16 oktober 2005

Et makeløst gravfelt - Hasselneset på Lista



Frem til 1940 lå en praktfull samling med monumentale gravhauger i Marka på Aust-, Vest- og Midthassel på Lista. Haugene her var blant de største i landet fra bronsealderen, og som helhet betraktet, var det bare storhaugfeltet på Reheia ved Avaldsnes på Karmøy som kunne måle seg med dem. Det var ikke alle haugene på Hasselneset som skrev seg fra bronsealderen. Minst én av dem var anlagt i vikingtid. Samtlige hauger her ute ble kraftig skadet av tysk militær virksomhet 1940-45, og enkelte av dem ble på det nærmeste utslettet.

Helge Gjessing skriver i 1921, i Vest-Agderbindet av verket Norske Bygder, at Sverreshaug på Østre Hauge er Listas største gravminne. Den påstanden har siden blitt gjentatt av mange andre. Men det er ikke riktig. Sverreshaug er riktignok en meget stor gravhaug, men med sine 28 m i diameter og høyde på 6 m, overgåes den klart av flere av haugene i Marka.

Det er ikke tilfeldig at det er nettopp haugene og røysene på Austhasselneset som omtales i de tidlige kildene

Haugene ligger på brotet innenfor havstranden, på et platå som troner 9-10 meter over sjøen. Første gang vi hører om de monumentale gravminnene på Hassel, er i 1743. Da diskuterer fogden Andreas Tostrup dem. Han mente at de måtte være lagt opp ”af Strandsiderne til Kiendetegn for de Søefarende, da Navigationen ikke var kommen til det Brug, at de Sejlende deraf havde oplysning.” For Tostrup må de de mektige gravhaugene ha vært et kjent syn, født og oppvokst på fogdegården på Austhassel som han var.

I 1790-årene omtaler Peder Holm gravminnene.

Noe nærmere kjennskap til gravminnene på neset, får vi imidlertid først i 1810, da prost Abel gir en nokså fyldig beskrivelse av enkelte av dem:

”Paa en stor Slette (…) ved Havet 2 af Mennesker opkastede lange og smale Hauger, hver 70 Skridt eller Alen lange, udvendig bestaaende af smaa runde Stene. Ved den vestlige Ende er en stor Rund Haug, omsat med store Stene. Noget derfra er nok en lang og smal af smaa Stene opkastet Haug, 70 Skridt lang, ved den vestlige Ende ligge, dog noget fra hverandre, 3 store runde Hauger, omsatte med store Stene. Ingen af disse Hauger aabnede.”

Det er tydelig at Abel beskriver situasjonen før ødeleggelsene begynte, det være seg de mindre forstyrrelsene som bøndene selv stod for i årene etter utskiftningen på Austhassel i 1860-årene, eller de omfattende herjingene som Wehrmacht stod for 80 år senere. Likevel kjenner man seg igjen.

Den ene av de to første langsmale haugene er i dag nesten helt ødelagt. Den kalles Litledøset. Etter de opplysningene Abel gir om den, må Litledøset opprinnelig ha vært 40-45 meter lang. Den andre ”langhaugen” er vel helst de 5-6 mindre røysene som ligger på rekke og rad like i nærheten av Litledøset. Av disse 5-6 røysene kalles de som ligger ytterst på brådet mot øst henholdsvis Store og Lille Steinhaug. Den store, runde haugen i vestenden av denne rekken, må være Grønhaug. Som vi siden skal se, ble Grønhaug ødelagt under siste krig. På det tidspunktet var den 24 meter i diameter og 2,5 meter høy, men trolig hadde den vært større tidligere (se nedenfor).

Langhaugen som lå ”noget derfra”, er Døset. Den er fremdeles synlig i landskapet. Dimensjonene Abel oppgir, tilsvarer dem som Jan Petersen oppgir i Abraham Berges Listabok i 1926. Petersen opplyser at Døset var 55 meter lang. Bredden var 8-9 m.

