"Adjunkt i Christianssand"

Da statsråden spurte teologen Christian Thistedahl om han ikke ville ha mer penger for arbeidet med å oversette Det gamle testamentet til norsk på rekordtid, svarte han nei. Heller ikke ville han ha det ekstraordinære professoratet i orientalsk filologi som ble tilbudt ham, eller et fett prestekall som nylig var blitt ledig. Det var i det herrens år 1855, og en noe oppgitt statsråd brøt ut: «Men hva vil De da være, mann?». «Adjunkt i Christianssand,» svarte Thistedahl. Og det ble den hjemmekjære kristiansanderen, som alt i en alder av 22 år hadde vært på tale som professor ved Det kg. Frederiks universitet i Christiania.

I år er det 200 år siden han ble født. Christian Thistedahl var noe av et vidunderbarn. Han kom til verden her i byen i 1813, og ti år gammel begynte han som elev ved Katedralskolen. Der markerte han seg som en flittig og usedvanlig kunnskapsrik mønsterelev – «klassens evige duks» (ener), som dikteren Andreas Munch senere kalte ham.

Christian Thistedahls interesser gikk tidlig i retning av språk, teologi og kirkehistorie, og i 1830 finner vi ham som teologistudent i Christiania. Der la man også straks merke til ham. Unggutten behersket latin, gresk, arabisk, hebraisk, syrisk, arameisk, tysk og fransk. Han lærte seg litt engelsk i slutten av 30-årene, og mange år senere hyret han en privatlærer i Kristiansand for å lære mer av det språket. Men læreren gav opp etter et par undervisningstimer – det var ikke mer å lære bort.

21 år gammel tok han eksamen som teolog, og så tjente han sitt brød som manuduktør (veileder) i noen år. Da bodde han hos slektninger i Gamlebyen (som da het Oslo, mens selve byen fremdeles het Christiania), og huset fikk snart kallenavnet «Universitetet i Oslo».

Alt året etter ville Det teologiske fakultet gi ham fast ansettelse, men Thistedahl kviet seg. Det samme gjentok seg ved to senere anledninger. Den ene gangen gikk professoratet til sognepresten i Tveit, Keyser, som senere uttalte om sin langt yngre kollega at han var «ligesaa meget verdt som hele det theologiske Fakultet». I et brev til en nær venn skrev Thistedahl at han «helst ville bli på sitt Pathmos», det vil si i fødebyen.

Fra 1842 til 1848 arbeidet han som adjunkt ved Katedralskolen. Elevene fra denne tiden tenkte tilbake på ham med stor glede, og enkelte av dem ble hans venner. Det gjaldt særlig den senere professor Gisle Johnson. Da denne tok universitetseksamen med beste karakter i 1839, høstet Katedralskolen lovord i hovedstadsavisene. En anonym innsender i Morgenbladet kunne imidlertid avsløre at det ikke skyldtes skolen så meget som – C. Thistedahl.

I 1840-årene var Hans Ross en av hans yndlingselever. Som teolog fikk Thistedahl stor innflytelse også på en yngre elev, Laur. Larsen, som grunnla Luther College i Decorah, Iowa, og ble en ledende skikkelse innenfor norsk-amerikansk kirke- og skoleliv gjennom en mannsalder.

De som kjente ham, mente at Thistedahl helst ville være i fred med sine studier, og at han bevisst trakk seg tilbake fra alt oppstusset rundt ham i de lærde miljøene i Christiania.

Hele livet skrev han, men nesten ingenting ble publisert. Ettertiden husker han først og fremst som bibeloversetter, og det var hans oversettelse som var grunnlaget for den nye bibelutgaven som kom i 1891. I senere år holdt han seg helst for seg selv, «omgivet av sine Bøger og nedsunket i sine lyriske og hebraiske Studier». Noen beskriver ham som ensom. Nøysom var han iallfall. Gasjen ble brukt hos byens bokhandlere. Thistedahl gikk alltid i sort, og med en stor flosshatt. Med sitt lange hår og uformelige figur var han et karakteristisk syn på byen – enten på vei fra sitt hjem på Torvet til skolen, eller på spasertur i omegnen. Den eneste luksus han unte seg, var billige sigarer. Og snus.

Da han døde i 1876, het det om Thistedahl at det neppe noen gang hadde gått ut en elev fra noen norsk skole med hans kunnskaper. Anekdotene om ham er mange. Året før han døde, fikk han innvilget pensjon av Stortinget, og søsteren Kathrine kom med den gode nyheten. Thistedahl holdt da på med å oversette en oppbyggelig tekst fra tysk. Han satte et merke i manus, noterte det inntrufne i margen og skrev videre. 

En annen gang, det var under et studieopphold i Göttingen, kom han i diskusjon med flere lærde tyske teologer. De visste ikke hvem han var, men lot seg imponere av evnene hans. Thistedahl fortalte at han bare var en alminnelig teologisk kandidat fra Christiania. De spurte så om det fantes flere kandidater der av hans kaliber. «Det gjør det sikkert,» svarte han.

Smaken av hest

P. N. Arbo: Håkon den gode og bøndene ved blotet på Mære (1860)

«Nå skal man spise alt det som er født i buskapen, unntatt hund, katt og hest,» heter det i den eldre Borgartings kristenrett. Og forbrøt man seg mot bestemmelsen, utenom i ytterste nødsfall, hadde man mistet retten til gård og grunn og ble fordrevet til hedenske land. Når man betrakter de siste par ukers galopperende krise i Europas kjøttindustri, er det liten tvil om at det tusen år gamle forbudet har en særdeles lang virkningshistorie

Hestekjøtt koster en femtedel av hva storfekjøtt gjør, derfor fristelsen for å blande hestekjøtt i ulike ferdigmatprodukter. Årsakene til at mange reagerer så sterkt på at de får hestekjøtt når de har betalt for kjøtt av ku eller okse, er nok derimot mer sammensatte. Men noe av grunnen er en dyp skepsis til det å spise hest, en skepsis som kan føres tilbake til tidligkristen tid eller enda før det. Og tabuforestillingene knyttet til hesten gjaldt i lang tid ikke bare kjøttet, men hesteskrotten overhodet. I et slikt perspektiv er skepsisen mot å spise hestekjøtt bare en rest av et helt kompleks av tabuer rundt den døde hesten.

En viser ofte til den vestnorske Gulatingslovens forbud mot spising av hestekjøtt når disse tabuforestillingene skal forklares, og Kirkens ideologiske motstand mot det førkristne blotet blir fremhevet som årsaksforklaring. Kirkens kampanje mot hestekjøtt går tilbake til første halvdel av 700-årene, da pave Gregorius den 3. påla St. Bonifatius, Tysklands apostel, å forby hestekjøttspising blant de nyomvendte på grunn av sammenhengen mellom germanernes hedenske ritualer og spising av hestekjøtt. Allerede i senantikken hadde romerne betraktet det å spise hestekjøtt som noe særlig hedensk. Forbudet er altså knyttet til hestens rolle som offerdyr i det førkristne samfunnet. Den nevnte bestemmelsen i Borgartings kristenrett forteller oss dessuten at det samme gjaldt for andre dyr som er kjent fra arkeologisk dokumenterte ofringer.

Det er imidlertid tvilsomt om hestekjøtt var vanlig hverdagsmat i germanske samfunn. Mer sannsynlig er det at slik spise var spesielt knyttet til kulten. Noen av tabuforestillingene som er knyttet til hesten, kan derfor godt ha røtter i førkristen tid. En møter nok en del geografiske forskjeller, men for et par, tre hundre år siden brukte man ingen deler av den døde hesten. Enten hesten var selvdød eller ble avlivet, skulle den graves ned med hud og hår og med bissel på, slik det fortelles fra Hardanger. I den delen av landet holdt man dessuten gravøl over døde hester. I andre bygder, som på Voss, ble hesten gravlagt med bissel, bjeller, sko og sal, for utstyret måtte ikke brukes på andre hester.

De folkelige forklaringene på hvorfor det var slik, varierte, og de var gjerne mest eksplisitte med hensyn til tabuet mot å spise hestekjøttet. På Færøyene sa man at den som spiste hestekjøtt, aldri ville kunne klare å stille sulten igjen. Fra Mandalskanten hører vi at folk mente hesten var blitt til «ved den Ondes Magt». På russisk område forteller en legende at hesten spiste høyet under Jesusbarnet i stallen i Betlehem, mens oksen la høy til.

