Halssmykket med Dagmarkorset hadde vært en gave fra kong Frederik den 7. da Alexandra giftet seg med den engelske tronarvingen i 1863. Det originale Dagmarkorset er et lite relikviekors av gull og emalje. Korset ble antagelig laget i Bysants på 1000-tallet, og viser på den ene siden den korsfestede Kristus og på den andre Kristus som dommer flankert av Maria og Johannes Døperen, og to ortodokse helgener.
Dagmarkorset kom til kongens kunstkammer i København i 1695. Det skal ha kommet for en dag i St. Bendts kirke i Ringsted, og man mente den gangen at det hadde tilhørt kong Valdemar Sejrs dronning, Dagmar (Dagomir) av Bøhmen.
Korset kom til å spille en viktig rolle i dansk historiebevissthet, ikke minst etter kroningen i 1902. Og før det også; Alexandras søster (russisk tsarina under navnet Maria Fjodorovna, 1881-1894) hadde jo fått navnet Dagmar ved dåpen i 1847. Kopier og etterligninger av korset ble etter hvert svært populære som gaver i forbindelse med dåp og konfirmasjon.
Men hva er så den norske forbindelsen?
At en replika av Dagmarkorset inngikk i det kostbare halskjedet som kong Frederik ga Alexandra i 1863, er godt kjent. Men det er neppe så mange som vet at det inni korset ble lagt en flis av tre. Den skrev seg fra et keltisk relikvieskrin som også befant seg i kongens kunstkammer, og som en gang i tiden – vel etter at kunstkammeret ble etablert rundt 1650 – skal ha kommet fra Norge. Skrinet er av tre (barlind), og dekket med plater av kobberlegering, dels forgylte, dels forsølvede. Det er bare knapt 10 cm høyt.
Helgenrelikvier spilte en viktig rolle i Irlands tidlige middelalder, og de ble ofte oppbevart i rikt utsmykkede skrin som dette. Slike dyrebare gjenstander tiltrakk, ikke overraskende, vikingenes oppmerksomhet. I 832 hører vi at klosteret i Bangor (Co. Down) ble plyndret, og at angriperne stakk av med St. Comgalls relikvier. De var ikke interessert i selve levningene, som ble kastet på bakken, mens de tok med seg skrinet.
Vårt skrin har helst en annen bakgrunn. Ingenting tyder på at det noen gang har ligget i jorda, og det tydelig at det har blitt brukt til å oppbevare relikvier i lenge etter at det ble hentet fra den andre siden av Nordsjøen. Det er med andre ord all grunn til å tro at det har tilhørt en kirke i middelalderen. Oppi skrinet ligger nemlig flere relikvier. En påskrift på en papirlapp som ligger ved, og som kan være fra etter at skrinet kom til København, forteller – på tysk – at «dette er et bein fra St. Paulus». En strimmel av pergament var viklet rundt en treflis, og på den står det (på middelalderlatin) at «dette er en del av Kristi kors».
Det var denne flisa som kong Frederik besørget innsatt i kopien av Dagmarkorset, og som altså kom til å bli del av de engelske kronjuvelene.
VI skulle gjerne ha visst mer om skrinet enn det vi faktisk gjør. At det faktisk er kommet fra Norge til Danmark, er det ingen grunn til å tvile på. Men hvor i Norge? Og hvilken kirke var det som nyttiggjorde seg skrinet, trolig helt fram til reformasjonen på 1500-tallet?
Det er neppe noen bevart kilde som kan gi entydig svar på disse spørsmålene. Kunsthistorikeren Martin Blindheim, som studerte skrinet nøye, kom til at det bare hadde to gode paralleller, og at det stod nærmest et skrin som i dag befinner seg på et museum i Bologna. Han mente, med god grunn, at akkurat disse tre relikvieskrinene skyldtes piktiske (skotske), og ikke irske håndverkere.
Men han, som andre, festet seg også ved den dekoren som finnes på undersiden av skrinet fra kunstkammeret. Denne består av en runeinnskrift og graffiti i form av fire høyreiste langskipsstevner. Tilsvarende graffiti kjenner vi fra andre kontekster – dels fra vikingtidsgjenstander og dels som «krot» i stavkirker.
Innskriften forteller at Ranvaik a kistu þæsa – «Rannveig eier dette skrinet». Rannveig levde i vikingtiden, for innskriften kan knapt være yngre enn fra rundt år 1000. Trolig var hun kristen og kjente godt til skrinets opprinnelige funksjon og meningsinnhold. Kanskje var det til og med Rannveig som ga skrinet til en av de første kirkene som ble reist i Norge, eller var det en av etterkommerne hennes som gjorde det?
Det er runeinnskriften som gir oss det eneste holdepunktet for hvor i landet denne kirken befant seg. Runene er nemlig av en type som kalles «man-jærske» runer. Denne typen runer ble omkring år 1000 først og fremst brukt på to steder – øya Isle of Man i Irskesjøen og på det norske sørvestlandet, med et tydelig sentrum på Jæren og med utløpere øst til Kristiansand og nordover til Bergen. Kjente runesteiner på Jæren, som Tusteinen og Njærheimkorset, er jevngamle med Rannveigs innskrift, og runetypen er den samme.
Skal tro om ikke det var i dette området den kristne Rannveig holdt til, og kanskje nettopp på Jæren. I så fall var det vel også her at relikvieskrinet etter hvert fikk plass i en kirke igjen, og blant annet fikk romme det man mente var en flis av Kristi kors – og som altså ble med prinsesse Alexandra til England århundrer senere.