Heller ikke når det gjelder de tre store haugene som lå videre mot vest, er det tvil om identifiseringen. Den lengst mot øst er nå nesten utslettet. Den gikk under navn av Grønhaug, den også, men har også blitt kalt Haugen i Marka. Videre mot vest ligger Trollhaug og Engelshaug. Trollhaug er nå 20-22 meter i diameter og 3 meter høy. Engelshaug var opprinnelig 40 meter i diameter. Nåværende høyde er 4 meter, men den opprinnelige høyden har vært anslått til 8-10 meter.

Sistnevnte er, sammen med den mektige gravrøysa på Rauna, som på sett og vis hører med til det samme komplekset, Listas største gravminne. Engelshaug er dessuten, så vidt meg bekjent, det største gravminnet fra bronsealderen i hele Norge.

Det er ellers verdt å merke seg at prost Abel skriver at samtlige rundhauger på Hasselneset har fotkjede av store steiner. Det er en opplysning som ikke nevnes av senere forfattere, sikkert fordi steinene var fjernet før Nicolay Nicolaysen og senere Anders Lorange begynte å frekventere Lista i 1870-årene.

Flere andre storhauger i området nevnes ikke av Abel. Veden lenger nord i Marka har opprinnelig vært ca. 30 meter i diameter og 6 meter høy. Tuptehaug har en nåværende diameter på 20-22 meter og en høyde på 3,5 meter, men har vært en god del større tidligere. Av Kjørkehaug er det bare en liten rest tilbake, men også dennne haugen har vært av betydelig størrelse.

Mindre gravminner finnes like nord for Engelshaug, mellom Trollhaug og den østligste Grønhaug og sør for Veden.

Funn fra haugene
De opplysningene vi har om haugenes innhold, tyder på at det har vært bygd gravmonumenter på Hasselneset både i eldre og yngre bronsealder og i vikingtid.

Et par funn kan ikke tidfestes nærmere. Prost Abel nevner i 1810 at avdøde Samuel Vesthassel (dvs. Samuel Kåde, 1736-1802) hadde hentet stein i to hauger i Marka. I én av dem hadde han funnet 2 leirkar med ”aske” og brente ben. Den mindre gravrøysa nord for Engelshaug ble åpnet i begynnelsen av 1900-årene, og det ble funnet brente ben i den. Opplysningene forteller oss bare at begravelsene i disse haugene skrev seg fra periodene yngre bronsealder eller eldre jernalder (1000 f. Kr.-500 e. Kr.).

I 1881 ble Litledøset åpnet. I et lite, steinsatt kammer fantes et leirkar fylt med brente ben. I kammeret fantes også skår av et annet leirkar og tre bronsesaker – en pilspiss, en knapp og en liten stift (B 3875). Funnet kan dateres til yngre bronsealder. Året før hadde man i samme gravhaug støtt på et stort gravkammer. Dette var tomt. Dette siste kammeret har trolig inneholdt en ubrent grav fra eldre bronsealder.

Et kammer skal også en gang ha blitt funnet i Engelshaug, fikk Jan Petersen høre i sin tid. Kammeret innehold en ”urne” av stein fylt med brente ben. Petersen antok at det heller dreide seg om et leirkar, og at kammeret dermed skrev seg fra yngre bronsealder. Det er nok den mest sannsynlige tolkningen, men en kan ikke helt utelukke at det er tale om et kleberkar. I så fall kan en datering til vikingtid tenkes.

Det er ikke så uvanlig at det er satt vikingtidsgraver inn i hauger fra bronsealderen. Vikingtiden var en periode da det var viktig for samfunnets mektige å vise at makten deres hadde dype, historiske røtter – faktiske eller ikke. Det viser både de mange haugbrottene i denne perioden og sekundærbegravelsene i gravhauger som da var mange hundre år gamle.

