20 mai 2019

Stø kurs, trygg havn og "en tredje sorts mennesker"


«Sjøfolk er, når alt kommer til alt, en tredje sorts mennesker, som verken hører til de levende eller til de døde; deres liv er kontinuerlig på vent,» skrev den engelske presten og forfatteren John Flavel i sin «Navigation Spiritualized» i 1664. Sjømannslivet og sjøreiser i det hele var gjennom årtusener en risikabel affære. Det er ikke mulig å se bort fra dette faktum når en skal prøve å forstå bakgrunnen for en gåtefull type kulturminner som finnes mange steder på kysten – nemlig kompassroser som er risset inn i berg i havner og uthavner.
Kompassroser på Väderöarna, Bohuslän. Foto: Øyvind Arntsen/NRK
Ristninger i form av kompassroser forekommer sammen med årstall, initialer og navnetrekk, bumerker, våpenskjold og annet «krot» på mange havnelokaliteter i Norden. I motsetning til de mer kjente, forhistoriske helleristningene er de maritime ristningene fra historisk tid, fra omkring 1500 og frem til slutten av 1800-tallet. På den svenske vestkysten, der de maritime ristningene er best undersøkt og dokumentert, ser det ut til at aktiviteten har vært størst i perioden ca. 1550-1650.
Kompassrosene er først og fremst et fenomen i Norge og Sverige. Nærmere bestemt finnes de i hovedsak langs kysten mellom Trondheim og Stockholm, og særlig tett mellom Bergen i nord og Marstrand i sør. Utenfor dette kjerneområdet er det enkelte eksemplarer helt nord til Nordkapp og i den finske skjærgården, samt noen spredte forekomster på De britiske øyer. Til sammen er det kjent rundt hundre kompassristninger.

Mange uoppdagede
Mange av feltene med maritime ristninger kan være vanskelig å oppdage i dagslys, og en kan knapt se dem dersom man så å si står på dem. De kommer best frem når sola står lavt på himmelen, eller ved hjelp av lommelykt etter mørkets frembrudd. Registreringsaktiviteten hittil har dessuten vært svært varierende, og det er all grunn til å tro at det finnes en hel del kompassroser som ennå ikke er oppdaget.
Første gang maritime ristninger er omtalt i skriflige kilder, er antagelig i Olaus Magnus’ Historien om folkene i Norden (1555). Han skriver om Hangö udd (Hankoniemi) i den sørfinske skjærgården, og om de over 400 innskriftene og adelige våpenskjoldene som finnes der. I et annet kapittel nevner han øya «Hvitserk» langt mot nord, der sjørøverne Pining og Pothorst skal ha risset inn en kompassrose på et høyt fjell. Det siste kan være en forveksling med en kompassrose som fantes på Nordkapp-platået, og som er nevnt i en kilde fra 1599. Noe senere (1613) nevner Peder Claussøn Friis en kompassrose i Ny-Hellesund på sørlandskysten.
Verken magister Olaus eller hr. Peder uttaler seg om kompassristningenes alder, utover at de ser ut til å oppfatte dem som gamle og eldre enn manns minne. Didrik Pining, som Olaus gir æren for å ha risset kompassrosen på «Hvitserk», var høvedsmann på Vardøhus omkring 1490. Uansett er det tale om noen av de tidligste kompassrosene i berg som vi har kunnskap om. Den aller eldste av rosene er antagelig den i Furusund i Stockholms skjærgård; den er omgitt av adelige våpenskjold, og er med stor sannsynlighet risset inn i forbindelse med Kristian 1.s besøk sommeren 1463, da kongen var på vei til Russland med en flåte.
Andre kompassristninger opptrer sammen med årstall som gjør dateringen av dem rimelig sannsynlig: En kompassrose ved TInganes på Færøyene bærer årstallet 1569, mens roser på Storfosen i Ørland (1579), Hällö i Bohuslän (1581) og Lyngøya ved Kristiansand (1591) også er blant de tidlige.

Brukt av loser?
Lenge tolket man kompassristningene rent funksjonelt og knyttet dem til losvirksomhet først og fremst.
En del av ristningene ligger da også på utkikkspunkter som vi vet ble brukt av loser i senere tid. Tanken var at losene laget ristningene for å kunne bestemme kursen til skip som fremdeles ikke var kommet til syne sett fra stranden, og at praksisen hadde sammenheng med konkurransen om oppdrag losene imellom. Videre har man sett for seg at også militære vakter kan ha hatt praktisk nytte av kompassristningene. Enkelte av de daterte ristningene på Sørlandet ser da også ut til å være knyttet til napoleonskrigene og skjærgårdsflåten. Men mange andre ligger slik til at de umulig kan ha vært benyttet på denne måten, og forklaringen er antagelig først og fremst aktuelle for noen av de yngre kompassristningene.
Det er et par andre forhold som jeg tror er viktig for å forstå kompassristningene. Først gjelder det renessansens nyoppdagede interesse for å skrive i stein.

