Jomsborg

«Kong Harald Gormsson herjet i Vendland og lot gjøre en stor borg på det sted som heter Jom, og den er siden kalt Jomsborg. Han satte en høvding over den og for selv hjem til Danmark,» heter det i Fagerskinna. Sagahåndskriftet legger til at mange stormenn fra Danmark siden slo seg ned i borgen. Slik begynner historien om jomsvikingene – selve innbegrepet på vikingtidens krigersammenslutninger, om vi skal ta sagatradisjonen på ordet.

Ifølge Jomsvikingenes saga og andre tekster som beretter om dem, var jomsvikingene et brorskap av leiekrigere med broket etnisk bakgrunn, så vel skandinaver som vendere. Innad i brorskapet rådde en egen æreskodeks, og medlemskap var forbeholdt voksne krigere. Unntaket – hva alder angår – var unggutten Vagn Åkesson, som bare var tolv år gammel da han beseiret jarlen Sigvalde fra Skåne i tvekamp. For å bli opptatt i jomsvikingenes krets, måtte en kriger vise seg særlig fryktløs. Etter sjøslaget i Hjørungavåg vil Håkon Jarl henrette de overlevende jomsvikingene, og én av dem sier da: «Det er godt å dø, men jeg vil ikke la meg slakte som et får. Jeg skal sitte stille, bare du hogger meg rett i ansiktet. Legg nøye merke til om jeg blunker, for vi jomsvikinger har ofte snakket om at vi ikke skulle vike unna i et slikt tilfelle». Det hører med til historien at mannen ikke fortrakk en mine da øksen kom.

Under selvsamme slag hadde en annen jomsviking, Bue digre, blitt kraftig kvestet, men likevel klart å hogge motstanderen tvers over på midten. Fremfor å la seg ta til fange, tok han så to kister fulle av gull og hoppet over bord med dem, mens han ropte høyt: "Over bord, alle Bues menn!" Sagaene fremstiller videre jomsvikingene som "like-delere" som delte bytte fra krig og plyndring likt mellom alle brorskapets medlemmer. Fortellinger om jomsvikingene finnes i flere sagaer, først og fremst Jomsvikingenes saga, Olav Tryggvasons saga og i Flatøyboken. Sagaene fremstiller jomsvikingene dels som en selvstendig maktfaktor i Skandinavia mot slutten av 900-tallet, men først og fremst går de danekongens ærend. Det er i rollen som Harald Blåtanns og senere Svein Tjugeskjeggs stormtropper vi møter jomsvikingene i noen av de mest berømte slagene i denne perioden – nemlig ved Fyresvollene, i Hjørungavåg og ved Svolder. Etter årtusenskiftet hører vi mindre om krigerne fra Jomsborg, og Snorre forteller at Magnus den gode gav dem nådestøtet i 1043, da han ødela borgen og drepte de gjenværende jomsvikingene.

Forskerne har lenge diskutert det historiske grunnlaget for beretningene om jomsvikingene – og om det i det hele tatt finnes noe historisk grunnlag for dem. Problemet er at de fleste kildene som omhandler jomsvikingene, er relativt unge, og at tidlige tekster som Historia Norvegiæ ikke nevner dem. Selve beskrivelsene av jomsvikingene har klare berøringspunkter med hvordan rent legendariske krigersammenslutninger som kong Halvs beryktede krigere, halvsrekkene, og Rolv Krakes kjemper, og det kan føres argumenter til torgs for at sagaenes bilde av jomsvikingene er preget av noen av de samme romantiske og middelalderlige idealene som disse. Og så har vi det faktum at Jomsborg aldri har vært påvist arkeologisk, enda om det gjerne har vært antatt at den lå ved Wolin i det nåværende Polen. Derfor har også noen avvist tanken om at Jomsborg og jomsvikingene noensinne har eksitert – som nobelprisvinneren Halldór Laxness, som mente at Jomsborg var et sted som «ikke ble skapt av Gud, men laget av islendere», altså av senere sagaforfattere.

Så langt skal vi ikke gå her. For det er også gode argumenter for at det finnes historiske forbilder så vel for jomsvikingene som for Jomsborg. Eksempelvis har det vært pekt på en mulig sammenheng mellom sagaenes jomsvikinger og Knud den mektiges tingmannalid i England i begynnelsen av 1000-årene. Og man har vist til trelleborgene i Danmark som et bevis for at det faktisk fantes borganlegg som minner om beskrivelsene av Jomsborg. Vi har jo dessuten tidligere i denne spalten vært inne på at arkeologiske funn fra flere av trelleborgene vitner om det var "flernasjonale" krigerstyrker med en særlig forbindelse til den danske kongemakten som befolket borgene – slik som i Jomsborg. Funnene tyder på at både daner, nordmenn og slavere har inngått i danekongens hær. Når det gjelder dateringen av borgene, peker de uomtvistelig mot Harald Blåtanns eller sønnen Svein Tjugeskjeggs tid.

Selv noen av de mest kuriøse sagaopplysningene om jomsvikingene synes etter hvert å finne en viss støtte i det arkeologiske materialet: I 2009 kom et funn for dagen ved Ridgeway Hill i Dorset. Dumpet i en grunn fellesgrav fant man 54 hodeløse skjeletter. Samtlige var menn, og langt de fleste av dem unge. Hodene – eller de fleste hodene, for noen manglet – lå stablet i et hjørne av nedgravningen, mens skjelettene var dumpet like ved siden av. C14-analysene viser at mennene ble drept en gang på slutten av 900-tallet eller noe senere. Det kan dokumenteres at de døde var vikinger – i det minste antyder isotopundersøkelser at flere av dem var skandinaver. Alle de døde var altså blitt halshogd, tilsynelatende forfra. Det er som et ekko av den overlevende jomsvikingen etter slaget i Hjørungavåg: «Jeg skal sitte stille, bare du hogger meg rett i ansiktet».

Og kanskje enda mer betydningsfullt: Skulle man fordomsfritt lete etter én borg som passer med beskrivelsen av Jomsborg, ville man peke på Aggersborg ved Limfjorden – den uten sammenligning største av de danske trelleborgene. Og motsatt, skulle man peke på ett arkeologisk monument fra slutten av 900-årene som man ville forvente var blitt omtalt i sagaer og skaldekvad, men som glimrer med sitt fravær: Aggersborg. Med sine 48 geometrisk anlagte forlegningsbrakker har denne borgen kunnet romme oppimot 5000 mann. Aggersborg lå ved en viktig fergeforbindelse over fjorden, og dessuten på et sted der det var enkelt å kontrollere sjøverts ferdsel, og der havnemulighetene var gode. Ifølge enkelte sagaer var Jomsborg utstyrt med en flåtehavn med plass til 360 langskip. Og «Limfjorden,» skriver Snorre, «er slik at innløpet er som ei smal elverenne, men når en kommer inn i fjorden, er det som et stort hav».

I vikingtiden hadde Limfjorden dessuten to innløp, et i øst og et i vest. Åpningen i vest lå ved Søndervig og ble først stengt på grunn av tilsanding i 1100-årene. Dette gjorde Limfjorden til et strategisk viktig sted, og den nevnes stadig i militære sammenhenger i annen halvdel av 900-årene, og oftere enn noe annet sted i Danmark. Både i vikingtiden og i tidlig middelalder hender det flere ganger at store, kongelige flåter samles i Limfjorden. Limfjordens sentrale status underbygges dessuten av de tidlige skaldekvadene. Flere kilder viser oss dessuten landskapet nord for fjorden som en relativt selvstendig landsdel med like sterke bånd til Norge som til Danmark for øvrig. At den største av Harald Blåtanns borger ble lagt nettopp der, bør ikke forundre.

Det er altså ingen urimelig tanke at modellen for sagaenes Jomsborg er å finne i Aggersborg. Men hvorfor plasserer da middelalderens sagaforfattere Jomsborg og jomsvikingene i Vendland? Vel, flere av de gangene der vendere og Vendland nevnes i forbindelse med inter-skandinaviske konflikter i vikingtiden, ville sammenhengen bli klarere og hendelsesforløpet enklere dersom en forestilte seg at skaldekvadenes vinðir i visse tilfeller faktisk viser til innbyggerne i Vendsyssel – landskapet nord for Limfjorden – og ikke alltid til vendere i betydningen slavisk-talende folk. Kanskje foreligger det en slik forveksling også i jomsvikingstradisjonen? Det er i hvert fall slik at enkelte av beretningene om dem gir vel så god eller bedre mening dersom de kan knyttes til Limfjorden og Vendsyssel.

Som en relativt autonom landsdel beliggende bokstavelig talt mellom Danmark og Norge, ville det ikke være rart om nettopp Vendsyssel skulle spille en vesentlig rolle i konflikten for eksempel mellom Håkon Jarl og Harald Blåtann. At denne rollen så kan ha blitt omtolket og dels misforstått av sagaforfatterne i en langt senere tid – en tid da Limfjorden ikke lenger spilte den samme militær-strategiske rollen og Vendsyssel ikke i samme grad som i vikingtiden var et omtvistet urosenter, men en integrert del av den danske middelalderstaten – bør heller ikke forundre.

I vikingskog

Ved Sømskilen i Grimstad ligger den eneste egentlige bøkeskogen på Sørlandet. Alle andre steder her sør er det som finnes av bøk, plantet i nyere tid. Men akkurat denne skogen er gammel, og den er omtalt alt på 1500-tallet. Var det vikingene som plantet den lenge før den tid? Spørsmålet er faktisk ikke så søkt som det kan virke ved første øyekast.

Det er presten Peder Claussøn Friis som i 1599 nevner bøkeskogen på Hasla for første gang. Han kommenterer at det lenger øst finnes «schiønne Bøge-schouffue», men at det på Agdesiden bare finnes en liten bøkeskog «ved den Haffn Haselen», samt en annen på en øy ved Hesnes.  «Oc siden findis ingen Bøgetræer her vesten eller norden fore i dette Land,» legger hr. Peder til.

Der tok han imidlertid feil, Lindesnespresten. For visst finnes det – og fantes det – én enkelt bøkeskog enda lenger vest. Den ligger på Seim i Hordaland, og det er denne skogen som gjør det relevant å trekke inn vikingene.

Saken er den at de norske bøkeskogene, som er Europas nordligste, ligger så langt fra de sørskandinaviske forekomstene at flere forskere tenker seg at de er kulturprodukter. Og dette er særlig tydelig for Seimskogens del. Enten er bøka kommet hit tilfeldig, men gjennom menneskelig virksomhet, eller så er den plantet. Spørsmålet er hva slags menneskelig virksomhet – og når.

Bøk har sin naturlige utbredelse over store deler av Europa, inkludert Danmark og Sør-Sverige. ”Der er et yndigt land, det står med brede bøge,” skrev Oehlenschläger, og til Danmark ser bøka ut til å ha vandret inn alt i bronsealderen. Tvers over Skagerrak er det først og fremst i vikingtiden at pollenanalyser viser til forekomst av bøkeskoger som den med stor “B” i Larvik. Undersøkelser tyder på at bøkeskogen ved Lurefjorden i Seim også ble etablert da.

Vi er på rimelig trygg grunn dersom vi regner med at skogen på Hasla likeledes går tilbake til vikingtiden.

Nylig er det utført DNA-analyser av bøkeskogene i Vestfold og i Hordaland. De viser tydelig slektskap mellom trærne der og de danske bestandene. Igjen må vi forutsette at det samme gjelder skogen i Grimstad.

For å forklare hvordan bøka kom til Hordaland i vikingtiden, pekte botanikeren Knut Fægri i sin tid på nærheten til den gamle kongsgården Seim, som i sagaene knyttes til Harald Hårfagre og hans sønn, Håkon Adalsteinsfostre. Kongsgården ligger bare fire kilometer fra bøkeskogen. Fægri foreslo derfor at bøka var kommet til Hordaland fra Vestfold med kongene av ynglingeætten. Et mer moderne synspunkt er at bøka kom så vel til Vestfold som til Hordaland gjennom vikingtidens handelsnettverk.

Når det gjelder Hasla, kan begge modeller passe. Den delen av Grimstad vi befinner oss i, tidligere Fjære kommune, er utvilsomt et viktig sted på Sørlandskysten i vikingtiden. Det viser arkeologiske funn. Fjære er slett ikke et helt ueffent sted å lete etter stormenn og høvdinger i denne perioden. Like viktig er det at funnene nettopp i Fjære dokumenterer at det har vært stor handelsaktivitet, og kanskje endatil har ligget en kaupang der. At havnene i Fjære har vært viktige så lenge en har hatt seilførende skip, er det ingen grunn til å tvile på. Det er nok å nevne Hesnes. Enda nærmere skogen ligger Sømskilen, som i vikingtiden – med høyere vannstand enn nå – må ha vært en ypperlig, beskyttet naturhavn.

Hvordan kan så spredningen av bøk fra havner og handelssentra i Danmark til ditto i Norge ha foregått? Det vet vi mindre om. Kanskje helt tilfeldig, gjennom ballastjord, f. eks. Eller som nøtter – bøkenøtter ble jo tidligere brukt som grisefór. Og i vikingtiden var et stort grisehold et kjennetegn ved høvdinggårdene.

Men hva med selve treet – kan skogen ved Hasla være plantet fordi man ville ha grei tilgang på bøk? I vikingtiden? Den tette, seige og harde bøka har mange bruksområder, og den er dessuten en av de tresortene som har høyest brennverdi. Arkeologiske funn viser at bøk var et ettersøkt materiale alt i vikingtiden. Flere gjenstander i Osebergfunnet er laget av bøk, blant annet en sadel og en av sledene, foruten en del av relingen på selve Osebergskipet.

Det er ingenting i veien for at stormenn i Fjære har hatt slike behov også. Så kanskje hadde han rett, den topografiske forfatteren Jens Kraft, da han for 200 år siden bemerket om bøkeskogen i Grimstad at den «formodentlig er i Fortiden plantet».

Bondebygd og fangstmark i vikingtiden

I løpet av vikingtiden gjennomgikk jordbruksbygdene i det nåværende Sverige og Norge en kraftig ekspansjon. De svenske bondebygdene ble utvidet nord for den såkalte “limes norrlandicus”, til nordlige deler av Värmland, store deler av Dalarna og Norrlandskysten til Tornedalen. Dette sammenfaller med de områder der klimaet ikke var til hinder for at kornet kunne rekke å modne i løpet av sommeren. Her hjemme kan vi spore en lignende ekspansjon blant annet i de østnorske innlandsdalførene – som Gudbrandsdalen. Men hva slags virksomhet foregikk i koloniseringsområdene før de ble bondebygder – og hvem var det som bedrev den?

For Norges del er det først og fremst pollenanalyser som kan gi oss opplysninger om bosetning og kulturlandskap i denne perioden. I det nedbørsfattige Lesja øverst i Gudbrandsdalen har bøndene i historisk tid gjerne måttet sette opp særskilte snøgjerder for å holde på den snøen som kom i løpet av vinteren, slik at en kunne beskytte jorden mot tørke og tele. Det er altså tale om et område som er relativt marginalt i åkerbrukssammenheng. Et pollendiagram fra en myr midt i dagens jordbruksbygd i Lesja tyder på at furuskogen i området går tilbake i eldre vikingtid, mens innslaget av engplanter øker. Disse resultatene får støtte av det tilgjengelige arkeologiske materialet fra Nord-Gudbrandsdalen: Fra 700-årene av øker nemlig gravfunnene kraftig i antall.

Et lignende bilde oppviser Østerdalen, som markerer vestgrensen for det store barskogbeltet – taigaen – som strekker seg videre inn i Sverige, Finland, Russland og tvers gjennom Sibir til Stillehavet. I de nordlige bygdene som Trysil, Tolga, Rendalen og Engerdal ser det ut til at en fast jordbruksbosetning først blir etablert i yngre jernalder. Så vel arkeologiske funn som stedsnavn peker i den retningen. I noen av Hedmarks dalbygder  viser imidlertid pollenanalyser spredte forekomster av korn og beiteindikatorer fra og med bronsealderen, mens det i de sentrale Mjøsbygdene i sør har vært kontinuerlig åkerbruk og beite fra bronsealderen av.

Det har pågått – og pågår – en langvarig fagdebatt om hva slags virksomhet som foregikk i koloniseringsområder som Lesja, Rendalen og tilstøtende områder på svensk side av den nåværende riksgrensen før de ble bondebygder, og om hvem som bedrev den. Diskusjonen tok lenge utgangspunkt i de såkalte fangstmarksgravene. Slike graver kan ligge høyt til fjells, langt inne i skogen eller ved sjøer og vann, og alltid på steder som det er lite rimelig å sette i forbindelse med ordinær gårdsbebyggelse. Fangstmarksgravene finnes, som navnet forteller, i områder som trolig først og fremst har benyttet til jakt, fangst og fiske. Vi har et godt eksempel fra Sølensjøen i nesten 700 meters høyde i Rendalen, som i historisk tid er kjent for det godt bevarte innlandsfiskeværet på Fiskevollen. Sølensjøfisket ble så langt tilbake de skriftlige kildene rekker, benyttet i fellesskap av bønder i Rendalen. Spørsmålet er om det alltid har vært slik. I tilknytning til Fiskevollen er det undersøkt flere graver, og i én av dem var det i 900-årene blitt gravlagt en mann utstyrt med redskaper til fiske og jakt. Betyr dette at Rendalsbøndenes bruk av Sølensjøen til sesongfiske går helt tilbake til vikingtiden? Ja, lyder det tradisjonelle svaret. Men så viser det seg altså at inventaret i mange av fangstmarksgravene ikke er spesielt “norrønt”, men heller fremstår som en blanding av norrøne og samiske former. De skiller seg rett og slett fra bøndenes graver i jordbruksområdene. Forskere har derfor stilt spørsmålet om ikke heller disse gravene var minner etter en befolkning som oppholdt seg i skog og fjell året rundt, altså en spesialisert fangstbefolkning. På svensk side begynte man relativt tidlig å tolke fangstmarksgravene som samiske, og dette er nå en nokså utbredt tolkning også blant norske arkeologer.