En sikker vikingtidshaug har vi imidlertid i Grønhaug, det vil si den østligste av de to haugene som bar det navnet (haugen det her er tale om, ligger på Austhassel; den andre Grønhaug på Midthassel). Trolig er det, som Kåre Rudjord har foreslått, denne haugen som i en grensegang fra 1772 benevnes Skibhaugen. I den tidligere nevnte utskiftningen i 1860-årene fikk den dødsstøtet. Haugen ble delt mellom oppsitterne, og den skulle kjøres bort i løpet av fem år.

Dette er bakgrunnen for den opplysningen Anders Lorange fikk da han besøkte Lista sommeren 1877:

”I en stor Haug paa Vesthassel, hvorfra jævnligen kjøres Jord, skal findes ”nogenlunde bevarede Bord og mange Klinknagler”. Desværre fant jeg ikke Anledning til nærmere at undersøge Sagen.”

Navnet Skibhaugen tyde på at Hasselbøndene hadde gravd i haugen også lenge før den tid. For så vidt var det synd at Lorange aldri fikk anledning til å undersøke haugen. Vi skulle så gjerne ha visst mer om det fartøyet som lå i haugen. Det er ingen tvil om at det dreier seg om en båt, men hvor stor den kan ha vært, vet vi ikke. Men opplysningene om at man fant hele bord i haugen, tyder på at det kan dreie seg om et fartøy av betydelig størrelse, kanskje et skip (dvs. et fartøy med lengde større enn 15 meter). Haugens størrelse utelukker på ingen måte at det kan ha vært en skipsgrav i Grønhaug/Skibhaug.

Grønhaugfunnet
Nærmere kunnskap om hva Grønhaug inneholdt, fikk man da tyske soldater gav den hardt prøvede haugen nådestøtet sommeren 1942. Mesteparten av haugen var alt fjernet da soldatene den 3. juli støtte på rester av et bronsekar og en del sammenrustede redskaper av jern. Arbeidet ble innstilt, og en enkel arkeologisk etterundersøkelse foretatt av major Ernst Sprockhoff.

Sprockhoff var på ingen måte noen novise i arkeologisk sammenheng. Han var en ledende arkeolog i Tyskland og Europa så vel før som etter krigen. I vår sammenheng var det heldig at han var stasjonert på Lista i 1942, for innberetningen han skrev om utgravningen, holder høy kvalitet.

Det var et usedvanlig rikt gravfunn Sprockhoff dokumenterte. De funne gjenstandene (C. 27269) viser at én mann og én kvinne hadde blitt stedt til hvile i haugen. Mannen hadde fått med seg et rikt våpenutstyr i form av et praktsverd av O-typen, tre økser, én eller to spydspisser og to skjoldbuler. Til mannens utstyr hører også smedredskaper i form av en ambolt og to blåsebelgbeskyttere (avlsteiner). En ringspenne av bronse er likeledes mannsutstyr, og det gjelder antagelig også et bryne og et fiskesøkke av bergart. Til gravgodset hørte også 3 spillebrikker av ben.

Til kvinnens utstyr skal vi vel regne en praktfull kjel av bronse med forgylte hankebeslag, og videre en ovalspenne av bronse, en glassperle og et spinnehjul av bergart. Det er mulig at en stekepanne av jern også tilhører kvinneutstyret. For øvrig var forstyrrelsene forut for Sprockhoffs undersøkelse gått hardest utover kvinnegraven, og det forklarer vel at kvinneutstyret fremstår som temmelig ufullstendig i forhold til mannens.

Et (senere?) overstrøket parti i Sprockhoffs innberetning ser ut til å vise at gravgods forsvant før han fikk melding om funnet. I den delen av haugen som var fjernet før Sprockhoff kom til Austhassel den 5. juli, hadde det nemlig etter de opplysningene gravemannskapet gav, blitt funnet ”ein grosses Stück Metall in der Form einer ’Granate’”, som hadde stått med spissen ned. Beskrivelsen passer med en jernlampe av vikingtidstype. Slike lamper er helst funnet i kvinnegraver. Fra andre graver kjenner vi til at lampen har vært plassert slik at den har stukket opp av en kiste eller et kammer, og kanskje har den i slike tilfeller også vært tent. Den kan være forklaringen på at gjenstanden stod med spissen ned.