Når en hest skulle slaktes, kunne det foregå på ulike vis, men oftest i regi av én fast person, f. eks. smeden. I mange bygder bandt man et tøystykke for øynene på dyret og slo det i hjel med slegge. Slakteskikkene når det gjaldt katt og hund, var også særegne, men gjerne hengning eller drukning. Det var ofte omreisende «rakkere» som kastrerte og slaktet hester, hunder og katter.

Flere kongelige forordninger fra slutten av 1600-årene og fremover inneholder bestemmelser om at døde dyr skal graves ned, og ikke ligge og råtne i påvente av at rakkeren kommer, samt at dyrene – også hester – skal flåes, slik at skinnet kan brukes. Dette er første etappe i avtabuiseringen av den døde hesten, og omkring 1800 ser det ut til å være vanlig at man brukte hestehuden til lær og fettet til smøring, men ellers gravde ned skrotten som før.

Arbeidet med å flå hester fortsatte imidlertid å være skambefengt, og noe man overlot til rakkeren. Flere steder går det sagn om den første øvrighetspersonen i bygda som selv flådde en hest. Omkring 1790 flådde kapellan Grøgaard i Skudenes en merr sammen med huslæreren, og det til stor oppstandelse. Bedre ble det ikke da han ville bruke «mærrahuden» til sjøstøvler til prestens medhjelper, men det gikk godt, og fra da av var det vanlig at bøndene på Karmøy flådde hestene selv.

Men det viste seg langt vanskeligere å få folk til å spise hest. Noe alvorlig forsøk på å endre matvanene i denne retningen forekommer først under Napoleonskrigene. I løpet av den engelske beleiringen av København i 1807 var mange blitt nødstedt til å slakte og spise hest, og «selv Gourmanden spiste det og følte sig lykkelig i Besiddelsen af et saadant Næringsmiddel», som det heter i et yngre propagandaskrift. I kongens by opprettet man derfor et eget hesteslakteri alt i 1808. Året etter forsikret en av foregangsmennene, professor Erik Viborg, sine «norske Medbrødre» om at det ikke var «Nød, som igien har indført denne gode, gamle nordiske Skik hos os, det er en Følge af sund Oplysning og en viis Lovgivning, at vi haver seiret over den indgroede Fordom».

I 1810 forsøkte regjeringen å etablere hesteslakterier også i Norge, og biskoper, amtmenn og stiftsamtmenn ble oppmuntret til å gå i bresjen. Men bare tukt- og forbedringsanstaltene fulgte opp og begynte å servere de innsatte hestekjøtt. Over tid forsvant imidlertid oppfatningene om at hestekjøtt var farlig å fortære, og deretter ble det iallfall vanlig å kaste kjøttet til grisene. Bare i byene kunne man spore en viss fremgang for saken.

I utlandet opprettet man selskaper til hestekjøttspisingen fremme, og mange steder stilte lokale prominenser opp på offentlige propagandamiddager der hestekjøtt var eneste rett på menyen. Her hjemme satte Landhusholdningsselskapet i Romsdals amt i 1843 opp premie for «Hesteslagtning og Kjødets Anvendelse til Menneskeføde», og sakte men sikkert ble hestekjøtt en vanlig ingrediens i pølse. Det store gjennombruddet for hestebiff og hestekjøttdeig lot dog vente på seg.

Oppdagelsen av indre Agder

«Dette Hechfields Lengde og øde Strekning, kand Jeg Lidet eller Intet melde til Sikkerhed,» skriver Listerfogden Andreas Tostrup i 1743. Et halvt århundre senere forteller amtmann Peder Holm at han har hørt at det ikke skal være lenger enn «fire Miile til Søen ved Nordfjorden i Bergens Stift» fra Ådneram i øvre Sirdal. Dette er bare to eksempler på at heie- og fjelltraktene lengst nord på Agder bokstavelig talt var en hvit flekk på kartet fremdeles for to, tre hundre år siden.

Villrein i Setesdalsheiene. Foto: Carl Erik Kilander, hentet fra miljøstatus.no

Fjellbygdene var et «annerledesland» der farer truet og ting forholdt seg ganske annerledes enn nærmere kysten – i hvert fall om vi skal tro de topografiske forfatterne på 1700-tallet. Naturen var storslått og vill. Amtmann de Fine i Stavanger forteller om Dorgefossen i Sirdal at den «gjør et serdeles højt og forskrækkeligt fall, saa at, naar man ser ned i dybet, kan et menneske lettelig der over svimle». Samme forfatter lot seg imponere over den høye – i dag ville vi nok si usannsynlig høye – levealderen mange av fjellbøndene oppnådde. Om Lisbeth Valevatn skriver han at hun døde som 136-åring, og at den 110-årige enkemannen da fremdeles var så sterk at kunne gå tre mil om dagen!