I de senere år har det kommet for dagen andre spor som trolig kan settes i forbindelse med fangstmarksgravene. Det dreier seg først og fremst om det som blir tolket som gammetufter. I Hallingdal er det undersøkt et antall runde og ovale tufter på Hardangervidda, blant annet på Øsmundset og Urdevassbotn i Hol. En serie C14-dateringer ligger innenfor yngre jernalder – middelalder, men med et tyngdepunkt i perioden 1000-1300.  Tufter som dette skiller seg klart fra de buene som er funnet i fjellstrøk for eksempel på Vestlandet; disse er nemlig alltid mer eller mindre rektangulære, slik jo også de vanlige gårdshusene i bondebygdene er. Den runde eller ovale fasongen kan tyde på at vi har å gjøre med gammer i buestangkonstruksjon, som ellers bare er kjent fra samisk område.

Som samisk blir også en boplass som ble påvist ved Aursjøen i Lesja i 2006, tolket. Fire tufter på rekke, hver av dem med hellelagt, rektangulært ildsted og en såkalt  boaššu-stein, har paralleller i funnmaterialet fra samiske områder lenger nord, blant annet i Saltfjellet, men også fra det som trolig er samiske boplasser så langt sør som til Vivallen i Härjedalen. Boaššu-steinen markerer boaššu-rommet i samiske telt eller gammer; dette lå bak ildstedet og var et hellig område i boligen der blant annet runebommen ble oppbevart. Funnet ved Aursjøen tilskrives samer som har besøkt stedet i flere omganger i eldre vikingtid, samtidig som bondebygdene vokste frem i de nærmeste dalførene.

I begge disse tilfellene befinner vi oss altså langt sør for det som i nyere tid ble regnet for sørsamisk område. Dersom tolkningen av funnene som samiske er riktig, må en betydelig del av bosetningsekspansjonen i områder som blant annet Østerdalen i vikingtid ha foregått på bekostning av en eldre, samisk befolkning. Skriftlige kilder ser ut til å beskrive en situasjon i vikingtid og tidlig middelalder der samer eller “finner” holder til i grensetraktene mellom Sverige og Norge atskillig lenger mot sør enn den historiske grensen i Rørostraktene. I Historia Norvegiae fra omkring 1190 fortelles det at “langs Norge strekker det seg en veldig ødemark som skiller landet fra hedningefolkene. Denne ødemarken er bebodd av finner og ville dyr som finnene spiser halvrå og hvis huder de bruker til klær. Disse finnene er vel øvede jegere som streifer om enkeltvis uten å ha noe fast bosted.”

Det er ikke bare fiskevoller som dem i Rendalen som vil ha vært en en omstridt ressurs i en situasjon der norrøne bønder etablerer seg i områder som fra før er bebodd av mennesker som primært driver med jakt og fangst. Det samme vil i høy grad gjelde de områdene der bøndene driver med setring. Og seterbruk ser alt fra starten av ut til å ha vært en side ved gårdssamfunnet i den yngre jernalderens og vikingtidens kolonisasjonsbygder.

Det er usikkert om den samiske befolkningen bare livnærte seg ved jakt på elg og rein, slik skildringene i Historia Norvegiae og andre skriftlige kilder kan tyde på. Enkelte har hevdet at tamreindriften var i gang alt i tidlig vikingtid, mens funn fra blant annet Østerdalen ser ut til å vise at fangstfolket har drevet et småskala åkerbruk alt i vikingtiden, om ikke enda før. Gammetuftene på vidda og fangstmarksgravene er ute av sagaen senest i løpet av høymiddelalderen, uten at vi i foreløpig kan si noe nærmere om hvor det ble av fangsbefolkningen. De kan ha trukket nordover etter hvert som konkurransen om ressursene med bondebefolkningen ble for stor, eller de kan selv gradvis ha blitt mer bofaste, inntil man ikke lenger fant grunn til å skille mellom “finner” og bumenn. Det eneste vi kan fastslå på det nåværende tidspunkt er at disse områdene fremstår som enten norske eller svenske når de skriftlige kildene begynner å flyte rikeligere ved overgangen mellom middelalder og nyere tid.

Norrøn diktning - i Kristiansand

Folkelesning er de vel ikke. Men godt kjent får en si at de er, de norrøne diktene som er samlet i Den eldre Edda: Voluspå og Håvamål, for bare å nevne et par av de mest kjente. Eddadiktene handler om de norrøne gudene, og er bevart i islandske håndskrifter fra 1200- og 1300-tallet. Det er mindre kjent at da Edda ble publisert i moderne norsk oversettelse for første gang, skjedde det i Kristiansand – og endatil i regi av byens katedralskole! Bak det hele stod den nyansatte adjunkten ved skolen, den da bare 31-årige Gustav Antonio Gjessing.

Oversettelsen var inntatt i Kristiansand katedralskoles «innbydelsesskrift til den offentlige eksamen» for 1866. På den tiden var det ikke uvanlig at vitenskapelige studier ble offentliggjort i slike skoleprogram. Og det var normalt at det fantes meritterte filologer og naturvitere i lærerstillinger landet rundt. Ikke for det: Katedralskolen her i byen hadde nok et større innslag av denne typen forsker-lærere enn byskoler flest. G.A. Gjessing – som han etter tidens mote gjerne skrev seg – var altså én av dem.

Gjessing var født i Drammen i 1835. Som student i Kristiania ble han grepet av nasjonalromantikkens stemninger og tilhørte miljøet omkring folk som Ivar Aasen og A.O. Vinje. De første trykte arbeidene hans er skrevet på et eksperimentelt «nynorsk» i nasjonale tidsskrifter som Dølen og Det unge Norge. Her finner vi blant annet et stykke under overskriften «Hermennarne», som viser seg å være en anmeldelse av Ibsens Hærmennene på Helgeland.

Magnus Olsen skriver om Gjessing at han hørte til «... den lille krets av norske filologer omkring og kort efter forrige aarhundredes midte, som efter fullendt embetseksamen i de klassiske sprog med begeistring vendte sig til norrøne studier». Alt i 1862, kort tid før han kom til det sørlandske, opptrer Gjessing som forfatter i det prestisjetunge Københavnstidsskriftet Annaler for nordisk Oldkyndighed og Historie, med temaet «Trældom i Norge».

G.A. Gjessing var adjunkt og senere overlærer ved katedralskolen i femten år. Og det var først og fremst i disse årene at han skaffet seg et navn – et stort navn – som sagaforsker. Etter Edda-utgivelsen i 1866 fulgte en stor, grunnleggende avhandling i to bind i 1870-årene – Undersøgelse af Kongesagaens Fremvæxt. Dessuten fylte han nok et skoleprogram – med den latinske oversettelsen av Jomsvikingenes saga.

I 1885 tok han farvel med Kristiansand, men ikke med Sørlandet. Nå avanserte han nemlig til rektor ved Arendals skole, en stilling han kom til å inneha i nærmere 20 år. I Arendal utfoldet Gjessing seg også på andre måter enn ved sagaforskningen. Han var en aktiv formann for det lokale museet, og dessuten medlem av Arendal bystyre i en periode. Gjessing var mange år tidligere blitt gift med Helga Monrad, og i Arendal kom sønnen Helge til verden. Helge Gjessing skulle komme til å bli en kjent og dyktig arkeolog, som gjennom sine utgravninger av forhistoriske gårdsanlegg på Lista ledet norsk arkeologi inn på nye veier.

Men G.A. Gjessing markerte seg fremdeles som forsker. Da noen av landets fremste filologer gikk sammen om et festskrift til en eldre kollegar i 1896, finner vi kjente universitetsprofessorer som Oluf Rygh, Sophus Bugge, Hjalmar Falk og Gustav Storm blant bidragsyterne. Og – selvsagt – rektor Gjessing fra Arendal. Det er verdt å nevne at Marius Nygaard også leverte et bidrag til festskriftet. Han hadde vært adjunkt i Kristiansand på samme tid som Gjessing., og gav ut Eddasprogets Syntax mens han var lærer ved katedralskolen.

Det man i dag nok vil betegne som høydepunktet i G.A. Gjessings filologiske karriere, kom også i Arendalstiden. I 1899 utgav han nemlig en ny og fullstendig oversettelse av eddadiktene – igjen var det snakk om et pionerarbeid i norsk sammenheng. Det ble da også behørig lagt merke til. Finnur Jónsson, sagaforskningens store nestor, skrev en positiv anmeldelse, der han blant annet kommenterte at «ingen mere kompetent end rektor Gjessing (kunde) påtage sig et sådant arbejde».

G.A. Gjessing døde på Lysaker i 1921.

Døden i Danelagen

Tidlig på høsten 2011 fikk Darren Webster full klaff på et jorde ved landsbyen Silverdale i Lancashire – med metallsøkeren som han fått i julegave av sin kone, traff han på en stor sølvskatt fra vikingtiden. Mer enn 1 kg sølv i form av mynter, ringer og bruddsølv var en gang rundt år 900 blitt gjemt unna, gravd ned i et skrin av bly. Én av myntene var av en type som ingen før hadde sett i moderne tid. "Airdeconut" står det på den, og på den andre siden bokstavene DNS – for dominus – og Rex, arrangert i form av et kors. Mynten er engelsk, og er altså preget under en kristen konge med det norrøne navnet Harde-Knut. Funnet kaster dermed et interessant lys over den tidlige perioden med skandinavisk nærvær i det som siden ble kalt Danelagen – og kan hende også over en arkeologisk "nøtt" som lenge har opptatt dem som beskjeftiger seg med vikingtiden i England.

For mens de skriftlige samtidskildene og stedsnavnsmaterialet dokumenterer til fulle både plyndringer og etter hvert faktisk storstilt kolonisering i regi av danske og norske vikinger – har det vist seg vanskelig å finne de materielle levningene som i Skandinavia kjennetegner vikingtiden, og da særlig de typisk utstyrte gravene med våpen og annet utstyr. Nord-England burde være spekket med graver av denne typen, men er det ikke. Og flertallet av de utstyrte gravene som faktisk finnes, er fremkommet på kirkegårder som for øvrig inneholder angelsaksiske graver. Hva kan det komme av? Hvor er vikinggravene i Danelagen?

"The great army"

De første dokumenterte vikingangrepene mot kysten av det nåværende England fant sted i 780-årene. Men fra 865, da den angelsaksiske krøniken forteller at «The great army» erobret store deler av England, har vi i økende grad å gjøre med kolonisering. To år senere faller kongeriket Northumbria og dets hovedstad, York. Skandinavene «begynte å dyrke jorden og skaffe seg et utkomme», som det heter i en innførsel i krøniken under året 876. I løpet av en tiårsperiode fikk «danene» - de angelsaksiske kildenes fellesbetegnelse for det som ganske sikkert var en multietnisk hær med daner, nordmenn, slavere osv. – kontrollen ikke bare over Northumbria, men også over Mercia og East Anglia. Av de angelsaksiske rikene overlevde kun Wessex, og i 878 inngår kong Alfred en overenskomst med vikinghøvdingen Guttorm (Guthrum), som blant annet fastslår hvordan grensene skal være mellom deres respektive riker.

Med utgangspunkt i de skriftlige kildene skulle man tro at det i vikingriket i nord, i det som senere ble kalt Danelagen (området der «dansk» lov var gjeldende), ville være tallrike spor etter de hedenske erobrerne, og det er det for så vidt også. I stedsnavnene, for eksempel, er det skandinaviske innslaget svært tydelig i det nordlige og østlige England. Men slik er det ikke med gravskikken. Det er i det hele tatt relativt få typisk skandinaviske graver på De britiske øyer, og de fleste av dem er funnet på de skotske øyene. I England kjenner vi «hedenske» (altså utstyrte) graver på færre enn 30 lokaliteter; de fleste av disse er enkeltfunn, mange skriver seg fra kirkegårder og de fleste er mannsgraver. Og brorparten av dem tilhører tiden omkring 900.

Jakten på kontraster

Jakten på døde og begravde vikinger I Danelagen handler først og fremst om kontraster. Det betyr at man må lete etter gravskikker som i størst mulig grad adskiller seg fra dem som angelsakserne praktiserte. I England hadde man senest rundt år 700 sluttet med utstyrte graver, og etter den aller første kristne tiden var gravlegging på kirkegårder enerådende. Det samme gjaldt likbrenning og haugbygging, som ikke ble praktisert av angelsakserne i vikingtiden. Helst bør vi derfor lete etter utstyrte kremasjonsgraver under haug, og utenfor etablerte kristne gravplasser.

Kirkegårdsgravene i Danelagen er problematiske i så måte. Disse gravene er ofte orienterte øst-vest som de øvrige, kristne gravene på kirkegården, og det er kun det faktum at de døde har fått våpen og annet personlig utstyr med seg over i det hinsidige, som skiller slike graver fra de øvrige gravene på kirkegården. Selv om det er grunn til å tro at mange av kirkegårdsgravene faktisk representerer døde vikinger, så er det ikke uomtvistelig. Det kan dreie seg om spesielle faktorer i det angelsaksiske samfunnet – ikke minst kulturelt «stress» som en følge av det sikkert nokså påtrengende skandinaviske nærværet – som leder til at også innfødte stormenn lar seg gravlegge med våpen. Og er det skandinaver vi har å gjøre med, er sjansen stor for at det er kristne skandinaver – våpen eller ei.

Hedensk og kristent

Dominansen av kirkegårdsgraver er det rimelig å tolke som et resultat av at vikingene tilpasset seg det angelsaksiske samfunnet, kristendommen inkludert, svært raskt. Harde-Knuts «kristne» mynter tyder på at dette er riktig. I kampen om jord og makt i det nye landet var det trolig et enkelt valg for lederne av «The great army» å tilslutte seg den troen som utgjorde limet i de eksisterende politiske strukturene – kristendommen. Det betyr videre at mange av de antatt angelsaksiske, uutstyrte gravene på kirkegårder i Danelagen rent faktisk nok representerer kristne vikinger. Nye isotop-analyser av skjeletter fra enkelte engelske kirkegårder peker også i den retningen.

Det finnes imidlertid et fåtall funn fra den aller første koloniseringsfasen som oppfyller de kravene som bør stilles til ikke-angelsaksiske graver i Nord-England, og som muligens tilhører døde krigere i «The great army». Mest interessant i så måte er gravfeltet i Heath Wood ved Ingleby i Derbyshire. Heath Wood ligger ikke langt fra Repton, der krøniken forteller at hæren hadde vinterkvarter i 873. På kirkegården i selve Repton er de kanskje mest omdiskuterte funnene av utstyrte vikingtidsgraver i England gjort, men Heath Wood stiller i en helt annen klasse.

Heath Wood er nemlig den eneste gravplassen med kremasjonsgraver fra vikingtiden i England. Den består av minst seksti graver; hver grav består av et kremasjonslag med kull, aske og brente ben, det hele dekket av en lav gravhaug. Dessuten er det undersøkt enkelte graver som bare inneholder "flekker" med kull, aske og brente ben. Jordfestegraver finnes ikke, og mange av kremasjonsgravene inneholdt våpen, inklusive sverd, av typer som kjennes fra skandinaviske gravfunn. Det er ellers et karakteristisk trekk at noen av gravhaugene er omgitt av grøfter som følger haugenes ytre avgrensning, men som på ett eller to steder er brutt, slik at det går én eller to "broer" fra det omliggende terrenget og inn til haugene. Ingen av disse elementene har egentlige paralleller på angelsaksisk område, og slett ikke på slutten av 800-tallet.

Vestfoldinger i England?

Så hvor kom de som er gravlagt ved Heath Wood fra?

Kombinasjonen av ulike elementer ved gravskikken peker mot Skagerrakkysten, enten i Norge eller nord på Jylland. Den nærmeste parallellen til et haugfelt med utelukkende branngraver i form av kremasjonslag og "flekker", og med overvekt av mannsgraver med våpen, herunder sverd, er faktisk Kaupang ved Larvik. Nærmere bestemt gravfeltet på Nordre Kaupang, som ble undersøkt av Nic. Nicolaysen i 1867. Han åpnet 71 hauger, og 63 av dem innehold kremasjonslag eller "flekker" med trekull og aske. Mange av gravene inneholdt våpen, ikke minst sverd. Enkeltfunne økser, som ellers er svært vanlig i mannsgravene fra vikingtid her hjemme, glimrer med sitt fravær. De spesielle fotgrøftene med "broer" har også nære paraller på den norske Skagerrakkysten. Ikke på Kaupang, riktignok, men for eksempel på Gulli ved Tønsberg. Utenfor kystområdet fra Lindesnes til Oslofjorden er tilsvarende "broer" bare funnet på den store gravplassen ved Lindholm Høje ved Limfjorden.

Men med unntak av disse mulige vestfoldingene, er det altså få spor etter "typiske" vikinger i England. "Airdeconut" og andre norrøne høvdinger gikk hurtig inn i de etablerte angelsaksiske maktstrukturene, der kirken spilte en vesentlig rolle. Og "the great army" fulgte i høvdingenes spor.