Det som er helt sikkert, er at vi har å gjøre med én av de aller rikest utstyrte gravene fra vikingtid i hele Vest-Agder. Både det rikholdige våpensettet, spillebrikkene og smedutstyret peker mot vikingtidens aristokrati. Bronsekjelen, som antagelig er fremstilt i Irland, viser til et miljø med forbindelser vestover. Graven er anlagt omkring 850 som en dobbeltgrav. Men hva slags gravform er vi har for oss?

Vi husker skipsmaterialene som ble trukket frem fra Grønhaug i 1870-årene. Sprockhoff fant da også ca. 200 kraftige båtnagler i haugen. Men gravgodset lå i et lag av trekull og sandholdig askejord i bunnen av haugen og på den opphavlige markoverflaten. Dette laget hadde form av et regelmessig rektangel, 2,3 ganger 1,8 meter stort, og med avrundede hjørner.

I den delen av laget (den nordøstlige) som ennå var urørt, lå rester av et kranium ved sørøstenden, mens restene av ribbena lå omtrent i midten. Mannen hadde ligget i den nordøstlige halvdel med hodet mot sørøst, kvinnen ved siden av i den sørvestlige halvdel.

Formen på laget tyder på at de døde har ligget i et slags kammer av tre. De avrundede hjørnene kan skyldes at det var en konstruksjon med hjørnestolper. Sprockhoff mente at det dreide seg om branngraver, ettersom skjelettrestene og gravgodset lå i et lag av trekull og askejord. Kanskje har de døde blitt brent inne i kammeret, slik vi har eksempler på fra rikt utstyrte graver i Øst-Sverige.

Hva da med plankene som var blitt funnet mange år tidligere? En rimelig tolkning er at det dreier seg om et (større) fartøy som har vært plassert over gravkammeret. Vi kjenner én parallell til en slik gravkonstruksjon – den såkalte båtkammergraven fra Hedeby i Schleswig-Holstein. Den ble anlagt ca. 840, altså omtrent samtidig med Grønhaug. Kammeret i Hedebygraven var skåret ned i bakken, mens det i Grønhaug altså må ha vært plassert på markoverflaten. Det betyr helst at båten eller skipet i Grønhauggraven har vært hvelvet over kammeret.

Sprockhoff regnet det for sikkert at Grønhaug var bygget over vikingtidsgraven, og at det ikke dreide seg om en sekundærbegravelse i en eldre haug. Den gamle markoverflaten under haugen bestod av lyngtorv.

Gravfeltet ødelegges
Det var ikke bare Grønhaug som var målet for Wehrmachts anleggsvirksomhet på Lista. De arkeologiske myndighetene var fra første stund klar over at mange av de store gravminnene i området var i faresonen når tyskerne skulle befeste Listakysten. Alt i juli 1940 gikk det ut brev til Oldsaksamlingens kontaktmann på Lista, bankdirektør M. Slevdal, med henstilling om å ta vare på det han kunne av eventuelle oldfunn som tyskerne gjorde. I svaret fra Slevdal 20. juli heter det seg at han fremdeles ikke har full oversikt over ødeleggelsene, men han nevner at Trihaugane på Brekne alt er skadet.

I 1942 var Sverre Marstrander fra Oldsaksamlingen på Lista. Da begynte man å ane ødeleggelsenes omfang. Høsten samme år forsøkte Oldsaksamlingen med Kirkedepartementets hjelp å få adgang til det avsperrede området på Lista. Man ville gjerne sende dit preparant Louis Smedstad, som kjente godt til de lokale forholdene. 1. desember kommer avslaget:

”Nach eingehender Untersuchung der Angelegenheit bei den zuständigen Stellen ist mitzuteilen, dass aus grundsätzlichen Erwägungen eine Erlaubnis zur Einreise in das militärische Sperrgebiet von Lista an den Obengenannten zum gengenwärtigen Zeitpunkt nicht erteilt werden kann. Es wird anheim gestellt, zu einem späteren Zeitpunkt den betr. Antrag noch einmal ernuet einzureichen.”

