligere koblet man disse steinsetningene til de skriftlige kilder og mente at de var gamle tingsteder, og derfor kalles de fortsatt ”dommerringer”. Ved nærmere undersøkelse har det likevel vist seg at steinsetningene er gravminner, med dateringer som spenner vidt innenfor jernalderen. Likevel kan man ikke se bort fra muligheten for at enkelte av de større steinsetningene i ettertid kan ha blitt brukt som tingsteder. Kjent gjennom alle århundrer før den kristne tid var den runde form også i forhold til de mer vanlige gravformer. Gravrøyser og -hauger hadde helt fra bronsealderen av rund form, selv om det også har forekommet andre ytre former på gravene. Muligens kan den runde formen ha hatt en spesiell betydning, som gav bestemte signaler til omverden med hensyn til den avdøde person eller hans/hennes slekt. At formen har hatt betydning, er innlysende, siden det i motsatt fall ikke ville ha vært nødvendig med andre gravformer enn den som praktisk sett er den enkleste å konstruere: den runde.
Slike former finner vi igjen i nordisk forhistorisk byggeskikk. Den norrøne arkitekturen er preget av buer og krumninger (Komber 2003). Det finnes omtrent ikke rette linjer, og arkeologen Jochen Komber mener at dette er en bevisst formgivning som vi møter i så å si alle forhistoriske perioder. Krumningen begynner for alvor å få innpass i vår arkitekturhistorie fra og med eldre bronsealder (ibid.). Mens krumningen i bronsealderhusene konsentrerer seg om gavlveggene, er det langveggene som kommer mer og mer i fokus for denne formgivningen i løpet av jernalderen. Utviklingen kulminerer med sterkt konvekse yttervegger i vikingtid, og på det tidspunktet hadde formgivningen trolig også sin største geografiske utbredelse. Etter en århundrelang tradisjon med bygninger med rektangulært grunnplan, gjør hustypen med krumme langvegger seg da gjeldende også i det hollandske og det tyske husmaterialet. Denne særlig nordiske formgivningen kan dessuten følges i kjølvannet av den norrøne koloniseringen på De britiske øyer og på Atlanterhavsøyene like til Newfoundland (ibid.).
Avslutning
Den runde eller ovale – eller skal vi si ikke-rektangulære – kirkegård kan neppe ha representert noe grunnleggende nytt i det norske landskapet da den ble introdusert (fig. 19). Slike former var kjent fra langt tilbake i sammenheng med for eksempel byggeskikk, gravlegging og tingsamlinger. Når det gjelder den innenlandske arkitekturtradisjonen i forhistorisk tid, kjennetegnes den nettopp av bygninger med krumninger og buer. Det er på det nåværende tidspunkt ikke kildegrunnlag for å avgjøre mange av spørsmålene knyttet til forekomsten av runde kirkegårder i Norge. Skyldes formen keltisk innflytelse i vikingtid? Har vi å gjøre med mer kompliserte kultursammenhenger – skal vi for eksempel på bakgrunn av de runde og ovale kirkegårdenes store utbredelse i Nord-Europa tenke oss at påvirkningen like gjerne kan ha kommet fra sørlige eller østlige områder, som fra vest? Eller er det rett og slett slik at de runde kirkegårdene skylder hjemlige tradisjoner sin eksistens? Vi må uansett kunne konkludere med at den irske bakgrunnen for de runde kirkegårdene i Norge ikke er uomtvistelig.
Av A. Jan Brendalsmo & Frans-Arne Stylegar (Fortidsminneforeningens årbok 2003)
Ahrens, Claus: Die frühe Holzkirchen Europas. Stuttgart, 2001.
Birkeli, Fritjof: Norske steinkors i tidlig middelalder. Et bidrag til belysning av overgangen fra norrøn religion til kristendom. Oslo, 1973.
Crawford, Barbara E. (red.): The Papar in the North Atlantic. Environment and History. The Papar Project, vol. 1. St. Andrews, 2002.
Eliassen, Finn-Einar: Mandal bys historie, b. 1. Mandal, 1995.
Fischer, Gerhard: Oslo under Eikaberg. Oslo, 1950.
Fritzner, Johan: Ordbog over Det gamle norske Sprog. Kristiania, 1896.
Frostatingslova. Omsett av Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes. Oslo, 1994.
Gadd, Carl-Johan: Den agrara revolutionen 1700-1870. Det svenska jordbrukets historia, b. 3. Stockholm, 2000.
Gulatingslovi. Umsett av Knut Robberstad. Fjerde utgåva. Oslo, 1981.
Guldager, Ole: Brattahlíð reconsidered. Some thoughts on the social structure of medieval Norse Greenland, and the location of Brattahlíð. Archaeologia Islandica 2, 2002 (74-97).
Hoff, Anne Marta, Hans-Emil Lidén og Ola Storsletten: Norges Kirker, Hordaland. Bind I. Oslo, 2000.
Keller, Christian: The Eastern Settlement reconcidered. Upubl. avhandling til dr. philos, Universitetet i Oslo, 1989.
Jacobsson, Anna H.: Constructions in Space. Framing Similarities between Medieval Churchyards and Towns. Current Swedish Archaeology, Vol. 9, 2001 (115-131).
Komber, Jochen: Rekonstruksjoner og nasjonal identitet. I: Perry Rolfsen og Frans-Arne Stylegar red., Snartemofunnene i nytt lys. UKM Skrifter 2. Oslo, 2003 (223-238).
Mandelgren, Nils Månsson: Atlas till Sveriges odlingshistoria. Afdelningen XI: Helgedomar. Stockholm, 1883.
Mitchell, Frank og Michael Ryan: Reading the Irish Landscape. Dublin, 1997.
Norges Gamle Love indtil 1387. Femte Bind (NGL V). Udgivne ved R. Keyser & P. A. Munch. Christiania, 1846.
O’Kelly. Michael J.: Church Island near Valencia, Co. Kerry. Proceedings of the Royal Irish Academy 59. C. 2, 1958 (17-125).
Olsen, Olaf: Hørg, hov og kirke. Aarbøger for Nordisk Oldkyndighed og Historie. København, 1966.
Shetelig, Haakon: Vikingeminner i Vest-Europa. Oslo, 1933.
Sigurdsson, Jon Vidar: Gårds- og kirkestruktur på Island fram til ca. 1200. HIKUIN 27. Højbjerg, 2000 (43-56).
Smyth, Alfred P.: Celtic Leinster. Towards an historical geography of eary Irish civilization, A.D. 500-1600. Dublin, 1982.
Thomas, Charles: The Early Christian Archaeology of North Britain. London – Glasgow – New York, 1971.
Verhulst, Adriaan: Landschap en landbouw in middeleeuws Vlaanderen. Gent, 1995.
Willoch, Gunnar Isachsen (red.): Vardøhus festning 650 år. Jubileumsskrift. Oslo, 1960.
Øverland, Ole Andreas: Illustreret Norges Historie. Kristiania, 1887.
Frans-Arne H. Stylegar er kulturhistoriker, arkeolog og skribent.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar