Ålefisket i Audna

I 1877 var det jordskifte mellom bøndene på Helle i Konsmo (Lyngdal kommune i Agder): Nye grenser ble trukket, åker og eng som hadde ligget i fellesskap ble nå tilkjent de enkelte brukerne av gården, rettigheter ble fordelt på nytt, veier ble planlagt og hus flyttet. Lakserettene i Audna ble delt, og selv perlefisket i elva var oppe til behandling. Én av de sakene som skapte mest engasjement i løpet av utskiftningen, var også knyttet til ressursene i elva – men til én som Hellebøndene på det tidspunktet ikke utnyttet som tidligere: Ålefisket i Ålgårdshylen var kjent som landsdelens rikeste, men den store ålegarden i elva var blitt ødelagt i en storflom noen år tidligere.

Nå ble følgende bestemt:

Vil nogen sætte Aalgaren i Elven istand og benytte den, har han deerom at tilsige de øvrige Eiere; den eller de som da ere villige til at deltage kunne benytte Aalfiskeriet i 20 Aar, i hvilket Tidsrum de, som ei ville deltage i Istandsættelsen har tabt enhver Ret til Andel i Aalfiskeriet.

11 av grunneierne på Helle var videre enige om at ålegarden skulle settes i stand så raskt som mulig. Thore Kristensen ble valgt til oppsynsmann. Han skulle passe på at

enhver svarer sin Andel i Arbeidet og forøvrigt skaffer gode og antagelige Materialer til Aalgarens Oprettelse. Aalgaren skal paabegyndes saa betimeligt, at den kan være færdig inden 3 Aar fra Tiltrædelsen. Skulde nogen undlade at skaffe den Arbeidspligt, som paahviler ham, eller Materialer, eller disse ere saa daarlige, at de ei ere antagelige, har den valgte Opsynsmand at leie eller bekoste det fornødne for den Forsømmeliges Bekostning.

Populær matfisk

Restene av ålegården på Helle er fremdeles synlig i elva midt på bildet

Ål fantes i mange vann, over hele Sørlandet og mange steder ellers i landet ble ålefisket regnet som en «herlighet» til gården, og ålekjer fantes i elver og bekker så å si over alt. Ikke minst på Sørlandet var ålen en yndet matfisk, «like saa populær her paa Sørlandet som den nu er i Danmark», som det het i Fædrelandsvennen i 1925.

«Børu han sidde å koga ål», lyder det i et raddestev (gardrim) fra Konsmo. Det var vanlig at den ferske ålen ble lagt i grovt salt i tre uker, og deretter kokt, før den ble servert kald med pepper og eddik. Små ål ble gjerne stekt «på gloen» og spist mens den var fersk. Ålesuppe nevnes fra mange bygder, og var vanlig vinterkost.  Ferdig preparert (saltet) ål ble oppbevart i tønner. I en tid med begrenset tilgang på fett i kosten, representerte den feite ålen et kjærkomment tilskudd.

Ålen har det til felles med laksen, at den kan fanges med et utall forskjellige innretninger. Mange av dem er spesialiteter for hver enkelt elv, ja for hver fiskeplass.  Men når det gjelder det viktigste ålefisket i ferskvann, foregikk det på sensommeren og høsten, da blankålen starter sin vandring fra tjern og vann, til dels langt inne i landet. I forbindelse med nedgangsfisket etter ål benyttet man i hovedsak to forskjellige og mer eller mindre faste fangstinnretninger: Ålekjer og ruser eller «mærer». Fisket begynte gjerne med olsokflommen eller «åleflaumen», og sluttet da «åledrengen» ble fanget sent på høsten.  «Åledrengen» var en særlig stor fisk.

Gunder Larsen Helle

Få steder fisket man like store mengder ål som på Helle. Gunder Larsen Helle var 76 år gammel da han ble intervjuet om ålefisket av Fædrelandsvennen i 1933. Han hadde drevet med elve- og bekkefiske siden han var gutt, og husket godt den store ålegarden i Audna, der folkene på gården hadde fanget «ganske utrolige mengder aal».

På intervjutidspunktet kunne Gunder vise journalisten ruinene av fangstanlegget. Oppe i elva lå fremdeles bunnstokken som hadde utgjort overløpet for halvdelen av vannføringen i Audna. I stokken var det montert flere stengeluker, «fleger». Disse ble stengt mens fisket pågikk, men for øvrig var det fritt overløp for oppgang av laks og sjøørret og for fløting. Lenger oppe i elva var det plassert en stor, skråstilt bom skulle lede tømmeret ned gjennom overløpet og bort fra fangstanlegget.

Nedstrøms for enden av den tversgående bunnstokken gikk to lange og kraftige ledegjerder av stein i V-form, 60-80 meter lange eller mer. I enden av ledegjerdene var inntaket for to renner bygd av smale bord, og i forlengelsen av hver av disse var et ålekjer, en kiste som også var laget av smale bord. Både renner og kjer var konstruert med et visst mellomrom mellom hvert bord, slik at vannet kunne renne unna. Videre var det mulighet for å lukke vanntilførselen i øvre ende av rennene. Når vannet ble stengt av, lå ålen igjen på bunnen av de tørrlagte kjerene.

I Lyngdal kalles de V-formede gjerdene for «ålestem», mens det er anlegget som helhet (ledegjerdene, rennene og ålekjerene) som går under betegnelsen ålegard.

Gunder hadde aldri hørt noe om hvor gammel ålegarden var, bare at den hadde vært der fra gammel tid. Men da han var 11 år gammel, dvs. på slutten av 1860-tallet, fant hele ålegarden ned. Det skjedde i en storflom, da bommen sprengtes av vannmassene og en lastebråte dro med seg hele herligheten.

Verdifullt ålefiske

Senere var det flere ganger snakk om å gjenoppbygge ålegarden, som i forbindelse med utskiftningen i 1877. Men man klarte ikke å bli enige om hvordan det skulle gjøres. En gang tilbød Abraham Jensen seg å sette i det stand på egen hånd, mot at han fikk hele fangsten i fem år. Men heller ikke det gikk, og 60 år senere var det bare de svære ledegjerdene av stein og bunnstokken som lå igjen som et minne om det som hadde vært.

Men Hellebøndene hadde også et annet og mindre ålekjer, i Vestbekken i vassdraget som kommer ned fra Hellevannet. Også dette forfalt i mange år, men på 1920-tallet gikk flere av eierne sammen om å sette det i stand igjen. Nå kunne Gunder Larsen Helle fortelle at det i dette lille kjeret ble fanget 20-30 ål etter hver flom, og ca. 100 fisk med en gjennomsnittsvekt på ca. 1 kg i året. Den gang da anlegget i bekken var i full drift og ålegarden i Audna intakt, regnet man med at sistnevnte stod for ¾ av den samlede fangsten. 300 kg kan vi derfor regne som absolutt årlig minimumsfangst i anlegget, som Fædrelandsvennen mente hadde resultert i Sørlandets «utvilsomt rikeste» ålefiske.

Om selve ålefisket i hans barndom fortalte Gunder at hver morgen gikk en voksen mann og en halvvoksen eller mindreårig gutt og hentet fangsten i ålekjerene. Det hadde han selv vært med på. Fisken ble lagt midt i tunet på Helle, veid og fordelt etter skyld. Det var bare bøndene som fikk del i ålefangsten, ikke det voksende antallet husmenn på Helle.

Der på gården regnet man med at ålefangsten var verdt mer enn ei god slakteku for hver halve hud i skyld. Siden Helle var på 4 huder, skulle altså verdien av ålefisket svare til mer enn 8 kyr. Det tyder på at den årlige fangsten i tidligere tider har vært enda mye større enn de nevnte 300 kiloene. I tillegg kom laks og sjøørret, som også havet i ålekjerene i betydelig mengde. Et inntrykk av verdien får vi når Gunder også kunne opplyse at en av Hellebøndene hadde gitt bort sin rettighet i den ødelagte ålegarden til lensmann Konsmo i Lyngdal, men at neste eier av samme gårdsbruk hadde kjøpt den tilbake for hundre daler.