De samme forfatterne hadde fått med seg at fjellbøndene var relativt fattige. Amtmann Holm forklarer det med frost som skader avlingene, samt bøndenes alt for kostbare brylluper og unødvendige rettssaker om stort og smått.

Prester og andre embetsmenn hadde alt i lang tid vært opptatt av å skaffe seg bedre oversikt over forholdene innerst og øverst i landsdelen. Peder Holm gikk særdeles grundig til verks og fikk utarbeidet det første egentlige amtskartet i 1800 sammen med landmåler Rosing i Kristiansand. Men den første kartleggingen vi kjenner til, skjedde alt i første halvdel av 1600-årene. Lindesnespresten Peder Claussøn Friis var trolig delaktig i dette arbeidet, som faktisk resulterte i et kart over Stavanger stift. Førsteutgaven av kartet, som gjerne tilskrives biskop Scavenius i Stavanger, er tapt, men det ble tatt inn varianter av det i flere hollandske atlas senere på 1600-tallet.

Flere av de opplysningene – riktige så vel som uriktige – Peder Claussøn gir om geografien i det indre av Agder i sine skrifter finner man igjen på Scaveniuskartet. I 1608 skriver Hr. Peder om «den stuore Elff Quinen, som kommer langt offuen thill aff det Stuore øde field imellom Jæderen oc Sætersdallem», og som mange mener har sin kilde – sammen med Mandalselven – i et stort vann som kalles «Tuve» oppe på fjellet. På de kartene som er basert på Scavenius sitt, vises nettopp et stort vann langt nord for «Heckefield», som tydeligvis oppfattes som kilde for så vel Kvina som Mandalselven.

Kan hende var den sagnomsuste fjotlendingen Trond Hoskuldsson Kvinlog involvert i den samme kartleggingsfasen. Han var trolig født i slutten av 1580-årene, og skal ha vært den første som ble gravlagt ved Fjotland kirke da denne stod ferdig i 1670. Trond reiste etter det som fortelles, vidt omkring som handelsmann, og hver jul skal han ha reist av gårde uten å fortelle noen hvor han skulle.

At noe av denne virksomheten kan ha hatt en mer praktisk nytte enn folketradisjonen tilkjennegir, og at den muligens heller bør sees i sammenheng med den kartlegging av innlandet som biskop Scavenius og Peder Claussøn arbeidet med, får vi i de Fines skrift fra 1743. Han nevner nemlig at en «Nysgierring Bonde ved Navn Tron Hoskuldsen» mange år tidligere hadde villet finne ut hvor langt mot nord Hekkfjellet strakte seg. Med en hjelper og en kløvhest hadde han reist mot nord i seks dager og passert

«adskillige hinderlige veye, men til Sidst fant de Sneen stoor, dog af Solens Smeltning om Dagen og Kulden om Natten, var den haard og fremkommelig, endelig til sidst møder dem Vandløb, ligesom smaae Elver giennem Sneen, hvilke havde skaaren sig saa dybt ned, at de ikke var good for at komme derover, men med uforrettet Sag maatte vende tilbage.»

Eksklusive runesteiner

Det finnes over 2000 runesteiner i Skandinavia fra perioden ca. 950-1100, men Norge har bare ca. 50 av dem. I vikingtiden er skikken med å reise runesteiner en mote som begynner i Danmark og sprer seg til Sør-Norge og Vest-Sverige i slutten av 900-årene og til Mälarlandskapene i Sverige omkring 1020.

Med få unntak er alle innskriftene skrevet på samme formel: ”x reiste denne stein” eller ”x lot reise denne stein til minne om y”. De fleste innskrifter opplyser om forholdet mellom x og y, og mange inneholder også tilleggsinformasjon.

Oddernessteinen, Kristiansand

I løpet av en periode på 150 år ble altså runesteinene reist. Hvorfor, må vi spørre? Birgit Sawyer, som nylig har studert runesteinene i et overordnet, skandinavisk perspektiv, mener at de hadde tre klare funksjoner. For det første var de synlige minnesmerker over de døde. Men de var også, og det på en mer direkte måte enn tilfellet var med gravmonumenter i moderne tid, minnesmerker over de levende, over dem som hadde besørget reisningen av steinene. Sist, men ikke minst, viser steinene frem den dødes så vel som de etterlattes rikdom og status, slik gravritualer og monumentale gravhauger hadde gjort tidligere.

Det kan ikke være tilfeldig at det er i overgangstiden mellom hedendom og kristendom at denne skikken dukker opp. De kristne misjonærene avviste de tradisjonelle gravritualene til fordel for enkle graver uten gravgods på vigslede kirkegårder, og de fremmet nye, annerledes måter å minnes de døde på. I overgangstiden, før kirker og kirkegårder ble vanlige, gav skikken med å reise runesteiner en mulighet for kristne familier til å minnes sine døde og vise sin status.

Runesteinene kunne plasseres på den gamle, førkristne gravplassen, i gårdstunet der den døde hadde hatt sitt hjem, på tingstedet, ved en vei eller ved et overgangssted. Det var i de fleste tilfeller arvingen, eller arvingene, som hadde hovedansvaret for å få reist steinen, og som opptrer med navnet sitt i innskriften.

Kammergraver

Kammergraver, hva er nå egentlig det? I vikingtiden er kammergraver en nokså sjelden foreteelse som det dog finnes eksempler på fra De britiske øyer i vest til Russland i øst. Det er en utpreget overregional gravskikk som tydeligvis er knyttet til periodens aristokrati. I den norske fagdiskusjonen er det først i de senere år at kammergravene har blitt diskutert i noe særlig omfang – mye fordi de lenge ble liggende i skyggen av de store skipsgravene som Gokstad og Oseberg.

Det er få spor i de nordiske skriftlige kildene etter denne spesielle gravskikken. Enkelte sene sagaer beskriver riktignok kammergraver, men hver gang temmelig sjablongmessig. I et sent innskudd i Hervarar saga hører vi om kampen på Samsø mellom heltene Hjalmar og Angantyr. Etter kampen er det Orvar-Odd som sørger for at det bygges kraftig tømrede kamre av eik som de døde berserkene legges i sammen med sine våpen, før det kastes opp gravhauger over dem. De velbygde tømmerkamrene var litt av en karstykke, heter det i sagaen.

Ved Smolensk vest i Russland finner vi det som kanskje er Europas største gravplass fra vikingtiden. Gnezdowo består av åtte mindre gravfelt. ”Mindre” er for så vidt ikke det rette ordet, for det er til sammen godt over 3000 kurganer eller gravhauger her. Siden 1870-årene har omkring 1300 av kurganene blitt arkeologisk undersøkt. Langt de fleste gravene i Gnezdowo er branngraver, men ikke alle. Under noen hauger har man avdekket nedgravninger av til dels betydelig størrelse, helt opp til 4,5 ganger 4,5 meter i firkant. I de største nedgravningene viste veggene seg å ha vært kledd med tre, og av og til fant man spor også etter gulv og tak. Disse kammergravene inneholder rikt utstyrte kvinne- eller mannsbegravelser fra 900-årene. Og de gravlagtes drakter viser at de har kledd seg som skandinaver. Flertallet av gravene i Gnezdowo inneholder ikke slike symbolske referanser til Norden, og de har vært foreslått at de relativt fåtallige rike jordfestegravene, og deriblant kammergravene, rommer skandinaviske druzhina, altså skandinaviske krigere som har inngått i en høvdings væpnede følge.

Den persiske forfatteren Ahmad ibn Rustah, som levde i det nåværende Iran i det 10. århundre, skildrer antagelig en kammerbegravelse når han forteller om en avdød stormann hos rus’ som ble lagt i en ”grav som var som et stort hus”, sammen med mat, amuletter, mynter og andre ting, foruten hans yndlingshustru; ”deretter blir døren til graven forseglet, og hun dør der inne”. Tilsvarende gravskikk kjenner vi også her hjemme i samme periode. I 1864 støtte man på en bemerkelsesverdig grav på Haugen i Rolvsøy. I en vid, men nokså lav haug fant folk på gården et stort, tømret gravkammer nedgravd i den leirholdige undergrunnen. Det var bygd av liggende stokker, fire av dem i høyden. Tømmerkammeret var kvadratisk, og hver side målte ca. 3,75 meter. Høyden var ca. en halv meter, og over det hele var lagt et flatt tak – også det av tømmerstokker. Gulvet inne i kammeret var dekket med einer. Kammeret hadde vært utstyrt med et meget rikt gravgods. Her fantes en skålvekt av bronse og noen vektlodd av bronse og jern, en del tekstiler, deriblant et silkebånd og et vevd bånd, levninger av dundyner og -puter, hesteutstyr i form av seletøy og et bisselmunnbitt, en nål av bronse, to drikkehorn, en bronsekjele, to kleberkar, to eller tre bøtter av tre, samt ben av minst to store hunder.

Rent teknisk betraktet, er kammergraver graver der den døde ikke har vært fraktet til gravstedet i en kiste av tre, men der kisten i stedet er bygget på gravstedet og ikke har vært flyttbar. Kammergravskikken har paralleller mange steder i vikingenes verden. Og overalt der skikken forekommer, viser både den påkostede byggemåten og gravenes generelt rike utstyr at kammergravene er et høystatusfenomen. Det tømrede gravkammeret i den såkalte Nordhøjen i Jelling i Danmark blir gjerne tolket som kong Gorms hvilested, mens båtkammergraven i Hedeby på tynnere grunnlag har vært forsøkt koblet til Harald Klak.

Gravformen i Hedebygraven er forresten noe atypisk, idet det her var plassert et skip, minst 16 meter langt, over det veltømrede kammeret. Graven er dermed en nokså enestående kombinasjon av kammergrav og skipsgrav. De fleste kammergravene i Danmark er funnet i Hedeby og området rundt. Det kan tyde på at skikken her er knyttet til stormannsmiljøet i og rundt den kongekontrollerte byen. Tanken får støtte av fordelingen av kammergraver i Sverige og Norge, der Mälardalen med Birka og Vestfold med Kaupang har flest funn.

I Norge for øvrig ser det ut til at kammergravene opptrer spredt langst kysten fra Østfold og helt nord til Steigen, der vi har en kvinnegrav i tømret kammer på den merkelige gravplassen på Hagbartsholmen. Av de danske kammergravene som kan dateres nærmere enn til vikingtid, er samtlige fra 900-årene. Hovedmengden av Birkagravene tilhører også det 10. århundre, men her opptrer kammergravene alt i 800-årene. Langt de fleste norske gravene av denne typen er likeledes fra 900-tallet, som den nevnte fra Rolvsøy.

Det finnes enkelte kammergraver i Skandinavia, flest i Danmark, alt i romersk jernalder og den påfølgende folkevandringstiden. Som vikingtidens kammergraver er også disse gjerne særdeles rikt utstyrte, og de representerer utvilsom en eksklusiv gravskikk. For Norges vedkommende er det verdt å nevne den velutstyrte romertidsgraven fra Sætrang på Ringerike. Men det er lite som tyder på at vi har å gjøre med en kontinuerlig tradisjon fra århundrene etter Kristi fødsel og frem til vikingtid. Vi kjenner i hvert fall ikke sikre nordiske kammergraver fra 600- og 700-tallet. Da er det mer sannsynlig at forbildet for denne skikken i vikingtid skal søkes ute i Europa. Der finnes kammergraver fra merovingisk og karolingisk tid på saksiske, frankiske og thüringiske gravplasser, og noe tidligere har vi dem også i det angelsaksiske England.

Kongelige tegnemestere

Søren Abildgaard (1718-1791) var kongelig tegnemester i andre halvdel av 1700-tallet, og han var pioneren fremfor noen innenfor arkeologisk feltregistrering så vel som praktisk geologi i Danmark. Han var dessuten fra Flekkefjord. Som vitenskapelig tegner hadde han bare én reell konkurrent i rikets intellektuelle hovedstad, København. Det var den noe yngre Andreas Thornborg (1730-1780) – og han kom fra Mandal!

Den berømte runesteinen i Jelling er bare én av svært mange fortidsminner Søren Abildgaard målte opp og dokumenterte etter at han i 1755 fikk stillingen som tegnemester ved Det kongelige Gehejme-Archiv og tilbrakte sommer etter sommer på antikvariske ekskursjoner rundt i Danmark. Tegningene oppbevares i dag ved Nationalmuseet i København, og de er så godt utført at de fremdeles i mange tilfeller kan brukes som dokumentasjon, særlig når de tegnende monumentene i dag er ødelagt eller helt forsvunnet. Over 20 feltsesonger og nærmere 1000 tegninger ble det på Søren Abildgaard før han trakk seg tilbake i 1777.

Nylig ble produktene av Abildgaards pionerarbeid – tegningene hans av gravsteiner, jettestuer, kirker og annet – utgitt i et stort anlagt katalogverk. Fortiden på tegnebrettet, heter boken, som er skrevet av Poul Grinder-Hansen.

Og det hele begynte altså i Flekkefjord, der Sørens far, Peder Abildgaard, var toller. Etter oppvekst i småbyen fulgte han den sedvanlige veien for embetsstandens sønner, iallfall de av dem som man mente hadde et godt hode: Først til Katedralskolen i Kristiansand og deretter videre til studentilværelsen i København. Til sist: Et embete – om man spilte sine kort riktig. Og det får vi si at Søren Abildgaard gjorde. Han kom til hovedstaden i 1737, giftet seg to år senere og på grunn av sine store evner som tegner klarte han å skaffe seg et utkomme som hjalp ham gjennom det lange livet som «studiosus». Han kaller seg fremdeles student da han i 1751 eller litt før kommer i kontakt med Jakob Langebek, historiker og geheimearkivar.

I 1753 reiser de to på en lang studiereise til Sverige og Østersjølandene for å tegne og dokumentere fortidsminner. To år senere ble altså Søren Abildgaard utnevnt til tegnemester. Frem til da hadde antikvarer og andre fornforskere stort sett nøyd seg med å studere skriftlige kilder. Med Sørens kunstneriske evner og praktiske sans kom de materielle levningene inn i fagdiskusjonen på en helt annen måte enn tidligere.

Barn av opplysningstiden som han var, virket Søren Abildgaard innenfor flere disipliner. Undersøkelsen hans av Stevns Klint gjorde ham til nybrottsmann også innenfor geologisk forskning, og han fulgte opp med en rekke artikler om fiskeri, om gjødsling, om gruvedrift og mye annet. Han forsøkte dessuten å få kongen interessert i porselensproduksjon etter hans egen oppskrift. Oppi det hele glemte han aldri hjembyen. I Kristiansands første avis, Christiansandske Uge-Blade, publiserte han en lang beskrivelse over Flekkefjord tolldistrikt i 1781.

Sørens sjef, Jakob Langebek, hadde en konkurrent – ja, på sett og vis en motstander – innenfor den antikvariske virksomheten. Han het Terkel Klevenfeldt og bar nag til Langebek fordi han mente at denne – og Abildgaard – hadde sneket seg inn på hans enemerker. Klevenfeldt hadde sin egen tegner, og det var altså mandalitten Andreas Thornborg. Thornborg var kongelig våpenmaler, dvs. at han skulle dokumentere og tegne nye og gamle adelsvåpen, samt kongelig portrettmaler. Det siste innebar at han skulle forevige de kongelige, og han var i en lang periode kongefamiliens foretrukne portrettmaler. Bak seg hadde en lignende bakgrunn og vei til karrieretoppen som Søren Abildgaard: Faren var Mathias Thornborg, som var måler og veier i Mandal. Derfra bar det til skole i stiftsstaden, og så studier i København, der Klevenfeldt fikk øye på hans talent.

Klokkestøperen

En gang omkring 1730 slo en ung håndverker fra Tyskland seg ned i Stiftsstaden. Han het Jakob Jørgen Rendler og var barnefødt i landsbyen Prausitz i nærheten av Meissen i Sachsen. Av geskjeft var han klokkestøper og gjørtler, og mange steder det ringes fremdeles med de flotte klokkene han fremstilte i verkstedet i Kristiansand for 250 år siden.

For det var først og fremst de mange kirkeklokkene Rendler støpte, som skapte ham et navn. Vi finner dem over hele Agder og lenger av gårde, og dessuten i Danmark. For Rendlers klokker var ettertraktet.

Nøyaktig når Jakob Rendler kom til byen, vet vi ikke. Første gang jeg har funnet ham nevnt i kildene, er midt i 1730-årene. Da figurerer han i rettssaken mot unggutten Anders Suhm, som ble dømt for blasfemi, og som Rendler hadde lånt noen penger. Rendler må forresten ha vært godt etablert med verksted alt da den gamle domkirken brente i 1734. For det var han som fikk jobben med å støpe nye klokker til kirken. Tre stykker ble det – storklokken, tolvklokken og lilleklokken, som de ble kalt. Likeledes var det Rendler som var mester for klokken som hang over inngangen til Hospitalskirkegården i byen.

De messingpillarene som tidligere prydet korskranken i domkirken, var også støpt av Rendler, samt de to messinglysestakene på alteret.

Mange menigheter benyttet anledningen til å få nye kirkeklokker eller omstøpt de gamle, når det nå fantes en mesterstøper i nærheten. For før dette måtte man til dels reise langt, ofte til Holland, for å få skikkelige klokker.  Jakob Rendler hadde nok å gjøre.

Klokkene hans er godt utført, og de bærer alltid mesterens navn og årstall, gjerne også med et lite vers. I Søgne gamle kirke henger to av Rendlers klokker (bildet). På den største står det blant annet «Help Herr Iesu at den nye Klokke mo Os Al i Himlen lokke». På den andre står det bare «Soli Deo Gloria. Me fecit Iacob Rendler Ano 1749».

Versene er ofte morsom lesning, og av og til er det klokken selv som fører ordet. «Min munn er vid, min tunge lang, jeg kaller folk til kirkegang», står det for eksempel på den klokken Rendler utførte for Øvrebø menighet i 1753. Eller en variant fra Søndeled kirke, som fikk sin Rendlerklokke i 1751: «Jeg ringer til kirke, og kommer ikke deri, o, måtte alle de meg høre, det unnsky’». Samme år fikk Risør sin klokke, som åpenbart var støpt av bronsen fra en eldre klokke: «Jeg dannet blev og kom herhijd i Herr Samuel Stubes Tid. Saasnart jeg revnet var og ilde tilstoed, mig Øster Riisøers Almue bekoste loed».

Om Grindheim kirkes klokke blir det fortalt at den sagnomsuste presten Søren Schive selv var til stede i Kristiansand da Jakob Rendler støpte den. Presten kastet en sølvdaler i støpemassen, og så la han til: «Jeg ofrer en speciedaler til», og kastet den andre mynten oppi. Sølv skulle gi så god klang dersom det ble blandet i klokkebronsen, mente folk.

Ryktet om den dyktige klokkestøperen nådde etter hvert utenfor landets grenser. I 1747 finner vi nemlig Rendler virksom som støper i Århus, der han hadde sin støpehytte i latinskolens gård. Det er han som er mester for de fire klokkene i Århus domkirke. Da den store stormklokken skulle i formen, holdt stiftsprost Nannestad en høytidelig tale. Når det gjelder klokken som han støpte til Dover kirke på Jylland, er kontrakten med Rendler bevart. Der heter det at klokken skulle veie 1 skippund, 9 lispund og 3 pund, og at det skulle betales 61 riksdaler 14 mark for støpningen samt «paasætning» av 103 bokstaver og tall.

Rendlers klokker er gjerne også prydet med avtrykk av mynter. Nore stavkirkes klokke, som ble støpt i Kristiansand i 1766, har fire innstøpte mynter. Én av dem er fra Dansk Vestindien, og en annen er en såkalt «villmannsdaler» fra fyrstedømmet Braunschweig-Lüneburg.

Den yngste Rendlerklokken jeg har funnet, henger i Hægeland kirke. Den er støpt i 1769. Jakob Rendler døde i 1774, trolig som en gammel mann. Alt året etter finner vi en ny klokkestøper i Kristiansand, Hans Stallemo. Han har ganske sikkert gått i lære hos Rendler.

***

 E.A. Thomle skriver i sin "Familien Rendtler i Norge" (1891) at Jakob Rendler kom fra traktene omkring Hanover. Det er feil, og Thomle har misforstått opplysningene i skiftet etter Johan Georg Rendler i Kragerø i 1785, der det utvilsomt står at hjemstavnen er Prausitz i "det Callenbergske" i Sachsen. Von Callenberg var i besittelse av godset Jahnishausen, som bl.a. omfattet Prausitz - i dag en landsby med 400 innbyggere.