Renessansens fortidslengt
Sjøfolk var ikke alene om å etterlate seg signaturer nettopp i denne perioden, og noe av bakgrunnen for kompassristningene og øvrige ristninger i maritim kontekst henger trolig sammen med renessansens begeistring for gamle minnesmerker som runeinnskrifter og bautasteiner. Denne fortidsinteressen ble innledet med Anders Sørensen Vedels oversettelse av Saxos latinske Danmarkshistorie til moderne dansk i 1575, og fikk videre næring fra sagaoversettelsene til Mattis Størssøn (1591) og Peder Claussøn Friis (1633), samt Ole Worms runeverk, Monumenta Danica (1643).
Så vel kongelige som adelige lar bygge minnesmerker over seg selv, slik Saxo hadde skildret at man gjorde i vikingtiden. Av og til ristertde også runer. Ved det berømte laksefisket Boensfossen ved Kristiansand var Kristian 4. på besøk i 1631, og ved den anledningen ble kongens monogram risset inn i en klippe over fossen, og på et skjær like nedenfor lot man dessuten riste en innskrift med vikingtidsruner. Når ikke bare herregårder og slott ble åsted for renessansens forkjærlighet for inskripsjoner og monumenter, men også havner, har det sammenheng med den større betydningen disse lokalitetene fikk nettopp på denne tiden.
Det skyldte ikke minst den langvarige konflikten mellom Danmark-Norge og Sverige, der viktige havner, ikke minst langs den daværende norskekysten, lett kunne bli omstridte arenaer der renessansens oppfatninger om å lage kunstige markeringer og etterlate seg håndfaste signaturer av ulike slag kunne dukke opp og oppfattes som relevante. Sammenfallende med den økte interessen for minnesmerker fra slutten av 1500-årene av, utkom de første mer allment tilgjengelige losbøker og sjøkart, som Laurentz Benedichts Søkartet offuer Øster oc Vester Søen (1568) og Lucas Janszoon Waghenaers Spieghel der Zeevaerdt (1584), der kompassroser har en fremtredende plass som dekor og symbol, noe som kan gi en pekepinn om hvor inspirasjonen til et av de mest brukte motivene på ristningsfeltene kan være kommet fra.

Kompasset som symbol
Berefjord. Foto: Vest-Agder fylkeskommune
Kompasset ble i samme periode et flertydig og pregnant symbol innenfor sjøfartskulturen. Vi gjenfinner det i ulike sammenhenger; på ølboller på Vestlandet og på mangletrær og skipskister på Sørlandet. En kompassrose er risset inn på et tønnelokk som ble funnet i vraket av Vasaskipet.
Der det er bevart tradisjon om kompassristningenes tilblivelse, er det heller ikke det å vise vei i direkte forstand som dominerer som årsaksforklaring. Om én rose, i Rasvåg på Hidra, heter det at den skal ha blitt risset inn i forbindelse med et bryllup. Kompassrosen i Berefjord vest for Flekkefjord skal være laget av sjøfolk som hadde forlist i skjærene på utsiden. Det samme fortelles om kompassristningen på Compass Wart på Shetland, som opptrer sammen med flere initialer og årstallet 1611.
Det er ikke vanskelig å tenke seg at kompassrosen med sine assosiasjoner til stø kurs og trygg havn, også i overført betydning, kunne knyttes både til ekteskap og redning fra skipbrudd. For sjømenn som en «tredje sorts mennesker», verken levende eller døde, kunne det være naturlig å ty til kompasset når en skulle feire sin egen overlevelse – og minnes skipskameraters død. Kanskje er det heller ikke tilfeldig at det ser ut til å være en viss samvariasjon mellom en del av de tidligste kompassristningene og nettopp forlis i samme tidsavsnitt? Det gjelder flere av ristningene på Bohuslänkysten, og det gjelder Ny-Hellesund, for eksempel.
Interessant nok gjelder det også kompassristningen i Berefjord, som ellers passer temmelig dårlig med en funksjonell forklaring knyttet til losing e.l. Det kjennes riktignok ikke noe senmiddelaldersk vrak i Berefjord, men et epitafium i Mariakirken i Lübeck minnes et fryktelig forlis nettopp i Berefjord i det herrens år 1489. Motivet er en Bergensfarer fra Lübeck som er forlist på en forrevet kyst. To av mastene er knekt. Sjøfolkene ligger i vannet, noen klamrer seg til kister og planker, andre svømmer; noen få har klart å ta seg i land. Én innskrift forteller at skipper Hans Ben og 33 andre omkom. En annen inneholder følgende formaning: «La den som skal gå om bord, skrifte! Det tok så kort tid før vi mistet våre liv!»

1 kommentar:

  1. selvfølgelig er det mange risikoer som en sjømann bærer, fordi sjøfolk selv ikke vil vite når en storm kommer til å angripe båten deres for at de trenger å beregne alt som vil bli tatt hvis det skjer. takk for informasjonen du ga

    Besøk også hjemmesiden min på : poker45.com

    SvarSlett