Gunder visste ikke annet enn at all fisken ble brukt i husholdningen, og ikke solgt. Fra andre gårder hører vi likevel om et visst salg av ål til byen (Mandal og Kristiansand), og etter tradisjonen skal ål ha vært et av de produktene som ble utført over ladestedet Harkmark ved Mandal i eldre tid.

Slutt på ålefangsten

Selv om det på Helle var en flomhendelse som var den utløsende årsaken til at man sluttet å fiske ål, forfalt ålekjerene over hele Agder omtrent på samme tid. Forklaringene som ble gitt på tilbakegangen, varierte. Noen mente at det ble mindre ål, andre at interessen for fisket forsvant med de gamle på gården, at smaken var endret eller at det ikke lenger var nok folk til å vedlikeholde ålegardene da ungdommen reiste til Amerika. Det kan sikkert være elementer av sannhet i alt dette.

Fra hele Agder fortelles det om en «veldig tilbakegang» i ålefangsten i bekker, elver og vann fra omkring 1870, og om ålekjer som ikke hadde vært brukt på årevis. Fiskerisekretær Sunde gavet dystert bilde av situasjonen i 1933:

I de første aarene jeg arbeidet med ferskvannsfiskeriene, slo det mig at jeg mange steder paa Sørlandet, helst ved mindre bekker, kunde treffe paa vrak efter noe som saa ut til en gang aa maatte ha vært tømrede smaa byggverk av en eller annen slag. Efterhvert gikk det op for mig, og jeg fikk det snart sikkert bekreftet, at disse vrak var restene efter gamle aalekar…

Ålefangsten var ikke uten konflikter. Den måtte konkurrere om plass og ressursgrunnlag med annet fiske – som det viktige laksefisket, som dessuten ble prioritert i lover og retningslinjer på bekostning av bl.a. ålefisket. Tømmerfløtingen var også en konkurrent, og vassdragsreguleringene gjorde forholdene for ålefangst stadig vanskeligere. Gunder Larsen Helle kunne fortelle at bøndene på Helle hadde blitt bøtelagt to ganger fordi «flegene» deres hadde stengt for stor del av overløpet og vanskeliggjort laksens oppgang.

Ålefisket på Helle var langt fra det eneste i distriktet, enda om det kanskje var det viktigste. En annen større ålegard fantes i Osen mellom Ytre og Øvre Øydnevann, der Valand og Øydna delte fisket mellom seg. I Vigmostad hadde man flere ålekjer i Trylandsvassdraget, men det ble slutt på fisket da Mandal bygde sitt elverk på Tryland.

Nye forsøk

Rundt 1900 ble det tatt ulike initiativ for å få i gang og styrke innlandsfisket etter ål. Her sør kom P.H. Løhmann til å spille en viktig rolle. Han kom fra Danmark til Kristiansand i 1899, og «dominerte en periode hele aalehandelen på Sørlandet». Løhmann drev blant annet med eksport av levende ål. Han sikret seg bl.a. åleretter og anla ålekjer flere steder i Kristiansand, i Lyngdal og på Lista, og mange steder ble det bygd anlegg etter hans modeller og anvisninger. Da Løhmann flyttet tilbake til Danmark rundt 1. verdenskrig, forfalt imidlertid de nybygde anleggene.

Fædrelandsvennen drev i 1933 en omfattende kampanje for å få i gang mer ålefiske i bekker og småelver, og i kjølvannet av dette ble det flere steder etablert ålekjer på steder der det tidligere hadde vært drevet ålefangst. Den som trolig stod bak kampanjen, var avisa redaktør, Robert Knudsen – som etter krigen var en ivrig talsperson for fiskeriinteressene i sin rolle som redaktør for bladet Skagerak.

Da Knudsen gikk av som redaktør i 1934, ville han sammen med en kompanjong satse på ålefangst i stor stil. I Audna sikret de to seg rettighetene til ålefisket på Helle og flere andre steder, og ville få i stand et rasjonelt ålefiske i hele vassdraget. Ved Helle ble det anlagt en ny ålegard, til en pris av 400-500 kroner.

Men noe langvarig eventyr ble ikke dette heller. Redaktør Knudsen ble like etter at ålegarden stod ferdig, anmeldt av laksefiskere for å ha stengt Audna for laksen. I november 1934 falt dommen: Den nyoppførte ålegarden måtte rives.

Gullsporen

1. mai 2022 var det grunn til ekstra feiring: Denne dagen var det nøyaktig 150 år siden Mossedistriktet fikk plass på det arkeologiske verdenskartet, intet mindre. Hvordan det? Jo, den 1. mai 1872 kom den siden så kjente gullsporen for dagen på Rød under Værne kloster. Funnet vakte berettiget oppsikt den gangen, og er 150 år senere fremdeles unikt i hele vikingenes verden.

Det var to svenske landarbeidere som fant hver sin del av sporen med bare noen dagers mellomrom; ytterligere én del av det fornemme rideutstyret så dagens lys først i 1917. Begge funnene fra vårdagene i 1872 – selve sporen og en remløper (smøygestol) – ble tatt hånd om av eieren av Værne kloster, statsminister Georg Sibbern (1816-1901). Han sørget for at funnet havnet hos Oldsaksamlingen i Kristiania.

Arkeologer i ekstase

Arkeologene var i ekstase. Fortidsminnesforeningens mektige og allestedsnærværende «sjefsutgraver», Nicolay Nicolaysen, kom snart, etter invitasjon fra Sibbern, til Rygge. Han gravde på funnstedet, men fant ikke flere gjenstander eller noe som tydet på at det var en grav folkene på Rød hadde støtt på. Nicolaysen konkluderte med at det dreide seg om et skattefunn, altså verdisaker som var blitt gjemt i jorda. Den tolkningen har stort sett blitt stående til i dag.

Nyheten om det store gullfunnet – selve sporen veier godt over en kvart kilo og består av 94 prosent rent gull – ble fomidlet av aviser land og strand rundt. Da Videnskabsselskabet i Christiania avholdt sitt årlige høstmøte i oktober samme år, var gullsporen et naturlig temavalg. Landets andre store arkeolog på dette tidspunktet, professor Oluf Rygh, la frem funnet og drøftet dets betydning. Han pekte på at gullsporen var «et slaaende Vidnesbyrd om Vikingetidens Rigdom og barbariske Luxus», og at slike praktstykker «alene fandtes i de rigeste Høvdingers Eie».

Fra slutten av 900-tallet

Det har ikke alltid vært fullstendig enighet om når i vikingtiden gullsporen hører hjemme. Tidligere mente man at dekoren på sporen tydet på at den antagelig var fremstilt på begynnelsen av 900-tallet. Men i dag vet vi at kombinasjonen av den såkalte borrestilen med filigransarbeider i gull tilhører den andre halvdelen av 900-tallet, og at denne eksklusive gullsmedstilen var knyttet til danekongene Harald Blåtann og hans nærmeste etterfølgere.

Betydningen av funnet kan ikke overdrives. Da gullsmed Tostrup skulle utføre galvanoplastiske kopier av noen av Oldsaksamlingens fineste gjenstander i 1870-årene, var gullsporen et selvsagt valg. Tostrups kopi ble faktisk premiert med bronsemedalje på den første internasjonale elektriske utstillingen i Paris i 1881, der Graham Bells telefon og elektriske trikker og båter var hovedattraksjoner.

Kongelig gave

Da Normandie feiret 1000-årsjubileum i 1911, kom det to gaver fra Norge til byen Rouen – en kopi av Osebergskipet og en kopi av gullsporen fra Moss. Mer enn hundre år senere åpnet den nye Víkingr-utstillingen på Historisk museum i Oslo. Utstillingen viser «noen av de mest utsøkte smykkene, gullskattene og våpnene fra norsk vikingtid», heter det i museets egen presentasjon, og gullsporen er selvsagt med.

Sporer av gull var et symbol for kongelig makt i vikingtid og middelalder, men også knyttet til kongens nærmeste krets. Senere, i middelalderen, finner vi også gullsporene institusjonalisert som en del av seremoniellet ved riddervesenet. Forgylte sporer kunne dessuten brukes som et bilde på sløseri og prangende rikdom. Den anonyme forfatteren av keiser Henriks levnetsbeskrivelse fra begynnelsen av 1100-tallet klager over dem som «lever på keiserens bekostning» og forbryter seg mot både Guds og menneskers lov. De omgir seg med store krigerfølger og prøver å overgå hverandre i antallet krigere. «Noen av dem,» legger forfatteren til, «rir i galopp så fråden står, har skarlagensrøde klær og bærer sporer av gull».

Gullsporen fra Rød er kanskje det mest utvetydige tegnet på kongelig nærvær i Oslofjordområdet i vikingtiden – enda tydeligere enn skipsgraver som dem fra Oseberg, Gokstad, Tune og Gjellestad. Likevel har vårt funn et stykke på vei havnet i skyggen av skipsgravene, særlig dem fra Vestfold.

Kongsgården Varna

Grunnen er først og fremst den senere sagaskrivningen, representert ved Snorre fremfor noen, som er svært opptatt av Vestfold, men har mindre å fortelle om landskapene øst for Oslofjorden. Dermed har det vært lettere å skrive historie med utgangspunkt i funnene fra Vestfold enn dem fra Østfold. Dette er en arv vi fremdeles er preget av.

Men også Snorre forteller om konger på Værne/Varna. Og selv om hans kong Skjold må oppfattes som en sagnskikkelse, er det ingen som for alvor har stilt spørsmål ved Varna som en av de tidlige kongsgårdene. Det var kongemakten, kanskje representert ved kong Sverre, som gav gården til johanitterne og deres klosterhospital en gang i høymiddelalderen, og i 1272 forteller sagaen at kong Magnus Lagabøte satt på Varna da hertug Erik av Sverige oppsøkte ham.

På 900-tallet var det antagelig danske, og ikke norske konger som kontrollerte Østfold og tilstøtende områder. Trolig er det forklaringen på at gullsporen med dens eksklusive gullsmedstil havnet i Rygge. Gullgjenstander med denne helst spesielle dekoren ble antagelig benyttet som gaver fra danekongen til hans nærmeste allierte. Gitt den spesifikke symbolikken som datiden knyttet til nettopp sporer av gull, skal vi nok lete på den øverste delen av samfunnspyramiden for å finne den som i andre halvdel av 900-tallet fikk gullsporen i gave fra kongen.

Daneveldet i Viken

Fra sagakildene vet vi at danekongene styrte Viken ved hjelp av underkonger. I den perioden vi snakker om her, kjenner vi navnet på enkelte av disse underkongene, i først rekke Harald Grenske og Trygve Olavsson. De var fedre til henholdsvis Olav Haraldsson og Olav Tryggvason.

Det er ingen urimelig tanke at det er én av disse underkongene som har vært gullsporens eiermann.
Vi vet ikke når gullsporen havnet i jorden på Rød, utover at det neppe har vært så svært lenge etter at den ble laget og var i bruk. Daneveldet i Viken fikk en foreløpig brå slutt da Olav Haraldsson kom til makten i 1016 og i første omgang slo seg ned i Borg (Sarpsborg). Når sagaene forteller at kong Olav straks kvittet seg med danekongens stedlige representanter («de som hadde hatt sysler»), er det nærliggende å tenke seg at det er underkongen(e) og deres støttespillere som menes. De som så den praktfulle sporen f.eks. i 990, var neppe i tvil om at den tydelig symboliserte det nære forholdet til den mektige danekongen.

I 1020, dersom sporen fremdeles var i omløp, var symbolikken like tydelig, men politisk ikke lenger gangbar. Kanskje var det én av dem som måtte rømme fra Olav i 1016, som gjemte sporen?