Det var likevel først etter krigen at de arkeologiske myndighetene fikk full oversikt over skadene. I oktober 1945 foretok Sigurd Grieg en befaring ”på foranledning av den av Kirkedepartementet nedsatte komité til undersøkelse av krigsskade på kunst- og kulturminnesmerker i Norge.” Med på befaringen var formannen i Lista museums styre, Anders Grostøl, og byggmester Otto Penne.

Grieg var forferdet over ødeleggelsene. Han fastslo at ”de tyske anleggsarbeider på Lista i stor utstrekning har forandret det gamle kulturlandskaps karakter”:

”Lista, som inntil 1940 var et av de få steder i landet, hvor en kunne studere oldtidens bebyggelse fra stenaldersboplasser over bronsealderens helleristninger frem til folkevandringstidens og vikingetidens gårdsbebyggelse, er i dag så forandret gjennom dårlig tysk bebyggelse, at landskapet for en stor del har mistet sin oldtidskarakter,” skrev han.

Av Otto Penne, som stod for mye av skadetakseringen etter krigen, fikk Grieg vite at tyskerne hadde bygget nesten 700 brakker på Lista. Videre fantes flere steder store hangarbygninger, lytteapparater på Nordberg og store radiopeileapparater på Østre Hauge og Hananger. Om de sistnevnte skrev Grieg at de så ut som ”kjempemessige strengeinstrumenter reist i friluft.”

Listen over hauger som var skadet eller ødelagt, er dyster lesning:

Rundt Sverreshaug på Østre Hauge var det gravd en grøft, og også selve haugen var skadet. Steglehaug samme sted var kraftig ødelagt. Heller ikke Stihaugen på Tjørve, Trihaugan på Brekne eller Ommundsrøysa på Borhaug hadde fått ligge i fred. I Pershaugen på Vestre Hauge var det endatil gravd ned en hel tanks!

Verst hadde det gått utover storhaugene på Hasselneset. Grønhaug og Litledøset var helt ødelagte, mente Grieg. Veden var omgjort til kanonstilling. Otto Penne anslo at det ville koste bortimot 5.000 kroner å restaurere den. I Trollhaug var det anlagt et maskingeværrede med tretak. Engelshaug var gjort om til kanonstilling. Inne i haugen var anlagt en bunker med vegger av tre. Grieg gråt bitre tårer over ”denne gravhaug (som) har en vidunderlig vakker beliggenhet ut mot havet.”

Fremtiden
Langs Listas strender var mange hauger, store som små, helt ødelagte. Totalt anslo Grostøl, Penne og Grieg at det ville koste 53.000 kroner å restaurere de av de store gravhaugene som kunne gjenreises. For intensjonen var at haugene skulle restaureres: ”Meget av dette vil (…) kunne gjenvinnes, dels ved restaurering av de mer fremtredende monumenter, dels ved rasering av den stygge tyske bebyggelse,” skrev Grieg.

Noen restaurering ble imidlertid aldri utført. Antagelig skyldtes det at pengene til dette arbeidet aldri ble bevilget fra Kirkedepartementet. Marka forble som kjent militært område, og er det fremdeles.

Fremdeles ligger mange av de store bronsealderhaugene på Lista i ruin. Men av mange av dem har vi så gode beskrivelser at det ville være fullt ut forsvarlig å tilbakeføre dem til sin opprinnelige skikkelse. Det gjelder Sverreshaug og det gjelder Ommundsrøysa, men det gjelder først og fremst flere av haugene i Marka på Hasselgårdene.

Disse haugene var et viktig element i kulturlandskapet i nærmere 3.000 år før de ble ødelagt. Dersom de kunne restaureres, ville vi gi Lista tilbake noe av det ”oldtidspreget”, for å bruke Sigurd Griegs ord, som forsvant i årene 1940-45. Det ville også ha vært litt av en attraksjon – en samling bronsealderminner uten like i vårt land.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar