Korset i Helgeroa

Helgeroa: I dag et lite tettsted i Brunlanes, som først og våkner til iiv i sommermånedene, men tidligere et livskraftig knutepunkt på hovedveien langs den sørnorske kysten. Fram til utbyggingen av kommunikasjonsårene i nyere tid, var Helgeroa et trafikknutepunkt. Den eldgamle Raveien gjennom Vestfold endte her; etter å ha fulgt Raet fram til Lågen som den krysset ved Bommestad i Hedrum, skar datidens hovedvei gjennom Larvik og Brunlanes fram til Helgeroa. Derfra ble det ferget over fjorden ti Langesund.

Når jeg trekker fram Helgeroa, skyldes det de opplysningene Styrme Frode gir i sin versjon av sagaen om Olav den Hellige fra 1220-årene. Styrme forteller at Olav etter sjøslaget ved Nesjar i 1016 – der den seinere helgenkongen beseiret Svein Ladejarl og Einar Tambarskjelve – gikk i land sammen med fosterfaren Sigurd, takket Gud for seieren og reiste et høyt kors (kross mikin) til minne om seieren.

«Nesjar» betyr i denne sammenhengen Brunlanes, og slaget fant trolig sted på fjorden utenfor nettopp Helgeroa. Nesjarslaget innebar begynnelsen på Olav Haraldssons kongedømme i Norge.

Dersom det virkelig ble reist et kors i Helgeroa den gangen, enten av tre eller stein, hvor ble det så av det? Stedsnavnforskerne har helst ment at navnet «Helgeroa» har sammenheng med mannsnavnet Helge (Rygh), sammensatt med «vrå» (avkrok), mens enkelte har vært inne på tanken om at førsteleddet kanskje heller har forbindelse med (førkristen) gudsdyrkelse (Kjær).

En nokså enslig stemme i denne diskusjonen var Arent Augestad, som fra sitt ståsted i Larvik hadde svært god lokalkunnskap – bedre enn Rygh og Kjær, får jeg vel legge til.

Augestad tok sagatradisjonen på alvor, og mente at stedsnavnet opprinnelig hadde vært «Helga roda», det hellige kors, som helt svarer til Holyrood i Edinburgh. Han viste videre til gården Krossgården, en fire kilometers vei fra Helgeroa, som han så for seg måtte være stedet der Olavs kors var blitt reist.

Det siste er et mer sammensatt spørsmål. I Oslobiskopen Øysteins jordebok fra ca. 1390 er det riktig nok ført eget regnskap for et kors tilhørende Berg kirke i Brunlanes, men vi kan ikke vite om dette korset var et kors inne i kirkebygningen, et kors i friluft på Krossgården eller et kors plassert et annet sted i bygda.

Men det er selvsagt uansett interessant at det på 1300-tallet fantes et kors i denne delen av Brunlanes, og at det tydeligvis fremdeles ble helligholdt.

I yngre kilder er det lite eller ingenting av opplysninger om noe kors i Helgeroa. I dag befinner det seg en stein nede ved havna, med innskriften «Laurvigs Grevskab» og årstallet 1782. En identisk stein står i Stavern. Bakgrunnen var at det fra og med 1648 skulle settes opp milesteiner langs de viktigste veiene, så de reisende skulle kunne vite hvor langt de hadde reist og hvor mye som gjensto fram til nærmeste by. For reisende østfra var Helgeroa et strategisk sted for videre båttransport inn Grenlandsfjorden eller videre til Sørlandet.

Men, så i slutten av august i det herrens år 1800, var den engelske tegneren John William Edy i Helgeroa sammen med landskapsmaleren William Fearnside, på oppdrag av forleggeren John Boydell i London. De hadde ankommet Ny-Hellesund vest for Kristiansand noen uker tidligere. I Helgeroa ble de to engelskmennene arrestert og midlertidig fengslet i Stavern – med rette eller urette mistenkt for spionasje.

Mens Edy oppholdt seg i Stavern, utarbeidet han flere skisser av omgivelsene. Én av disse ble seinere bearbeidet og utgitt i Boydells verk, «Picturesque Sceneries of Norway» (1820). Bildet var ledsaget av en tekst om Helgeroa.

Et sted i teksten heter det:

På grunn av det grunne vann og store bølger er det blitt bygd to landingsplasser eller brygger. De består av tømmerkasser fylte med stein og med plankedekk over, det hele så at store vogner kan kjøre helt ut. På den ene brygga er det også et varehus. Det store huset på stranda er et vertshus hvor man kan få kjøpt forfriskninger. Foran døra er restene av et gammelt kors.

Det er vanskelig å tenke seg at den da knapt tjue år gamle milesteinen skulle kunne oppfattes som «restene av et gammelt kors». Var det kanskje levningene etter korset som ble reist etter Nesjarslaget 900 år tidligere, Edy så?